#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre opp status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & Key. Jeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

• 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
• 8 av 6 1001 – bøker.
• 6 av 12 klassikere.
• 9 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 8 av 6 grafiske romaner.
• 2 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

Mange spørsmål om lesing.

I dag skulle jeg egentlig skrive om en roman jeg slukte innimellom lesingen av Radioactive av Lauren Redniss – måtte ha noe som var lettere å lese på senga (fysisk sett) – nærmere bestemt Reconstructing Amelia av Kimberly McCreigh. Og selv om jeg har mye å si om denne romanen, så er ikke helt lysten og motivasjonen til å skrive en dyptgående anmeldelse tilstede akkurat nå. Det som er veldig mye til stede er en motivasjon til å skrive og poste et innlegg i en eller annen form, så da måtte jeg tenke litt tilbake – – –

– – – – og da kom jeg på noen spørsmål om lesing jeg fant på bloggen til Glamourbibliotekaren for rundt en uke siden og som jeg allerede da bestemte meg for å svare på etterhvert, for eksempel på en dag som i dag.

Sist kjøpte innbundne bok: Den siste jeg kjøpte som jeg allerede har hos meg er en brukt bokklubbutgave av Gjøkeredet av Ken Kesey fra 1983.  Den har verdens kuleste Jack Nicholson på omslaget, det er en 1001 – bok OG den kostet 50 kroner – det var ikke noe å lure på! Ellers har jeg forhåndsbestilt Allegiant av Veronica Roth i innbundet utgave bare fordi den har det omslaget jeg vil ha.

Sist kjøpte pocketbok: Samme dag som jeg kjøpte Gjøkeredet, fant jeg også to brukte Agatha Christie – romaner i paperback; Gammel dame forsvinner og Evig natt. Begge har herlige 1980 – talls omslag. Jeg venter også to pocketbøker i posten etterhvert. Det er Booker – pris vinneren The Luminaries av Eleanor Catton og siste del av Hugh Howeys Wool – triologi: Dust.

Favorittsjanger: Dette er egentlig  et kjempevanskelig spørsmål fordi jeg anser meg som svært altlesende i forhold til type bøker, og jeg har favoritter innenfor de fleste sjangere. Akkurat nå er jeg inne i en dystopi og sci – fi – fase.

Favorittbokhandel: På første plass ligger Shakespeare & Company i Paris, mens The Abbey i Paris og Outland i Oslo er gode nummer to.  Jeg har også stor tro på Eldorado. På nettet bruker jeg The Book Depository – stort utvalg, hyggelige priser og ingen frakt.

 

Favorittbibliotek: Jeg er en dårlig dårlig bibliotekgjenger…. men jeg synes Drammensbiblioteket er kjempefint både inni og i forhold til beliggenheten. Jeg har også et hjerte for Deichmanske (selv om jeg ikke har vært der på lenge).

Favorittleseplass hjemme: I gyngestolen i lesekroken.

Favorittleseplass utenfor hjemmet: Jeg er veldig glad i å lese på toget, og jeg leser stort sett over alt når jeg må vente (men ikke på bussen, for da blir jeg bilsyk). Andre favorittsteder er en hvilken som helst kafé i Paris og Luxembourg – hagen.

Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format: Jeg foretrekker pocket – bøker, så i de tilfellene jeg kjøper innbundne bøker så er det dersom jeg liker omslaget bedre, eller at det er en bok som ennå ikke er kommet i paperback og som jeg må ha umiddelbart. Jo, siden jeg sparer på gamle Nancy Drew – bøker så kjøper jeg selvfølgelig alltid disse bøkene innbundet.

Beste lese – snacket: Jeg leser alltid dersom jeg sitter og spiser alene, men jeg må ikke ha noe å spise på mens jeg leser. Sjokolade fungerer jo til det meste (ikke frokost).

Beste lesedrikke: Jeg er nok mye mer avhengig av å ha noe og drikke på mens jeg leser. Helst noe varmt som kaffe eller te. Kaffe alltid på morgenen, te litt utover.

Beste bakgrunnsstøyen: Summing av mennesker som prater og generell hyggelig bystøy går fint når jeg for eksempel sitter på en kafé, men hjemme vil jeg helst ha det stille og rolig. Jeg kan godt lese mens mannen ser på TV, men da bør det være noe som ikke gjør meg nysgjerrig og som avleder meg fra boka jeg leser.

Når på døgnet leser du helst? Når som helst, når jeg har tid og mulighet.

Beste bakfyll – lesing: Vet ikke, jeg har ikke vært bakfull på mange år.

Beste kollektivtrafikklesestoff: Den boka jeg leser på der og da.

Dette er mine svar. Hva er dine?

 

Biografisirkel: Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss.

I dag er det klart for tredje runde av Ingalill sin lesesirkel der vi leser biografier (for ordens skyld så er dette mitt andre bidrag). Temaet denne gangen er bemerkelsesverdige kvinner og driftige damer, og det er jo et spennende og like aktuelt tema. Jeg har valgt meg kanskje en av de aller driftigste av de driftigste, en kvinne som levde og åndet for vitenskapen og forskningen og som tilslutt døde for den; Marie Curie!

Radioactive – a tale of love and fallout  av Lauren Redniss er en veldig original biografi både i form og innhold. Den er delt inn i to deler der den første på en måte er en biografi over ekteparet Curie der vi  først blir kjent med Pierre og Marya (som var hennes egentlige navn) hver for seg. Pierre i Paris og Marya i Warsawa. Vi får for eksempel vite noe om Marya sin oppvekst og forelskelse i en gutt over hennes stand og at PIerre var så virkelighetsfjern som liten at folk trodde at han var litt enkel – noe han motbeviste ved å ta en grad på universitetet som 16 åring. Hurra for introverte drømmere!

Vi følger Marya til Paris der hun får en arbeidsplass ved laboratoriet til Gabriel Lippmann, etterhvert møter PIerre Curie,søt musikk oppstår, de gifter seg og får en datter: Irène.

Samtidig får vi lesere en innføring i oppdagelsene til Wilhelm von Röntgen  og Henri Becquerel som igjen gjør Marie så nysgjerrig at hun bruker disse som utgangspunkt for sin egen forskning.  Hun finner ut at tidens vitenskap om at atomet er det minste bestanddelen må vike for en ny vitenskap som viser at atomet måtte bestå av enda mindre byggesteiner og at det måtte eksistere en form for energi. Men hvordan få samlet denne energien?

To Marie, «It was obvious that a new science was in the course of development.» s 44.

Marie kalte den nye vitenskapen for radioaktivitet. Og det var slutten på del en.

Den neste delen er litt annerledes. Historien til familien Curie blir fremdeles fortalt, men mange sider blir også viet til radioaktivitetens kronglete og farlige historie. Del to kan nesten sees på som både en biografi over de to forskerne, og Marie i særdeleshet, og en biografi over radioaktivitet som fenomen. Dette er selvfølgelig nært knyttet sammen, men jeg får allikevel en opplevelse av at Lauren Redniss ønsker å gi boka et større samfunnsperspektiv som strekker seg lengre enn Curie sin levetid. At hun ønsker å få frem både forskerens nitidige arbeid på laboratoriet der nysgjerrigheten og lengselen etter å finne svar og hvordan disse svarene kan brukes både til gode og dårlige formål av andre; kurere kreft og atombombe som to ytterpunkter. Jeg blir veldig fascinert over hvor elegant forfatteren trekker disse linjene – det kan bare være en hentydning i historien til Marie som hun bruker til å spinne videre:

On December 6. 1904 she gave birth to a second daughter . They called her Eve. (…..) That same year, in New York City, Ella Oppenheimer, a pretty, slender painter with a congenitally disfigured right hand, and her husband, Julius, a lanky importer of textiles, also had a child. Their  blue- eyed son would grow up to love poetry and literature, and to make his name as a physicist. Today, we know J. Robert Oppenheimer as the «father of the atomic bomb». s 76.

Videre får vi lese om USA sitt arbeid for å være den første nasjonen til å lage en atombombe, det såkalte Manhattan Project, på 1940 – tallet, vi får grafiske fremstillinger av hvordan en atombombe fungerer, kart over Hiroshima og skadeomfang, samt en sterk øyevitneskildring fra Hiroshima 6. august 1945.

 

Det er flere andre eksempler i boka.  Vi får historiene om ungjentene som på 1920 – tallet arbeidet med å male tallene på klokker med selvlysende radiummaling og som putter penslene i munnen for å få busten spiss nok, Vi hører om den tidligere KGB offiseren Alexander Litvinenko som i 2006 ble forgiftet med det svært radioaktive stoffet polonium 210, og om den 14 år gamle gutten som ved hjelp av stråling ble kvitt en svær svulst ved siden av hjertet – og mange, mange flere.

Og innimellom er det selvfølgelig hovedhistorien – Marie Curie sin historie, om hennes forskning og karrière, hennes helse (som naturlig nok skranter mer og mer), hennes tap av ektemannen og forelskelse i den gifte forskeren Paul Langevin, samt skandalene som fulgte i kjølvannet. Redniss klarer å få frem Marie Curie sitt engasjement og lidenskap ovenfor vitenskapen, og jeg opplever Curie, gjennom denne teksten, som en beintøff dame som brenner både for forskningen sin og for kjærligheten. En av måtene forfatteren gjør det på er ved å gi Marie ordet selv, men i stedet for å sitere fra Marie sine tekster og forskningspapirer på tradisjonelt vis, så gjør hun det mer som et drama:

Jeg synes at det gjør at jeg kommer så mye nærmere, jeg leser, naturlig nok, Curie sine egne ord (sikker oversatt), men jeg mener at det er formen Redniss velger som skaper denne ekstra nærheten.

Radioactive – a tale of love and fallout handler om så mye mer enn det jeg har skissert ovenfor – det er jo det faktumet at ikke bare var Marie Curie den første kvinnen til å motta Nobelsprisen, hun er også den eneste kvinnen til å motta den to ganger! Det er også interessant og veldig sympatisk å lese om innsatsen under første verdenskrig der hun, sammen med den eldste datteren, konstruerte små mobile røntgenapparater til bruk i fronten – «petites Curies», og både ubehagelig og hjerteskjærende å få mer kunnskap i hennes vitenskapelige tilnærming til sitt eget forfall på 1930 – tallet, da mange årtiers arbeid med radioaktivitet virkelig begynte å bryte ned kroppen hennes.

Jeg kjenner at jeg gjennom å lese denne boka har gjort meg ekstra glad i Marie Curie. Og jeg er så glad for at Lauren Redniss har valgt å fortelle disse historiene på den måten hun har gjort. Selve boka er et rent kunstverk med malerier, tegninger, trykk, fotografier og skjemaer som forsterker teksten (som også enkelte steder er svært eksperimentell i formen) og som gjør at alle elementene skaper en perfekt helhet.

Ett lite varsku må jeg forresten rope ut; dette er ikke en biografi for alle. Du bør ha en interesse for fysikk og kjemi, og du bør ha en formening om hva radioaktivitet er (eventuelt ha noen i nærheten som kan gi deg et lynkurs, det fungerte fint for meg). Og selv om jeg ikke trodde det; kjemi og fysikk er vanskeligere på engelsk! Men – dersom du klarer å komme over disse hindrene (hvis det er et hinder for deg, da) – da kan jeg garantere deg en riktig god og spesiell leseopplevelse!

Og for å virkelig få frem hvor bemerkelsesverdig og driftig denne dama var, så vil jeg bare sitere hennes svar til Nobelkomiteen da hun i 1911 fikk et brev om at hun – på grunn av sin utenomekteskapelige affære – ikke var ønsket i Stockholm for å motta prisen:

«The steps that you advise seem to me a grave error… There is no connection between my scientific work and the facts of my private life.» s 135

BAM!!!

Flere biografier finner du hos Ingalill!

 

Bemerkelsesverdige kvinner: Marie Curie.

Nå nærmer det seg tid for Ingalill sin biografilesesirkel. Siden temaet denne gang er bemerkelsesverdige kvinner, så synes jeg det er på sin plass at jeg blir bedre kjent med fysikeren og nobelprisvinneren  Marie Curie. Og det er faktisk ikke bare dama som er bemerkelsesverdig i dette tilfellet, det er også boka jeg har valg meg ut:

 

Den har det treffende navnet Radioactive. Marie & Pierre Curie. A tale of love and fallout, og den er skrevert og illustrert av Lauren Redniss.

Hvor mye tekst det er på hvert oppslag varierer. Noen sider har store, flotte illustrasjoner og mindre tekst slik som eksempelet over.

Andre sider har mye tekst og relativt små illustrasjoner:

 

Og så er det enkelte sider uten tekst i det hele tatt – men der illustrasjonene sier nok i seg selv:

 

Forfatteren eksperimenterer med skriftyper og benytter seg i tillegg av fotografier og kart.

Og det morsomste; omslaget er selvlysende! Hvor passende er ikke det?!

Jeg gleder meg til å sette meg ordentlig inn i dette kunstverket av en biografi.