# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Dokufeber: The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris av John Baxter.

Jeg elsker, som dere sikkert allerede vet, Paris,  og siden jeg ikke har lappen så går jeg også mye til fots. Gåing er faktisk min foretrukne måte å komme meg fra sted til sted, og da jeg kom over denne boka, så følte jeg at dette var boka for meg. En bok som omhandler Paris, sett fra et gående perspektiv kunne jo ikke være annet enn en stor suksess! Eller?

John Baxter er en australskfødt skribent som de siste 20 – 25 årene har hatt Paris som sin hjemby. Med fransk kone og en datter bor han i det 6. arondissement; Germain des – Pres, nærmere bestemt Rue de Odeon – en gate fylt med litterær historie. Her befant den originale Shakespeare & Co seg, og kjente navn som James Joyce, Ernest Hemingway og herr og fru Fitzgerald frekventerte butikken og leiligheten til eieren Sylvia Beach. Dette får naturligvis nok, og for å være ærlig, takk og pris, en del i denne reise/memoarboka. Uten dette tror jeg dessverre ikke jeg hadde giddet å fullføre The Most Beautiful Walk in the World, for den var egentlig ikke så veldig interessant.

Boka har flere aspekter som jeg opplevde som problematiske. Det første er selve tittelen og hvilke forventninger den gir leseren – denne leseren, i allefall. Jeg fikk inntrykk av at den faktisk skulle skildre ulike mulige gåturer rundt om i Paris, og som det også står på baksiden; gi et innblikk i den litterære historien knyttet til turene. Til en viss grad, hvis man leter godt og ser med svært vennlige øyne, så får man det – mest Hemingway-anekdoter, i tillegg til nevnte Sylvia Beach.  Problemet er at disse små historiene ikke er knyttet til noen gåturer. Ja, det er faktisk veldig lite gåing i denne boka generelt. Og det er jo litt teit med tanke på tittelen, ikke sant? I tillegg beveger Baxter seg stort sett rundt i det 6. arondissement,  med noen svippturer til Jardin du Luxembourg og Montparnasse.  I og for seg greit nok, men kanskje undertittelen burde vært: A pedestrian in Saint Germain des Pres? Det ville passet bedre, og det hadde vært store muligheter for at jeg allikevel hadde kjøpt boka, og kanskje lest den  med andre briller.

Det andre er sjangeren forlaget har valgt å gi boka; reise og memoar. Som reisebok er den etter min mening ganske ubrukelig. Den blir altfor vag og unøyaktig, og selv om forfatteren,  som nevnt,  forholder seg til et begrenset område, så blir det allikevel vanskelig å gå i disse gatene og oppleve det han beskriver. Jeg er veldig glad i området til John Baxter og føler at jeg er godt kjent der, dermed kjente jeg også igjen en del av det han skildrer, men dette er ikke en bok man kan gå i fotsporene til dersom det er første gang i byen. Som memoar er den også lite i interessant. Jeg vet ikke om det er fortellerstilen som gjør det, men jeg opplevde aldri å bli kjent med Baxter. Jeg kom aldri noe særlig inn på ham som person, og kanskje ikke det var meningen heller? Men da lurer jeg fælt på hva som da var hensikten med å skrive dette som memoarer – som jo er en personlig sjanger? Han nevner mange bekjente, og det føles tidvis som ‘namedropping’ for ‘namedroppingens’ skyld, for han går aldri i dybden.

Det tredje problemet for meg var måten han skriver om Paris på. Han har en måte å skildre byen på som jeg opplever som ganske snobbete, nedlatende og fordomsfull. Han sier et sted (fritt oversatt) at for å kunne formidle Paris på en god måte, så må man elske byen. Jeg oppfatter det ikke som om han elsker byen han bor i, han elsker Odeon, kanskje hele St. Germain des Pres,  eventuelt også litt glad i Montparnasse.  Hva med alle de andre fantastiske områdene? Jo, veiene opp til Montmartre er for eksempel beskrevet slik:

I climbed back out into the daylight at Barbes- Rochechouart, the closest the metro approaches Montmartre. Fifteen minutes before, I’d left discreet, bookish Odeon; I emerged in what might have been Rabat or Dakar or Kabul. Black, brown, and yellow faces. S267

This was a greedier Paris than my own back water – a reef where sharks and barracuda prowled, snapping at the darting, brightly coloured tourist fish. S 268.

Dette er nok rundt Pigalle, og jeg ser at det er et hav av forskjell mellom 6. og 18. arondissement,  men jeg kjenner at jeg utvikler pigger som strutter av beskrivelsene hans. Det som gjør at jeg liker Paris så godt er nettopp at man kan bevege seg mellom ulike områder og alle har sin egen stemning. Noen steder er mer hektiske, mens andre er mer ettertenksomme, men alle bydelene har skjulte skatter og perler – og jeg synes at Baxter kanskje burde fokusert på det, i stedet for å fremstå som en fordomsfull mann som så vidt tørr å krysse Seinen. Noe som ikke står i boka, men som han har skrevet en artikkel om, er om den gangen han ble med datteren sin til Les Marais. I utgangspunktet var han svært skeptisk til dette området fordi han så for seg trange gater fylt til randen av turister! Denne sommeren har jeg bodd i nettopp Les Marais, og det er ikke veldig mange turister her, egentlig. Det er selvfølgelig noen, for eksempel jeg, men det er ikke her det bugner over av turisme. Jeg synes det er vel så mange i Baxters eget område,  men kanskje ikke han regner amerikanere vandrende i Hemingway sine fotspor som turister?  Jeg kjenner allikevel jeg blir litt provosert.

Jeg mistenker nesten forfatteren for å skrive denne boka for å reklamere for de noe overprisede gåturene han tilbyr for noen få utvalgte. Kanskje hele The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. er en eneste lang ‘sneakpeak’ for de ordentlige turene? Ikke vet jeg, det jeg derimot vet er at jeg ikke vil anbefale boka til noen. Reiser du til Paris, og det synes jeg du bør gjøre, så gå heller på oppdagelsesferd – med eller uten kart. Og ta gjerne turen til Odeon også  for det er et nydelig sted med mye historie for litteraturelskere :-).

La petite madame et Paris – parte 5: seriemorder i Jardin du Luxembourg.

Jeg har i løpet av ukene i Paris blitt litt av en erfaren parkgjenger. Jeg imponeres stadig av alle de fantastiske grønne lungene av ulik størrelse som spretter frem over alt, og jeg imponeres i like stor grad av hvor flinke pariserne er til å bruke nærparkene sine. Det er aktiviteter og avslapping i skjønn forening.

En av de mest kjente hagene i byen er Jardin du Luxembourg.  Den ligger på venstre bredd, en kjapp rusletur opp Boulevard saint Michel. På veien går en forbi noen av de kjente landemerkene i Latinerkvarteret;   Musee de Cluny, Sorbonne og Pantheon, så det lønner seg ikke å gå for fort. Som jeg har skrevet tidligere så er det koselig å spankulere rundt, kikke og nyte omgivelsene, ikke stresse for å nå ting.

Det samme gjelder for selve parken, den er nemlig veldig stor og har mye å se på; Palais du Luxembourg,  Fontaine de Medicis, statuer osv – alt er vel verdt å få med seg, men for meg så er selve essensen med parkliv å slappe av og kose meg – og kanskje oppdage noen nye og ukjente skatter:

– som en morsom, gammeldags karusell man kan kjøre for en euro.

– eller et marionetteteater i art deco – stil.

– eller noen som spiller petanque (slik som Ellikken gjør).

Det er også deilig å sette seg ned ved det åttekantede bassenget foran Palais du Luxembourg og nyte synet av alle de små seilbåtene som seiler rundt:

Og å finne en stille plass mellom alle de andre bokelskerne og lese litt:

Visste dere forresten at Jardin du Luxembourg i en periode var jaktmarkene til en grusom seriemorder? Det visste ikke jeg heller før John Baxter gjorde meg oppmerksom på det i memoarene sine The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. Morderen het Henri Desire Landru, og mellom 1914 og 1918 drepte han 10 kvinner for penger. Selve drapene ble gjennomført utenfor byen, men det var i Jardin du Luxembourg at han oppnådde kontakt:

An advertisement in France Matin baited the trap. «Widower with two children, aged 43, with comfortable income, serious and moving in good society, desires to meet widow with a view to matrimony. S 64.

I began to see it with her eyes: Landru sipping an eau a la menthe, leafing through Paris Matin, patient, waiting – while his prey paused at the gate to tidy her hair or loitered at a distance among the trees, snatching a glimpse before taking the plunge.
And where better to allay suspicion than the Luxembourg?  No out-of-the- way hotels or suburban cafes, but a park, with strolling couples, nurses with bahy carriages, a brass band playing, and an old woman collecting payment for the use of the chairs. S 66

Jeg vet forløpig ikke helt hva jeg synes om boka,  den er ikke det jeg forventet.  Men jeg får uansett noen tips til steder jeg og mannen kan lete opp de neste ukene,  og det er ikke verst bare det.

Au revoir!