#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Tanker rundt min leseopplevelse av «Gå aldri fra meg» av Kazuo Ishiguro

En gang i blant dukker det opp en roman som gjør et så stort inntrykk på meg atishiguro jeg blir helt nummen og språkløs. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro er en slik roman. Jeg leste den ut i løpet av en svært intens lørdag, og den har ligget og gnuet inni meg etter det. Det har vært som om jeg har oppholdt meg i en boble, et vakuum der tankene mine har sentrert rundt leseopplevelsen min og hvordan jeg skulle klare å formidle dette til andre. Og jeg får det liksom ikke helt til. Ordene jeg rabler ned er ikke dekkende for den opplevelsen jeg fikk av å lese denne romanen, og, selv om jeg prøver og prøver, så klarer jeg ikke å skrive en tekst som yter denne vonde, vakre, tankevekkende og stemningsfulle historien rettferdighet! Det blir enten for platt og kaldt eller for svulstig og klisjéfylt – og det blir bare helt helt feil, for Gå aldri fra meg er så langt unna platt, kald, svulstig og klisjéfylt som det er mulig å komme.

Ishiguro har skrevet historien om Kathy, Ruth og Tommy på en ærlig og ekte måte. Han har skapt karakterer som virkelig trer ut fra sidene og som står foran deg som virkelige personer av kjøtt og blod mens du leser, karakterer som du både kan kjenne igjen deg selv i og andre rundt deg, karakterer som du blir knyttet til, som du blir glad i og som du blir både sint og irritert på. Han skildrer livet på den engelske kostskolen og livet etterpå på en slik måte at du føler at du er der, at dette universet – som ikke helt er vårt univers – allikevel føles som vår virkelighet. Han lar oss bli med på en livsreise, Kathy, Ruth og Tommy sin livsreise, og han lar oss ta del i deres erfaringer, deres drømmer og håp – og deres krypende erkjennelse av at livet de er eslet for er langt unna det livet de drømmer om. Og det er så foruroligende, og det er så tungt –  og jeg kjenner at presset jeg følte i brystet mens jeg leste romanen også er til stede nå som jeg skriver ned dette – men jeg tror at det nettopp er denne følelsen som gjør at Gå aldri fra meg ble en så ekstraordinær leseopplevelse for meg. Den gjorde noe med meg, den traff en nerve og den boret seg fast.

Jeg tror nok at Ruth, Kathy og Tommy vil være med meg i lang tid fremover.

Og det er jeg glad for.

Toglektyre #4

Så sitter jeg på toget igjen da; FLYtoget denne gang. På selve flyet leste jeg ut Motpaven av Robert Rankin,  så romanen som får æren av å være den utvalgte toglektyren er Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro.  Ved første øyekast virker den bra – og det at den både har fått svært gode skussmål av venner på GoodReads og har vært på 1001- lista lover godt.

image

Har du lest denne romanen, og hva syntes du eventuelt om den?

Det å finne fengende lesestoff .

Det har vært stille her på Skribleriene den siste uka – og det har sin forklaring,  eller forklaringer er nok mer riktig. Jeg har for eksempel sett episode på episode av Lost… Jeg har også dratt på tur til hjertesøsteren min og familien hennes på fagre Sunnmøre- ja, der er jeg jo fremdeles. Og når man er på besøk så må man prioritere litt annerledes :-).

Men den største årsaken til lite blogging er at jeg den siste halvannen uke ikke har greid å fullføre en eneste bok!  Det startet med Jane Eyre – en roman jeg er 250 sider inn i og så langt liker veldig godt – men som på et eller annet vis er litt treig å komme videre i. Jeg tar meg selv i å bli utålmodig mens jeg leser, og jeg ønsker å jage gjennom sidene. Men det går ikke.

På torsdag  satt jeg på Gardermoen,  og det sa helt stopp – mr Rochester var midt i en lang dialog som Jane lyttet oppmerksom til, og jeg merket at jeg sakte men sikkert svevde av gårde. Jeg orket ikke å lese mer i den romanen der og da! Men hva skulle jeg gjøre i stedet? For meg er det helt uaktuelt å fly uten bok – eller reise på tur generelt uten lesestoff. Jeg måtte altså ut på jakt etter noe annet å lese på.

Som sagt, så gjort – ikke lenge etterpå befant jeg meg blant hyllene på Ark med to bøker; Robert Rankin sin Motpaven og Kazuo Ishiguro sin Gå aldri fra meg. Fornøyd trasket jeg tilbake til gaten og begynte å bla i de to nye bøkene. Og bla. Og bla. Og lese litt her i den ene. Og lese litt der i den andre. Og bla litt i a’ Jane.

Slik gikk minuttene – bokstavene på sidene dannet ord og setninger – men ikke noe fenget. Hva nå? Skulle jeg rett og slett kjøpe et blad og så lese mer i Jane Eyre når lysten kom tilbake? En fristende plan, men det var ingen blader som fenget heller!

Nei, jeg måtte ta turen tilbake til Ark med et formål; finne en god, men lett roman – underholdningsverdien skulle altså være i fokus. Og bare det. En av de ansatte anbefalte De ingen savner av Eystein Hanssen – en god og fengende krim. Jeg kjøpte den og tuslet nok en gang tilbake til gaten. 

Tilbake på plass hadde jeg nå fire romaner å velge mellom; Motpaven, Gå aldri fra meg, Jane Eyre og De ingen savner. En sci-fi/fantasy, en moderne klassiker, gammel klassiker og en krim – og alle interessante på hver sin måte. Det var bare om å gjøre å finne den som ville passe akkurat der og da, sittende ved en gate og vente på et forsinket fly.

image

Det ble Motpaven av Robert Rankin som fikk æren til slutt,  og det er jeg glad for. Den er pussig, surrealistisk og absurd – og det et særlig dialogene som får meg til å både fnise og humre for meg selv. Jane og de andre ligger trygt i kofferten,  og der skal de få ligge til jeg er ferdig med historien om Omally, Pooley og den mørke ondskapen med de røde øynene! Jeg er overbevist;  Motpaven blir fullført ganske så snart.

Har du hatt en lignende opplevelse?