Jeg er sikker på at alle vi bokelskere en og annen gang opplever å ha skyhøye forventninger til en roman, diktsamling eller novellesamling. Det kan være fordi en favorittforfatter slipper en etterlengtet bok – og alle vet jo det at ALLE bøker av favorittforfattere er etterlengtede! Det kan også være fordi at oppfølgeren til den knallgode boka du leste i fjor eller for fem år siden ENDELIG er tilgjengelig. Og så er det de gangene da det dukker opp en debutant i den litterære verdenen som du på en måte «er blitt kjent med» via andre medier; for eksempel en blogger – og som du, siden du allerede vet at den personen kan skrive, er kreativ og har en herlig og vimsete stil som du bare elsker, dermed får ekstra store forventninger til.
Men så er det jo dessverre også sånn, at det å ha så høye forventninger til noe, en gang i blant, kan føre til at du bli litt skuffet. Og det er trist til sinns jeg må innrømme at det var nettopp det jeg ble av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland sin debutroman & me skal bli omskapte. Jeg forventet meg at det skulle bli forelskelse ved første setning og at jeg allerede halvveis kunne utbasunere min evige kjærlighet opphøyd i tredje. Jeg mener; den handler om London, Paris og sjokolade! Og er skrevet av fine Hjartesmil og kjæresten!
Men det skjedde ikke.
Og videre skal jeg forsøke å sette ord på hva som gjorde dette til kun en fin roman for meg – ja, for jeg mislikte den overhode ikke – det var bare disse forventningene….
I & me skal bli omskapte møter vi vestlendingen Jakob Hov. Som arvingen til et anerkjent sjokolademakeri, blir han, tradisjonen tro, sendt til Paris for å gå i lære hos en berømt chocolatier. Da grandonkelen hans dør, må han reise til London for å overvære begravelsen – der får han etterhvert vite at han har arvet onkelens krimskramsbutikk i Covent Garden.
I begynnelsen synes Jakob at dette ikke er noe for ham. Han lengter tilbake til Paris, og vil bare kvitte seg med hele greia. Men så finner han, gjemt i en luke i veggen, en eske med en luftballong, og under luftballongen ligger det et brev til ham som får ham på andre tanker. Krimskramsbutikk er utelukket, men ganske snart setter Jakob Hov drømmen om et lite, eksklusivt chocolatier ut i livet – godt hjulpet av tremenningen Lucy og den mystiske Grace.
Noe av det aller beste med denne romanen er universet der hendelsene tar plass. Ja, det er vår kjente verden, men allikevel så synes jeg at forfatterne har klart å skape en egen boble rundt Jakob Hov og vennene hans som både er eksentrisk og sjarmerende. Et univers fylt med luftballonger, sjokoladehjerter, tversoversløyfer, vintageklær og porselenskopper. Det minner meg i stor grad om bildene som Øyre tar til bloggen sin, og som disse er også bildene i romanen både vakre og stemningsfylte. Det andre elementet som jeg likte veldig godt var den sanselige måten Øyre og Fretheim skildrer ulike smaks- og synsopplevelser:
– Eg vil gjerne ha to crème brûlée- makronar og ein med mogador.
Ho lyftar dei varsamt ut or stativet og legg dei forsiktig i ein gjennomsiktig pose, som småe egg. Mogadormakronen er gul av pasjonsfrukt og dekt av hakka kakaobitar, crème brûleeane er elfenbeinskvite med gullpudder oppå. s 34
Det samme gjelder for flere av skildringene av sjokoladelagingen:
Eg trekkjer meg opp at og går attende til den myrke, kjølnande sjokolademassen i kjelen. Den sterke jasminteen har blanda seg med sjokoladen, det smakar som Paris i 20- åra. som Laudrée og Ballets Russes og Chanel nummer fem, akkurat så rundt og røyndomsfjernt som det skal. s 168
Det er akkurat som om jeg kjenner smakene av sjokolade, mandelcroissant, makroner og te. Og det er fint.
Men, alle disse detaljene og stemningsbeskrivelsene, blir også litt for mye. Jeg opplever at forfatterne på en måte går seg litt vill i alle de fine, snåle og sjarmerende detaljene de ønsker å formidle. Som jeg nevnte ovenfor, så minner bokas univers meg om Øyre sine vakre bilder, og jeg sitter igjen med en følelse av at & me skal bli omskapte er et forsøk på å gjenskape disse magiske og eksentriske bildene i tekstform – noe som bare fungerer delvis. Det blir for store mengder med kun stemninger og skildringer, og det synes jeg går på bekostning av romanens handling og dybde.
Jeg må også innrømme at jeg ikke får helt tak i hva forfatterne ønsker å formidle med historien sin. Baksideteksten sier blant annet at romanen er:
… ei forteljing om familieband med lange skuggar, kjærleik som råkar hardt, og den vanskelege kampen for å få bestemma over sitt eige liv.
Jeg synes nok at historien er formidlet på en litt for overfladisk måte til å faktisk oppnå det som er hensikten. Jeg føler at den på en måte velger for enkle løsninger og gir for lite motstand. Et eksempel er når Jakob får problemer med godkjenningen av kjøkkenet sitt, og tremenningen Lucy helt plutselig har penger å investere i bedriften. Det samme gjelder konflikten mellom Jakob og foreldrene, den blir kun nevnt i noen få setninger. Jeg klarer ikke, selv om jeg legger godviljen til, å i det hele tatt ane denne «vanskelige kampen». Og det er jo faktisk ikke sikkert at romanen skal handle om det, at dette kun er kreative skriblerier fra forlaget sin markedsavdeling. Hva vet jeg?
En ting som jeg er ganske sikker på at romanen skal handle om er Jakob Hov og 
hvordan han etterhvert som romanen skrider fremover får revet ned noe av den kraftige muren han har bygd opp rundt seg. Problemet for meg er at jeg ikke kunne se noe til denne endringen mens jeg leste – jeg syntes at han fremsto like overfladisk og påtatt hele veien. Når jeg leser bøker så vil jeg så gjerne kjenne det – i hjertet, i hodet, i magen – og det gjorde jeg ikke i dette tilfellet. Jeg kan se at det står om sårbarheten hans på sidene, men jeg klarte dessverre ikke å føle det.
Nå høres det sikkert ut som om jeg ikke likte & me skal bli omskapte, og det stemmer ikke. I bunn og grunn så synes jeg det er en roman med mange gode kvaliteter – og da særlig i forhold til skildringer og stemninger. Jeg kunne ønsket at romanen var mer balansert mellom dette, handlingen og karakterutviklingene – for da tror jeg at boka hadde blitt magisk og lesingen hadde utviklet seg til et lykkelig kjærlighetsforhold mellom meg og romanen. Jeg velger derfor å gi den en svak firer.
Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland kan skrive. De har noe spennende og eksentrisk i stilen som jeg blir nysgjerrig på, og jeg håper det kommer flere bøker.
Nevnte jeg forresten at den fysiske boka er helt nydelig? For det er den, og så har den fine bilder inni også!
Takk til Samlaget for denne utgaven.
siljes skriblerier 