31. desember: Ingrid Winter og gode mennesker.

Her er to kjappe tekster om to av de norske 2015 romanene jeg har lest. Jeg krysser fingre og tær for at jeg får skrevet om resten i morgen!

wpid-2015-10-23-05.22.08-1.jpg.jpeg

Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt handler om Ingrid Winter og hennes hverdag som småbarnsmor, ektefelle og ansatt ved universitetet. Den handler om ønsket om å strekke til både for de rundt seg og for seg selv, og  om å ikke helt få det til. Janne S. Drangsholt skriver utrolig morsomt om hverdagslige ting og hun har skapt en karakter Ingrid Winter som de aller fleste vil kjenne seg igjen i; en karakter som egentlig har veldig mye på stell, men som når noe skjer handler ut av panikk (= situasjoner og uforutsigbarheter som både er kleine og morsomme). Forfatteren tar alt på kornet, og til og med jeg, som ikke har barn, kunne nikke gjenkjennende til hvordan det er å få dagen til å gå opp med små barn og jobb og alt.

Romanen er delt inn i to deler der den første delen foregår hjemme og den andre delen foregår i St.Petersburg. Jeg likte nok aller best den først delen, og syntes at hendelsene i St.Petersburg ble litt heseblesende og surrealistiske i forhold. Samtidig så er det nettopp i denne andre delen at jeg opplevde at jeg virkelig ble kjent med Ingrid Winter bak alt kaoset, og at i alt det rare og pussige hun klarer å rote seg selv inn i, så ligger det en sårhet til grunn, en ensomhetsfølelse, en redsel for å være god nok og en grunnleggende angst for å ikke ha kontroll over livet sitt. Og, når jeg tenker etter, så er det nettopp det som gjør at Ingrid Winters makeløse mismot er en av de få nye 2015 romanene som jeg fortsatt tenker på. Det må jo si noe? (Og stort pluss for Blade Runner, man må jo like en bok som refererer den opp til flere ganger!)

Takk til Tiden for leseeksemplar.

Gro, Tine, Ellikken, Marianne, Solgunn, Berit, Lena, Tone og Ingalill har også skrevet om denne romanen.

wpid-img_20151007_194910.jpg

Historien om et godt menneske var mitt første møte med Birger Emanuelsen, og jeg ble svært engasjert i historiene han skildrer i denne romanen. Vi møter Thomas, som etter en skandale tar med seg kone og barn tilbake til barndomsbygda si. I tillegg blir vi kjent med Nico som er broren til en av Thomas sine barndomskopiser og vi får høre om Elly, ei venninne av Thomas fra ungdomsskolen.

Romanen beveger seg  mellom Thomas i nåtid  – fortalt i 1. person, Nico i nåtid – fortalt i 3. person og historien om kompisgjengen fra 1990 – tallet. Denne alterneringen mellom både tid og synsvinkel opplevde jeg som veldig sømløst og elegant. Det var aldri vanskelig å holde styr på hvor, når og hvem fordi Emanuelsen har gitt fortellerne helt egne, genuine stemmer. Det første kapittelet med Nico kom litt brått, som leser ble jeg bare kastet inn i en situasjon, og det syntes jeg fungerte veldig godt for å skape spenning og nysgjerrighet. For hva slags type er Nico (som helt tydelig har tatt en annen vei i livet enn Thomas) og hvilken relasjon kan disse tilsynelatende ulike personene ha?

I tillegg fungerer kapitlene til Nico og de med tilbakeblikk som en korreksjon på den personen Thomas forsøker å fremstille seg som. For hvem er egentlig Thomas? Han virker på en måte veldig glatt, en som er veldig opptatt av fasade og som vil være blant de «litt kule». Samtidig så gråter han lett, han har et innstengt raseri og han fremstår som usikker. Han lyver lett, og det er som om han ikke bare omskriver andre sine liv (skandalen som gjorde at han mistet jobben), men han gjør det samme med sitt eget. Det er en dissonans mellom hvordan han selv opplever seg selv og hvordan andre opplever ham.

Romanen omhandler mange temaer; den tar et oppgjør med de såkalte «gode menneskene som profiterer på andres nød. På et vis er den en oppvekstroman i retrospekt, der vi får se både oppvekst og resultatene av dette 20 år frem i tid. Den handler også om det å bære på en hemmelighet, en visshet om at noe i det samfunnet du har vokst opp i har vært feil, og et ønske om å rette opp i det – et ønske om å i alle fall kunne se de det gjaldt i øynene og si «Jeg visste. Unnskyld for at jeg ikke gjorde noe». Den er en skildring om vennskap, om hva som har vært og hva som kan bli.

Unødig å si kanskje, men jeg syntes dette var en veldig sterk og god roman.

Boka har jeg kjøpt.

Gro, Lena, Tine og Anita har også lest og skrevet.

Ønsker alle en strålende nyttårskveld! Her i huset skal vi, tradisjonen tro (når vi ikke er i Paris), spise god mat, drikke vin og se på skrekkfilm fra armkroken. O lykke!

Helgas leseplaner: Humor, Vatne og James

Det ser ut til at disse innleggene, der jeg skriver litt om bøkene jeg leser og har tenkt å lese i helga, er i ferd med å bli et fast fredagsinnslag her på Skribleriene. Det er jo ikke sikkert at det vil fungere i de periodene der jeg leser lite, men nå, når det ser ut til at jeg muligens runder ti leste bøker i oktober, passer det bra.

Sist uke leste jeg ut både Slipp hold av Heidi Sævareid og 1001 – romanen Dr Jekyll og mr Hyde av Stevenson. Denne uka har jeg gapskrattet meg gjennom Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt. Det er godt med slike bøker som gir deg vondt i magen og tårer i øynene av latter. Jeg blir nok ferdig med den i løpet av morgendagen.

image

Og da blir det å velge seg neste bok ut. A brief history…. har jo stått på vent en stund og bør leses, men samtidig er jeg trukket mot Gro sin favoritt blant norske 2015- romaner også; Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Kanskje jeg presser den inn først, for så å prioritere Marlon James? Det får være målet for nå.

Hva er dine leseplaner i helga?