Siden sist:

  •  har jeg lest ferdig Shift av Hugh Howey, som er en oppfølger til Wool. I morgen kommer anmeldelsen. Anmeldelsen kommer før helga. Det som er litt morsomt er at jeg i utgangspunktet trodde at jeg ikke ville kunne skrive så mye om den siden den er en toer og jeg ikke ønsker å si for mye, men så viser det seg at jeg har masse å si – uten å avsløre noe som helst! Sånt gjør meg glad, og jeg gleder meg til bok nummer 3; Dust.
Jeg har funnet meg selv i Lego - versjon!

Jeg har funnet meg selv i Lego – versjon!

  • har jeg ryddet i bokhyllene mine…. og innsett at jeg enten har for få hyller eller for mange bøker. Heh… Jeg velger å gå for det første. Jeg fikk plass til nesten alle bøkene med W – forfattere, mens XYZÆØÅ – forfatterne, samt novellesamlinger og reisebøker ble dyttet inn her og der.
  • har jeg gjort et skikkelig innhugg i tegneseriemålet mitt, og har pløyd meg igjennom Joe Hill og Gabriel Rodriguez eminente horror – serie Locke & Key. Anbefales!
  • har jeg blitt enda mer overbevist om at Joss Whedon er et geni! Selv om  Agents of S.H.I.E.L.D. forløpig mangler en del for å nå opp på nivå med Buffy og Firefly, så er serien kul og den har mange fine og sære karakterer, Den er et selvfølgelig valg dersom du er glad i Marvel og superhelter.
  • har jeg sett 3. sesong av Pretty Little Liars og latt meg fange inn i A sine intriger enda en gang. Jeg har ennå ikke kommet over den grusomt slemme cliffhangeren på slutten, og er ganske oppgitt over at jeg ikke får sett 4. sesong på leeeeeenge enda.  Bokenerdebonus: elevene studerer Hedda Gabler i noen av episodene. Gøy!
  • har jeg jublet innvendig for hver Joss Whedon – skuespiller som har dukket opp i 4. sesong av Warehouse 13!
  • har jeg fått verdens beste julekalender av verdens beste mann! Dr Who – kalender! Tenk, at jeg fra 1. desember og helt frem til jul kan kose meg med små sjokolade – Daleker, Tardiser og Cybermen!

julekalender

  • har jeg meldt meg på debatten Avis, blogg eller bokessay på Litteraturhuset førstkommende fredag. Det tor jeg blir interessant. Ses vi?

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

theguildEr det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and SundryDet er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable

Noe av det første jeg gjorde da jeg ankom Paris var å stikke innom noen bokbutikker. Det er noe med bøker og litteratur som gjør at alt faller på plass for meg. Er jeg stresset så kan jeg kjenne at hjertet roer seg ned, musklene i nakke og skuldre slapper av, det blir lettere  å puste på et vis.

Under et av de første bokbutikk- besøkene kom jeg over Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable.  Det var noe med omslaget som først dro meg inn; svart med et bilde av en halv sommerfugl og en halv klokke som viser tjue over tre. Begge deler viste seg å spille en sentral rolle i romanen, men det visste jeg jo ikke på det tidspunktet. At det fascinerte meg og gjorde meg nysgjerrig,  det visste jeg fra første øyekast! Da baksideteksten også viste seg å være like interessant som coveret – da var det ikke noe å lure på. Parissommeren 2013 sitt første bokkjøp var i boks! Det tror jeg faktisk må ha vært et av de beste kjøpene fra Paris noen sinne! Selv om jeg fremdeles har et skjørt og en jakke fra Parispåsken 2000 eller 2001og en haug med uleste bøker kjøpt Parisjula 2012  – men dere skjønner tegningen?  Dette var BRA!!! STRÅLENDE BRA faktisk!!! (Ferdig med overbegeistrede utropstegn, la oss bli sakelige).

image

Benjamin Constable er en engelskmann i Paris. Her lærer han franskmenn engelsk, samtidig som han skriver, drikker vin og henger med venninnen Tomomi «Butterfly» Ishikawa.  En dag får han et mystisk brev fra Butterfly der hun forteller ham at når han leser dette brevet så er hun død. Hun har tatt sitt eget liv, og det er ingenting han kan gjøre med det. «Alt er tatt hånd om,» skriver hun «Men du skal få laptopen min» (fritt oversatt).

Butterfly sitt selvmordsbrev er starten på en skattejakt. Som en siste kjærlig gest har hun gjemt hint og gåter på datamaskinen, på metrostasjoner, innimellom blomsterpotter og statuer – både i Paris og NY – gåter som fører til noen av de mørkeste hemmelighetene hun har og som skal hjelpe Benjamin til å forstå henne bedre. Fortvilet over venninnens skjebne og over at han ikke kunne hjelpe henne, kaster Benjamin seg ut i skattejakten – med notatbok,  vennskapelige minner og en hjemløs imaginær katt. Men jo mer han får vite om Butterfly, jo mer usikker blir han på om det i det hele tatt er noe sannhet i det, og dersom det faktisk er en sannhet i hemmelighetene – hvor mye av den Tomomi han er blitt kjent med og glad i er ekte? Og hvordan kan det ha seg at de skriftlige beskjedene han mottar fra den avdøde er så godt oppdatert på det han foretar seg?

Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable er en vanskelig roman å gi et lite resyme av – det skjer mye og det er mye som er gåtefullt, og jeg opplever også at det er vrient å skrive om hva og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde. Det er jo slik at man en gang i blant blir knyttet umiddelbart til en historie, og slik var det for meg og Benjamin Constables debutroman (Den kom ut i juni i år). Den har noe suggerende over seg. Jeg fikk en følelse av å bli dratt inn i historien umiddelbart, og til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – de mørke, mystiske,  ja, ganske gale premissene, så følte jeg et behov for å være i denne verdenen så lenge som mulig, og aller helst hele tiden. Jeg ville også finne ut av hemmelighetene til Tomomi Ishikawa!

Det var i utgangspunktet mysterieperspektivet som motiverte meg. Jeg er veldig glad i mysterier og skildringer av jakt på hint og tegn – og i begynnelsen, før historien får den mørke, mer alvorlige klangen over seg, så var jeg strålende fornøyd med å lese om Benjamin som letet i parker, tok metroen til ukjente steder og måtte løse gåter om Paris – det var spennende og gåtefullt,  samtidig som det var skrevet på en sjarmerende og vittig måte. Jeg må innrømme at jeg innimellom tok meg i å tenke at: «Dette med gåter og skattejakter, det klarer du på en mye mer tilfredsstillende måte enn Dan Brown, Benjamin Constable!». Og jeg hadde ikke blitt skuffet dersom det hadde vist seg at det var kun det som var Three lives of Tomomi Ishikawa. Jeg hadde likt den godt som en ren spenningsroman, men det skulle vise seg å være så mye mer ved romanen enn bare dette elementet. Og det likte jeg enda bedre!

For, til tross for spenningselementet knyttet til hva Butterfly skjuler, er dette en roman som stiller spørsmål ved hvor godt vi egentlig kjenner de vi regner som nære, og hva skjer med vennskapet dersom det vi har trodd viser seg å ikke stemme? Hvordan velger vi å forholde oss til en ubehagelig sannhet om noen vi er glad i? Hva gjør vi hvis denne personen ikke lenger lever? Skal vi hegne om våre egne gode minner eller ta til oss den nye informasjonen som en sannhet? Og til slutt, det mest fascinerende – og som fikk meg til å nærmest dåne av lykke i Jardin de Luxembourg – hva er egentlig fiksjon og hva er virkelighet? Jeg rett og slett digger hvordan Benjamin Constable i denne romanen hele tiden beveger seg mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Jeg mener ikke å si at Three lives of Tomomi Ishikawa er en dokumentar, det er den absolutt ikke, men Constable leker hele tiden bevisst med fiksjon/virkelighetbegrepet. I det ytre foregår handlingen i to virkelige byer: Paris og New York – og siden jeg befinner meg nettopp i Paris så har jeg brukt et par dager på å gå i Tomomi sine fotspor, og beskrivelsene stemmer på en prikk! Og jeg vil tro at det samme gjelder for NY. Den andre veldig tydelige tingen er at hovedpersonen har det samme navnet som forfatteren, bor i Paris, som forfatteren og har en lignende jobb. Romanen er også skrevet i førsteperson  – det er altså romanens Benjamin Constable som fører ordet i romanen skrevet av virkelighetens Benjamin Constable.

Men så  – dersom vi skreller vekk det første laget, overflaten – så viser det seg i romanen at både Benjamin og Tomomi er skrivere; de skriver fortellinger, små skildringer, notater, brev, dagbøker ja, Benjamin har et uttalt mål om at han vil skrive en bok. Er det da en mulighet for at Butterfly sine nedskrevne hemmeligheter er fiksjon? At de er hennes fantasier, men ikke virkelighet? Og hva forteller egentlig det Benjamin og oss om henne? Og hva er egentlig Butterfly sin motivasjon for skattejakten i utgangspunktet?

Og forfatteren Benjamin Constable går enda et hakk videre – hva om det vi leser er en roman i romanen? Hva om dette er historien om hvordan romanen ble til? Det var så deilig å lese i en slik bok der jeg ble sittende og undre for meg selv lenge etter at jeg var ferdig med den, det var så godt å oppleve en roman som fungerer veldig godt på mange nivåer. Benjamin drar på skattejakt, jeg følte at jeg åpnet opp en skattekiste hver gang jeg satt meg ned for å lese, eller kanskje pandoras eske passer bedre?

I’ d like to write a book where the two main characters are me and you,’ I said to Tomomi  Ishikawa,  and absentmindedly organised the object on the table. Fra prologen.

Helt til slutt må jeg også nevne dialogene. Generelt synes jeg at Benjamin Constable skriver svært godt, det er lett å lese og  enkelt å komme inn i historien – og til tross for de mange lagene jeg skildrer i avsnittene over, så er det elegant gjennomført. Men dialogene, dere, både de indre, de mellom Benjamin og de andre karakterene og enveissamtalene mellom Benjamin og Cat (som er veldig kattete til en fantasipus å være, den prater for eksempel ikke menneskespråk), er kjempegode. De føles så naturlige, det er sånn en samtale mellom to venner er, eller kleint er det faktisk å prate med noen du ikke vet hvem er  men som du allikevel må få til å stole på deg. Dialogene har noe Joss Whedonsk over seg, de er vittige og kjappe, dype og såre -med  digresjoner og referanser,  og helst litt nerdete og gjerne litt småkorka. Det er så ekte og så riktig.

«The seventies? How old are you?»
«Thirty-eight and three-quarters.»
«You’re older than I thought,» she said.
«Why, how old did you think I was?» I asked hopefully.
«Oh, maybe thirty-seven and a quarter or something,» she said, and I deflated. «Sorry, I’m not fooled by youthful looks. Are you married or divorced or anything interesting like that?»
S 175.

Karakterene i romanen er også godt utarbeidet, og framsto som ekte,  levende personer – jeg ble glad i Benjamin sin klønete sjarme, og hadde jeg hadde lyst til å bare holde rundt Tomomi Ishikawa. Og vet dere hva? Jeg klarer ikke å komme på noe som jeg kunne ønske var annerledes, jeg likte den sp utrolig godt som den var. En helt altoppslukende opplevelse!

Stort hipp hurra til Benjamin Constable for en super debut! Anbefales til alle som liker mystikk og gåter med dybde og finurligheter.

image

Dette bildet har ikke så mye med boka å gjøre,  men Parc de Belleville ligger i nabolaget til et av sporene til Tomomi Ishikawa.

Sammenhenger

Jeg synes det er morsomt å se sammenhenger mellom TV-serier jeg ser og bøker jeg leser. Den siste uka har den ene referansen etter den andre dukket opp. Hør bare her;

I heimen har vi fått en ny TV – serie- dille, og det er en serie som må være alle nerdeseriers store dronning: Warehouse 13. Og her florerer det sv referanser til alle de andre deilige nerdefavorittene mine:
– to av skuespillerne fra Firefly dukker opp i en episode om superhelter (Joss Whedon).
– en av karakterene bruker et av favoritt uttrykkene til Doctor Who: allonz-y.
– en av hovedpersonene elsker rød lakris slik som Walter i Fringe.
og det finnes sikkert en hel drøss til som jeg ennå ikke har kommet til. Det er så gøy!

Akkurat nå leser jeg den nyeste til Kate Morton;  Hemmeligheter. Ta en titt på bildet og se om du tenker det samme som meg.

image

Tilfeldigheter?  Nei,  jeg tru’kke det!

The Complete Silje TV – serie Oversikt – del 1:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg liker å se på TV – serier – og da aller helst flere episoder i slengen. Forrige uke fortalte jeg om min nye dille; Pretty Little Liars, og i den forbindelse etterlyste Lise en liste over favorittseriene mine. Så, uten noe mer om og men; la meg presentere The Complete Silje TV – serie Oversikt (jeg tok det navnet, jeg, Lise):

De beste av de beste:

Buffy the Vampire Slayer troner helt øverst, helt på topp. Jeg elsker Joss Whedon sine serier på generelt grunnlag, og det er takket være Buffy og hennes Scoobie Gang. Jeg har vært en trofast titter siden serien ble vist på TV på slutten av 1990 – tallet, og har sett alle sesongene veldig mange ganger. Karakterene og deres utvikling gjennom 7 sesonger er helt fenomenale og historiene som fortelles er både spennende, mystiske, morsomme, triste – ja, de serierrommer det meste. Dialogene er i en klasse for seg, jeg jubler høyt over alle de popkulturelle og nerdete referansene og jeg fryder meg over de ulike virkemidlene som Joss benytter seg av for å gi et dypdykk i det å være ungdom/voksenog hvordan man kan forholde seg til de ulike utfordringene man står ovenfor. Min favorittsesong er sesong 5 – den der Glory er The Big Bad, og den inneholder også en av mine desidert største favorittepisoder; The Body – der Buffy og gjengen må forholde seg til en helt naturlig død, og hvor vanskelig det er i forhold til å kjempe mot onde monstre. Det er noe med lyset, lydene og filteret som gjør episoden til en helt unik opplevelse. Og ja, jeg gråter hver gang.  To andre favorittepisoder er musikalepisoden Once more with feeling fra sesong 6 og Hush fra sesong 4 (som er den svakeste sesongen etter min mening, men som allikevel har noen av de aller beste episodene). Sistnevnte har ingen dialog, bare musikk. En genial episode! 

The Wire – dette må være noe av det mest realistiske som er laget innenfor TV – serie verdenen, og jeg slukte alle fem sesongene i en jafs. De ulike sesongene har ulike vinklinger, selv om vi følger den samme kjernen av politifolk og kriminelle gjennom hele serien. Vi blir godt kjent med de ulike miljøene, politikken og byråkratiet som påvirker beslutningene, medias rolle og hvordan elever blir rekruttert fra skolene for å bli lokale «kingpins»  Dette er med på å gi et godt og troverdig bilde av en by der kriminaliteten er svært høy. Det er vanskelig å trekke ut en sesong eller enkelte episoder, for The Wire må sees i en helhet for å få så godt utbytte som mulig. Jeg tror aldri jeg har blitt så rasende på karakterer og hendelser som jeg ble da jeg så denne serien, og jeg har aldri følt en så stor politikerforakt eller blitt så knyttet til badguys tidligere heller. Se den og bli provosert! Og bli glad fordi det finnes mennesker som velger å stå opp og kjempe for noe de tror på. Dette er kvalitet!

Twin Peaks av David Lynch. Genial, syk, skremmende og fascinerende er vel de ordene som mest dekker denne rare og brilliante serien. Serien begynte som en ganske forståelig krim; Hvem drepte Laura Palmer? Krydret med et helt spesielt persongalleri (Agent Cooper!), mystiske hendelser og hjemsøkende musikk så var det en ulidelig spennende serie. En svoren Twin Peaks og David Lynch tilhenger ble jeg nok da det tok av etter at morderen ble avslørt rundt episode 15 – enarmede menn, dverger som snakket baklengs, en mystisk hytte i skogen og BOB (!!!). Så utrolig skummelt og uforståelig, og så utrolig bra! 

Game of Thrones – episk og mektig fantasy der menneskelig ondskap, maktkamp, religion og krig står sentralt. Jeg har egentlig ikke så mye mer og si, egentlig… jo, det finnes DRAGEBARN!!! Sukk, lykke.

Carnivale er en serie som foregår i USA på 1920 – tallet og som handler om kampen mellom det gode og onde. Den har jeg faktisk skrevet om her, så da nøyer jeg meg med: Se den, den er fantastisk!

+ Alt annet laget av Joss Whedon: Firefly, Angel og Doll House –  fordi det er Joss og jeg liker hvordan hjernen hans er skrudd sammen – enkelt og greit.

Neste uke; mine favoritt krimserier.

Hvilke serier mener du er de beste av de beste?

Dette synes jeg om: By Midnight av Mia James (pluss en liten Joss Whedon – hyllest).

God bok + sommervær + balkong = lykke

April Dunne er ikke særlig fornøyd. Mot sin vilje må hun flytte fra Edingburgh til Highgate, London, og ikke nok med det; hun har også fått plass på den mystiske skolen Ravenwood der alle medelevene er kjempesmarte og/eller kjempepene og kjemperike!

Allerede første kvelden skjer det et blodig drap i nærheten av familien Dunnes nye hjem. Noen dager senere blir April vitne til noe merkelig på Highgate kirkegård – en skadet rev, mye blod og et par med skremmende og lysende øyne som stirrer på henne i mørket. Før hun får tenkt seg om kommer Gabriel, en mystisk og kjekk medelev, og redder henne fra noe hun ikke vet hva er. Dagen etter får alle på skolen vite at det har skjedd enda et drap – på kirkegården! Var April vitne til drapet? Har Gabriel noe med det å gjøre? Og hvem er egentlig Gabriel? Sammen med sin nye venninne, konspirasjonsteoretikeren Caro, begynner April å snuse rundt etter svar. Samtidig oppdager hun at faren jobber med en ny sak; myten om Highgate vampyren. Har dette noe med drapene å gjøre? Snart skjer det et tredje drap, og Aprils verden går under. Klarer hun å finne ut hvem som står bak drapene og hvilke hemmeligheter som skjuler seg på Ravenwood?

By Midnight er en veldig spennende roman som er dels kriminalroman, dels konspirasjonsthriller og dels vampyrhistorie. Dette er en kombinasjon som jeg liker veldig godt, og som jeg synes gjør denne boka ganske så annerledes enn mange andre vampyrbøker som har kommet de siste årene. Ekteparet Tasmina og John Perry, som sammen står bak pseudonymet Mia James, har laget en vampyrverden som minner meg veldig mye om Joss Whedon sitt univers i Buffy og Angel – hvilket er mange stjerner i boka for meg, jeg virkelig ELSKER Joss Whedon sin fantasi, Buffy og Angel :-). Her er det ingen vampyrer som funkler og stråler i sollyset, ei heller überhotte vampyrer ala TrueBlood (liker de også, altså ;-)).  Mia James sine vampyrer er vakre i menneskeham, men deres sanne ansikt er skremmende og demoniske  – de er rovdyr.

Første del av romanen er mer krim enn vampyr, men etterhvert får både vampyrene og konspirasjonene større plass. Det passer godt i forhold til utviklingen hos hovedpersonen April – vi som leser vet aldri noe særlig mer enn henne. Det eneste er at vi vet at det vil være noe med vampyrer, det står bak på boka, men hvordan vampyrtemaet vil vise seg, det vet vi ikke. Det synes jeg gjør lesingen ekstra spennende. Jeg merket at mens jeg leste, så ønsket jeg bare å få vite mer og mer, noe som selvfølgelig førte til at jeg nileste i periodene jeg faktisk hadde tid til å lese (travle tider…). Denne trangen etter å få vite alt, skapte enkelte ganger også noe frustrasjon hos denne leseren, spesielt når April er hos bokhandleren Mr Gill. Ofte sluttet kapitlene hos ham med at han satt seg ned og fortalte noe VIKTIG, men i steden for at neste kapittel forsatte der det forrige slapp, så skiftet fokuset helt. Det vil ikke si at det VIKTIGE ikke ble fortalt, men ikke med en gang – og jeg ser at det er et lurt knep for å holde spenningen oppe.

Etterhvert som vampyrtematikken får større og større plass, utfolder det seg en helt ny vampyrmytologi som minner en god del om mytologien rundt Buffy, samtidig som den er såpass annerledes og original at det blir en fryd å lese den neste boka i serien! For ja, det er en serie og den neste boka, Darkness Falls, er forventet i salg i september.

Jeg ser at jeg i denne omtalen har skrevet lite om hovedpersonene, men jeg har stor sans for April. Hun er en troverdig karakter, og jeg virkelig føler med henne i de ulike situasjonene hun havner i. Jeg ser frem til å følge utviklingen videre. Favorittkarakteren min er allikevel venninnen Caro, konspirasjonsteoretiker og rebell på Ravenwood, et morsomt bekjentskap som jeg gleder meg til å stifte mer kjennskap til i den neste boka. Det samme gjelder for historielæreren Miss Holden og mr Gill. Jeg vil gjerne ha en mr Gill og bokbutikken hans i nærheten av huset mitt!

By Midnight er en veldig spennende roman som jeg vil anbefale til alle som liker vampyrbøker og krim, og selvfølgelig til dere som synes Joss Whedon er genial 😀

En liten kuriositet: The Highgate vampire, som står sentralt i romanen, er faktisk en virkelig legende – ikke noe som forfatterne har funnet på. Les mer her.