Dokufeber: Escape av Carolyn Jessop.

I jakten på å forstå det uforståelige og på å få større innsikt i hvordan livet i en ekstrem religiøs sekt er og hvilke mekanismer som får noen mennesker til å bli, mens andre drar, er jeg kommet til den mormonske utbrytergruppen Fundamentalist Church of Latter Day Saints -(FLDS) det største fundamentalistiske kirkesamfunnet i USA og en av de største organisasjonene som praktiserer polygami (flerkoneri – ikke flermanneri (finnes egentlig det?)).

FLDS er en lukket menighet, men i de siste årene er det dukket opp saker som har satt sekten mer i søkelyset for almenheten , blant annet gjennom at lederen, profeten Warren Jeffs, havnet på FBI sin mest ettersøkte liste på grunn av overgrep på mindreårige – og nå fengslet på livstid pluss noen år til, og på grunn av at amerikanske myndigheter i 2008 og 2010 gjennomførte to store «raid» mot dem under mistanke om at ting ikke var som det skulle.

I 2007 kom også memoarene Carolyn Jessop ut; Escape. Og der mediadekningen nok antageligvis (i allefall det som ble vist i Norge og på CNN) har vært en ganske tabloid måte med store overskrifter, fengslingsbilder og bilder av kvinner og barn kledd i heldekkende kjoler, gir boka et mer helhetlig bilde av hvordan det er å vokse opp i en menighet der kvinner bare er en vare, et symbol på mannens gudommelighet.

IMG_20130921_175323

Carolyn Jessop ble født inn i FLDS, og ble tidlig opplært i troen som menigheten prediker. Som 18 åring blir hun giftet bort til den 50 år gamle, Merril Jessop, et sentralt medlem i sekten, og blir dermed hans 4. kone. I Escape skildrer hun først oppveksten sin i en familie som fremstår som temmelig dysfunksjonell og som på særlig et vis skiller seg fra de fleste andre familier i dette samfunnet; far har bare to koner. Disse kapitlene gjorde meg både trist og provosert, det handler om barn og det handler om mishandling og hjernevask. Samtidig så gir de også et bilde av ei jente med bein i nesa, som er selvstendig og smart og som tidlig begynner å undre seg over ting hun ser og opplever – uten at hun nødvendigvis setter det i sammenheng med troen sin. Beskrivelsene og de små anekdotene gjør at jeg på et vis forstår hvorfor hun så blindt går inn i dette ekteskapet, hvorfor hun «overlever» så lenge som hun gjør og hvor hun  tilslutt får kraften til å faktisk planlegge og gjennomføre rømmingen fra (Dette anser jeg ikke som noen spoiler, det er ganske klart ut fra tittelen hva som kommer til å hende, er det ikke?)

Der den første delen av boka handler om barndom, og i og for seg kunne vært en hvilken som helst skildring av et skakk – kjørt familieliv og et løvetannbarn, uavhengig av trosamfunn, så gir den neste delen et skremmende og provoserende bilde av hvordan det er å leve i et fundamentalistisk og ekstremt religiøst samfunn, et samfunn som utvikler seg til å bli enda mer lukket og ekstremt etterhvert som årene går og nye ledere trer frem.

Carolyn Jessop fokuserer på sitt dagligliv i familien som en av mange koner. Hun beskriver konkurransen og rivaliseringen mellom søsterkonene for å nyte mannens gunst, stresset med å være den som ikke blir gravid og sjalusien og lettelsen over at noen andre er den foretrukne. Hun skildrer avskyen av å måtte føye seg, ikke bare etter ektemannen, men også favorittkona, frustrasjon over å ikke ha kontrollen over sitt eget liv, sine egne penger (for Carolyn er lur, hun får tillatelse til å gå på høyskole og bli lærer), fortvilelsen over å bli oppfattet som underlegen av ektemannens eldste barn som er eldre enn henne selv, kjærligheten hun opplever for sine egne barn og sinnet og avmakten hun føler på fordi hun ikke alltid kan være der og beskytte. Hverdagen i familien Jessop består av maktkamp, psykisk mishandling og indoktrinering – ikke alltid av hva menigheten står for, men av det som gagner ektemannen der og da.

Innimellom får vi lesere også et innblikk i den større helheten – Warren Jeff sin reise til makten, innstrammingen av menighetens frihet og nye, merkelige regler –  da som oftest gjennom det hemmelige kaffeslaberaset Carolyn og noen venninner holder og meningsytringer mellom personer hun har tillit til (og det er jo strengt tatt ikke mange, da lojalitet til enkeltmennesker ikke står høyt),

Escape av Carolyn Jessop gir i så måte både  et svært interessant bilde av en maktsyk manns ferd mot makt og hvordan det etterhvert påvirker livet til de som tilhører sekten, OG en innsikt i hvordan det er å være mor, kone, søsterkone i et samfunn der kvinners og barns rettigheter ikke eksisterer.  Carolyn Jessop har en viktig historie å formidle, nettopp for disse kvinnene og barna som ikke har den styrken til å bryte ut, eller som fremdeles stoler blindt på at det som skjer rundt dem skjer av en grunn.

MEN……

……….

Ja, for det er et stort MEN her…. dessverre…..

For selv om jeg mener at det er bra at Escape ble skrevet, og at det er viktige temaer som tas opp, og at det er viktig å få kledd av disse trollene, dra dem ut i sola og la dem sprekke i all sitt hykleri for omverdenen – jeg tviler vel på at FLDS opphever bokforbudet sitt for en slik bok… så sliter jeg fælt med hvordan boka er skrevet. Den er egentlig ikke så veldig godt formidlet, og bærer preg av kronologisk oppramsing: «Så skjedde det…, jeg sa …., han svarte…., jeg tenkte…. hun gjorde…..»  På lærerspråket kaller vi det en «Bed – to – bed» story, altså en fortelling som ramser opp det meste i den rekkefølgen det skjedde. Ingen spenningstopper, ingen spenningsdumper, bare en flat, kronologisk oppsummering.  Til og med de episodene som er dramatiske er udramatiske – der hun holder på å dø (!), er skildret «matter – of – fact – ish»! Jeg tenker sånn at dersom man skal skrive om en situasjon der man nesten døde, så gir det en bedre virkning på leseren dersom du viser det, ikke bare skriver det som et skuldertrekk. Og Jessop sine skildringer er jo i stor grad preget av traumatiske hendelser, men dette synes jeg ikke forfatteren klarer å formidle godt nok. Et annet element som kanskje kan regnes som bagateller, men som allikevel kan bidra til å trekke fokuset vekk fra innholdet, er at Jessop varierer språket sitt for lite. Det er enkelte ord hun bruker igjen og igjen, også på samme side, som lett kunne vært luket bort eller byttet ut med et synonym. Ordene jeg hang meg særlig opp i var: life – threatning (fatal kan for eksempel brukes), abuse, abusive og light ( i den mening at «Han tok lett på det» – Hvordan tok han lett på det? Hva gjorde han? Trakk han på skuldrene, ristet han på hodet?).

Men så! Så begynte jeg å tenke litt, for boken tar seg faktisk noe opp på slutten. Kan denne skrivestilen være et bevisst valg fra forfatterens side? At hun faktisk har valgt denne kronologiske og flate stilen for å enklere nå ut med sin historie? Og kan da det faktumet at boka blir litt mindre forknytt på slutten, være for å vise forskjellen på å leve i fangenskap og å leve i frihet? Jeg har ingen svar på det, og jeg synes ikke at det eventuelt var det mest vellykkede grepet hun kunne gjøre.

Escape av Carolyn Jessop har på mange måter gjort meg litt klokere og den har gitt meg et personlig innblikk i en hverdag og i et samfunn som jeg ikke kunne noe særlig om fra før – med unntak av fra media og wiki.  Dessverre synes Jeg at det er fryktelig dumt at skrivestilen, i allefall for meg, skygget for det viktige innholdet, Men jeg vil allikevel ikke si om du bør eller ikke bør lese denne boka. Synes du det høres interessant ut, så synes jeg du skal prøve og gi den en sjanse – kanskje du liker den bedre enn meg :-).

Reklamer

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Dokufeber: 84 Charing Cross Road av Helene Hanff

HeleneHanffNoen ganger kommer man over noen små, men helt uvurderlige perler som det er vanskelig å skrive om. Ja, en liker boka, den er der oppe, helt i toppen sammen med noen få andre utvalgte skatter – men det er bare så vrient å finne ordene som beskriver hvorfor man liker boka så godt som man gjør. Helene Hanff sin 84 Charing Cross Road er en slik en. Jeg ble ferdig med den på lørdag, og ved siden av intens Austen – lesing så har tiden vært brukt på å fundere over denne nydelige dokumentarboka i brevform og hva det er med den som gjør at jeg ble så glad i den. (Ja, det sier seg selv hvor sosial jeg har vært…).

I 1949 sitter den fattige skribenten og bokelskeren Helene Hanff i New York. Hun har, som hun selv sier, en antikvarisk boksmak, og finner ingen av de sjeldne utgavene hun ønsker seg i amerikanske bokhandlere. Løsningen blir å sende et brev til Marks & Co. Booksellers med adresse 84 Charing Cross Road, London, England med forespørsel om et spesielt eksemplar. Dette brevet resulterer i et langvarig vennskap mellom Helene og bokhandleren Frank Doel, hans familie og de andre ansatte i bokbutikken.  84 Charing Cross Road viser brevvekslingen mellom Helene, Frank og de andre fra 1949 til 1969.

Jeg har egentlig ikke så mye å si om denne boka, det er, som sagt vanskelige å beskrive hva som gjør at jeg falt så pladask for den. Først og fremst er det nok fordi den handler om bøker, litteratur og boksamlinger – den gir meg lyst til å tråle antikvariater for sjeldne utgaver og gamle bøker med fine innbindinger. En annen grunn, tror jeg, er at brevene mellom Helene og i hovedsak Frank er så fine og selv om de både kjappe og – særlig Frank sine – «forretningsmessige», så blir jeg veldig godt kjent med dem. Helene har en vittig penn, og hun har en egen stil når hun skriver brev. Hun får meg til å tenke på Juliet i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i måten hun uttrykker seg, og jeg klarer ikke helt å se bort i fra at kanskje Shaffer var inspirert av nettopp Hanff da hun skrev sin roman. Frank på den andre siden er mer sindig, en fyr som ikke lar seg vippe av pinnen uansett om han er stilt ovenfor et nesten umulig bokønske eller alene får skylden for all elendigheten britene har gjort på amerikansk jord. Det er morsomt at  relativt korte brev som i hovedsak handler om bøker – og selvfølgelig litt andre ting –  kan fortelle så mye om personene som skriver dem! Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt mulighet til å møte Hanff , sett boksamlingen hennes og bare ha snakket med henne! For ikke å snakke om å besøke Marks & Co! Det hadde vært så gøy!

84. Charing Cross Road av Helene Hanff er en bok som er en nødvendighet for alle som elsker bøker og som innehar et snev av boksamlingslyst 🙂 Anbefales på det aller aller varmeste!

jajaja

Visste dere forresten at 84 Charing Cross Road også er blitt filmatisert og vist på scenen? Jeg har fått veldig lyst til å se filmen med Anthony Hopkins og Anne Bancroft fra 1987.

Her kan du lese mer om Helene Hanff.

Har du lest boka eller sett filmen?

# 3/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

påsketurDa er det 1. april og påskeferien nærmer seg slutten – eller, jeg er blant de heldige da for jeg har ferie i morgen også :-). Det er også på tide med et nytt oppsummeringsinnlegg, og jeg tenker jeg skal begynne på samme måte som sist gang, nemlig med en hyllest til våren! For nøyaktig en måned siden jublet jeg over at det endelig var vår og så for meg deilige dager med varmegrader og snøsmelting. Varmegradene og snøsmeltingen lot vente på seg,  men nå i påsken har det virkelig vært deilig! Hipp hurra!! NÅ kjenner jeg virkelig våren!!!

Så over til hva dette innlegget egentlig skal handle om; lesemålene mine så langt. Jeg føler at jeg ligger godt an, men vi får se hva tallene egentlig viser.

Mars startet friskt;  som en konsekvens av at jeg ikke leste en eneste klassiker i februar satt jeg i gang med Cold Comfort Farm av Stella Gibbons. En klassiker og 1001 bok som beskrives som morsom virket som et ypperlig valg – der og da, men?  Tja… jo, ja historien om Flora Poste som drar til Cold Comfort Farm for ¨å «hjelpe» sine bondetamper av noen slektninger er morsom, men jeg opplevde at det var ganske vanskelig å lese den muntlige Essex – dialekten – det tok lang tid og motivasjonen sank etterhvert ganske raskt.  Jeg så med gru at en lesesump var i emning og valgte til slutt å legge hele boka fra meg – for nå (jeg er over halvveis). Da hadde det gått en og en halv uke og jeg så lesemålet med å lese 60 bøker på et år vinke til meg i det fjerne…. Takk og pris kom leselysten kjapt tilbake og jeg endte faktisk med å lese hele 6 bøker i mars, noe som gjør at jeg nå ligger på 16 leste bøker totalt! Det er jeg godt fornøyd med!

Jeg leste blant annet min første Maria Lang bok, ble lettere sjarmert og klarte å overbevise meg selv om at Mord på kirkegården til nød kunne regnes som en krimklassiker. Billig kryss, men like fullt et kryss – kremt, kremt. En annen krim; Asle Skredderberget sin nye roman om Milo Cavalli, Smertehimmel, falt virkelig i smak og jeg har nå utnevnt meg selv til misjonær for Skredderberget sine krimromaner på jobb. Det funker! Mars var også den måneden der jeg helt og holdent kom over min aversjon mot 2. verdenskrig bøker; både Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer og Den fortrolige av Hèléne Grèmillon handler på et vis om denne perioden – og jeg likte dem veldig godt begge to! Forskjellige, men svært gode historier. Jeg tror faktisk at den sistnevnte er favorittboka mi i mars, med Guernsey og Smertehimmel på delt andre plass!  Måneden ble dessverre avsluttet med to «meh» – bøker; den grafiske romanen Fallteknikk av Inga H. Sætre og memoarene Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch. Men slik er det, jeg leser så mye og plukker med meg bøker hist og her og alt kan ikke være gull – selv om det selvfølgelig er det jeg håper på.

bokhaug

Nye i hylla: bøker om bøker, Paris og WW2.

I mars har jeg, som vanlig, handlet «litt» bøker. Jeg har fått helt dilla på bøker som handler om bøker, og dersom handlingen også foregår i min favorittby Paris – ja, da er det egentlig ikke noe særlig å lure på!

Litt statistikk:

  • 16 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 3 av 6 1001 – bøker.
  • 2 av 12 klassikere.
  • 2 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg er strålende fornøyd med at jeg har lest 16 bøker og dermed er i rute for lesemålet på 60 bøker, samt at jeg har skrevet om alt jeg har lest! Jeg føler også at jeg er godt i gang med 1001 – bøker, Dokufeber og Serie – fortsettelser målene mine, samtidig som jeg er i gang med målet om å lese 6 grafiske romaner. Silje goes classic har jeg også begynt på, men der kreves det nok litt mer dedikasjon de neste månedene.  Dickens, Rushdie, Gaiman, Jackson – hm??? De har jeg ikke møtt??

Hvordan ligger du an?

Anette har laget et linkeinnlegg for leseoppsummeringer. Ta en titt, da vel.