I anledningen 8. mars tenkte jeg at det kunne være morsomt med en liten liste over kvinnelige karakterer fra bøker som jeg opplever som tøffe – på ulike måter:
Hvordan ville din liste sett ut?
Ellers oppfordrer jeg alle til å lese Glamourbibliotekarens flotte innlegg om Kvinnedagen!
Det er ikke det at jeg er fryktelig opptatt av Valentinerdagen, jeg synes det er mer mas fra handelstanden enn noe annet egentlig, men i år, som i fjor, har jeg laget en liste over årets litterære valentinere. Sånn bare for gøy!
Nå venter jeg bare på at min ordentlige valentiner (selv om han nok blir ganske grønn av å bli kalt det, han liker nemlig Valentines Day enda mindre enn jeg) kommer hjem fra jobb; så blir det middag, armkrok og sesong 2 av House of Cards. En bra fredag, med andre ord :-).
Hvilke litterære valentinere har du?
For rundt et år siden stiftet jeg bekjentskap med John Green og hans fantastiske ungdomsroman Faen ta skjebnen. Jeg, som alltid har skydd bøker som omhandler kreft, falt helt pladask for historien om Hazel og Augustus som møter hverandre på en støttegruppe for kreftsyke ungdom. Til tross for at hovedpersonene har en alvorlig, og potensielt dødelig sykdom, så er denne historien så utrolig vakker, underfundig, morsom og var. Trist, selvfølgelig, i enkelte deler, men i all hovedsak så handler den om å leve, om å være.
Da jeg hørte at den skulle bli filmatisert, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skepsis. For hvordan overføre John Green sin skrivestil til lerretet? Hvordan skal man egentlig som regissør gå frem for å unngå at dette blir svulstig og bare trist og leit? Siden jeg følger Green på Instagram, så så jeg kjapt at han har hatt en del med selve filmingen å gjøre – eller, han har iallefall vært tilstede på settet en god del. Det tar jeg som en kvalitetssikring, og at han som forfatter står inne for overgangen fra roman til film.
Nå er traileren sluppet, og selv om den bare gir et lite glimt av hva vi har i vente, så kjenner jeg at jeg nå gleder meg til å se filmen i løpet av sommeren/høsten. Under er en kort snik-kikk, for hele traileren – se her (og det anbefales).
Dette tror jeg blir veldig bra!
Noen bøker får man bare lyst til å holde fast på og knuge hardt inntil seg. De har noe helt eget ved seg, i tillegg til at de er utrolig velskrevne. Det kan være en roman, en diktsamling eller noe hel annet. Felled er at de treffer en streng langt inne i deg og sitter fast selv lenge etter at den siste siden er lest.
Jeg har det slik med bøkene til John Green og Kroneberg, samt Catcher in the Rye av Salinger og Overtalelse av Austen. Jeg er også ganske sikker på at Anne of Green Gables var en slik bok da jeg var yngre – og kanskje den fremdeles er det når jeg får gjenlest den som voksen.
Hvilke bøker et dine «knuge-hardt-inntil-og-aldri-slippe» -bøker?
I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone.
Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen. Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis- er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.
Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).
Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):
Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.
Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…
Høres spennende ut, ikke sant?
Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender. Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12 – åring, jeg, og jeg slukte dem! Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre). Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.
Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12 åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt. Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven? Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.
Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen. Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!
Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.
Takk til Gyldendal for leseeksemplar!
I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.
The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat nå – men det var ikke det. Jeg begynte på den før jeg fant det ut, men det er fint at de to tingene sammenfalt.
Romanen handler om den 16 år gamle Holden Caulfield. Det nærmer seg jul og han har fått beskjed om at han har strøket i alle fag og derfor er uønsket som elev på den fine privatskolen han går på. Dersom dette var første gangen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Problemet er bare at dette er -nte – gang, og Holden er derfor noe skeptisk til hva foreldrene kommer til å si. Han bestemmer seg for å reise tidligere til NY, ta inn på hotell og bli der til foreldrene har mottatt brevet fra skolen.
Jeg vil si det med en gang, jeg er en av de som ble betatt av den rare, skravlete og opposisjonelle Holden Caulfield umiddelbart, og som – siden The Catcher in the Rye er hans historie, fortalt med hans ord – dermed ble like betatt og oppslukt i historien som fortelles. Ytre sett så foregår hele handlingen på tre dager og vi følger Holden en stund på skolen før han forlater den, på toget på vei til NY og rundt omkring i NY. Holden forteller historien noe tid etter at begivenhetene har skjedd, og han er en veldig tydelig forteller – både på det han vil si noe om og det han velger å holde tilbake:
If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth. In the first place, that stuff bores me, (…) Besides, I’m not going to tell you my whole goddam autobiography or anything. I’ll just tell you about this madman stuff that happened to me around Christmas just before I got pretty run-down and had to come out here and take it easy. I mean that’s all I told D.B. about, and he’s my brother and all. (s 1)
Dette utdraget er fra innledningen, og det forteller helt klart at noe har skjedd og at han nå er et sted for å «slappe av» – det forteller også at det er noe ganske stort og følelsesmessig som har hendt. Samtidig så gir jeg – personen, som er Holden, inntrykk av at det ligger mer til grunn her, men at dette er noe som han ikke ønsker å snakke om til noen. Denne følelsen av at det hele tiden er noe mer som prøver å presse seg opp til overflaten, opplevde jeg som nærværende gjennom hele romanen. Dette usagte, dette som Holden absolutt ikke vil erkjenne for noen – kanskje ikke en gang for seg selv – var også noe av det som trigget meg til å lese mer og mer. Jeg hadde et ønske om å komme bak denne illsinte, rettferdighetssøkende kjekkas – fasaden som Holden gjemmer seg bak.
Siden det er Holden selv som forteller, så er det vanskelig å vite hva som egentlig er sant og ikke. Han er, som de fleste andre jeg – fortellere, ganske upålitelig, siden vi bare får høre fra hans perspektiv, hans ståsted. Samtidig så opplever jeg ham som ærlig. Ja, han er stor i kjeften og han har en veldig skravlete tilnærming til alt han foretar seg, men etterhvert som handlingen skrider frem og han på en måte blir varmere i trøya, så kommer mer av «den virkelige» Holden frem. Han korrigerer uttalelser han har kommet med tidligere i romanen – særlig i forhold til sex og damer, og han viser mer følelser.
Det er denne sammensetningen å være beintøff, sint på alt, sårbar og usikker som også, mener jeg, kjennetegner det å være ungdom på vei inn mot voksenlivet, og som nok er en av årsakene til at nettopp The Catcher in the Rye, er blitt omfavnet av ungdommer siden utgivelsen og at den regnes som den første ordentlige ungdomsboka. Den tar det å være ung, usikker og sint på alvor. Og det er nettopp her jeg ser den store likheten mellom J.D. Salinger og to av dagens anerkjente ungdomsbokforfattere; John Green og Stephen Chbosky. Begge disse sistnevnte er kjente for å portrettere ungdommer som er flerdimensjonale, som både har styrker og svakheter, som både er veldig ålreite, men samtidig kan gjøre helt dustete ting. De har gjennom sine bøker skapt historier – (nå må jeg bare skyte inn at jeg ennå ikke har lest Perks of being a Wallflower, men jeg har sett filmen som Chbosky både har skrevet manus og hatt regien til – og tenker at da kan jeg uttale meg allikevel) – som fremstår som realistiske og personer som oppleves som ekte og genuine. De er svært gode til å skildre denne sårbarheten og usikkerheten som lett oppstår når man begynner å bli voksen og virkeligheten ikke lenger er tilrettelagt for deg som den var som barn. Og det tror jeg ganske så sikkert er en arv fra Salinger generelt og fra Holden Caulfield spesielt.
J.D. Salinger skriver kjempegodt. Han har en veldig distinkt og særegen stemme – som jeg gjennom hele boka tolket som Holden sin stemme. Stilen hans i denne romanen er veldig muntlig, og det synes jeg passer bra med hovedpersonens skravlete stil full av digresjoner. Det var egentlig som om forfatteren forsvant for meg mens jeg leste, og Holden Caulfield sto foran meg i all sin lange, ulenkelige prakt og var en ekte gutt som jeg kunne le med, bli irritert på og få lyst til å gi en god klem – og det er jo en veldig god ting, er det ikke?
Jeg vet ikke helt om dette ble en anmeldelse som yter denne romanen den honnøren som jeg synes at den fortjener. Jeg har notert meg ned en masse, men jeg har ikke fått skrevet det ordentlig inn her. For eksempel at jeg ble veldig rørt av hvordan Salinger skildrer forholdet mellom Holden og lillesøsteren Phoebe – så nært, godt og tillitsfullt – og litt småkorka. Jeg har heller ikke fått sagt noe særlig om at jeg kanskje synes at vendepunktet, det som gjør at det skjer en endring i Holden, kommer litt sent i historien og derfor trekker bittelitt ned for min del. Eller humoren! Den har jeg ikke skrevet noe om i det hele tatt! Men den er der! Og Holdens morsomme slang!
Jeg kommer definitivt til å lese mer Salinger, og jeg synes absolutt alle burde lese The Catcher in the Rye! For den er faktisk så god!
Og så er det en 1001 – bok….
Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!
Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!
(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)
I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!
Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).
Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.
Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).
Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant…. Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og klassisk krim som man bare kunne synke ned i.
På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte. Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!
De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild. Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham.
Litt statistikk:
Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!
Hvordan er måloppnåelsen din?
Jeg kikker på kort.
Etter at jeg hadde lest den vidunderlig gode Faen ta skjebnen/The fault in our stars kjøpte jeg ganske kjapt alle bøkene til John Green. Og nå har jeg også fått somlet meg til å lese en av dem også! Det er ikke dårlig!
Jeg begynte jo litt bakvendt med å lese den foreløpig siste romanen til Green først, men når jeg nå skulle lese en annen bok av ham, så valgte jeg i stedet for å fortsette med den nest siste boka og så videre, å hoppe helt tilbake til 2005 og debutromanen hans Looking for Alaska. Her møter vi tenåringen Miles i det han skal flytte hjemmefra for å gå på en kostskole. Miles har ikke noe særlig venner hjemme, og lengter etter å oppleve noe nytt, «The big perhaps». Med seg har han en sær interesse for å huske kjente menneskers siste setning.
På kostskolen blir han kjent med romkameraten The Colonel som tar han under sine vinger, og gjennom den nye vennen møter han blant annet den pene, beleste, men akk så trøblete, Alaska Young – og faller pladask.
Jeg må bare få sagt det først som sist – John Green kan virkelig skrive bøker. Ja, han kan virkelig skrive gode ungdomsbøker som fenger oss som er litt eldre enn ungdommer også, og han skriver dem på en slik måte at man kjenner seg igjen i det han skildrer. Selv om man er en 35 år gammel kvinne og ikke en 15 år gammel gutt! Jeg kan gå så langt å si at John Green skriver bøker som passer for alle, som ikke kan plasseres under noen merkelapper, som bare, rett og slett, er gode. Så enkelt.
Det er flere ting som gjør at jeg liker bøkene til John Green så godt – de to jeg har lest, vel og merke. Det ene er hans evne til å skape troverdige og unike karakterer som både har feil og mangler; en blir både knyttet til dem og glad i dem, samtidig som en også blir irritert og frustrert når de gjør noe de ikke bør gjøre. De er ikke alltid like lette å forstå, og slik er det jo også i det virkelige liv. Karakterene fremstår som ekte personer, de er flerdimensjonale og ekte. Og dette henger sammen med evnen hans til å skrive historier som er troverdige og sannsynlige. I Looking for Alaska skjer det noe som er dramatisk på det følelsesmessige plan, så vel som på det ytre plan, men i stedet for å gjøre hele historien om til en tåreperse, så håndterer Green det med en ærlig og var penn. Det er selvfølgelig følelser tilstede, men de er skildret på en så jordnær og realistisk måte at det føles virkelig. Han tar karakterene sine på alvor ved å skildre sorg og tap på en slik måte som sorg og tap føles, og han skriver historier som kunne handlet om ordentlige personer og om ordentlige hendelser – og han gjør det med humor, med medfølelse og med snert. Noe er kleint fordi det er kleint; for eksempel skildringen av å gi en blow – job for første gang, andre ting er morsomme, triste eller pussige.
Looking for Alaska er, som nevnt, John Greens debutroman, og når jeg sammenlikner den med Faen ta skjebnen, så er det veldig spennende å se hvordan han har utviklet seg som forfatter. Der sistnevnte fremstår som en fullkommen historie, opplever jeg at debuten er noe mer uferdig – uten at det plager meg noe nevneverdig. Alle ideene og tankene er der, episodene er både morsomme, gjenkjennelige, triste og kleine, karakterene er flotte, men helheten synes jeg nok er litt mer hakkete. Han har allikevel valgt en oppbygging som jeg mener er helt genial ved å dele inn boka i en «Før» og en «Etter» – del, der hvert kapittel i første del forteller hvor nære vi er HENDELSEN og kapitlene i andre del forteller hvor langt vi er kommet etter HENDELSEN. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt som John Green har funnet på, men det er noe ved måten det er gjort i Looking for Alaska som gjorde at jeg leste romanen med en økende følelse av uro, som igjen gjorde at jeg både hadde lyst til å lese videre for å finne ut hva som kunne komme til å skje og drøye lesingen fordi jeg hadde en klump i halsen og var redd for å få vite.
Gjennom historien om Miles, Alaska og The Colonel forteller John Green noe om hvordan det er å være tenåring, og hvordan det er å oppleve forelskelse, vennskap og å miste noen som står deg nær. Og det er noe vi alle kan relatere til; enten vi er tenåringer eller har vært tenåringer.
Anbefales!
I oktober kommer forresten romanen på norsk, og denne gangen synes jeg forlaget har truffet veldig bra med tittelen: Hvem er du, Alaska?
Jeg lar meg inspirere av bloggerne på Bokmerker som den siste tiden har postet innlegg om seg selv som lesere. Så, uten noe mer snikksnakk, her er min leserprofil:
Hva er din leseprofil?
… skal jeg blant annet lese ut Looking for Alaska av John Green.
Helt siden Faen ta skjebnen bergtok meg i vinter har jeg vært nysgjerrig på resten av forfatterskapet til John Green, og det førte til at jeg kjøpte alle bøkene han har gitt ut – bare sånn for sikkerhets skyld. Og så ble de selvfølgelig liggende i bokhylla – ulest – sammen med en haug andre uleste bøker.
Selvfølgelig.
Det er vel ingen som LESER like mange bøker som de KJØPER, vel? Det er viktig å ha et godt utvalg av fremtidige leste bøker, slik at man ikke en dag våkner opp og er tom for lesestoff. Det er i allefall min filosofi ;-).
Uansett, tidligere i sommer plukket mannen min opp Looking for Alaska, og slukte den i løpet av noen dager! Og likte den godt! Veldig godt!
Vips! Så ble den flyttet helt fremst i lesebunken min også, og i løpet av helga så regner jeg med å være ferdig. Jeg håper virkelig at den vil falle i smak. Og det regner jeg for såvidt med, jeg mener, det er John Green! Han er god.
Ellers så er snart min første uke i Norge på lang tid ferdig, og det har gått forbausende bra. Jeg reiste fra Paris på søndag – trist til sinns – og trippet fornøyd til jobb på mandag. Hverdag er også fint.
Hva skal du lese i helga?
siljes skriblerier 