Dikt på en tirsdag …


eller nesten.

En av de aller beste norske romanene jeg har lest i år er så god at jeg kunne ønske at Bokbloggerprisen eksisterte i 2012. Da hadde den glatt fått en nominasjon av meg – sammen med fyrverkeri og intense anbefalinger.

«Hvilken?», er det kanskje noen som undrer. «Alberte og Jakob kom da ut lenge før 2012?» Og ja, det stemmer det, men jeg snakker om den andre norske favoritten min; Darwins sporvar av eminente Marit Kaldhol – lest forrige helg med hamrende hjerte og tårer i øyekroken.

På ekte «Kaldholsk» vis er romanen vakker, vond, var og – selvfølgelig – lyrisk, og derfor ønsker jeg å dele en side med dere – på en tirsdag, selv om det ikke er et dikt:

image

Hvilken er din favoritt Kaldhol?

Reklamer

Farvel, Rune av Marit Kaldhol

I forbindelse med at Marit Kaldhol sin vakre roman Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er nominert til Bokbloggerprisen 2014 og at den blir samlest denne måneden, ønsker jeg å dele med dere en artikkel jeg skrev i 2011 for Line Tidemann sitt litteraturtidsskrift Biblioteket, som handler om Kaldhols kanskje mest kjente bok; Farvel, Rune. Teksten sto på trykk i nummer 7/2011,og jeg har selvfølgelig spurt Line i forkant.

farvelruneforsideRune og Sara er bestevenner. Nesten hver dag møtes de og går ut for å leke. Et spennende sted å være er oppe ved dammen, der leker de familie.

Denne spesielle morgenen mister Sara votten sin i dammen, og hun bestemmer seg for å dra hjem for å hente nye. De skal leke lenge, og hun blir så kald på fingrene av våte votter. Når Sara kommer tilbake til dammen, finner hun ikke Rune noe sted. Hun ser den vesle båten hans, men ikke Rune selv. Hun roper, men han svarer ikke. Plutselig får hun øye på ham, han ligger i dammen med alle klærne på seg. Bader han?

Undrende barn og gode voksne.

Farvel, Rune er en bildebok skrevet av Marit Kaldhol, med illustrasjoner av Wenche Øyen. Den ble utgitt i 1986.

Marit Kaldhol har skrevet en vakker og vàr bok om det å miste noen du er glad i, å oppleve at noen du bryr deg om dør. Hun forteller historien om lille Sara som mister bestevennen sin Rune på en slik måte at leseren virkelig forstår hvordan et barn kan oppleve et slikt tap. Jeg tror på Sara og følelsene hennes, de er for meg realistiske. Måten Sara prater på, spørsmålene hun stiller og tankene hun har, er slik jeg selv opplever at 6-7 åringer er. Døden er noe uforståelig, noe abstrakt, og særlig små barn trenger gode forklaringer. Jeg kjøper lett det som skjer når kista til Rune blir senket ned i jorda:

Sara må spørje om noko:

– Tenk om han vaknar og vil opp att då, og så får han ikkje av lokket på kista?

– Rune vaknar aldri meir no, seier pappa. Han berre søv og søv. For alltid.

Slike ting er vanskelig for barn å forstå, og det er så fint at Kaldhol har satt seg så godt inn i hvordan barn tenker og funderer. Hun skriver fra barnets perspektiv, og jeg opplever at det gjør teksten ekte og troverdig, ja, levende. Jeg er ganske sikker på at mange små barn vil kunne identifisere seg med Sara, tankene og følelsene hennes.

Som voksen følger jeg at jeg selv tar del i historie; jeg står ved siden av Sara, sørger med henne, prøver å svare på alle spørsmålene og undringen hennes. Jeg vil være en god voksen for henne. Jeg liker også godt måten de voksne i boka er skildret; de er trygge voksne som tar seg tid til Sara, selv om de også sørger:

– Er det heilt sikkert at eg aldri, aldri får sjå han meir?

. Ja, det er sikkert, svarer mamma. Men på ein måte er ikkje Rune borte likevel, for viss vi tenkjer på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?

Jo, Sara kan godt kjenne at ho ser Rune inni hovudet sitt. Særleg når ho knip at augene. Ho ser at han smiler, og at han er akkurat slik som før.

– Kor bra! seier Sara glad til mamma.

Jeg synes at utdraget ovenfor viser Saras undring og hvordan hun forsøker å forstå det uforståelige på en god og naturlig måte. Det er slik barn stiller spørsmål som de helst vil ha et gitt svar på. Kanskje er det nemlig slik at dersom man stiller det samme spørsmålet bare en gang til, så vil de voksne gi et annet svar, et svar som i dette tilfellet ikke er bekreftende. Jeg vet ikke om det bare er meg, men jeg kan «høre» Saras stemme når jeg leser, jeg hører den fortvilte og bedende tonen i spørsmålet hennes. Utdraget er også et veldig godt eksempel på hvordan de voksne rundt Sara svarer på spørsmålene hennes. Hun blir tatt på alvor, og de tar seg tid til å svare ordentlig og utfyllende. Svarene de gir er ærlige, de legger ikke skjul på alvoret, men samtidig forklarer de at Rune alltid vil være til stede i tankene hennes. Jeg opplever at svarene de gir er så gode, gjennomtenkte og ikke minst forståelige for en seksåring. Jeg er rett og slett imponert over forfatteren!

Vakre og beskrivende illustrasjoner

Farvel, Rune er en bildebok, og er illustrert med vakre akvareller av Wenche Øyen. I en bildebok er det viktig at bildene står til historien og at de også tilfører historien noe – det er altså ikke bare teksten som er viktig, men samspillet mellom tekst og bilde. Det synes jeg er tilfelle med denne boka. I likhet med teksten, er også akvarellene vàre. De er nesten litt flytende, samtidig som de, særlig ansiktene, er utrolig talende.

farvelrune4

Øynene til Sara når hun ser Rune liggende i dammen, de fortvilelsen og redselen hun føler, kommer så godt fram i de malte øynene at jeg nesten begynner å gråte selv. Jeg har aldri tenkt på at akvareller kan være så uttrykksfulle!

Det samme opplever jeg med bildet av Sara som sitter ferdig pyntet til begravelsen. Liten og blek, helt alene og med store, store øyne.

farvelrune3Sammen med teksten fanger illustrasjonen opp Saras forvirring; hva vil det egentlig si at Rune er død? Får jeg virkelig ikke se ham igjen? Det nest siste bildet er også helt fantastisk; teksten har en helt annen stemning her enn tidligere i boka. Det er vår og Sara og mamma har akkurat vært på kirkegården og sett på graven til Rune. Sara har grått og vært lei seg. Hun savner bestevennen sin og hun har fått gråte ut. På veien hjem kjenner hun vinden på kinnet, og tenker på Rune – kanskje hun på en måte opplever at han er fysisk borte, men likevel til stede?

farvelrune2Bildet gjør i alle fall sitt til at jeg tolker slutten på denne måten. Bildet har lyse farger og Sara sitter bakpå sykkelen. Hun har roser i kinnene og øynene er ikke redde eller fortvilede lenger. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kommer til å gå bra.

Farvel, Rune som sorgbok

Jeg er lærer og arbeider tett med barn på Sara og Rune sin alder. Jeg vet at når man arbeider med barn, så vil man en eller annen gan oppleve at elever mister mennesker som står dem nær. Vanligvis vil det nok være en besteforelder eller oldeforelder, men man kan også møte barn som mister en forelder, et søsken eller en venn. Som kontaktlærer så kan man også oppleve at en av elevene går bort, og hele klassen blir dermed berørt.

Et tap er et tap uansett alder, og barnets eller gruppas følelser og opplevelse av dette tapet må tas på alvor. Jeg ser allikevel at denne boka nok passer aller best i situasjoner der et barn har mistet en venn eller en klasse har mistet en klassekamerat, da temaet nettopp er et barns død og hvordan man som barn takler det.

Farvel, Rune blir regnet som en sorgbok, og jeg mener den egner seg godt til å ta opp temaet død og sorg med barn. Den tar opp disse temaene på en verdig måte, samtidig som den er tilpasset målgruppen. Kaldhol går ikke i fella med å forklare alt i minste detalj, men er i stedet på barnas nivå og setter seg godt inn i hvordan barn tenker og reagerer. Jeg er sikker på at dette er en bok der barna vil kjenne seg igjen i hovedpersonen, og hvor de vil få svar på en del spørsmål de naturlig nok vil ha i en slik sorgprosess. Samtidig synes jeg at boka gir så gode eksempler på hvordan vi voksne kan håndtere det sørgende barnet, at bare det å lese boka på egenhånd vil gi oss litt mer ballast for å håndtere slike saker.

Gamle minner

Det er litt merkelig for meg å sitte her og skrive en omtale av en bok som gjorde uutslettelig inntrykk på meg som sjuåring. Jeg har veldig klare minner om at jeg fikk boka i gave og at jeg leste den. Jeg husker også følelsen jeg fikk etter at den var lest ferdig. Jeg var livredd! Livredd for selve handlingen, for illustrasjonene og alt denne boka tok opp. Og den følelsen av redsel satt lenge i.

Nå, som voksen, kan jeg lettere identifisere denne følelsen som noe mer enn bare redsel og frykt; jeg ble nok først og fremst lei meg. Boka omhandler to barn som var på min egen alder, og tar opp et alvorlig tema – døden – så alt ble på en måte veldig nært. Dette var noe som kunne skje med meg eller de rundt meg, for jeg lekte jo i vanndammer, jeg lekte jo familie og… Farvel, Rune var altså en bok som var mye nærere og mer realistisk enn bøkene jeg til vanlig slukte; Frøken Detektiv, FEM – serien og Ronja Røverdatter – eventyr og mysterier! Legg til ei lita jente med stor fantasi og medfølelse for andre, og Farvel, Rune ble stående som boka jeg ikke likte som liten, og som jeg rett og slett holdt meg langt unna i flere år.

Nå er det gått 25 (29) år siden boka ble utgitt, og jeg har lest den igjen med voksne øyne. Men voksne øyne til tross, jeg må likevel si at jeg hadde en nervøs klump i magen da jeg åpnet den for første gang på lenge. Og klumpen holdt seg gjennom store deler av lesingen, men denne gangen var det ikke fordi jeg ble redd.

Om den voksne Silje angrer på at hun leste boka? Ikke i det hele tatt!

Som nevnt ovenfor; i disse dager blir Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz samlest i forbindelse med Bokbloggprisen 2014. På denne siden vil du finne linker til alle innleggene. Den som har ansvaret for månedens samlesing er Gro. Hun har, i tillegg til å ha skrevet om den nominerte romanen, tatt et dypdykk i Marit Kaldhol sine andre bøker.

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

  • Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
  • Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
  • Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

  • Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
  • Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
  • Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

bøker

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

#JegforberedermegtilBokbloggerprisen2014

– eller «Jeg forbereder meg til Bokbloggprisen 2014», om du vil.

Det har vært lite liv her på Skribleriene den siste tiden, men det betyr ikke at det ikke leses! Eller, det har på langt nær vært det lesetempoet jeg hadde sett for meg og ønsket, to bøker pr måned i snitt er ikke så mye å juble for egentlig. Takk og pris kan det se ut til at mørke, triste og regntunge november blir den beste lesemåneden siden juli. Det er fint.

Jeg har i likhet med mange av mine medbokbloggere hatt fokus på ny norsk litteratur denne høsten. Datoen for nominering av bøker til Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg, og jeg synes det er viktig å ha lest en del for å gjøre et utvalg. Den siste tiden har jeg lest flere svært gode; noen har jeg skrevet om, andre ligger fint og venter i «bøker jeg skal skrive om» – bunken. I denne posten har jeg tenkt å vise frem hvilke jeg har lest og hvilke som står på lista over bøker jeg skal prioritere å få lest før 2015.

Først ut er de som allerede er fortært:

IMG_20141122_131424

De to nederste, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle være sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol er allerede godt omtalt her inne, og det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Bare et menneske av Kristine Næss er så godt skrevet jeg synes det er vanskelig å skrive noe fornuftig om den. Det vil komme en anmeldelse etter hvert, enn så lenge får dere kortversjonen: Anbefales!

Ellers er den nest øverste boka ungdomsromanen Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. En fin og troverdig historie om det å være 15 år og oppleve den store kjærligheten for første gang. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer om den også om tid og stunder. En annen bok som passer i kategorien Åpen klasse er Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen. Den leste jeg allerede i vår og den gjorde stort inntrykk. Jeg håper virkelig at flere tar seg tid til å lese denne viktige barneboka. (Dette er mitt forsøk på bokpushing, hvis noen lurer).

Bunken med bøker jeg skal lese er betydelig større enn «har lest» – bunken og det er ikke sikkert at jeg rekker igjennom alle. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer igjennom alle, for å være ærlig. Men – jeg skal gjøre et forsøk.

IMG_20141122_131703

Nederst ligger Brit Bildøen sin Sju dagar i august, så romanene:

  • På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik
  • Om igjen av Monica Isakstuen
  • Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
  • Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo
  • Oslo Noir av Aslak Nore
  • Sone Z av Øyvind Vågnes
  • Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Øverst troner novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn sammen med diktsamlingen til Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim. En annen diktsamling som jeg venter i posten de nærmeste dagene er Spredning av Nils-Øivind Haagensen som jeg grugleder meg til å lese.

Det er litt vanskelig å si hvilken bok jeg går i gang med når jeg blir ferdig med Mine fem år som far av Bjarte Breiteig, men de som akkurat nå trekker mest er Sone Z av Vågnes og Krø av Hallstrøm – gjerne iblandet noen noveller av Kjos Fonn. Disse er de jeg har hørt aller minst om, og de pirrer nysgjerrigheten litt ekstra.

IMG_20141120_220257

Hva leser du for tiden og hva er din favoritt blant høstens norske bøker?

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

Det er ingen hemmelighet at min største drivkraft innen lesing for tiden er å finne gode, glitrende og sterke bøker jeg kan nominere til neste års Bokbloggerpris. Og hvis du titter innom andre bokbloggere så vil du se at jeg ikke er den eneste! Og det gjør jo det hele ekstra spennende! Tanker som: Liker de min favorittroman like godt som jeg gjorde? Hmmm, denne høres ut som en interessant bok. spinner med jevne mellomrom inne i hjernen min. For jeg vil jo selvfølgelig at alle skal trykke akkurat min favoritt til brystet og kåre den til sin personlige «Årets favoritt», samtidig så ønsker jeg å finne noen nye og, for meg, ukjente perler. Du vet, de bøkene som ikke får masse spalteplass, som ikke står oppstilt i bokbutikkenes «Ti på topp» – liste, de som du må lete litt etter, og som mest sannsynlig er – om ikke hakket bedre – så i alle fall like gode som de bøkene som får masse oppmerksomhet. Ja, og så de som får velfortjent mye ros i ulike medier, da – jeg vil lese de også- Jeg skal for eksempel lese Rune Christiansen og Hanne Ørstavik, og det gleder jeg meg til.

En bokblogger som har gjort en formidabel innsats for å lete frem mer ukjent litteratur er Gro, og det er takket være henne at jeg nå har lest Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol. Nå er jo ikke akkurat Marit Kaldhol en ukjent forfatter. Hun har holdt på i mange år, skrevet i flere ulike sjangre og vunnet flere priser (kilde). Jeg er for eksempel sikker på at de aller fleste i min generasjon – og andre som arbeider med barn – har vært borti den nydelige bildeboken Farvel Rune som hun skrev og Wenche Øyen illustrerte i 1986. Jeg synes allikevel ikke at Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz har fått så mye oppmerksomhet som den har fortjent, og at den i så måte kan anses som en av bokårets mer skjulte godbiter. (Misjoneringen til Gro har forresten funket, og jeg vet at den er i lesebunken til flere frem mot jul!).

IMG_20141102_164615

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om søstrene Jenny og Solrun (Sol). De vokser opp med mor og bestefar et sted langs kysten, mens faren bor i Polen.

Det var en litt underlig, om enn vakker, opplevelse å starte denne romanen, da det første som møter leseren er en tekst som både i form og innhold ligner på et dikt. Jeg måtte lese det flere ganger før jeg følte meg klar til å gå videre, og da jeg var ferdig med hele boka så måtte jeg gå enda en tur tilbake til begynnelsen. Det tror jeg var lurt, for nå ser jeg jo at Kaldhol begynner med slutten for så å fortelle resten av historien om Jenny og Sol.

IMG_20141102_173401

Historien blir ikke fortalt kronologisk, heller ikke er den skrevet som en helhet. Kaldhol har valgt å bruke en fragmentarisk form der enkeltepisoder blir trukket frem og skildret og der det er like mye det som ikke blir sagt, som det som blir sagt, som bærer historien. Forfatteren beveger seg smidig fra en tid til en annen, og til sammen blir alle delene en sammenvevet helhet der søskenforholdet mellom Jenny og Sol ligger som selve grunnfundamentet.

Det er Jenny som er fortelleren i romanen, og hun henvender seg – på samme måte som jeg – personen i Hegazi Høyers Unnskyld – direkte til et du, her søsteren Sol. Som i Unnskyld opplever jeg at dette gir meg en ekstra nærhet til Jenny og hennes følelser og opplevelser. I romanens nåtid får vi vite at moren er død og at Jenny bor i barndomshjemmet der også bestefaren bor (jeg ser for meg at det er et lite småbruk, men det står ikke direkte). De tar seg av hverandre i sorgen, og det er et nært og nydelig forhold som blir beskrevet mellom dem. Samtidig aner vi at ikke alt er som det skal være med Sol, og det tar ikke så lang tid før mistankene blir bekreftet.

Som nevnt mener jeg at det er relasjonen mellom søstrene som er det mest sentrale i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz. Den beskriver både et forhold som er nært og som er fjernt og et forhold der – på grunn av skiftene i tid – styrkeforholdet endrer seg. I tilbakeblikkene er Sol en person som Jenny ser opp til, som er den sterke, trygge, mens det i nåtiden er Jenny som må være den sterke, som føler at hun må stå opp for Sol. Gjennom tilbakeblikkene får vi også et innblikk i hvordan denne relasjonen endrer seg, når Sol går fra å være storesøsteren som passer på lillesøster til det motsatte skjer. Ved å gå slik frem og tilbake mellom nåtid og ulike fortider opplever jeg at selve fortellingen om Jenny og Sol blir så mye sterkere, teksten blir mer krevende å lese og det er som om den med vilje bremser oss slik at vi ikke sluker den, men heller velger å dvele, tenke og fundere. Jeg liker det i en god bok!

Savn og sorg er to andre temaer i romanen. Kaldhol skildrer med et vakkert og poetisk språk savnet og sorgen etter en mor som døde altfor brått, en søster som en gang var en helt, en storesøster og – tror jeg – en far som ikke er tilstede. Det er vonde og, til tider, dramatiske hendelser som det fortelles om i Kaldhol sin nyeste roman, men alt skildres på en veldig lavmælt og stillferdig måte. Man skulle kanskje tro at det kunne være med på å avdramatisere det som skjer, men jeg opplever heller at det er nettopp det motsatte som skjer. Det kjennes sterkere. Jeg synes også at det passer godt inn i skildringene av det å være pårørende av en rusavhengig. Selve avhengigheten er høylytt, uforutsigbar, men for de rundt, de som ønsker å hjelpe, er det en mer stille sorg.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!

Gro og Lena har også lest og skrevet om romanen – og det synes jeg også flere burde gjøre.

Bokbilde

Velkommen november – våt, mørk og kald som du er. Og – *krysser fingrene* – velkommen tilbake leselyst! 

image

Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2014. Til frokost ble jeg ferdig med Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol,  og neste roman ut er Bare et menneske av Kristine Næss.

image

Anmeldelse av førstnevnte kommer mest sannsynlig i morgen.

Hva leser du nå? Hvilke norske 2014 – bøker har du lest hittil?