To kjappe: årets påskekrim

Etter å ha lest ut Marisha Pessl sin utrolig gode Night Film i går, så føler jeg at skrivelysten er på god vei opp igjen. Men siden jeg fremdeles har fire bøker fra april og begynnelsen av mai som jeg kjenner at jeg må få skrevet litt om før jeg jobber med anmeldelsen av den, tenker jeg det er like greit med et samleinnlegg om disse fire før de forsvinner helt ut av bevisstheten min (den ene var strengt tatt så lite minneverdig at den bare er en liten skygge i bakhodet et sted, men nå vel).

Dette innlegget blir i to deler for ellers blir det fryktelig langt, tror jeg. Del en omhandler årets påskekrim.

IMG_20140530_175129

Djevelanger av Frode Granhus:

Jeg har lest og likt de to foregående romanene til Granhus, så mine forventninger til årets krim var høye . Dessverre opplevde jeg ikke at de ble innfridd, og ja, det ideelle er å lese en roman utfra dens egne premisser, men når det er en bok i en serie så er det utrolig vanskelig å ikke ha forventninger og sammenligne. Så jeg innrømmer det; mine innvendinger mot Djevelanger er helt klart farget av at jeg likte Malstrømmen og Stormen så godt.

Vi møter igjen etterforsker Rino Carlsen, denne gangen står han ovenfor en sak der en 6 år gammel jente er forsvunnet. Forsvinningssaken blir etterhvert koblet opp mot lignende saker noen år tidligere, og Rino og hans nye partner Guro må blant annet følge opp et spor i en frimenighet.

Jeg synes alltid det er hyggelig med et gjensyn med Rino, han er en litt annerledes etterforsker enn den loslitte, problemfylte typen som er blitt så vanlig i mange kriminalromaner. Han er en ganske stødig, litt «harry – sjarmerende» mann uten for mange skjelletter i skapet. Jeg opplevde allikevel at han i Djevelanger ble veldig lite synlighan var der, som leder av etterforskningen, men jeg følte ikke at jeg kom noe særlig innpå ham. Jeg kunne ønsket noe mer fokus på ham, både som etterforsker og menneske, slik at han hadde fremstått mer tydelig.

Handlingen i romanen utspiller seg over kun 4 dager. Det, sammen med de veldig korte kapitlene, gjorde boka veldig konsentrert. Det gjorde igjen sitt til at leseopplevelsen ble veldig intens. Djevelanger er helt klart en sidevender, den har godt driv og jeg slukte boka på bare en dag – noe som jeg sjelden gjør. Den var stort sett spennende der og da i leseøyeblikket, men da jeg skulle sette meg ned for å skrive ned noen punkter merket jeg at det egentlig ikke var så mye som hadde satt seg fast. Det var som om de enkelte episodene man opplever i mange romaner, de som røsker litt, som får deg til å tenke, gruble og lure, hadde gått på bekostning av tempoet og intensiteten. Det føltes tilfredsstillende der og da, men etterpå?

Noe av det jeg har likte aller best med de tidligere romanene til Granhus er den psykologiske dybden. Det at han skaper karakterer som får leseren til å bry seg om dem og deres skjebner og at han forteller historier som oppleves som både viktige og vonde. Vandreren i Malstrømmen er kanskje det aller beste eksempelet, en karakter med en historie så sterk at jeg fremdeles husker ham etter flere år. Og jeg har hele tiden tenkt og ment at Frode Granhus har hatt et ønske om å formidle noe mer enn en vanlig kriminalhistorie med sine bøker. I Djevelanger opplevde jeg ikke det i noen særlig grad, dette var en helt vanlig standardkrim i stedet.

Jeg sier ikke at jeg synes Djevelanger er en dårlig kriminalroman, absolutt ikke. Den er til tider veldig spennende og med mye driv, men jeg synes allikevel den mangler dette lille ekstra som jeg hadde forventet meg etter å ha lest de to første bøkene i denne serien.

Takk til Schibsted Forlag for leseeksemplar.

Anita, Tine, Zeldajenta og Anette har også lest boka.

Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen:

Tre år etter at jeg noe skuffet la fra meg Fasandreperne, tenkte jeg at tiden var inne for en ny roman av Jussi Adler – Olsen. Valget falt, naturlig nok, på bok nummer tre i serien om Avdeling Q, og jeg er glad for å kunne si at tilliten min til Adler – Olsen som god krimforfatter var reparert innen jeg hadde lest den siste siden i Flaskepost fra P. Dette likte jeg veldig godt!

Via mange omveier mottar lederen for Avdeling Q, Carl Mørck, en gammel flaskepost med et rop om hjelp fra to brødre som hevder at de er blitt kidnappet.  Først tror han at det er snakk om en guttestrek, men etterhvert som han og assistentene Assad og Rose jobber med saken, blir de klar over at brevet er høyst reelt og at kidnapperen fremdeles er aktiv. Hvordan skal de gå frem for å avsløre en som gjennom en årrekke har blitt en mester i å forsvinne under radaren og som nå har plukket ut noen nye ofre?

Flaskepost fra P inneholder en av mine store triggere, dere vet, det temaet som gjør at du får lyst til å lese en bok/se en film uansett om du tror den er god eller ikke. For meg er dette temaet sære sekter. En liten antydning om at det dukker opp en obskur menighet på baksiden – jeg er solgt! Nå er det slik at dette ikke er nevnt i det hele tatt på baksideteksten til nettopp denne romanen, men det var et stort pluss da jeg oppdaget dette elementet.

Adler- Olsen er veldig god til å bygge opp en intrige og han faller ikke for fristelsen til å gå for fort frem på bekostning av historiene han ønsker å formidle. Han tar seg tid slik at vi lesere både blir kjent med etterforskningen, ofrene og sist, men ikke minst, gjerningsmannens bakgrunn og motiver, uten at dette avslører for mye, for tidlig, samtidig som han bevarer spenningen fra begynnelse til slutt. Han veksler mellom ulike synsvinkler som overlapper hverandre i tid, det betyr at vi får de samme hendelsene sett gjennom ulike øyne. Dette gjør at vi lesere hele tiden vet litt mer enn Carl Mørck & Co, uten at vi får hele bildet – før på slutten. Slik krim liker jeg!

Jeg synes også han er helt fenomenal til å skildre relasjonene mellom Carl Mørck og hans ansatte, familie og venner. Dialogene mellom dem er glitrende og morsom, samtidig som de også til tider er preget av alvor. Det er ikke ofte jeg tar meg i å le høyt mens jeg leser en kriminalroman, men det gjør jeg til gangs når jeg leser en av Jussi Adler – Olsens bøker.

Flaskepost fra P er en spennende og gjennomarbeidet roman, den er intens i store perioder, samtidig som forfatteren tar seg tid til å dvele ved elementer både i selve krimgåten og på det personlige plan. Det skaper en fin helhet. Jeg tror nok ikke at forbrytelsene i romanen kunne skjedd i virkeligheten, samtidig opplever jeg plottet som troverdig innenfor de rammene Jussi Adler- Olsen har skapt.

God bok!

Andre anmeldelser: Mari, Elin, MarianneAnita (Artemisia), Karin, Elida,IngalillBloggen Godt Lesestoff, Anita, Vestfoldgirl, Beroene og Berit. Noen flere?

 

Forresten; noe jeg ikke tenkte på i det hele tatt mens jeg leste bøkene, er jo at de begge handler om kidnapping og sektlignende fellesskap. Jeg foretrekker Jussi sin versjon 😉

Boktema: Min sommerlesning

Torsdag = boktema hos Anette, og jeg henger meg nok en gang med. Siden vi er i midten av juni og sommertid, så er det kanskje på tide å tenke ut hva som skal leses i ferien? Jeg har faktisk ferie allerede på tirsdag, så det er på høy tid at jeg har lista klar!

Som dere vet pleier jeg å ha ulike månedstemaer her på bloggen. Og i går kveld planla jeg faktisk juli-temaet – noe som er ganske tidlig til meg å være… Jeeei! I juli så er temaet *trommevirvel* bøker jeg har fått anbefalt av andre bloggere. Jeg har hauger med uleste bøker som jeg har kjøpt på grunn av mine kjære medbloggere, og i sommer skal jeg virkelig ta en ordentlig jafs i den bunken. Men siden det fremdeles er juni og temaet er A Song of Ice and Fire, så vil sommerferien starte i Westeros.

Jeg presenterer herved Siljes sommerlesing 2012:

  • A Clash of Kings av George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire #2). Hva kan jeg si -dette er perfeksjon!
  • The Somnambulist av Essie Fox
  • Five Flavors of Dumb av Antony John
  • Den hemmelige historien av Donna Tartt
  • Min tid kommer av Nina Vogt – Østli
  • Historien i fiolinen av Natasha Solomons (Tusen takk, Gro!)
  • Jellicoe Road av Melina Marchetta
  • One for the Money av Janet Evanovich
  • Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen
  • Flukten av Ally Condie

God sjangervariasjon, ikke sant?

Dette er bøkene jeg har planer om å få lest i løpet av sommeren, og siden jeg har ferie til midten av august, så er det en mulighet for at juli – temaet også blir temaet for august. Vi får se. I tillegg er det en bok som ligger i hylla og roper på meg; kanskje jeg finner et smutthull? Boka heter Crewel og er skrevet av Gennifer Albin. Den fikk mye Buzz under BEA, og verdens snilleste Bokelskerinne tok med seg et eksemplar til meg + en smakebit på Days of Blood and Starlight av Laini Taylor! Tusen tusen takk, Elin! Jeg gleder meg til å lese dem!

Fremtidige krimfavoritter

Hver fredag har Bokelskerinnen et innlegg som heter Fremtidige favoritter der hun skriver litt om bøker hun ønsker seg, bøker som hun gleder seg til å lese og bøker hun er spent på. 

Jeg henger meg på når jeg har mulighet, og i dag velger jeg selvfølgelig å gå for krimutgaven; altså fremtidige krimfavoritter (jeg synes jeg er ganske så konsekvent så langt i april) 🙂 De fleste bøkene har kommet ut allerede, og er derfor på min evigvoksende ønskeliste, men jammen har en høstkrim også sneket seg inn på lista.

Uten noe mer om og men; la meg presentere Siljes fremtidige krimfavoritter:

Stolpesnø av Marit Reiersgård. Reiersgård bor i Lier og debuterer med denne krimmen fra Drammensområdet. Jeg bor jo i nærheten, så jeg er mer eller mindre programforpliktet til å lese denne. At det også høres ut som en god kriminalhistorie er selvfølgelig en bonus:

 Det er 25. januar, det snør tett. Brøytebilen dundrer langs de smale veiene i Lier utenfor Drammen. Fem år gamle Oda tar på seg den rosa parkdressen og går ut for å ake. Hun kommer ikke inn igjen til middag, hun er sporløst borte. I nabohuset tyvlåner unggutten Raimo morens bil for å kjøre til den kvinnelige tegnelæreren sin. Han finner henne kvalt, og tilsynelatende voldtatt. Likevel velger Raimo å holde munn om det han ser. Hvilke hemmeligheter er det som skjuler seg i vintermørket?

Journal 64 av Jussi Adler – Olsen. Jeg har bare lest de to første romanene om avdeling Q, men de har gitt mersmak. Flaskepost fra P ligger klar i blant bøkene jeg skal lese i april, og det er vel bare et tidsspørsmål før jeg handler inn den aller nyeste boka om Carl Mørch.

Helt fram til 1950-tallet ble «upassende» kvinner deportert til den lille øya Sprogø, der misbruk, tvang og svik var hverdagskost. Dit kom også den unge Nete Hermansen, og derfra klarte hun å unnslippe – trodde hun. Den dagen fortiden innhenter henne, blir også starten på en av Avdeling Qs mest kompliserte saker.

Hva skjuler seg i Netes fortid? Hva skjedde med henne, og hvor ble det av menneskene omkring henne? Flere av dem blir sporløst borte. Hvem sto bak forsvinningene?

Blod vil ha blod av Bødker & Bruun. Dette er en krimdebuten til Karen Vad Bruun og Benni Bødker, Danmarks nye forfatterduo. Jeg er stor tilhenger av Bones, så når jeg oppdaget at hovedpersonen i denne er rettsantropolog, da ble jeg selvfølgelg ekstra nysgjerrig!

Benrester fra et menneske blir funnet ved en fjord i Danmark. Linnea Kirkegaard arbeider som rettsantropolog i politiet og blir koblet på saken. Hun skal forsøke å rekonstruere den døde slik at liket kan identifiseres. Etterforskningen peker i mange retninger, Danmarks engasjement i krigene i Afghanistan og Irak peker seg ut som et spor. Så skjer et nytt drap.
Hvor er alle jentene nå? av Leena Lehtolainen kommer ut til høsten. Jeg har ikke hørt om forfatteren tidligere, men kom tilfeldigvis over den når jeg kikket på Bazars høstnyheter. Forfatteren beskrives som Finlands ubestritte krimdronning og Finnlands svar på Henning Mankell – og det er nok til å havne på ønskelista mi 😉
 I den lille byen Espoo forsvinner tre muslimske jenter med kort tids mellomrom, men ingen av dem er meldt savnet av familiene sine.

Alle jentene er tenåringer som har vanket i samme ungdomsklubb som Iida, datteren til Maria Kallio. Maria har nettopp begynt som leder av en spesialgruppe i politiet som etterforsker saker som faller utenfor det vanlige mønsteret. Marias gruppe rekker knapt å begynne å intervjue mennesker som er i jentenes omgangskrets før den fjerde unge muslimske kvinnen blir funnet myrdet i snøen, kvalt med sitt eget sjal. Det blir raskt klart at den iranske jenta hadde en finsk kjæreste. Alle spor tyder på et æresdrap, og Noors mannlige slektninger blir forhørt. Men i ungdomsklubben støter Maria Kallio på spor som peker i en helt annen retning …

Dette er krimbøkene jeg gleder meg mest til denne fredagen – hvilke bøker er det du ser frem til å lese? Hvis du vil lese om flere fremtidige favoritter – ta turen innom Bokelskerinnens flotte blogg!

Topp ti på tirsdag – krimutgaven: Bøker jeg ville slukt i løpet av en dag.

Som forrige tirsdag er jeg igjen inspirert av Beathe, som igjen er inspirert av bloggen The Broke and the Bookish og deres faste ti på topp liste. Som tittelen sier, så er temaet i dag bøker som jeg kunne ha slukt i løpet av kun en dag.  Siden apriltemaet mitt er krimromaner, så har jeg valgt å lage en kriminell liste – det vil si: Nordiske krim/spenningsromaner jeg sluker på en dag. Bøkene kommer i tilfeldig rekkefølge.

Først ut er Snømannen  av Jo Nesbø. Jeg liker alle bøkene om Harry Hole, men for meg står denne romanen, sammen med Frelseren og Panserhjerte i en særstilling (Nå har jeg ikke lest Gjenferd enda). De er alle intense og spennende, og intrigene er godt gjennomført, de er med andre ord riktige sidevendere! Og åpningen på Snømannen er nok til at jeg hadde blitt livredd dersom det hadde dukket opp en snømann i hagen min! Grøss og gru!

Det er november 2004. Harry Hole begynner å motta anonyme brev, om snømannen. Det er trolig en sammenheng mellom brevene og at Birgitte Hovseth er sporløst forsvunnet fra hjemmet på Oslo vestkant. I Hovseths hage er det satt opp en snømann, med øynene vendt mot huset. Harry Hole finner Birgittes mobiltelefon inni snømannen og skjerfet hennes rundt snømannens hals.

Den neste romanen er Steinhuggeren av Camilla Läckberg. Med unntak av Isprinsessen og Fyrvokteren, så er jeg veldig glad i Läckberg sine romaner om Erica og Patrick, og jeg kunne nok i grunnen ha valgt hvilken som helst av dem til denne listen. Jeg liker måten hun blander fortid og nåtid på, og hun er ikke redd for å ta i bruk sterke virkemidler, uten at det blir spekulativt. Jeg husker at historien som utfolder seg i Steinhuggeren gjorde stort inntykk på meg i all sin forferdelighet.

En hummerfisker finner liket av ei lita jente i en av teinene sine. Politiet tror først at det dreier seg om et ulykkestilfelle. Men obduksjonen av syv år gamle Sara viser at hun har ferskvann i lungene. Noen har tatt livet av henne og siden kastet henne på havet. Og noen må ha fôret henne –; med aske? For Sara har aske i munn, mage og lunger. To andre barn utsettes senere for forsøk på askemating. Asken har en lang og makaber historie og er nøkkelen til mysteriet. Drapet har en forbindelse med Agnes Stjernkvist. Hennes historie begynner i Strömstad på 1920-tallet og får tragiske følger i nåtid. Det er en historie om hvor langt man kan være villig til å gå for å få det man ønsker seg.

Bok tre er den enestående Danselærerens tilbakekomst av Henning Mankell. Dette er ikke en roman i Wallander – serien, og hverken Kurt eller datteren Linda er med. Den som derimot har hovedrollen er Stefan Lindberg, etterforskeren som i Før frosten blir Lindas partner. Danselærerens tilbakekomst har en helt egen stemning, og som i Läckberg sine romaner så spiller fortiden en stor rolle i mysteriet. Tittelen er forresten utrolig vakker, og den gir meg fremdeles gåsehud.

12. desember 1945. Et engelsk militærfly lander på en flyplass i Tyskland. Om bord er én eneste passasjer. Han bærer på en liten svart koffert, og bringes til fengsel. Neste dag henrettes ni mannlige og tre kvinnelige tyske krigsforbrytere ved hengning. I oktober 1999 blir den pensjonerte svenske politimannen Herbert Molin funnet drept utenfor sitt hjem på en øde skogstrekning i Härjedalen. Alt tyder på at han er blitt mishandlet til døde. På gulvet i Molins hus finnes tydelige blodspor som om noen har danset tango med offeret. I Borås leser en tidligere kollega, Stefan Lindman, om drapet på Molin. Snart begynner han å ane at en ond fortid har innhentet mannen som en gang søkte tilflukt i Härjedalen.

Fjerde roman ut er Glassdjevelen av Helene Tursten. Dette var den første romanen om Irene Huss som jeg leste, og selv om jeg har likt alle bøkene i serien veldig godt, så er det nok denne som har gjort aller størst inntrykk på meg. Den begynner veldig mystisk og har i starten okkulte undertoner, men utvikler seg etterhvert til å omhandle langt alvorligere temaer.

En kald kveld i slutten av mars blir tre mennesker myrdet utenfor Göteborg. Neste dag finner politiet liket av 31 år gamle Jacob Schyttelius i en hytte. Noen timer senere finner de foreldrene hans, Elsa og Sten, skutt på nært hold mens de sov. På soveværelset henger et krusifiks som er vendt opp ned. Politietterforsker Irene Huss oppdager snart at både Sten og sønnen Jacob forsøkte å finne spor etter satanister som hadde satt fyr på en kirke i området. Men Irene Huss blir etter hvert overbevist at det eneste gjenlevende familiemedlemmet sitter med løsningen på gåten.

Neste krim kommer fra Island, og det er selvfølgelig Arnaldur Indridason sin Myren. Her blir vi for første gang kjent med etterforsker Erlendur, og det syntes jeg var et så hyggelig bekjentskap, at jeg fortsatte å lese de neste bøkene i serien. Her, som i flere av de overnevnte bøkene, så spiller fortiden en stor rolle for de kriminelle handlingene som utspiller seg i dagens Reykjavik.

En eldre mann blir funnet myrdet i en kjellerleilighet i Reykjavik. Gjemt under en skuff finner politiet et bilde av en barnegrav, og når de klarer å tyde inskripsjonen viser det seg at det ligger en fire år gammel jente der. Ved hjelp av fotografiet nøster politiet opp gamle og nye forbrytelser som har ført til flere familietragedier. Samtidig forsvinner en ung kvinne fra sitt eget bryllup. Erlendur Sveinsson og hans politikolleger står overfor en uvanlig komplisert og gåtefull sak, med røtter tilbake til en tid da mye var annerledes på Island.

Fra Island går turen tilbake til Norge og Vestfold. Det ingen vet av Jan Mehlum er en skikkelig skremmende bok som kan gjøre noen og enhver paranoid. Svend Foynd er en advokat som bryr seg om de vanskeligstilte i samfunnet, og en krimhelt som jeg har stor sans for. – Sjekk forresten ut omslaget – det er ekkelt!

En ung, enslig kvinne dør brått fra sin lille datter. Under arbeidet med boet gjør advokat Svend Foyn funn som tyder på at kvinnen ble overvåket. Alt hun sa og alt hun gjorde, ble systematisk kartlagt. Samtidig dukker det opp liknende saker – unge mødre som dør brått og dramatisk fra sine små barn. Myndighetene konkluderer med selvmord og ulykker, men Foyn slår seg ikke til ro med svaret.

Jeg holder meg i Norge litt til, men nå går turen til Bergen og den loslitte sosialarbeideren/privatdetektiven Varg Veum. Det er vanskelig å velge kun en av Gunnar Staalesens romaner, men dersom jeg MÅ, så blir det Din, til døden. Varg Veums omsorg i møtet med sin aller yngste klient noen sinne er så utrolig vart og varmt skildret. Her er det en som virkelig tar barnet på alvor!

 Den yngste klienten Varg Veum noensinne har hatt – en guttunge på 8-9 år – dukker opp i kontoret på Strandkaien en mild februardag. En ungdomsbande har stjålet sykkelen hans. Varg Veum rykker ut, redder sykkelen og blir kjent med guttens mor. Et behagelig bekjentskap … Men så skjer det et mord, og hvem andre blir arrestert som hovedmistenkt enn nettopp denne kvinnen? Varg Veum må sette alle kluter til for å finne ut hva som virkelig er skjedd.

Så må jeg ta en svipptur over fjorden til Danmark og den noe spesielle avdelingen Q. Kvinnen i buret av Jussi Adler – Olsen er en intens, ubehagelig og skremmende roman, men akk så bra så bra!

Den unge folketingspolitikeren Merete Lynggaard er forsvunnet. Politiet setter i gang en etterforskning – men uten resultat. Først da kriminalinspektøren Carl Mørck får ansvar for Avdeling Q, politiets nye avdeling for uløste saker av særlig grov karakter, skjer et gjennombrudd i etterforskningen.

Den neste forfatteren må jeg bare ha med; Unni Lindell. Boka som for meg er mest slukverdig er Sørgekåpen.  Lindell spinner sine tråder på kløktig vis, og slutten er både overraskende og skremmende.

Fem småjenter på et fotografi. Tyve år senere blir en av dem drept, mens en annen forsvinner sporløst. Lise Sommer er redd! Bestevenninnen Ester Synnøve Lønn er funnet drept med strupen skåret over, i leiligheten sin i Oslo. Noen dager senere forsvinner den lille sønnen hennes også, og når politiet begynner å skrape i fasaden, viser det seg at en tredje venninne av Lise og Ester Synnøve har vært savnet i to år. Forholdet mellom venninnene skjuler mørke understrømmer. Hva var det egentlig som skjedde da jentene var små? Og mødrene, hva skjuler mødrene? Tilla Mortensen, den forsvunne Vesla Mortensens mor, bærer på et tungt hat. ” Når mamma blir sinna er det ikke godt å si hva hun kan komme til å gjøre” – står det på en lapp som etterforskerne finner. De mørke trådene mellom menneskene er vevet sammen i et farlig mønster. Det er noen som ønsker hevn, men hvem og hvorfor?

Helt til sist, men slett ikke minst, så velger jeg meg en skikkelig opera – krim; Øystein Wiik sin debutroman Dødelig Applaus. Jeg visste at Wiik kunne synge, men jammen kan han skrive også  – og det skikkelig! Og etter denne romanen, så er jeg helt overbevist om at det foregår både det ene og det andre bak kulissene 😉

En augustaften i 2009 står den verdensberømte James Medina på scenen i Operaen i Oslo. Det er Tosca som står på programmet, og det er en begivenhet at den store tenoren synger rollen som Mario Cavaradossi. Publikum er henrykt, men i salen befinner det seg også én som sørger for at Medinas karriere får en brutal og blodig slutt. Drapet er opptakten til dramatiske hendelser som sender sjokkbølger gjennom det internasjonale operamiljøet.

Til slutt en liten oppsummering, for jeg ser at det er en del emner som går igjen: Av disse ti forfatterne er fem norske, tre svenske, en islandsk og en dansk. Sju av forfatterne er menn og da er naturlig nok tre av dem kvinnelige. Seks av hovedpersonene er menn, og uansett om de er politietterforskere, privatdetektiver eller advokater, så er de alle noe frynsete  –  men fryktelig gode! Fortiden står sentralt i seks av romanene.

Hvilke bøker er dine slukebøker?

Bildene har jeg funnet her, mens info om bøkene er hentet herfra.

Dette synes jeg om: Fasandreperne – Jussi Adler-Olsen

I 1987 blir et ungt søskenpar funnet slått i hjel i sommerhuset sitt. Mistanken rettes mot en gruppe rikeFasandreperne kostskoleelever,  men saken henlegges av mangel på bevis. Flere år etter tilstår en i gruppen drapene og blir fengslet, saken anses som oppklart. 20 år etter drapene dukker saksmappen opp igjen, denne gangen på pulten til Carl Mørck, leder for Avdeling Q for uløste saker.  Carl og assistenten Assad finner ut at saken ikke er så enkel som den først kan synes. Kostskoleelevene er i dag blant Danmarks rikeste og mektigste menn, og de er på jakt etter uteliggeren Kimmie – en gang en sentral person i gruppen, og hun vet noe som kan ødelegge alt.

Fasandreperne er den andre boken i serien om Carl Mørck og avdeling Q. Den første, Kvinnen i buret, slukte jeg i løpet av en dag   i fjor sommer, så forventningene til denne var rimelig høye. Jeg synes at den innfrir i stor grad.

Jeg opplever at intrigen er godt bygd opp. Vi følger politiets etterforskning, samtidig som vi også følger gruppen med tidligere kostskoleelever og «posedamen» Kimmie. Dette gjør at vi hele tiden vet mer enn politiet, men ikke på en slik måte at det blir kjedelig og forutsigbart.  Vi vet at kostskoleelevene er skyldige i noe, og at dette «noe» er forbundet med drapene i 1987, men hva det er får vi som små drypp gjennom hele historien, og da i hovedsak gjennom Kimmie.  Spenningen ligger altså  ikke i å finne en ukjent drapsmann, men å finne ut hvorfor dette kunne skje og hvem/ hvilke i gruppen som er skyldig.

Carl Mørck er en karakter som jeg har utrolig stor sans for, og sammen med Assad utgjør de et merkverdig radarpar som fikk meg til å fnise godt flere ganger. Legg til det nye medlemmet av Avdeling Q; Rose – så har vi et skikkelig team 🙂 De andre karakterene i romanen fikk meg ikke til å fnise, de er gjennomført usympatisk skildret, med unntak av Kimmie, som også gir oss innblikk i en oppvekst og ungdomstid som kunne «avempatisere» de fleste.

Alt i alt synes jeg dette er en god krim, og selv om den ikke er like intens som Kvinnen i buret, så er den absolutt en verdig oppfølger! Jeg gleder meg til å følge Mørck og co videre!

(Men en ting stusset jeg over. Er virkelig posedame et norsk ord?)

Ut på langtur!

Lesingen min den siste uka har vært litt laber, så målet mitt med å lese to bøker i uka har jeg ikke nådd. Jeg har hatt en del andre ting å ordne, for i morgen setter jeg meg på et fly der første stopp er Bangkok, Thailand. Der blir jeg i ca 12 timer før jeg igjen setter meg på et fly for å reise videre til Auckland, New Zealand!

Auckland, New Zealand

Her skal jeg, sammen med andre lærere, besøke flere skoler i området – snakke med rektorer og pedagoger og få være med inn i klasserom og observere undervisning. Jeg gleder meg!!

Pakkingen er en utfordring – her er det minus 20 og jeg er i strikkekjole og ull – modus, mens der nede er det sommer og noen og 20 pluss. Jeg har rotet frem sommertøy, men så var det lesestoff…. hva skal jeg ha med meg på flyet??

Hush, hush blir med fordi jeg ikke har lest den ferdig ennå….(liker den godt), i tillegg tror jeg at litt krim er kjekt å ha. I fjor leste jeg Jussi Adler-Olsen sin Kvinnen i buret, i dag fant jeg bok nummer to; Fasandreperne. Den havner også i håndbagasjen.

Parken av Singh og Normann har vært min dårlige samvittighet denne uka. Jeg har, sammen med flere andre bloggere, fått boka av forfatterne for å anmelde den – og det har jeg ikke rukket ennå. Løsning: Parken får også være med på langtur!

Så dette er bøkene som får være med meg halvveis rundt jorda!