Nysgjerrigper: nifse sekter.

Jeg tror jeg har skrevet om dette tidligere, men jeg gjentar det gjerne. Jeg har en greie for skumle sekter! Jeg kjenner at det kribler i meg når jeg hører, ser eller leser om mennesker som har vært en del av et trossamfunn som lever helt i ytterkanten av det aksepterte, eller som har bikket over.  Jeg klør etter å forstå det uforståelige  – altså det som er uforståelige for meg og mitt livssyn, og få en innsikt i hvordan livet i et slikt samfunn er og hvorfor noen velger å ta del i et.

IMG_20130911_162528

I mai leste jeg Lauren Drain sine memoarer om livet i Westboro Baptist Church – Banished, og nå venter memoarene til Carolyn Jessop; Escape, som handler om hennes oppvekst, ekteskap og etterhvert flukt fra The Fundamentalist Church of Latter Day Saints. Jeg aner ikke hvordan den er, og takket være omslaget og «tag»- linjen Wife, Mother, Survivor, så er jeg forberedt på at den kan være litt «onsdagsfilmen på TVN» i stilen. Jeg tror allikevel at historien som fortelles er såpass interessant og provoserende at den suger meg inn.

Har du lest denne boka? Og har du noe  du fascineres ekstra av?

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Dokufeber: Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain

WBCJeg må bare innrømme det. Jeg har en svært sær fascinasjon ovenfor sekter og små menigheter som fremmer et livs- og menneskesyn som er så langt unna meg og min opplevelse av verden som det er mulig å komme, og som jeg helt klart tar avstand fra. Det startet allerede på ungdomsskolen da jeg kom over romanen Moonie av Iben Melbye, og etter det har jeg både lest og sett dokumentarer om dette. Hva som egentlig fascinerer meg er vanskelig å beskrive – jeg skjønner det vel egentlig ikke selv. Kanskje det handler om et ønske å forstå det uforståelige? Få et innblikk i hva som får i utgangspunktet normale og oppegående mennesker til å underkaste seg en tro som rett og slett er menneskefiendtlig?

En av de mest ekstreme og grusomme trossamfunnene jeg har hørt om på lenge er Westboro Baptist Church fra USA. De en liten kirke med ca 80 medlemmer sentrert rundt pastoren Phelps og hans familie – barn, svigerbarn og barnebarn. De ser på seg selv som Guds utvalgte og de mener at det er deres plikt å spre budskapet om Guds vrede til alle mennesker. Der andre kristne forteller om en god, kjærlig og inkluderende Gud, er Gud i WBC sine øyne en hatets Gud som straffer alle mennesker for sine synder. Gud hater deg og Gud hater Amerika er to av deres favorittslagord, og sterkest lar de «Guds hat» – aka sitt hat (min anm.), gå ut over homofile og militæret – de gleder seg for eksempel hver gang en amerikansk soldat blir drept og feirer med demonstrasjoner utenfor begravelsene, og de tolket 11.september-terroren som et tegn fra Gud. Ja, de er, etter min mening,  riv ruskende gale!

For noen år siden fikk den brilliante dokumentaristen Louis Theroux mulighet til å  komme inn under huden på flere av de sentrale medlemmene i menigheten, og dette førte til de to gode, opplysende og skremmende dokumentarene Americas most hated familiy og Americas most hated family in crises. Det var disse to som gjorde meg oppmerksom på denne menigheten – jeg har ikke ord på hvor sint og provosert jeg ble av både holdningen og oppførselen til disse menneskene! Og da jeg så at en av de tidligere medlemmene, den 28 år gamle Lauren Drain, hadde gitt ut en bok om sine år i menigheten – ja, da klarte jeg ikke å la være. Nysgjerrigheten min klødde noe så innmari, og jeg bare måtte lese Banished!

Lauren Drain er en av få medlemmer som ikke hører til pastorens familie og som ikke er født inn i menigheten. Hun er oppvokst med en katolsk mor og en far som, mens hun var liten, hele tiden var på søk etter noe, finne sin plass, hevde seg i en gruppe. En far som gikk fra å være ateist den ene dagen til å kjapt ta til seg WBC sin ekstreme teologi da han møter dem.

Etter noen vanskelige år som opprørsk tenåring bestemmer faren at Lauren trenger å blir «reddet» og han tar med seg hele familien til Topeka der WBC har sin base. Som 14 åring gjør Lauren alt hun kan for å bli godtatt i den nye menigheten og av sin far. Hun deltar aktivt i kirkens demonstrasjoner og bibelgrupper, hun blir nær venn med Pastorens barnebarn og føler seg knyttet til menighetens andre overhode; pastorens datter Shirley Phelbs – Roper. Allikevel er det som om hun opplever at hun ikke helt passer inn; hun må jobbe hardere for å bli godtatt, blir bedømt mye strengere og da hun begynner å stille spørsmål med enkelte av doktrinene de lærer så blir hun også oppfattet som vanskelig. Menighetens måte å håndtere vanskelige elementer er med kjeft, bakvaskelser, utfrysning og ydmykelser – og i siste instans fordømmelse og utvisning.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church er en ærlig bok der Lauren både forteller om sine gode og vonde stunder i menigheten, samt setter ord på hvordan det er å komme inn i en streng menighet som tenåring. Jeg synes at den ga meg et interessant og skremmende innblikk i WBC og deres syn på Gud og mennesker. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men jeg kan så mye om kristendommen og bibelhistorien at jeg tok meg i det flere ganger å undre på hvor de får sine ideer fra. Jeg er klar over at man  kan tolke tekstene på så mange måter at man helt sikkert kan finne belegg for sine egne forestillinger uansett, men WBC er en kirke med så mye hat til menneskeheten at de må hoppe bukk over hele Det Nye Testamentet, for å nevne noe. Hvor ble det av Jesu nestekjærlighet, liksom?!? Jeg syntes det var både skummelt og ubehagelig å lese om WBC sitt indre liv og hvordan de bruker sin tro og sin ytringsfrihet til å trakassere både utenforstående og sine egne medlemmer. Ja, jeg ble rystet, skikkelig rystet!

Samtidig er ikke disse memoarene bare historien om Lauren og WBC, den handler også i like stor grad om å ønske tilhørighet til noe. Faren til Lauren er et godt eksempel, og jeg ser for meg at han like gjerne kunne blitt en Hare Krishna – munk (og tenk så mye mer fredsommelig….) dersom han hadde møtt på en slik gruppe i stedet for. Han trengte å bli sett og bli oppfattet som en «viktig» person, og i WBC fant han dette. På samme måte søker Lauren tilhørighet –  og dette gjør at jeg har en større forståelse for hvorfor hun velger å engasjere seg så mye i demonstrasjonene og de andre aktivitetene som hun gjør. Eller velger? Hun har jo ikke noe valg – hun må gjøre som det blir forventet ellers så er det ikke noe plass til henne. Det er en vanskelig situasjon å stå i uansett hvor gammel man er, men som tenåring, når man er ekstra sårbar, da tror jeg nok det er enda vanskeligere. Så jeg føler med Lauren gjennom hele skildringen, selv om hun gjør ting som jeg absolutt ikke aksepterer – og det gjør også at jeg blir ekstra forbannet på de voksne rundt som satt henne og fremdeles setter de andre barna/ungdommene i et slikt krysspress.

Boka er skrevet veldig rett frem, det er som om Lauren Drain sitter i rommet og forteller sin historie i kronologisk rekkefølge. Det gjør at jeg opplever boka som litt enkelt skrevet. Jeg synes at den mangler noe dybde – det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om menighetens bakgrunn og litt mer fylde i forhold til Laurens egne følelser rundt enkelte hendelser; hun beskriver et stort behov for å bli godtatt av faren, og det kunne hun gjerne ha utdypet mer. Jeg savner også mer refleksjon rundt sin egen rolle i menigheten og de ekstreme doktrinene hun får presentert fra WBC – som leser får jeg inntrykk at hun bare tar dem til seg som sitt eget med en gang uten å helt fordøye hva de betyr. Det er godt mulig at boka er skrevet på denne måten med hensikt; at dette er for å gi et «sant» bilde av seg selv som hjernevasket ungt medlem av menigheten, for jeg ser at etterhvert som hun føler at ting ikke er helt som det skal så er det også mer refleksjon i teksten. Jeg skulle bare ønske at det var mer.

De fleste sidene i Banished provoserte meg, gjorde meg sint og frustrert – men det var ikke før jeg leste om Laurens utvisning fra kirken – og familien – at jeg fikk skikkelig, skikkelig vondt. Beskrivelsene av prosessen, utkastelsen og følelsene rundt det å plutselig stå der uten noen var helt hjerteskjærende. Jeg opplevde at det var i disse kapitlene, fylt av redsel, savn og forvirring, at Lauren Drain virkelig slapp meg inn under huden sin.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain er en interessant, tankevekkende og provoserende bok. Og dersom du, som jeg, har et ønske om å forstå det uforståelige og å lære mer om sære og skumle trossamfunn – ja, da anbefaler jeg deg denne.