Sterke dikt, sterke kvinner

Jeg er ingen stor diktleser, jeg er for eksempel ikke som min kjære «momo» som i en alder av 85 fint kan sitere det ene Jakob Sande – diktet etter det andre i festlig lag, eller som henført blar i den store samlingen sin med alle Wildenveys dikt mens hun leser en strofe her og en strofe der. Jeg er heller ikke en som bare finner på å gå til anskaffelse av en ny diktsamling på impuls. Men til tross for dette så er jeg glad i dikt og poesi, jeg er bare så utrolig rigid. Jeg har på en måte funnet meg mine få utvalgte forfattere, og blant alle diktene disse forfatterne har skrevet så har jeg funnet meg noen få utvalgte som jeg leser igjen og igjen. Gene Dalby er en av dem – da jeg var 18 – 20 år så lånte jeg alle diktbøkene hans, leste dem, fikk gåsehud og skrev dem ned, det samme gjaldt  for diktene til Lars Saabye Christensen. Stempler, for eksempel, er praktfull. Rolf Jakobsen er også en stor stor favoritt. Men som tittelen tilsier, så er det ikke mannfolka det skal handle om i dette innlegget. Det er damene, og ikke noen hvilke som helst damer, men mine to store favoritter i sjangeren lyrikk: Edith Södergran og Sylvia Plath. Begge døde unge – bare 31 år gamle, men av ulike årsaker – men rakk allikevel å få gitt ut mye.

Edith Södergran - Public Domain - bilde

Edith Södergran – Public Domain – bilde

Edith Södergran ble født i St. Petersburg i 1892 av svenskfinske foreldre. Hun ga ut sin første diktsamling i 1916, Dikter, og hun regnes som den største modernistiske dikteren i Norden i følge Wikipedia. Hvorfor er Södergran  favoritt hos meg? For meg handler diktlesing om følelser. Jeg kan godt – om enn ikke gjerne –  lese et dikt og analysere det etter alle kunstens regler for deretter vurdere om det er et godt eller mindre godt dikt, men for at et dikt skal seile opp der blant mine favoritter så må jeg føle det. Det må ha ett eller annet ved seg, uavhengig av spennende virkemidler, rytme og metaforer, som treffer meg rett i brystet, som skrur seg fast i meg og som gjør at jeg sitter og grunner på det i lang tid etter. Jeg må bli berørt på et vis; trist, melankolsk, glad – og dukker det opp litt gåsehud på toppen av alt dette – da er jeg sikker på at jeg har møtt et favorittdikt. Slik opplever jeg at det er med diktene til Edith Södergran, de treffer en nerve i meg, de er i meg selv om det kan gå år mellom hver gang jeg tar frem et av dem. Et av disse er:

Dagen svalnar…

I

Dagen svalnar mot kvällen…

Drick värmen ur min hand,

min hand har samma blod som våren.

Tag min hand, tag min vita arm,

tag mina smala axlars längtan…

Det vore underligt at känna,

en enda natt, en natt som denna,

ditt tunga huvud mot mitt bröst.

II

Du kastade din kärleks röda ros

i mitt vita sköte –

jag håller fast i mina heta händer

din kärleks röda ros som vissnar snart…

O du härskare med kalla ögon,

jag tar emot den krona du räcker mig,

som böjer ned mitt huvud mot mitt hjärta…

III

Jag såg min herre för första gången i dag,

darrande kände jag genast igen honom.

Nu känner jag ren hans tunga hand på min lätta arm…

Vär är mitt klingande jungfruskratt,

min kvinnofrihet med högburet huvud?

Nu känner jag ren hans fasta grepp om min skälvande kropp,

nu hör jag verklighetens hårda klang

mot min skära, skära drömmar.

IV

Du sökte en  blomma

och fann en frukt.

Du sökte en källa

och fann ett hav.

Du sökte en kvinna

och fann en själ –

du är besviken.

Jeg kan ikke helt si hva det er med dette diktet som treffer meg slik det gjør, men det er spesielt de to siste delene som er så vonde, samtidig som de er så vakkert skrevet.

Sylvia Plath

Sylvia Plat

 

Sylvia Plath sine dikt treffer meg på samme måte, og da særlig Lady Lazarus. Jeg tror nok det har noe med at jeg kjenner skjebnen hennes – etter mange år med depresjoner og flere selvmordsforsøk, så «klarte» hun det i 1963 ved å sette på gassen på kjøkkenet sitt (kilde). Jeg opplever Lady Lazarus som et dikt der hun setter ord på den fremmedgjøringen som depresjonen gjør at hun føler, samtidig som hun på smertefullt vis beskriver selvmordsforsøkene:

Jeg er bare skinn og bein,

 

likevel er jeg den samme, identiske kvinne.

Første gang det skjedde var jeg ti.

Det var et uhell.

 

Andre gangen mente jeg

å holde ut og aldri komme igjen.

Jeg vugget, lukket

 

som et skjell.

De måtte rope og rope

og plukke markene av meg som klisne perler.

 

Å dø

er en kunst som alt annet.

Jeg gjør det usedvanlig bra.

 

Jeg gjør det så det kjennes som et helvete.

Jeg gjør det så det kjennes helt ekte.

Jeg antar du kan si jeg har et kall.

(et utdrag fra Lady Lazarus).

Jeg synes Sylvia Plath klarer på en utrolig levende og malende måte å beskrive sin egen desperasjon og sitt eget ønske om å få slippe å leve. Lady Lazarus er et dikt som jeg ikke klarer å lese uten å kjenne klumpen i halsen og i brystet.

Har du noen favorittdikt?