Dikt på en tirsdag: «Signaler» av Lars Saabye Christensen

I mai tok jeg meg noen turer innom Eldorado, den store bokhandelen i de gamle Eldorado kino lokalene i Oslo, dere vet. Og jeg kom selvfølgelig ikke fra disse besøkene uten en ny bok eller tre – eller fire eller fem (kremt, ja, vi stopper der).

En av disse gangene fant jeg en liten tynn bok som fikk meg til å hyle (veldig lavmælt, men like fullt et hyl) av gjensynsglede. Der, i pocketavdelingen, sto en ny utgave av favoritt diktsamlingen min fra da jeg var 17 – 18 år!  Og for en vakker utgave det var! Sort, tittel og forfatter trykt i store, kraftige sølvbokstaver, med flapper og «gummiaktig å ta på» omslag. Hadde jeg ikke allerede visst at innholdet var like – om ikke enda bedre – bra som utsiden,  hadde jeg allikevel kjøpt den bare på grunn av utformingen. Jupp, noen ganger er jeg that kind of gal.

image

Boka er Lars Saabye Christensen sin samling Stempler fra 1989. Og det å lese dem nå, 20 år etter at jeg leste dem første gang, var som å komme hjem. Hadde noen spurt meg i fjor om å resitere et av diktene hadde jeg nok ikke klart det. Jeg kunne kanskje ha sagt en strofe eller to, men jeg hadde vært usikker på om akkurat de strofene egentlig tilhørte nettopp denne samlingen eller en av de andre samlingene jeg leste i filler på 1990-tallet. Ja, jeg elsket diktene. Nei,  jeg kunne dem ikke utenat.

Men så, da jeg åpnet opp Stempler på nytt, så husket jeg alle. Jeg leste gjennom hele samlingen høyt. Og selv om jeg skriver «leste» her, så var det mer som om jeg bare intuitivt visste hvilket ord som kom etter det første, hvilken strofe som kom etter den forrige og hvilket nytt dikt som ville vise seg når jeg snudde arket. Det var som å møte igjen en gammel, kjær venn.

Diktene i Stempler er korte, de er ofte frie  (i den forstand at de ikke følger noe fast mønster – dere ser at det står vel til med diktanalyse-begrepene mine?) og flere av dem mangler både store bokstaver og tegnsetting. Andre igjen har form som svært kort kortprosa. Disse grepene gjør at de minner meg om løse fragmenter som er tatt ut av en større sammenheng. Det er ikke så farlig at det formelle er på plass, som leser forstår vi når det er naturlig å trekke pusten, når det er et spørsmål som blir stilt og når det vi leser er et fortvilet rop. Diktene er selvstendige, men de passer sammen som en helhet – eller rettere sagt – som løse deler av en helhet vi bare fornemmer. Det er så fint. Og mørkt. Og litt ubehagelig. Men det er det som gjør dem så vakre.

S 12

image

S 30:

image

Kanskje jeg kommer tilbake med mer om tema og sånt etterhvert, men for nå sier jeg bare: les!

Boktema: Min favorittforfatter på bokstaven C.

Ny torsdag og et nytt boktema fra Anette. Denne gang lurer hun på  hvilken favorittforfatter vi har som enten har et fornavn eller et etternavn som begynner på C. Denne synes jeg var litt vrien, men jeg har klart å komme opp med to favoritter. Den ene er ganske så ny, mens den andre er en god, gammel favoritt (Gammel i den forstand at jeg har likt romanene og diktene hans lenge, ikke i alder :-)).

Den relativt nye favoritten er:

Gail Carriger:

Gail Carriger er forfatteren bak de fabelaktige steampunkromanene om Miss Tarabotti/Lady Maccon – og hun virker jammen meg ganske så fabelaktig selv også, spør du meg. Bare hør her:

New York Times Bestselling author Gail Carriger writes to cope with being raised in obscurity by an expatriate Brit and an incurable curmudgeon. She escaped small town life and inadvertently acquired several degrees in Higher Learning. Ms. Carriger then traveled the historic cities of Europe, subsisting entirely on biscuits secreted in her handbag. She resides in the Colonies, surrounded by fantastic shoes, where she insists on tea imported from London.

(fra hjemmesiden)

Sant eller ikke, Gail Carriger skriver flotte, morsomme og spennende romaner fra viktoriatidens London, ispedd dampdrevede oppfinnelser, vampyrer, varulver og en sjelløs jomfru. Anbefales!

Den gode, gamle favoritten er:

Lars Saabye Christensen

(Bildet er herfra)

Jeg har dessverre ikke lest noe særlig av de nyere romanene til Saabye Christensen, men da jeg gikk på videregående og på folkehøyskole så slukte jeg både diktsamlingene og romanene hans. Jeg levde meg inn i Beatles, lo meg skakk av Amatøren og humret litt og følte med Herman. Og jeg elsket diktene hans; samlinger som  Historien om Gly, Kamelen i mitt hjerte og Stempler. Og det er disse minnene som gjør at Lars Saabye Christensen er en av mine favoritter på C.

I det jeg leter etter tidspunktet når gleden opphører og sorgen tar til: hjertets bruddsted, elvens skulder, lysets stempel. Jeg øver meg i å glemme, for å huske dette: minnet er en forsinket opplevelse. Brevet som ikke kommer fram før avsenderen er død, og adressaten ennå ikke født.

(Fra Stempler, 1989)