A Moveable Feast av Ernest Hemingway

Siden jeg om bare noen få  timer sitter på flyet, klar for sommerens Pariseventyr,  tenkte jeg det var greit med en liten omtale av Klassiker utfordringens non-fiction alibi; A Moveable Feast av Ernest Hemingway.

Jeg har ikke noe sterkt forhold til Hemingway i utgangspunktet, og jeg tviler på om jeg kommer til å få noe nært forhold til den skjønnlitterære Hemingway nå i etterkant heller (selv om mannen min hevder at jeg kommer til å like ham. Nå vel, han om det.) Den jeg virkelig fikk et godt forhold til var den unge, aspirerende forfatteren som på 1920- tallet satt på parisiske kafeer og skrev, som vandret rundt i gatene i 5.  og 6. arrondissement og som etterhvert ble en nær bekjent og venn med Sylvia Beach, Gertrude Stein og F.Scott.Fitzgerald – for å nevne noen. Denne mannen er min Hemingway.

Jeg synes at Hemingway  med denne lille boka får så fint frem hvordan det var å være ung, og med et sterkt ønske om å skape, om å bli forfatter, i et kreativt miljø, i en storby på 20 – tallet. Handlingen bobler i meg og gir meg lyst til å skape noe selv og være kreativ. Det er en god opplevelse!

Det er den eldre, mer blaserte forfatteren som tenker tilbake, og Hemingway behersker denne tilbakeskuende stilen godt. Det som fort kunne blitt en selvskrytende tekst med masse navnedropping,  er i stedet blitt en tekst der han bevarer den unge skribentens ydmykhet ovenfor de forfatterne og personlighetene som han ser opp til og som han etterhvert blir venn med. Det er så fint å lese.

A Moveable Feast foregår i Paris, og Hemingway fanger virkelig både byens og tidens essens. Det er som å være der. Språket er knapt, uten noe fiksfakserier og blomstrende utbroderinger, men  jeg opplever der allikevel svært rikt og sanselig.

Dette er en bok for alle litteraturelskere. Og dersom du også er glad i Paris og/eller 1920 – årene og/eller er fascinert av La Génération Perdue – ja, da bare må du lese A Moveable Feast. Så enkelt er det.

(I dette området- Odeon – svinset Hemingway rundt. Forbi den røde markisa og innover lå den originale Shakespeare & Co.)

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

I mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

• 11,3/50 bøker lest.
• 5,3/20 klassikere
• 2,3/15 1001 – bøker
• 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
• 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
• 1 gjenlesing
• 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
• 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Orange is the new black.

Fredag 6. juni var det endelig premiere på sesong to av NetFlix – serien Orange is the new black. Etter forrige sesongs cliffhanger har jeg ventet i spenning; hva ville skje med Piper, Alex, Red, Crazy Eyes og de andre innsatte? Hvordan endte egentlig slåsskampen mellom Piper og Pennsatucky?

Jeg ble absolutt ikke skuffet over den nye sesongen, den hadde beholdt mye av humoren samtidig som den var mørkere. Som i første sesong blir vi seere godt kjent med de ulike innsatte gjennom tilbakeblikk, vi får ny innsikt i historiene til flere av de gamle,  kjente,  samtidig som vi også får forhistorien til noen av de vi kun har møtt i fengselet.  Jeg liker godt at serien alternerer mellom fortid og nåtid. Det er en god måte å bli kjent med de innsatte som mennesker,  og det er mange skjebner som skjuler seg bak de tøffe holdningene. 

En ting som er ekstra morsomt for en bokelsker som meg, er at det er mange bøker til stede i episodene.  Kanskje ikke så rart,  litteratur kan jo brukes som både en flukt fra realitetene og som kilde til utvikling. Jeg tok nesten en salto i sofaen da jeg oppdaget at V – en av sesongens nye karakterer leste The Fault in our stars av John Green, for eksempel,  men det er mange scener der enkelte av karakterene leser i ulike bøker. Slike serier liker jeg godt!

Det er faktisk blitt laget et hel blogg viet til litteraturen i Orange is the new black. Her er det bilder, jevnlige oppdateringer på nyidentifiserte bøker og lister over bøkene som dukker opp i serien. Jeg lurer på om jeg i løpet av høsten skal lese noen av disse.

Sesongen ble forresten slukt på få dager,  og mens jeg venter på sesong tre så har jeg i allefall memoarene serien bygger på tilgjengelig i hylla. Sånn hvis ventetiden blir for lang 😉

Var du en av de som trosset litt av sommervarmen sist helg for å følge Piper og de andre?

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt uvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk SÅ god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pusten. En sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

Litt statistikk:

• 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
• 8 av 6 1001 – bøker.
• 6 av 12 klassikere.
• 8 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Dokufeber: The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris av John Baxter.

Jeg elsker, som dere sikkert allerede vet, Paris,  og siden jeg ikke har lappen så går jeg også mye til fots. Gåing er faktisk min foretrukne måte å komme meg fra sted til sted, og da jeg kom over denne boka, så følte jeg at dette var boka for meg. En bok som omhandler Paris, sett fra et gående perspektiv kunne jo ikke være annet enn en stor suksess! Eller?

John Baxter er en australskfødt skribent som de siste 20 – 25 årene har hatt Paris som sin hjemby. Med fransk kone og en datter bor han i det 6. arondissement; Germain des – Pres, nærmere bestemt Rue de Odeon – en gate fylt med litterær historie. Her befant den originale Shakespeare & Co seg, og kjente navn som James Joyce, Ernest Hemingway og herr og fru Fitzgerald frekventerte butikken og leiligheten til eieren Sylvia Beach. Dette får naturligvis nok, og for å være ærlig, takk og pris, en del i denne reise/memoarboka. Uten dette tror jeg dessverre ikke jeg hadde giddet å fullføre The Most Beautiful Walk in the World, for den var egentlig ikke så veldig interessant.

Boka har flere aspekter som jeg opplevde som problematiske. Det første er selve tittelen og hvilke forventninger den gir leseren – denne leseren, i allefall. Jeg fikk inntrykk av at den faktisk skulle skildre ulike mulige gåturer rundt om i Paris, og som det også står på baksiden; gi et innblikk i den litterære historien knyttet til turene. Til en viss grad, hvis man leter godt og ser med svært vennlige øyne, så får man det – mest Hemingway-anekdoter, i tillegg til nevnte Sylvia Beach.  Problemet er at disse små historiene ikke er knyttet til noen gåturer. Ja, det er faktisk veldig lite gåing i denne boka generelt. Og det er jo litt teit med tanke på tittelen, ikke sant? I tillegg beveger Baxter seg stort sett rundt i det 6. arondissement,  med noen svippturer til Jardin du Luxembourg og Montparnasse.  I og for seg greit nok, men kanskje undertittelen burde vært: A pedestrian in Saint Germain des Pres? Det ville passet bedre, og det hadde vært store muligheter for at jeg allikevel hadde kjøpt boka, og kanskje lest den  med andre briller.

Det andre er sjangeren forlaget har valgt å gi boka; reise og memoar. Som reisebok er den etter min mening ganske ubrukelig. Den blir altfor vag og unøyaktig, og selv om forfatteren,  som nevnt,  forholder seg til et begrenset område, så blir det allikevel vanskelig å gå i disse gatene og oppleve det han beskriver. Jeg er veldig glad i området til John Baxter og føler at jeg er godt kjent der, dermed kjente jeg også igjen en del av det han skildrer, men dette er ikke en bok man kan gå i fotsporene til dersom det er første gang i byen. Som memoar er den også lite i interessant. Jeg vet ikke om det er fortellerstilen som gjør det, men jeg opplevde aldri å bli kjent med Baxter. Jeg kom aldri noe særlig inn på ham som person, og kanskje ikke det var meningen heller? Men da lurer jeg fælt på hva som da var hensikten med å skrive dette som memoarer – som jo er en personlig sjanger? Han nevner mange bekjente, og det føles tidvis som ‘namedropping’ for ‘namedroppingens’ skyld, for han går aldri i dybden.

Det tredje problemet for meg var måten han skriver om Paris på. Han har en måte å skildre byen på som jeg opplever som ganske snobbete, nedlatende og fordomsfull. Han sier et sted (fritt oversatt) at for å kunne formidle Paris på en god måte, så må man elske byen. Jeg oppfatter det ikke som om han elsker byen han bor i, han elsker Odeon, kanskje hele St. Germain des Pres,  eventuelt også litt glad i Montparnasse.  Hva med alle de andre fantastiske områdene? Jo, veiene opp til Montmartre er for eksempel beskrevet slik:

I climbed back out into the daylight at Barbes- Rochechouart, the closest the metro approaches Montmartre. Fifteen minutes before, I’d left discreet, bookish Odeon; I emerged in what might have been Rabat or Dakar or Kabul. Black, brown, and yellow faces. S267

This was a greedier Paris than my own back water – a reef where sharks and barracuda prowled, snapping at the darting, brightly coloured tourist fish. S 268.

Dette er nok rundt Pigalle, og jeg ser at det er et hav av forskjell mellom 6. og 18. arondissement,  men jeg kjenner at jeg utvikler pigger som strutter av beskrivelsene hans. Det som gjør at jeg liker Paris så godt er nettopp at man kan bevege seg mellom ulike områder og alle har sin egen stemning. Noen steder er mer hektiske, mens andre er mer ettertenksomme, men alle bydelene har skjulte skatter og perler – og jeg synes at Baxter kanskje burde fokusert på det, i stedet for å fremstå som en fordomsfull mann som så vidt tørr å krysse Seinen. Noe som ikke står i boka, men som han har skrevet en artikkel om, er om den gangen han ble med datteren sin til Les Marais. I utgangspunktet var han svært skeptisk til dette området fordi han så for seg trange gater fylt til randen av turister! Denne sommeren har jeg bodd i nettopp Les Marais, og det er ikke veldig mange turister her, egentlig. Det er selvfølgelig noen, for eksempel jeg, men det er ikke her det bugner over av turisme. Jeg synes det er vel så mange i Baxters eget område,  men kanskje ikke han regner amerikanere vandrende i Hemingway sine fotspor som turister?  Jeg kjenner allikevel jeg blir litt provosert.

Jeg mistenker nesten forfatteren for å skrive denne boka for å reklamere for de noe overprisede gåturene han tilbyr for noen få utvalgte. Kanskje hele The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. er en eneste lang ‘sneakpeak’ for de ordentlige turene? Ikke vet jeg, det jeg derimot vet er at jeg ikke vil anbefale boka til noen. Reiser du til Paris, og det synes jeg du bør gjøre, så gå heller på oppdagelsesferd – med eller uten kart. Og ta gjerne turen til Odeon også  for det er et nydelig sted med mye historie for litteraturelskere :-).

La petite madame et Paris – parte 5: seriemorder i Jardin du Luxembourg.

Jeg har i løpet av ukene i Paris blitt litt av en erfaren parkgjenger. Jeg imponeres stadig av alle de fantastiske grønne lungene av ulik størrelse som spretter frem over alt, og jeg imponeres i like stor grad av hvor flinke pariserne er til å bruke nærparkene sine. Det er aktiviteter og avslapping i skjønn forening.

En av de mest kjente hagene i byen er Jardin du Luxembourg.  Den ligger på venstre bredd, en kjapp rusletur opp Boulevard saint Michel. På veien går en forbi noen av de kjente landemerkene i Latinerkvarteret;   Musee de Cluny, Sorbonne og Pantheon, så det lønner seg ikke å gå for fort. Som jeg har skrevet tidligere så er det koselig å spankulere rundt, kikke og nyte omgivelsene, ikke stresse for å nå ting.

Det samme gjelder for selve parken, den er nemlig veldig stor og har mye å se på; Palais du Luxembourg,  Fontaine de Medicis, statuer osv – alt er vel verdt å få med seg, men for meg så er selve essensen med parkliv å slappe av og kose meg – og kanskje oppdage noen nye og ukjente skatter:

– som en morsom, gammeldags karusell man kan kjøre for en euro.

– eller et marionetteteater i art deco – stil.

– eller noen som spiller petanque (slik som Ellikken gjør).

Det er også deilig å sette seg ned ved det åttekantede bassenget foran Palais du Luxembourg og nyte synet av alle de små seilbåtene som seiler rundt:

Og å finne en stille plass mellom alle de andre bokelskerne og lese litt:

Visste dere forresten at Jardin du Luxembourg i en periode var jaktmarkene til en grusom seriemorder? Det visste ikke jeg heller før John Baxter gjorde meg oppmerksom på det i memoarene sine The Most Beautiful Walk in the World. A pedestrian in Paris. Morderen het Henri Desire Landru, og mellom 1914 og 1918 drepte han 10 kvinner for penger. Selve drapene ble gjennomført utenfor byen, men det var i Jardin du Luxembourg at han oppnådde kontakt:

An advertisement in France Matin baited the trap. «Widower with two children, aged 43, with comfortable income, serious and moving in good society, desires to meet widow with a view to matrimony. S 64.

I began to see it with her eyes: Landru sipping an eau a la menthe, leafing through Paris Matin, patient, waiting – while his prey paused at the gate to tidy her hair or loitered at a distance among the trees, snatching a glimpse before taking the plunge.
And where better to allay suspicion than the Luxembourg?  No out-of-the- way hotels or suburban cafes, but a park, with strolling couples, nurses with bahy carriages, a brass band playing, and an old woman collecting payment for the use of the chairs. S 66

Jeg vet forløpig ikke helt hva jeg synes om boka,  den er ikke det jeg forventet.  Men jeg får uansett noen tips til steder jeg og mannen kan lete opp de neste ukene,  og det er ikke verst bare det.

Au revoir!

Dokufeber og lesesirkel: Just Kids av Patti Smith

På 1990- tallet var jeg en stor fan av R.E.M. Jeg hadde de fleste platene og var på konserten i Oslo Spektrum. Da albumet New Adventures in Hi-Fi kom i 1996 så kjøpte jeg selvfølgelig dette også, og det var der jeg hørte en mørk og deilig stemme synge duett med Michael Stipe. Dette var Patti Smith, og dette var mitt første møte med henne. Og for en lang, lang tid det eneste.

For årene gikk. Jeg hørte ikke noe særlig på Patti Smith. Og så dukket de svenske søstrene i First Aid Kit opp, og de sang en helt nydelig versjon av Dancing Barefoot, mens Patti satt blant publikum – og det hele var så vakkert at Patti gråt. Dette var mitt andre ordentlige møte med henne.

Og jeg ville gjerne vite mer. Jeg ville ha flere møter med Patti Smith.

Jeg kjøpte Just Kids, men som med så mange av bøkene jeg kjøper – den ble stående ulest i hylla. Helt til den dagen da fineste Moshonista bestemte seg for å starte en biografilesesirkel! Jeg kastet meg på, for her var det jo en gylden anledning til å endelig få lest memoarene til Patti! Som sagt, så gjort – en og en halv uke etter alle de andre; her er hva jeg synes om boka:

I Just Kids forteller Patti Smith om tiden sammen med kjæresten/sjelevennen Robert Mapplethorpe på sent 1960 – tidlig 1970 – tall i New York. Begge er unge og bærer på et stort behov for å skape noe, lage kunst, utforske seg selv og sin kreativitet. Boka er på en måte både en skildring av Smiths dannelsesreise som kunstner og av hennes livslange kjærlighet til Robert – som kjæreste, muse og bestevenn. Og dette skriver hun så utrolig godt om, så levende og jordnært, samtidig som det også er poetisk og vakkert – som de første linjene i boka viser:

I was asleep when he died. I had called the hospital to say one more good night, but he had gone under, beneath layers of morphine. I held the receiver and listened to his labored breathing through the phone, knowing I would never hear him again.

Etter dette avsnittet var jeg oppslukt!

Etterhvert som Patti forteller sin og Roberts historie blir det klart for leseren – i allefall for de som ikke er ihuga Patti Smith – tilhengere i utgangspunktet – at der Robert var den målrettede kunstneren som ville bli anerkjent, så var Patti en multikunstner som elsket å skape ting men som ikke hadde et uttalt mål med det hun gjorde. Det er svært interessant å følge hennes utvikling fra å gjøre ting litt på måfå til vendepunktet kommer og hun bestemmer seg for å satse på poesi og gi poesien et eget uttrykk med musikk til. Hun formidler denne reisen, og denne iboende skapergleden på en så utrolig engasjerende måte at jeg fikk lyst til å lage noe selv, gjøre noe kreativt på egenhånd, og det er egentlig ikke mange bøker som gir meg den lysten i så stor grad.

Patti Smith gir et levende og pulserende bilde av det kreative miljøet i New York i denne tidsperioden, blant annet Hotel Chelsea, Max’s, The Factory, Jimi Hendrix sitt studio. Det er morsomt å lese om alle de kjente menneskene, sine egne forbilder, hun tilfeldigvis møter og blir kjent med:

I turned around and it was Allen Ginsberg. We had never met but there was no mistaking the face of one of our great poets and activist. I looked into those intense dark eyes punctuated by his dark curly beard and just nodded. S 123

Gregory made lists of books for me to read, told me the best dictionary to own, encouraged and challenged me. Gregory Corso, Allen Ginsberg and  William Burroughs were all my teachers, each one passing through the lobby of the Chelsea Hotel, my new university. S 138

Er det ikke fantastisk! Og nå er jo hun selv et forbilde og sidestilt med de hun selv så opp til! Jeg synes det bare er så BRA! En annen ting som jeg syntes var så utrolig var at selv om hun traff de fleste av disse folkene helt tilfeldig, det er som hun på et vis bare ramler bort i de rette menneskene til rett tid, så var hun også svært opptatt av at hun ikke ville ha noe gratis. Hun ville gjøre seg fortjent til de mulighetene, og dersom det dukket opp en mulighet som hun ikke hadde jobbet for eller syntes hun ikke fortjente – ja, da stod hun over. Den dama har integritet!

Men, Just Kids handler som nevnt også om Patti og hennes forhold til Robert – som startet ved et tilfeldig møte i en bokbutikk og utviklet seg til et gryende kjærlighetsforhold. Patti Smith beskriver en kjærlighet langt utover den «vanlige» kjærligheten. Dette er en kjærlighet som holder seg varm gjennom ulike faser og som hever seg over alt, en kjærlighet som går over til bror/søster – kjærlighet etterhvert som Robert selv blir trygg på sin egen seksualitet og Patti finner ham som hun ender med å gifte seg med. En livslang kjærlighet som ikke ender fordi Robert får AIDS og dør- det er nemlig denne boka et bevis på.

Just Kids er et kjærlighetsbrev til Robert, til miljøet rundt Chelsea Hotel og ikke minst til kunsten og kreativiteten. Dette er en bok jeg synes man bør lese uansett om man har et forhold til Patti Smith eller ikke. Den er bare utrolig god!

Jeg er jo i Paris, og siden Patti også er glad i byen – og er Commandeur des Art et des Lettre (den høyeste tittelen en kunstner kan få i Frankrike) – så passer det med et bilde fra Montmartre.

Sommerferie, Patti Smith og litt reisefeber.

I dag ønsket jeg verdens beste elever en riktig god sommer og oppfordret dem alle sterkt til å spise masse is. Og så etter en koselig sommerlunsj med koselige kollegaer var det sommerferie! Foran meg ligger sju uker med mange opplevelser og livsnyteri – og det er med økende reisefeber jeg begynner å planlegge hvilke bøker som skal få bli med meg til storbyen. Det er noen kriterier som ligger til grunn for utvelgelsen:

• Det skal ikke være for mange bøker, jeg må jo ha plass i kofferten til de bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe der nede.
• Juni og juli boka i 1001- lesesirkelen må få lov til å bli med, nærmere bestemt Til fyret av Virginia Woolf og Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole.
• Alle bøkene må være pocket-utgaver siden jeg skal få plass i veska.
• En av bøkene skal ha noe med Frankrike å gjøre, og aller helst Paris.

Når jeg har fått dette på plass, ja da er det på tide å konsentrere seg om klær og andre ting som også er ganske elementært når man skal ut og reise.

Ellers så har jeg fremdeles svært dårlig leselyst, og det har ført til at jeg henger en uke etter med Just kids av Patti Smith. Jeg får lest litt hver dag, men jeg sliter med å få lest mye av gangen. Så det går sakte – men sikkert – fremover. Jeg liker nemlig boka veldig godt, og da særlig skildringene av NY på slutten av 1960-1970 – tallet. Jeg tar meg selv i å ønske at jeg var en fattig og sulten kunstnerspire med rom på Hotel Chelsea på denne tiden, og jeg blir svært fascinert av Patti selv og hennes tilnærming til kunsten sin.

Hvilke bøker har du tenkt å lese i sommer?

Dokufeber: Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain

Jeg må bare innrømme det. Jeg har en svært sær fascinasjon ovenfor sekter og små menigheter som fremmer et livs- og menneskesyn som er så langt unna meg og min opplevelse av verden som det er mulig å komme, og som jeg helt klart tar avstand fra. Det startet allerede på ungdomsskolen da jeg kom over romanen Moonie av Iben Melbye, og etter det har jeg både lest og sett dokumentarer om dette. Hva som egentlig fascinerer meg er vanskelig å beskrive – jeg skjønner det vel egentlig ikke selv. Kanskje det handler om et ønske å forstå det uforståelige? Få et innblikk i hva som får i utgangspunktet normale og oppegående mennesker til å underkaste seg en tro som rett og slett er menneskefiendtlig?

En av de mest ekstreme og grusomme trossamfunnene jeg har hørt om på lenge er Westboro Baptist Church fra USA. De en liten kirke med ca 80 medlemmer sentrert rundt pastoren Phelps og hans familie – barn, svigerbarn og barnebarn. De ser på seg selv som Guds utvalgte og de mener at det er deres plikt å spre budskapet om Guds vrede til alle mennesker. Der andre kristne forteller om en god, kjærlig og inkluderende Gud, er Gud i WBC sine øyne en hatets Gud som straffer alle mennesker for sine synder. Gud hater deg og Gud hater Amerika er to av deres favorittslagord, og sterkest lar de «Guds hat» – aka sitt hat (min anm.), gå ut over homofile og militæret – de gleder seg for eksempel hver gang en amerikansk soldat blir drept og feirer med demonstrasjoner utenfor begravelsene, og de tolket 11.september-terroren som et tegn fra Gud. Ja, de er, etter min mening,  riv ruskende gale!

For noen år siden fikk den brilliante dokumentaristen Louis Theroux mulighet til å  komme inn under huden på flere av de sentrale medlemmene i menigheten, og dette førte til de to gode, opplysende og skremmende dokumentarene Americas most hated familiy og Americas most hated family in crises. Det var disse to som gjorde meg oppmerksom på denne menigheten – jeg har ikke ord på hvor sint og provosert jeg ble av både holdningen og oppførselen til disse menneskene! Og da jeg så at en av de tidligere medlemmene, den 28 år gamle Lauren Drain, hadde gitt ut en bok om sine år i menigheten – ja, da klarte jeg ikke å la være. Nysgjerrigheten min klødde noe så innmari, og jeg bare måtte lese Banished!

Lauren Drain er en av få medlemmer som ikke hører til pastorens familie og som ikke er født inn i menigheten. Hun er oppvokst med en katolsk mor og en far som, mens hun var liten, hele tiden var på søk etter noe, finne sin plass, hevde seg i en gruppe. En far som gikk fra å være ateist den ene dagen til å kjapt ta til seg WBC sin ekstreme teologi da han møter dem.

Etter noen vanskelige år som opprørsk tenåring bestemmer faren at Lauren trenger å blir «reddet» og han tar med seg hele familien til Topeka der WBC har sin base. Som 14 åring gjør Lauren alt hun kan for å bli godtatt i den nye menigheten og av sin far. Hun deltar aktivt i kirkens demonstrasjoner og bibelgrupper, hun blir nær venn med Pastorens barnebarn og føler seg knyttet til menighetens andre overhode; pastorens datter Shirley Phelbs – Roper. Allikevel er det som om hun opplever at hun ikke helt passer inn; hun må jobbe hardere for å bli godtatt, blir bedømt mye strengere og da hun begynner å stille spørsmål med enkelte av doktrinene de lærer så blir hun også oppfattet som vanskelig. Menighetens måte å håndtere vanskelige elementer er med kjeft, bakvaskelser, utfrysning og ydmykelser – og i siste instans fordømmelse og utvisning.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church er en ærlig bok der Lauren både forteller om sine gode og vonde stunder i menigheten, samt setter ord på hvordan det er å komme inn i en streng menighet som tenåring. Jeg synes at den ga meg et interessant og skremmende innblikk i WBC og deres syn på Gud og mennesker. Jeg ser ikke på meg selv som en religiøs person, men jeg kan så mye om kristendommen og bibelhistorien at jeg tok meg i det flere ganger å undre på hvor de får sine ideer fra. Jeg er klar over at man  kan tolke tekstene på så mange måter at man helt sikkert kan finne belegg for sine egne forestillinger uansett, men WBC er en kirke med så mye hat til menneskeheten at de må hoppe bukk over hele Det Nye Testamentet, for å nevne noe. Hvor ble det av Jesu nestekjærlighet, liksom?!? Jeg syntes det var både skummelt og ubehagelig å lese om WBC sitt indre liv og hvordan de bruker sin tro og sin ytringsfrihet til å trakassere både utenforstående og sine egne medlemmer. Ja, jeg ble rystet, skikkelig rystet!

Samtidig er ikke disse memoarene bare historien om Lauren og WBC, den handler også i like stor grad om å ønske tilhørighet til noe. Faren til Lauren er et godt eksempel, og jeg ser for meg at han like gjerne kunne blitt en Hare Krishna – munk (og tenk så mye mer fredsommelig….) dersom han hadde møtt på en slik gruppe i stedet for. Han trengte å bli sett og bli oppfattet som en «viktig» person, og i WBC fant han dette. På samme måte søker Lauren tilhørighet –  og dette gjør at jeg har en større forståelse for hvorfor hun velger å engasjere seg så mye i demonstrasjonene og de andre aktivitetene som hun gjør. Eller velger? Hun har jo ikke noe valg – hun må gjøre som det blir forventet ellers så er det ikke noe plass til henne. Det er en vanskelig situasjon å stå i uansett hvor gammel man er, men som tenåring, når man er ekstra sårbar, da tror jeg nok det er enda vanskeligere. Så jeg føler med Lauren gjennom hele skildringen, selv om hun gjør ting som jeg absolutt ikke aksepterer – og det gjør også at jeg blir ekstra forbannet på de voksne rundt som satt henne og fremdeles setter de andre barna/ungdommene i et slikt krysspress.

Boka er skrevet veldig rett frem, det er som om Lauren Drain sitter i rommet og forteller sin historie i kronologisk rekkefølge. Det gjør at jeg opplever boka som litt enkelt skrevet. Jeg synes at den mangler noe dybde – det hadde for eksempel vært interessant å høre mer om menighetens bakgrunn og litt mer fylde i forhold til Laurens egne følelser rundt enkelte hendelser; hun beskriver et stort behov for å bli godtatt av faren, og det kunne hun gjerne ha utdypet mer. Jeg savner også mer refleksjon rundt sin egen rolle i menigheten og de ekstreme doktrinene hun får presentert fra WBC – som leser får jeg inntrykk at hun bare tar dem til seg som sitt eget med en gang uten å helt fordøye hva de betyr. Det er godt mulig at boka er skrevet på denne måten med hensikt; at dette er for å gi et «sant» bilde av seg selv som hjernevasket ungt medlem av menigheten, for jeg ser at etterhvert som hun føler at ting ikke er helt som det skal så er det også mer refleksjon i teksten. Jeg skulle bare ønske at det var mer.

De fleste sidene i Banished provoserte meg, gjorde meg sint og frustrert – men det var ikke før jeg leste om Laurens utvisning fra kirken – og familien – at jeg fikk skikkelig, skikkelig vondt. Beskrivelsene av prosessen, utkastelsen og følelsene rundt det å plutselig stå der uten noen var helt hjerteskjærende. Jeg opplevde at det var i disse kapitlene, fylt av redsel, savn og forvirring, at Lauren Drain virkelig slapp meg inn under huden sin.

Banished: Surviving My Years in the Westboro Baptist Church av Lauren Drain er en interessant, tankevekkende og provoserende bok. Og dersom du, som jeg, har et ønske om å forstå det uforståelige og å lære mer om sære og skumle trossamfunn – ja, da anbefaler jeg deg denne.