#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Where’d you go, Bernadette av Maria Semple.

Følgende replikkveksling skjedde hjemme hos meg denne uka:

Jeg (entusiastisk): Åh, jeg vil til Antarktis! Kanskje det er noe vi skal gjøre i jula?

Mannen min (litt mindre entusiastisk): Antarktis?

(Dette blir sagt på en slik måte at underforstått så sier han egentlig: Særlig at du vil det. Vet du hvor kaldt det er? Du som hater å ligge i telt og friluftsliv generelt.)

Jeg (som svarer på det han underforstått sider): Det er med cruisebåt, da (Ergo: ikke telt og sovepose, men dusj og do). Og det er sommer der i jula, i boka her står det at det er 13 minus. Det takler jeg.

Mannen min: Hm…. kanskje vi skal starte med en tur til Svalbard? Det går båter dit også.

Jeg (mye mindre entusiastisk): Svalbard?! Men der er det ikke pingviner. Jeg vil se pingviner.

Og mer ble det ikke av den samtalen – bortsett fra en klem og et kyss, da. Jeg tror ikke vi kommer til å ta turen til Antarktis i desember, til det er jeg for lite glad i snø og kulde, og tilsvarende veldig glad i storbyer og kafeer.

Romanen som i det hele tatt fikk meg til å vurdere noe så – til meg å være – sprøtt, var Maria Semple sin Where’d you go, Bernadette, for her spiller faktisk Antarktis en stor rolle – både som en utløsende faktor for det som skjer og som en forsonende faktor.

Where’d you go, Bernadette handler Bree på 15 år som bor i Seattle sammen med faren, som arbeider for Microsoft, og moren, Bernadette. Bernadette er hjemmeværende, hun er lite glad i Seattle og folkene derfra – spesielt de andre mødrene på skolen Bree går på (og det er, som vi kjapt skjønner, en antipati som går begge veier). Da Bree i begynnelsen av romanen tar opp et gammelt løfte fra foreldrene – «Hvis du får toppkarakterer så skal du få lov til å velge en ting som du har veldig lyst på» – og ønsker seg en familietur til Antarktis, begynner livet som Bernadette har stablet på bena å smuldre opp. Siden hun ikke liker å være sammen med andre mennesker, får hun seg en digital assistent i India som ordner opp i alt det praktiske som omhandler turen, samtidig blir konfliktene hun har med naboen – og mor på trinnet – veldig tilspisset, og mannen hennes begynner å lure på om hun faktisk har reelle problemer med psyken. En dag forsvinner hun, sporløst, og historien handler om hva som ledet frem til denne forsvinningen, og Brees leting etter henne.

Romanen er svært originalt gjennomført; den er delt inn i flere deler som både tar for seg tiden før Bernadette blir borte og tiden etter. De fleste delene består av samlinger av mailutvekslinger mellom Bernadette og den indiske assistenten, mødre/naboer på trinnet, fra skolen til foresatte, bloggposter og intervjuer etc, kombinert med Bree sine egne notater og kommentarer på episoder som hun også har vært vitne til. Det gjør at vi får historien fortalt gjennom mange ulike synsvinkler – både fra de som står Bernadette nær og til en viss grad Bernadette selv, men også fra de som ser på Bernadette som en oppvigler og «dårlig mor». Historien om Bernadette blir dermed et puslespill, der vi lesere, sammen med Bree, prøver å finne ut hva som har skjedd, hva som er virkelig og hva som bare er misoppfatninger fra andre. Vi må lese mellom linjene, og sette sammen brikkene, slik at vi får den fulle og hele sannheten. Alle disse forskjellige mediene, tekstene og synsvinklene avdekker sakte, men sikkert, livet til Bernadette og alle hennes mange «masker». Dette synes jeg ga leseopplevelsen en ekstra, spennende dimensjon, og det ga også rom for mange og overraskende «twist and turns» etterhvert som historien skrider frem. Ting som virker opplagt i en del, blir plutselig snudd på hodet i en annen del, mennesker som jeg i begynnelsen foraktet, fikk plutselig en helt annen rolle. Sånt er gøy, og det skapte stor driv i handlingen.

Where’d you go, Bernadette er historien om en kreativ sjel og hennes pågående sammenbrudd. På side 133 sier en tidligere samarbeidspartner og venn til henne i et brev:

If you don’t create, Bernadette, you will become a menace to society.

Og for meg ble dette selve kjernen, selve essensen i romanen. Den handler om å gjenfinne seg selv, om å gjenskape sin egen identitet. Det er også en historie om kjærlighet mellom partnere, mellom kunst og kunstner og ikke minst om kjærligheten mellom mor og datter. Bernadette og Bree er en fantastisk kombinasjon og den hengivenheten de har ovenfor hverandre skummer ut av sidene. Linn beskriver det som Gilmore Girls  – aktig, og det er jeg helt enig i. Bernadette er kanskje ikke en slik mor som de andre mødrene ønsker at hun skal være, men hun er en perfekt mor for Bree. Hun er kul og impulsiv, samtidig som hun både er kjærlig og tar datteren på alvor. Og Bree er den perfekte datteren for Bernadette.  Jeg kjente at jeg godt kunne tenke meg å være med på en biltur med dem og synge til Beatles – låter, eller delta på et potensielt angrep på de andre på restauranten som ikke kunne glede seg med en 15 – åring som har bursdag. Jeg rett og slett knuseelsket begge to og forholdet mellom dem.

Maria Semple har skrevet en vittig, korka, vimsete, varm, lun, morsom og litt trist roman som jeg ble veldig veldig glad i, og hun har skapt en fantastisk gjeng med karakterer. Noen som jeg ble umiddelbart glad i, noen som jeg, overraskende nok, likte etterhvert og andre som jeg fremdeles synes er både tåpelige og usympatiske. Semple har tidligere vært manusforfatter for blant annet Arrested Development, og det er en serie som både gir meg magekramper av latter og som får meg til å ville grave meg ned fordi det er så kleint. Hun har, med andre ord, bevist tidligere at hun klarer å trylle frem episoder og dialoger som varierer fra å være hjertevarme og fine via morsomme, snåle og absurde til småslemme, og det er så bra at hun også drar frem hele dette spekteret i romanen sin også. Jeg liker det – veldig! Anbefales!

En annen ting jeg liker godt, som ikke har noe med selve romanen å gjøre egentlig, er at Where’d you go, Bernadette er gitt ut med flere ulike omslag. På bildet over ser dere min utgave, men det finnes flere variasjoner. Blant annet disse: