Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

23.desember: julas leseplaner

Det er juleferie og jeg skal benytte anledningen til å lese de siste bøkene jeg har planlagt i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015:

image

– Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund.
Du er menneske nå av Eirin Gundersen.
Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe.

Og hvis den nyeste til Linn Ullmann plutselig innfinner seg på riktig postkontor i løpet av romjula – ja, da skal selvfølgelig den også bli prioritert før nomineringen. Jenny av Sigrid Undset skal også fullføres.

Hvilke leseplaner har du?

4. desember: helgas leseplaner.

4. desember! Fredag! Leseplaner! Jeeeei!

Og det tror jeg var nok utropstegn på en stund. La oss gå videre til dagens tema; hva er det egentlig jeg skal lese i helga?

Det er ikke noe enkelt svar på dette, for selv om jeg har bøker jeg burde lese ferdig, så kjenner jeg meg på en måte litt matlei. Ingen av bøkene jeg burde lese gir meg den følelsen og den opplevelsen jeg er på jakt etter. Jeg leser, jeg ser at setningene er velskrevne og innerst inne vet jeg at dette er bøker jeg mest sannsynlig vil like. Det er bare det at akkurat her og nå så har jeg lyst på noe helt annet. Jeg vet bare ikke helt hva. Jeg er for vinglete. Det ene øyeblikket vil jeg lese det ene, for så hoppe til det andre; fra 1001 – bøker og nye norske til klassikere og engelske bøker av ymse slag. Det er et skikkelig virrvarr. Og jeg finner ikke helt roen.

image

Så derfor er også leseplanene for denne helga et salig rot: 1001 – romanen Oranges are not the only fruit fordi jeg trenger et kryss og fordi jeg er så nysgjerrig på Jeanette Winterson, Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger fordi den er ny av året (men akkurat nå sliter jeg med motivasjonen), Erlend Loe fordi jeg trenger hans underfundige og rare humor og Dickens fordi – ja, Dickens. Og nå, mens jeg skriver, så kom jeg på at jeg faktisk burde prioritere Jenny av Sigrid Undset!

Ja, jeg sa det: virrvarr!

Hva skal du lese i helga?

Lesefesten fortsetter!

Nå er vi halvveis i oktober, den første offisielle vinterdagen har kommet og gått og her hos meg har temperaturen vært under null og omgivelsene vært dekket av rim og frostroser de siste dagene.

Og jeg leser!

image

I løpet av formiddagen regner jeg med å bli ferdig med Heidi Sævareid sin ungdomsroman Slipp hold. Den er faktisk så god som mange rundt meg har sagt! Den gir meg en varm og kriblende følelse i magen – og selv om den på mange måter er tidstypisk, så har den også en kjerne av noe allment, noe som alle som har vært unge vil kunne gjenkjenne seg i. Litt sånn som Fangirl av Rainbow Rowells, selv om den på alle måter er helt annerledes.

Neste bok ut – oktobers sjuende (!!!) – blir enten Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson eller Man Booker – vinneren , A brief history of seven killings av Marlon James. Begge skal leses i  forbindelse med lesesirkler denne måneden ; Bokhyllelesingen og Man Booker Read Along. Av taktiske grunner heller jeg mot Stevenson først; den er kort, er både en klassiker og 1001- roman og gir neg dermed dobbeltkryss og en mulighet til å faktisk klare enda flere bøker før november. James sin roman er lang og kompleks – og selv om jeg gleder meg til å sette i gang, så tror jeg at den vil ta litt tid og at jeg derfor bør ta den som månedens siste bok. Jeg har lyst til å avslutte oktober med et pang!, og det tror jeg virkelig James sin roman vil gjøre!

Hva skal du lese i helga? Og har du lest noen av disse?

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

  • Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
  • Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

wpid-img_20150102_172101.jpg

Statistikken blir følgende:

  • 6/50 bøker lest.
  • 3/20 klassikere
  • 1/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen
  • 1/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

februar

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker?
Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der det ofte er både en katt og noen som spiller på piano OG sjarmerende utsikt til Notre Dame. Hele stedet er bare pur lykke for enhver bokelsker!

image

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et eget innlegg om Shakespeare & Company etterhvert, for jeg deltok nemlig på et arrangement tidligere i uka som satt i gang tankespinneriet. Men det blir ikke i dag, for i dag vil jeg heller fortelle om to – for meg – helt nye bruktbokbutikker. Takk til Didi!

Bli med til Odeon – området på Saint Germain des Pres der den originale Shakespeare & Company i sin tid lå!

image

Ta av fra Boulevard Saint – Germain etter kinoen og en verden av bokbutikker vil åpenbare seg – stort sett franske, selvfølgelig,  men også engelske San Francisco Book Company i rue Monsieur le Prince og The Berkeley Books of Paris i nabosmetten rue Casmir Delavigne.

image

image

Begge butikkene selger kun (?) brukte bøker og de har et enormt utvalg av sjangre. Prisene varierer fra 3 – 4 euro for pocketbøker og oppover til unevnelig antall euro for sjeldne førsteutgaver.  Jeg navigerte selvfølgelig mot områdene der bøkene lå stablet som tetrisbrikker og der jeg kunne skimte mange oransje bokrygger.

image

Jupp!

San Francisco Book Company og The Berkeley er mekka for alle som elsker de gamle Penguin – utgavene! Hylle på hylle, rad på rad med Penguin – og mye annet og – men PENGUIN! Gamle og kule omslag! Hurra!

image

Jeg brukte selvfølgelig hele dagen på disse to butikkene, og jeg er godt fornøyd med fangsten:
– To bøker av Anita Brookner. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig om denne forfatteren før, men hun vant Man Booker – prisen for romanen Hotel du Lac, og det var den ene grunnen til at jeg ble nysgjerrig.  Grunnen som overbeviste meg helt var første setningen i A start in life:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

He, he 🙂

Great House av Nicole Krauss – fordi jeg elsket Kjærlighetens historie og fordi den var signert!

image

– En nydelig 1970  Penguin – utgave av Evelyn Waugh sin Vile Bodies som matcher fjorårets Brideshead Revisited.

image

image

To John Wyndham – bøker; The Chrysalids (1971 – utgave) og 1954 – utgaven av The Day of the Triffids. (Er den ikke nydelig!)

image

Er det noen som har lest disse bøkene?

Au revoir!

Helgelesing

De to siste årene har jeg hatt et mål om å lese noe av Dickens,  og jeg har feilet stort. I år bestemte jeg meg derfor for ikke å ha noe bestemt forfattermål – og da kan dere kanskje gjette hva som skjedde?

image

Jupp – Dickens skjedde! Mest tilfeldig, egentlig, men Bleak House er den Dickens – romanen jeg har vært mest nysgjerrig på,  og da jeg så den i pocketutgave i går måtte jeg kjøpe den. Og starte lesingen nesten umiddelbart.

Bleak House er en monsterbok på hele 1070 sider, men med en gang jeg ble vant til skrivestilen – masse innskutte bisetninger som farer av gårde på ville veier – så ble jeg hekta! Historien er spennende og rik og karakterene er både rare,  mystiske, sjarmerende og morsomme.

Jeg gleder meg til å lese videre!

Har du lest noe Dickens,  og hvilken bok er da favoritten din?