#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Bemerkelsesverdige kvinner: Marie Curie.

Nå nærmer det seg tid for Ingalill sin biografilesesirkel. Siden temaet denne gang er bemerkelsesverdige kvinner, så synes jeg det er på sin plass at jeg blir bedre kjent med fysikeren og nobelprisvinneren  Marie Curie. Og det er faktisk ikke bare dama som er bemerkelsesverdig i dette tilfellet, det er også boka jeg har valg meg ut:

IMG_20131011_140816

 

Den har det treffende navnet Radioactive. Marie & Pierre Curie. A tale of love and fallout, og den er skrevert og illustrert av Lauren Redniss.

IMG_20131011_140936Hvor mye tekst det er på hvert oppslag varierer. Noen sider har store, flotte illustrasjoner og mindre tekst slik som eksempelet over.

Andre sider har mye tekst og relativt små illustrasjoner:

IMG_20131011_144026

 

Og så er det enkelte sider uten tekst i det hele tatt – men der illustrasjonene sier nok i seg selv:

IMG_20131011_143900

 

Forfatteren eksperimenterer med skriftyper og benytter seg i tillegg av fotografier og kart.

Og det morsomste; omslaget er selvlysende! Hvor passende er ikke det?!

Jeg gleder meg til å sette meg ordentlig inn i dette kunstverket av en biografi.

 

1001 – lesesirkel: Til fyret av Virginia Woolf

Egentlig hadde jeg tenkt å kalle dette innlegget Who is afraid of Virginia Woolf, for jeg har lenge vært litt sånn småredd henne og hennes forfatterskap – men så syntes jeg ikke det passet helt inn allikevel.  Jeg er jo egentlig ikke redd Virginia, det er bare at jeg ikke forstår meg helt på henne. Kanskje har det noe med tid og sted, for når jeg nå har lest Til fyret i forbindelse med Lines lesesirkel så er jeg i grunnen bare glad for å være ferdig. Den har ikke gitt meg noe som helst – og det er jo forferdelig trist når boka regnes som et mesterverk innen moderne litteratur! Og derfor blir ikke dette en omtale der jeg tar for meg romanens litterære kvaliteter, det synes jeg nemlig blir helt feil – det er blitt skrevet opp og ned i mente om alle kvalitetene denne romanen har, og jeg skal ikke krangle på det – da må jeg i såfall finlese boka på nytt veldig mange ganger først, og det har jeg forløpig ingen planer om. Det jeg kan gjøre, og det jeg skal gjøre, er å komme med en tekst om min leseopplevelse av Til fyret. Høres det ok ut?

Fint.

image

Som lærer jobber jeg mye med leseopplæring, og noe av det første vi lærer om lesing på lærerhøyskolen er at lesing = avkoding + forståelse. Når du har lært deg å trekke sammen bokstavene til ord, da kan du avkode hva det skal være. Vi kan for eksempel fint avkode en tekst skrevet på finsk, spansk og italiensk, ja alle språk med samme skriftspråk som det vi bruker, selv om vi ikke kan verken finsk, italiensk eller spansk. Men alle som liker å lese vet også at det som gjør lesingen spennende, provoserende, trist eller morsom – det står og faller på den viktigste komponenten: forståelsen.  Det er ikke noe gøy å lese en finsk roman dersom du ikke skjønner språket,  det vil ikke gi noen mening, det vil bare bli en samling bokstaver og ord som ikke forteller deg stort. Og den følelsen satt jeg med under deler av lesingen av Til fyret av Virginia Woolf.  Bokstavene formet ord, ordene formet setninger – men jeg klarte ikke for alt i verden å skjønne hvor hun ville hen med historien! Det er en skikkelig pyton følelse, og jeg følte meg utilstrekkelig som leser!  Her har Virginia skrevet et mesterverk innenfor den engelske modernismen – og så opplever jeg bare et sammensurium av innskutte bisetninger, tankespinnerier om fortiden utløst av en replikk, et blikk, en gjenstand – og jeg synes det blir dørgende kjedelig å lese om.

Den ytre handlingen er enkel. En familie er på feriestedet sitt ved kysten sammen med noen venner. Ikke så langt unna er det det et fyr som den yngste sønnen ønsker å reise ut til, og før romanen starter kan det virke som om han er blitt lovet en tur dit morgenen etter dersom været er bra. Farens kommentar om at været ikke blir bra setter igang ulike tankeprosesser og minner hos de involverte. Romanen slutter ti år senere med (SPOILER, SPOILER) at faren tar med seg de barna som fremdeles lever ut til fyret for å minnes den avdøde konen og moren. Disse to delene knyttes sammen av en midtdel der vi får beskrivelser av hvordan feriehuset forfaller og naturen tar over fordi menneskene ikke kommer på besøk lenger. Og dette er faktisk den delen jeg liker best i hele romanen. Jeg liker beskrivelsene og skildringene av hva som skjer med de ulike gjenstandene som også blir nevnt i den første delen, og selv om det også her er mange innskutte bisetninger og lange setninger så opplever jeg allikevel det som en mer konsis og levende tekst. Alt «pjattet» fra særlig den første delen er fraværende, og alt det som er skrevet føles relevant. Og så er det så utrolig godt, nesten poetisk, skrevet:

Så, da alle lamper, var slokket, månen var borte og et tynt regn trommet på taket, begynte et umåtelig mørke å øse ned. Det var som om ingenting kunne overleve denne flommen, dette vellet av mørke som krøp inn i nøkkelhull og sprekker, smøg seg inn bak gardinene og inn i soverommene, slukte snart en mugge og et vaskefat, snart en skål med røde og gule georginer, snart en kommode med skarpe kanter og solid omfang. S 127 – 128.

Sånt liker jeg.

Men denne midtdelen er altså «bare» bindeleddet mellom de to større delene Vinduet og Fyret, og disse to delene ble altfor kjedelige, springende og omstendelige for min smak. Som jeg nevnte innledningsvis så er det små ting; blikk, replikker etc som utløser lange tankerekker hos de ulike karakterene, og det kan fungere kjempefint det, det er bare at i Til fyret så er det veldig mange karakterer som tenker veldig masse – hele tiden! Og det er nesten umulig å skille dem fra hverandre! Virginia Woolf sin fortellerstemme er veldig tydelig og distinkt, men den overskygger på et vis karakterenes egne stemmer. De trår aldri frem fra sidene som levende og sterke karakterer, men forblir bare karakterer skrevet på et ark. Det er jo fullt mulig at dette var intensjonen til Woolf, men det grep ikke meg noe særlig. En må ha tunga rett i munnen, nærlesingsbrillene på og helst noe å notere på og med – og der var ikke helt jeg. Jo forresten,  jeg opplevde at Fyret var litt bedre enn Vinduet, men da var jeg allerede så lei at jeg bare leste for å bli ferdig….. og det ble jeg – og jeg tror at Til fyret av Virginia Woolf skal leses igjen en gang, med nærlesingsbriller, notatblokk og en analyse eller to ved siden av. Men det blir lenge til.

Flere omtaler av denne romanen finner du hos linesbibliotek.wordpress.no.

image

Dokufeber og lesesirkel: Just Kids av Patti Smith

På 1990- tallet var jeg en stor fan av R.E.M. Jeg hadde de fleste platene og var på konserten i Oslo Spektrum. Da albumet New Adventures in Hi-Fi kom i 1996 så kjøpte jeg selvfølgelig dette også, og det var der jeg hørte en mørk og deilig stemme synge duett med Michael Stipe. Dette var Patti Smith, og dette var mitt første møte med henne. Og for en lang, lang tid det eneste.

For årene gikk. Jeg hørte ikke noe særlig på Patti Smith. Og så dukket de svenske søstrene i First Aid Kit opp, og de sang en helt nydelig versjon av Dancing Barefoot, mens Patti satt blant publikum – og det hele var så vakkert at Patti gråt. Dette var mitt andre ordentlige møte med henne.

Og jeg ville gjerne vite mer. Jeg ville ha flere møter med Patti Smith.
image

Jeg kjøpte Just Kids, men som med så mange av bøkene jeg kjøper – den ble stående ulest i hylla. Helt til den dagen da fineste Moshonista bestemte seg for å starte en biografilesesirkel! Jeg kastet meg på, for her var det jo en gylden anledning til å endelig få lest memoarene til Patti! Som sagt, så gjort – en og en halv uke etter alle de andre; her er hva jeg synes om boka:

I Just Kids forteller Patti Smith om tiden sammen med kjæresten/sjelevennen Robert Mapplethorpe på sent 1960 – tidlig 1970 – tall i New York. Begge er unge og bærer på et stort behov for å skape noe, lage kunst, utforske seg selv og sin kreativitet. Boka er på en måte både en skildring av Smiths dannelsesreise som kunstner og av hennes livslange kjærlighet til Robert – som kjæreste, muse og bestevenn. Og dette skriver hun så utrolig godt om, så levende og jordnært, samtidig som det også er poetisk og vakkert – som de første linjene i boka viser:

I was asleep when he died. I had called the hospital to say one more good night, but he had gone under, beneath layers of morphine. I held the receiver and listened to his labored breathing through the phone, knowing I would never hear him again.

Etter dette avsnittet var jeg oppslukt!

Etterhvert som Patti forteller sin og Roberts historie blir det klart for leseren – i allefall for de som ikke er ihuga Patti Smith – tilhengere i utgangspunktet – at der Robert var den målrettede kunstneren som ville bli anerkjent, så var Patti en multikunstner som elsket å skape ting men som ikke hadde et uttalt mål med det hun gjorde. Det er svært interessant å følge hennes utvikling fra å gjøre ting litt på måfå til vendepunktet kommer og hun bestemmer seg for å satse på poesi og gi poesien et eget uttrykk med musikk til. Hun formidler denne reisen, og denne iboende skapergleden på en så utrolig engasjerende måte at jeg fikk lyst til å lage noe selv, gjøre noe kreativt på egenhånd, og det er egentlig ikke mange bøker som gir meg den lysten i så stor grad.

Patti Smith gir et levende og pulserende bilde av det kreative miljøet i New York i denne tidsperioden, blant annet Hotel Chelsea, Max’s, The Factory, Jimi Hendrix sitt studio. Det er morsomt å lese om alle de kjente menneskene, sine egne forbilder, hun tilfeldigvis møter og blir kjent med:

I turned around and it was Allen Ginsberg. We had never met but there was no mistaking the face of one of our great poets and activist. I looked into those intense dark eyes punctuated by his dark curly beard and just nodded. S 123

Gregory made lists of books for me to read, told me the best dictionary to own, encouraged and challenged me. Gregory Corso, Allen Ginsberg and  William Burroughs were all my teachers, each one passing through the lobby of the Chelsea Hotel, my new university. S 138

Er det ikke fantastisk! Og nå er jo hun selv et forbilde og sidestilt med de hun selv så opp til! Jeg synes det bare er så BRA! En annen ting som jeg syntes var så utrolig var at selv om hun traff de fleste av disse folkene helt tilfeldig, det er som hun på et vis bare ramler bort i de rette menneskene til rett tid, så var hun også svært opptatt av at hun ikke ville ha noe gratis. Hun ville gjøre seg fortjent til de mulighetene, og dersom det dukket opp en mulighet som hun ikke hadde jobbet for eller syntes hun ikke fortjente – ja, da stod hun over. Den dama har integritet!

Men, Just Kids handler som nevnt også om Patti og hennes forhold til Robert – som startet ved et tilfeldig møte i en bokbutikk og utviklet seg til et gryende kjærlighetsforhold. Patti Smith beskriver en kjærlighet langt utover den «vanlige» kjærligheten. Dette er en kjærlighet som holder seg varm gjennom ulike faser og som hever seg over alt, en kjærlighet som går over til bror/søster – kjærlighet etterhvert som Robert selv blir trygg på sin egen seksualitet og Patti finner ham som hun ender med å gifte seg med. En livslang kjærlighet som ikke ender fordi Robert får AIDS og dør- det er nemlig denne boka et bevis på.

Just Kids er et kjærlighetsbrev til Robert, til miljøet rundt Chelsea Hotel og ikke minst til kunsten og kreativiteten. Dette er en bok jeg synes man bør lese uansett om man har et forhold til Patti Smith eller ikke. Den er bare utrolig god!
image

Jeg er jo i Paris, og siden Patti også er glad i byen – og er Commandeur des Art et des Lettre (den høyeste tittelen en kunstner kan få i Frankrike) – så passer det med et bilde fra Montmartre.

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey av Jane Austen

Denne månedens lesesirkelroman hos Line er en jeg har vært veldig spent på og gledet meg til; Northanger Abbey av Jane Austen. Jeg har gledet meg fordi jeg har likt godt de andre romanene jeg har lest av Austen og da særlig fortellerstemmen hennes, og jeg har vært spent fordi det ville være første gang jeg leste en av bøkene hennes på originalspråket. Ville 1803 – versjonen av det engelske språket komme i veien for innholdet? Etter noen sider med litt intens jobbing så kan jeg si at å lese Austen på engelsk, ja, det gjør jeg gjerne igjen.

wpid-IMG_20130419_195347.jpgI Northanger Abbey følger vi den unge og drømmende 17 – åringen Catherine Morland. Hun vokser opp som en av mange barn i en hyggelig, om enn noe kjedelig familie. Da hun blir invitert med av mr og mrs Allen til Bath, gleder hun seg til å endelig få oppleve noe.

I Bath møter hun og blir raskt betatt av den sjarmerende og livsglade Mr Tilney. Hun sliter litt med å bli trygg på de sosiale kodene i selskapslivet, og da Mr Tilney ikke dukker opp på en stund blir hun lett dratt med av det unge søskenparet Isabella og John Thorpe og tilbringer dagene med dem. Når Mr Tilney igjen ankommer Bath har han med seg sin søster og far, og Catherines følelser for ham blusser opp igjen. Hun blir venn med hans søster, og blir overlykkelig over å bli invitert hjem til deres herskapshus. Lykken blir enda større da hun finner ut at Northanger Abbey er et gammelt kloster og hun ser for seg et mørkt og skummelt sted full av gotikk, skrekk og mysterier – akkurat som i bøkene – særlig Ann Radcliffes Udolpho –  hun leser!

Nå er det lenge siden jeg leste noe av Austen sist, men jeg tror virkelig at Northanger Abbey seiler opp som en av mine personlige favoritter! Jeg koste meg gjennom alle de 241 sidene, og det eneste jeg syntes var negativt med opplevelsen var at hendelser og begivenheter gikk litt for raskt på slutten – jeg ville hatt mer av både Catherines eventyr på Northanger Abbey og av det gryende kjærlighetsforholdet mellom henne og Mr Tilney (Mr Darcy – gå hjem og legg deg!). Jeg ville ha mer, mye mer!

Jane Austen har både gjennom Pride and Prejudice og Emma vist at hun har en ironisk og vittig fortellerstemme (så vidt jeg husker), men jeg tror nok at Northanger Abbey må være den aller morsomste. Jeg har fnist, humret og skrattledd meg gjennom skildringer av sosiale sammenkomster, merkelige samtaler der formålet helt klart kun er å få sagt noe – ikke lytte til hva de andre sier og Catherines fantasifulle tolkninger av det som skjer rundt henne og det hun opplever:

‘No,’ said Miss Tilney, sighing; ‘I was unfortunately from home. – Her ikkness  was sudden and short; and before I arrived it was all over.’

Catherine’s blood ran cold with the horrid suggestions which naturally sprang from these words. Could it be possible? – Could Henry’s father? – And yet how many were the examples to justify even the blackest suspicions!

s 176

Jeg opplever Austen som en god og vittig skildrer av sin samtid og det kompliserte livet i forhold til sosiale  koder og kjærlighet, og hun er helt fremragende på å skape dumme og egoistiske karakterer! Jeg synes også at fortellerstemmen er veldig tydelig, og jeg hadde hele tiden følelsen av at romanens forteller måtte være forfatteren selv – at dersom jeg hadde tatt meg en liten tidsreise for å snakke med Jane Austen, så ville hun ha snakket og formulert seg slik som i denne romanen.

Cathrine Morland er en karakter som jeg falt helt pladask for. Hun er utrolig naiv – så naiv at jeg merket at jeg faktisk ble litt irritert innimellom fordi hun lot seg utnytte, samt at jeg jublet HØYT da hun endelig satte noen grenser! Hun er en drømmende bokelsker som blir helt oppslukt i tanker på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje med heltinnen hun leser om, noe som fører til at hun ikke får med seg så mye av det som skjer rundt henne. Hun lar seg lett rive med og har en voldsom fantasi som får ordentlig utløp når hun ankommer Northanger Abbey. Jeg kjenner meg godt igjen i Catherine, og det er kanskje derfor jeg liker henne så godt. Der hun leter rundt på gods etter hemmelige rom og skjulte hustruer – inspirert av Ann Radcliffe, løp jeg rundt og skulle løse mysterier – inspirert av Nancy Drew og 5 – gjengen (OK, jeg var ikke 17). Det  å la seg oppsluke av noe en har lest og la tankene og fantasiene spille videre på «hva om…» er noe jeg fremdeles gjør, akkurat som Catherine. Jeg kan rett og slett identifisere meg ganske så mye med Catherine Morland.

Som seg hør og bør en Austen – roman så hører det med en kjærlighetshistorie, og det gjør det for såvidt også i Northanger Abbey. Det er bare det at den kommer litt i andre rekke, den er ikke noe særlig i fokus selv om den absolutt er til stede. I store deler av romanen så opplevde jeg det som helt greit, Catherines betatthet av Mr Tilney ble nevnt litt her og der og så skjedde det så mye annet – men på slutten så kunne jeg ha ønsket meg litt mer romantisk fokus. De siste kapitlene gikk, som nevnt over, for raskt.

Romanen har mange referanser til andre litterære verk, da i særdeleshet The Mysteries of Udolpho og The Monk av Matthew Lewis, og skal være en parodi på viktoriansk og gotisk litteratur. Jeg har dessverre ikke lest disse to ennå – selv om jeg har lest mye om dem, men jeg synes det er veldig morsomt med referanser og parodier generelt, og jeg opplevde ikke at leseopplevelsen ble mangelfull av å ikke ha førstehåndserfaring med denne typen litteratur.

Austen

Dette er min tredje lesesirkelbok i år, og jeg er strålende fornøyd! Northanger Abbey av Jane Austen er en morsomt og velskrevet klassiker som jeg anbefaler til alle som liker 1800 – tallet, humor, bøker og litt kjærleik!

Lesesirkel 1001 bøker: Storm i juni (Suite Francaise) av Irene Nemirovsky.

Lesesirkel boken denne måneden er Storm i juni (Suite Francaise) av Irène Némirovsky, og lesesirkelgeneral er som vanlig Line. suitefrancaise

Historien om hvordan denne romanen ble til og hva som skjedde før den kom i forlaget sine hender er både dramatisk og tragisk. Irène Némirovsky, en av Frankrikes mest kjente forfattere på 1930 – tallet, var jøde og måtte flykte da tyskerne okkuperte landet. Bortgjemt i en liten landsby startet hun på det hun selv anså som sitt litterære storverk, en suite i fire deler som i tillegg til å være en krigsskildring også skulle være en skildring av menneskets innerste vesen. Hun rakk å fullføre to av delene før hun ble arrestert av fransk politi og deportert til Auschwitz der hun døde i 1942. Ikke lenge etter led ektemannen hennes samme skjebne. Paret hadde to døtre som flyktet gjennom hele Frankrike med fransk politi i hælene, med seg hadde de en koffert som inneholdt manuskriptet av det som nå er kjent som Suite Francaise.  Jentene visste at de hadde med seg morens siste manuskript, men det tok svært lang tid før de orket å forholde seg til det de trodde var dagboknotater og å lese morens tanker rundt krigen som drepte begge foreldrene og som de selv rømte fra. Ikke før i 2004 ble romanen utgitt for første gang i Frankrike – 62 år etter at Irène Némirovsky ble fanget og drept. (Kilde: Forordet i min utgave).

Siden Irène Némirovsky døde før hun fikk fullført verket sitt, så består Storm i juni av to deler i stedet for de tiltenkte fire. Den første delen heter Storm i juni og tar for seg de kaotiske dagene i juni 1940  da tyskerne invaderer Frankrike og masseflukten fra Paris. Jeg opplevde at det tok litt tid å komme inn i denne delen fordi det er en del personer og navn å holde styr på, men etter at jeg hadde fått sortert tankene og laget en mental personoversikt så fikk jeg mer glede av historiene som ble fortalt. Som jeg nevnte ovenfor så var Némirovsky sin hensikt med denne romanen å skildre menneskets innerste, sanne vesen, og det synes jeg at hun får til på en glimrende måte i denne delen. Vi følger en del familier og personer fra ulike samfunnslag og ser hvordan de reagerer når de får vite at tyskerne nærmer seg den franske hovedstaden. Jeg opplever at Némirovsky virkelig blottstiller det franske borgerskapet der hun med skarp, ironisk og ærlig penn skildrer deres dobbelmoral. I hennes virkelighet så er det først når krisen oppstår at menneskene får vist hvem de er. Fru Péricand som nyter godt av å være veldedig og en god kristen fremstår som mer og mer egoistisk og selvopptatt på egne og sin families vegne jo mer desperat situasjonen blir:

«Jeg hadde satt til verden en helt og en helgen,» sa hun. «Våre sønner må betale for andres,» mumlet hun dystert og så på Craquantkusinen sin – dennes eneste sønn hadde fått et fredelig, lite oppdrag i sivilforsvaret i Toulouse.

s 191

Egenskapene til forfatteren Gabriel Corte  blir bare forsterket – han blir – om mulig – enda mer usympatisk. Og jeg tror dessverre at dette ikke bare er noe som oppstår i litteraturen, men heller er troverdige skildringer av menneskelige mekanismer:

Den kristne nestekjærligheten og saktmodigheten fra mange hundre års sivilisasjon falt av henne som forgjengelig pynt og avdekket hennes golde, nakne sjel. De var alene i en fiendtlig verden, barna og hun. Hun måtte skaffe mat og husly til sine små. Ingen ting annet betydde noe som helst lenger.

s 83

Det er kanskje ikke slik man ønsker å fremstå, men dette sitatet opplever jeg som en svært realistisk beskrivelse av hvordan man reagerer når man står ovenfor en ny og truende situasjon.

Det er ikke alle karakterene som blir beskrevet med denne ironiske og lett tragikomiske måten. Herr og fru Michaud blir skildret på en helt nydelig måte, med varme og hjerte. For meg så blir de på en måte heltene i denne første delen – som alle velger de å gå ut på veiene for å komme seg unna den varslede tyske innmarsjen, men i motsetning til de andre personene vi møter så kan det se ut til at strabasene både styrker dem som par og som medmennesker. Herr og fru Michaud kommer fra fattigere kår enn de øvrige karakterene – er det en tilfeldighet? Eller er dette et bevisst valg fra forfatterens side for å tydeliggjøre borgerskapets dobbeltmoral?

Den neste delen heter Dolce, og her er vi i en landsby som er okkupert av tyskerne. Handlingen foregår i tre måneder, fra den tyske hæren ankommer og til de reiser igjen. Også her møter vi mange karakterer fra ulike samfunnslag, og de aller fleste karakterene er skildret med det samme skarpe blikket og ironien som i den første delen. Alt hykleri blir vist frem, og hardest går det – igjen – utover overklassen:

Hun nøt gleden ved å være snill, ved å vise at hun ikke glemte de nødstedte, en glede som var krydret av følelsen av at hun selv aldri kom til å havne i den situasjonen at folk syntes synd på henne, takket være den store formuen hennes.

s 326

Det er både litt skremmende og morsomt å lese om vicomtessen som snur kappen etter vinden alt etter som hvordan det gagner henne og hennes mann, og jeg kjenner at jeg på et vis føler litt sympati for gamle fru Angellier – selv om hun er et troll ovenfor svigerdatteren – hun er steil og vil ikke vike for en eneste tysker, de har tross alt fanget sønnen hennes!

Siden okkupasjonen nå er et faktum, så handler Dolce om hva som skjer videre  – hva gjør man egentlig i en slik situasjon? Hvordan forholder man seg som okkuperte og okkupanter, som tyskere og franskmenn? Jeg synes at Irène Némriovsky på en god måte får frem denne rådvillheten som oppstår for både enkeltindivider og for grupper. Tyskernes inntog i landsbyen skaper store endringer, maktforholdene forskyves – tyskerne er skurkene som har gått seirende ut, mens franskmennene er ofrene – men hvordan vil dette endre hverdagen til de enkelte i landsbyen? Livet må på ett eller annet vis gå sin gang, og forholdet som oppstår mellom enkelte av de tyske soldatene og de franske ungjentene er både vart og fint skildret. Særlig liker jeg Lucille og Bruno sin forsiktige og famlende flørt, den er så jordnær og fin. Jeg føler at Némriovsky på en måte klarer å skille mellom krigens grusomheter og det at  den enkelte soldat er et menneske med gode og dårlige egenskaper. De befinner seg i landsbyen fordi de tilfeldigvis er født og oppvokst i Tyskland, ikke nødvendigvis fordi de ønsker å delta i krigen. Jeg synes det er ekstra sterkt med tanke på forfatteren sin egen historie og skjebne under krigen. Hun viste at tyskerne gjorde alt i sin makt på å  ta jødene, og allikevel klarer hun å gi et nyansert bilde av krigsutbruddet og tiden etter. Jeg synes det er helt fantastisk!

Storm i juni er en solid og grundig skildring av hvordan vi som grupper og enkeltmennesker opplever krig. Den viser hvordan vanskelige, umenneskelige situasjoner får frem hvordan man virkelig er. Romanen er svært velskrevet, med mange treffende og ærlige beskrivelser – noen vonde, noen morsomme, noen triste og noen fine – og alle er de realistiske. Det er ingen tydelig spenningskurve i historiene som fortelles. De er mer tåblåer, ulike situasjoner som belyser det forfatteren ønsker å si noe om og det synes jeg fungerer godt. Jeg opplevde at romanen fenget meg i mye større grad enn det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg – ikke på den måten at jeg jagde gjennom sidene for å se hva som skjedde – for Storm i juni er langt unna å være en sidevender! Jeg måtte jobbe for det, bruke tid, stoppe opp, notere litt hist og her – og så –  mens jeg arbeidet meg igjennom så merket jeg at skjebnene og personene ble mer og mer tydelige for meg, historiene vokste og satt seg fast i meg – og de endte med å bli værende inne i hodet mitt lenge etter at romanen var ferdig.

Anbefales!

Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Det er fremdeles bare januar men jeg har allerede møtt romanen som jeg erKafka ganske sikker på blir min store bokkjærlighet i 2013! Kafka på stranden er skrevet av Haruki Murakami, den er mitt aller første møte med denne japanske forfatteren (og definitivt ikke det siste) og jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.

For å være helt klar; Kafka på stranden er en merkelig roman. Jeg tror det er en av de bøkene man enten faller pladask for eller så liker man den ikke i det hele tatt. Jeg er jo, som nevnt, en av de som falt nesegrus, men når jeg nå setter meg ned for å skrive om hva det var som gjorde at denne leseopplevelsen ble helt ekstraordinær – ja, så er det vanskelig å finne ord som beskriver det godt nok. Det til tross for at jeg både har skrevet post – it notater, markert i margen(!!) og skrevet tankene mine ned i min helt nye Moleskine bokdagbok (ikke relevant, men den er bare så fin…). Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Vi møter Kafka Tamura som på 15  – årsdagen sin rømmer hjemmefra. Han er vokst opp med faren og innprentingen av en profeti om at han kommer til å drepe sin far og voldta sin mor og søster. Han reiser fra Tokyo til Takamatsu for å unngå denne skjebnen, men også for å lete etter moren og søsteren som forsvant da han var liten. Kafka har alltid vært en ensom gutt, og det eneste stedet han føler seg helt hjemme er på biblioteket. Når han kommer til Takamatsu leter han derfor opp et lite privat bibliotek der han kan tilbringe dagene. Der møter han Oshima og den mystiske bestyrerinnen Saeki som hjelper ham når noe uforklarlig skjer.

Parallelt med historien om Kafka følger vi også den eldre mannen Nakata. Etter en merkelig hendelse i barndommen der han mistet både alle minnene sine, samt halve skyggen sin, har han vært av den mer enkle sorten. Men en evne har han fått; han kan prate med katter (misunnelig!!!). Etter å ha arbeidet som møbelmontør, er han nå arbeidsledig, men han sper på trygden ved å ta oppdrag som kattefinner. Ingen er bedre enn Nakata på det feltet. Det er mens han er på let etter en liten kattefrøken at han blir ført til den mystiske figuren Johnny Walker, som på groteskt vis samler på kattesjeler. Ting skjer og plutselig er Nakata på flukt fra politiet og med et merkverdig driv mot nettopp Takamatsu. Slik nærmer livene og skjebnene til Kafka og Nakata seg hverandre.

Kafka på stranden av Haruki Murakami er for meg en helt utrolig magisk, fascinerende, vakker og velskrevet roman. Murakami har skapt et helt eget univers med utgangspunkt i Japan – et Japan som tilsynelatende ser ut som «vårt» Japan, men der det for eksempel kan regne fisk, mannen fra Kentucky Fried Chicken plakatene er en innkaster uten fast form og sjelen til levende mennesker kan gå igjen i en yngre utgave. Eller? Det er vanskelig å si hva som er ekte og virkelig og hva som er drøm i denne boka. Er det for eksempel en mellomting? En tilstand mellom virkeligheten og en drømmeverden/det hinsidige? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Haruki Murakami drar sjangeren magisk realisme et par hakk forbi det som er normen. Dette er en historie full av absurditeter og uforståeligheter. Og  vet dere hva? Jeg elsker det!!  Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde med Kafka på stranden. Jeg lot meg oppsluke, jeg var der sammen med Kafka og Nakata og opplevde og følte det de opplevde og følte – sammen med dem.

Murakami skriver svært godt og medrivende. I Kafka på stranden er det forskjellige fortellerstemmer og ulike synsvinkler. Kafka forteller selv i førsteperson, mens Nakatas opplevelser er skildret i tredje person. I tillegg er romanen krydret med rapporter fra en hendelse under 2. verdenskrig – ja, riktig, den som «ødela» Nakata og avisartikler. Jeg opplever disse variasjonene er med på å skape en egen spenning og gjør fremdriften mer intens. I tillegg så setter jeg pris på alle de kloke og vakre skildringene til forfatteren; Murakami skaper karakterer som er genuint interessert i for eksempel litteratur og kunst og det er så mye som blir sagt og beskrevet som får meg til å tenke og reflektere, og som rett og slett gir meg gåsehud:

Minner er noe som varmer kroppen fra innsiden. Men samtidig er det noe som river den i stykker fra innsiden. s 463

Andre setninger sjarmerer meg og får meg til å nikke gjenkjennende:

 Når jeg tar bøkene ut av hyllen og åpner dem, sender de ut en duft av gamle dager. Det er en særegen lukt av dyp visdom og intense følelser som har ligget og hvilt mellom boksidene, og som nå slippes løs. s 46.

Jeg opplever Murakami sin stemme rett og slett som en eksplosjon av fortellerglede, den er leken og lett, og det er en fryd å lese.

I tillegg til å skrive om uforklarlige og rare hendelser, katter, kjærlighet, identitet og tilhørighet, kompliserte foreldre/barn – forhold og leserglede på en utrolig god og levende måte, så har Murakami også klart å skape et persongalleri av en annen verden. De er alle – Kafka, Nakata, Saeki, Oshima og Hoshino -, som alt annet i dette universet, underlige og snåle, men samtidig så er de så ekte og nydelige. De har sjel, jeg kjenner dem inne i meg fremdeles, selv om det er en uke siden jeg leste ut romanen! Deres gleder har blitt mine gleder – ja, jeg har sittet og smilt fjollete ut i lufta av enkelte ting de opplever som er så finfine, og deres sorger har satt seg i meg som en vond knute. Den karakteren som nok satt seg ekstra i meg er Kafka selv – gutten som prøver å flykte fra skjebnen, men som i løpet av boka opplever at er det noe som ikke kan rømmes fra så er det det som er skjebnebestemt (jeg vil allikevel påstå at han kom ut av det hele litt mer hel enn stakkars Kong Ødipus, men det er en annen sak).

Kafka på stranden er en bok der mye skjer på ulike og mer eller mindre forståelige plan. Den gir ingen klare og definitive svar, men mer små og subtile antydninger – hvordan de skal tolkes er opp til oss lesere. Enkelte tråder er kanskje veldig løse – hva var egentlig greia med Johnny Walker? og den blodige skjorta til Kafka? – men summasummarum så var dette en helt særegen og nydelig leseopplevelse! Jeg vil ha mer!

Flere innlegg om denne boka finner du hos fine Line!

Og med det har jeg lest årets andre (!!) 1001 – bok! Hvor skal dette ende?