20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig så mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

6. desember: Lesemål 1/2016 – gjenlese bøker.

Dag 6 og faktisk andre søndag i advent! Det betyr at jula og et nytt år nærmer seg. Det er med andre ord på tide å pønske ut neste års lesemål. Her kommer første del:

Jeg går med en drøm om å vie en del av lesetiden min til å gjenlese gamle favoritter. For det er noe med å sette seg ned i sofaen med en bok man har så mange gode minner med, det er som å møte igjen en gammel, kjær venn. Og på samme måte som det stort sett alltid er hyggelig å treffe noen man ikke har sett på lenge og som man deler en felles historie med, så er det også  knyttet en del spenning til et slikt møte. Vil vi fremdeles ha noe felles? Hvordan  vil min modning som menneske (og leser) påvirke møtet? Vil møtet bli en gledesfest, eller vil vi oppdage at vi ikke har noe felles lenger og at det vi en gang delte er noe som tilhører fortiden?

I fjor leste jeg på nytt Bjørg Vik sine vidunderlige romaner om Elsi Lund. Jeg har gjenlest disse bøkene mange ganger. Elsi Lund er en karakter som jeg identifiserer meg med, samtidig som jeg knytter bøkene til konkrete episoder i livet mitt, men i fjor var det min første gang som en leser over 35 år. Det var nervepirrende, for tenk om jeg plutselig var feil leser? Tenk om Elsi og Silje fungerte bra som 15,  som 18 og som 25, men ikke som 36? At jeg på en eller annen måte hadde vokst fra Elsi Lund og hennes historie? Det hadde jo vært grusomt! Jeg hadde heldigvis ikke noen grunn til å være engstelig, for som dere kanskje vet, så var det et hjertelig gjensyn.

I året som kommer vil jeg ha et eget konkret mål om å besøke gamle favoritter. Det er noen av romanene jeg slukte som barn, ungdom og relativt ung voksen, som har vært med på å forme meg til den leseren og, muligens, den personen jeg er i dag. Noen av disse leste jeg flere ganger, andre leste jeg bare en gang – men alle har gjort inntrykk på en slik måte at de sitter i meg ennå: Anne of Avonlea av L.M Montgomery, Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, Elskeren av Marguerite Duras, Kimen av Tarjei Vesaas og Hellemyrsfolket av Amalie Skram hører til blant disse. Og det er nettopp de romanene her jeg har lyst til å besøke igjen i 2016.

I tillegg er det to bøker jeg leste sommeren 2013, da jeg bodde alene i Paris for første gang, som jeg også vil lese igjen. Den ene er Just kids av Patti Smith fordi jeg trenger en dose med Patti med jevne mellomrom – og fordi jeg har lyst til å lese den før jeg begynner på hennes nyeste: M train. Den andre er Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable, min store 2013 – favoritt. Dette er romanen som fikk meg til å virkelig utforske Paris, som gjorde at jeg svinset rundt i ukjente – mindre turistifiserte – gater og som bidro til at jeg nå er lommekjent i de fleste områdene i byen. Den var også den romanen jeg klamret meg til når jeg i enkelte øyeblikk kjente på at jeg var pip alene i en stor by, og den var med da jeg kjente på at det faktisk er himla deilig å være pip alene i en stor by! Dette er romanen som skal få bli med på Parissommeren 2016. Og kanskje jeg endelig finner den knøttlille parken ved Belleville?

Altså:
Lesemål nummer 1/2016:
– gjenlese 9 bøker.

Gjenleser du gamle favoritter? Og har du begynt å pønske på nye lesemål?