#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

1001 – bok: Kjærlighetens historie av Nicole Krauss

Kjærlighetens historie av Nicole Krauss er den første 1001 – romanen jeg leser i 2014, og for en pangstart dette var! Jeg kjenner at hele meg svulmer av kjærlighet for karakterene og historiene forfatteren har skapt, og jeg har mest av alt lyst til å begynne på boka igjen nå med det samme!

Noe som er gjennomgående for meg når jeg leser en roman som tar fra meg pusten, er at jeg i ettertid har store problemer med å «hente ned» historien igjen. I en uke nå har jeg vært en del av alle ordene, alle setningene og alle hendelsene i romanen – jeg har vært inne i boka, samtidig som alle disse snodige og gode karakterene har krypet inn i alle deler av kroppen min – i hjernen min, magen min og hjertet mitt. Og så skal jeg nå samle opp alt; alle følelsene som den har fått meg til å føle på, latteren, smilene, sorgene, gledene, varmen – og prøve å formidle dette skriftlig! Det er vanskelig, og jeg tror den beste beskrivelsen er at jeg har lyst til å pakke hjertet mitt rundt denne boka slik at jeg er helt sikker på at jeg får båret den med meg for alltid.

Jeg synes, som dere sikkert har forstått, at Kjærlighetens historie av Nicole Krauss er en slik roman som alle – absolutt alle – bør lese, men jeg skal videre prøve å skrive ned litt mer om hva den handler om og hvorfor jeg mener at denne er altfor god til å ikke bli lest – av alle.

*samle seg, fokus, fokus*

Vi befinner oss i New York på tidlig 2000 – tall, og romanen er delt inn i forskjellige deler der ulike fortellerstemmer forteller tre historier som etterhvert skal vise seg å være forbundet. Vi møter Leo Gursky, en polsk immigrant i 80 – årene, som etter 2. verdenskrig reiste til USA for å finne igjen sitt livs kjærlighet, Alma, for så å oppdage at hun har båret frem et barn som er hans og at hun har fått et nytt liv med ny mann. Historien til Leo er fortalt i førsteperson, og vi får vite om hans daglige liv med vennen Bruno, angsten hans for å dø ubemerket, uten å ha satt spor etter seg, samt hans store ønske om å skrive. Vi får også tilbakeblikk som viser hans liv i på landsbygda i Polen som barn og ungdom, hans forelskelse i Alma som resulterer i et manus. Et  manus han tror er gått tapt for alltid.

En annen karakter vi blir godt kjent med er den 14 år gamle Alma. Hun er oppkalt etter kvinnen i en roman som faren ga til moren hennes en av de første ukene de var sammen; Kjærlighetens historie. Alma bor sammen med moren som er oversetter og den yngre broren som tror at han muligens kan være Messias. Faren døde da Alma var 7 år, og det er tydelig at den lille familien som er igjen alle savner ham på sine egne, helt spesielle måter. Når historien til Alma starter har hun bestemt seg for å finne en ny mann til moren, og da moren plutselig får en privat henvendelse om å oversette Kjærlighetens historie til engelsk, begynner Alma både å jakte på hvem denne mystiske mannen er og bokens Alma.

Den tredje sentrale personen i denne romanen er Lev Litvinoff, mannen som er kjent for å ha skrevet Kjærlighetens historie. I motsetning til Alma, Leo og de andre karakterene som befinner seg i moderne New York, foregår historien om Lev i størst grad i Polen og Sør – Amerika på 1940 – 1950 – tallet, og den forteller om forholdet mellom ham og hans kone. Vi blir også – muligens – kjent med tilblivelsen av romanen og dens ferd fra hans skrivebord til utgivelse og hvordan en av utgavene havnet i hendene til Almas far.

Gjennom hele Kjærlighetens historie alternerer vi mellom historiene til Leo, Alma og Lev, og de er alle skrevet på forskjellig måte. Som nevnt er Leos livshistorie fortalt av ham selv i nåtid og med flere tilbakeblikk. På den måten blir vi gradvis mer og mer kjent med Leo slik han er i dag og hva som har formet ham til å bli den han er. Jeg opplevde å bli knyttet til ham fra første setning, han har en veldig distinkt, skravlete stemme som gjorde at jeg følte at jeg kom veldig nær ham og som også gjorde at han fremsto som svært levende og ekte. Han er pussig og vittig, samtidig som savnet etter Alma og sønnen han aldri fikk ta del i livet til er en veldig stor del av ham. Jeg fikk vondt inne i meg mens jeg leste om hans møte med sønnen, den geniale forfatteren, som ikke vet at mannen som står i signeringskøen er faren hans, og jeg ble veldig delaktig i Leos sorg da sønnen dør, en sorg han ikke kan vise utad fordi ingen vet at han er faren. Samtidig så er det mange både sjarmerende og lune og mer skarpe og observerende øyeblikk. Leo Gursky, til tross for alderen, har stor mulighet for å havne til topps på min Litterære valentinere 2015 – liste! Han er nydelig! (Jeg ser ham for meg som en Walter Matthau – type).

Alma forteller også sin historie selv, men gjør det gjennom lister over ulike hendelser som tilsammen utgjør en helhet. Jeg opplever også hennes stemme som svært distinkt og egen. Som Leo bærer hun også på et savn. Hun savner faren sin og hun går rundt med en frykt for at hun ikke rakk og bli ordentlig kjent med hvem han var. I tillegg har hun bekymringer rundt lillebroren, Bird, som drar sin tro litt for langt og for at moren aldri skal få oppleve kjærligheten igjen. Jeg vet ikke om det er fordi handlingen foregår i New York, men Alma sine skildringer av familien får meg til å tenke på J.D. Salinger beskrivelser av den eksentriske Glass – familien og Wes Anderson – filmer. Det er noe med det snurrige, men intellektuelle miljøet, tror jeg, og det at alle familiemedlemmene holder på med sine egne, helt private, eventyr, samtidig som vi også kan kjenne at de bryr seg om hverandre – men at de i  hovedsak er mer opptatt av å fungere i sine egne bobler, enn i fellesskapet. Alma er en veldig sterk karakter, hun er ikke en typisk fjortis av det 21 – århundret, men mer en «gammel sjel». Egentlig så opplever jeg at hele romanen, med unntak av at den er svært forankret i 2. verdenskrig, er  uavhengig av tid. Følelsene og opplevelsene ville vært de samme uansett hvilke tidsepoke romanen hadde vært satt til. Det å elske, miste og savne er en del av det å være menneske, og det synes jeg også kommer godt frem i de små kapitlene fra romanen i romanen Kjærlighetens historie. 

Delene som omhandler Lev Litvinoff skiller seg fra de andre ved at den er skrevet i tredjeperson. Den ga meg følelsen av å lese biografien til forfatteren, og det tok en del lengre tid for meg å bli like oppslukt i disse delene som i de til Leo og Alma. Jeg opplevde, som nevnt, at jeg kom dem veldig nært, veldig raskt, mens med Lev så opplevde jeg at forfatteren med vilje skapte en distanse mellom meg som leser og karakteren. Etterhvert som historiene filtret  seg sammen og det større bildet ble synlig for meg, så merket jeg også at denne distansen ble mindre, men selv om Litvinoff og hans valg i livet, spiller en viktig rolle for helheten, så må jeg innrømme at det ikke var hans historie som rørte meg mest.

Jeg nevnte det innledningsvis, men jeg nevner det igjen, jeg falt helt pladask for Kjærlighetens historie. Jeg er imponert over Nicole Krauss sin evne til å gi alle fortellerstemmene i romanen sine egne, troverdige særtrekk, samtidig som at hun klarer å bevare romanens helhet. Jeg sitter ikke igjen med følelsen av å ha lest tre – fire ulike historier, men en samlet historie der alle trådene blir knyttet sammen på pussig vis. Skildringene hennes av steder, miljøer, karakterene og deres relasjoner er så gode at jeg kjente at jeg var der med dem, enten de var i leiligheten til Misha – Almas russiske kjæreste, gjemt i en høyball med to tyske soldater stående centimeter unna eller liggende i en seng i Sør – Amerika. Og selv om det handler om kjærlighet, tap og savn, så er alt skrevet i et klisjefritt og nøkternt språk (i motsetning til hva jeg har holdt på med i dette innlegget…) Det er så godt med slike bøker og slike forfattere!

Da jeg var ferdig med romanen i går formiddag så begynte jeg plutselig å gråte. Ja, den er vemodig på slutten, men jeg tror at jeg gråt fordi jeg ikke hadde flere sider igjen. Jeg ville så gjerne være i dette universet enda litt lenger. Den er rett og slett vakker.

Anbefales – til absolutt alle, uansett sjangerpreferanser eller interessefelt. Les!

Kjærlighetens historie av Nicole Krauss var desemberboka i Lines lesesirkel, så det er mange som har blogget om den. Blant annet: Ellikken, Lena, Birthe, Monika, Elida, Elisabeth, Rose – Marie og Mari.