Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Smertehimmel av Asle Skredderberget.

Nei, jeg klarte ikke å vente til påske med å lese Asle Skredderberget sin nye krim -det rett og slett kriblet i alle lesenervene mine fra det øyeblikket jeg hadde Smertehimmel i hus. Jeg bare måtte lese mer om Milo Cavalli! Så da gjorde jeg det.

Smertehimmel starter en stund etter hendelsene i Metallmyk og Milo er tilbake i jobben som etterforsker i ØkoKrim. Da en norsk kvinne blir funnet drept på et hotellrom i Roma trenger Sørensen igjen hjelp, og Milo blir sendt ned som den norske representanten i etterforskningen.

Den drepte kvinnen, Ingrid Tollefsen, var forsker i et legemiddelselskap, og det viser seg raskt at hun var storesøsteren til en ung gutt som ble henrettet av gjengmedlemmer i en skolegård to år tidligere. Har disse to drapene noe med hverandre å gjøre? I tillegg dukker det opp ny informasjon om Milo sin familie, og det kan virke som om alt ikke har vært så opplagt som Milo har trodd.

Asle Skredderberget har skrevet en veldig god oppfølger til Metallmyk, jeg vil faktisk påstå at den er hakket bedre enn den første boka om Milo Cavalli – og det sier ikke lite! Det er flere årsaker til at jeg mener dette; blant annet opplever jeg at Smertehimmel er en mer kompleks roman enn forgjengeren. For eksempel er kriminalgåten mer sammensatt, Milo og Sørensen må gå brett ut og etterforske flere forbrytelser som kanskje, muligens har samme utgangspunkt. De går med andre ord ikke rett fra A via B og til C, de må hele tiden ta nye avstikkere, se på ulike motiver og prøve å se en sammenheng i det som foregår. Det skaper et eget driv og gjør historiene og opprullingen av mysteriene ekstra spennende og interessante. Samtidig så er alle avstikkerne svært plausible og sannsynlige, og  alle de ulike motivene som vi blir presentert for underveis virker troverdige.

Jeg liker også godt at vi som lesere blir enda bedre kjent med Milo som person og familiebakgrunnen hans. Forholdet mellom ham og faren er fremdeles et tema, det samme er Milo sitt nag til faren i forhold til morens selvmord. Jeg synes det gir et ekstra lag til historien at Skredderberget velger å gjøre disse familieforholdene til en relativt sentral del av boka. Familiehemmeligheter pirrer nysgjerrigheten min, og det er alltid spennende med historier der oppleste og vedtatte sannheter ikke er så oppleste og vedtatte allikevel. Smertehimmel er til gangs en slik historie.

Milo selv er fremdeles en svært interessant og utradisjonell karakter, og det er morsomt å se hvordan han har utviklet seg i rollen som etterforsker. Han har på en måte landet litt og virker mer komfortabel i rollen, samtidig som han tilhører den sjeldne rasen «politietterforsker med millioner på bok som dermed har uendelig flere muligheter enn sine kollegaer«. Han har for eksempel midler til å reise til New York, Roma etc på svært kort varsel – det fører til at jeg får en James Bond/ jet – set – følelse og det er det ikke ofte jeg får av norsk krim. Morsomt og annerledes!

Men det er ikke jet – settingen som får størst plass i kriminalromanene til Asle Skredderberget. I forhold til temaene han tar opp i både denne og Metallmyk så tenker jeg umiddelbart at dette er en forfatter som har noe mer på agendaen enn kun å underholde – nå har han selv gitt uttrykk for at underholdning er primærfokuset – men for meg som leser så trenger det ikke være noe enten eller, jeg lar meg underholde samtidig som jeg får brynet meg på etiske og moralske spørsmål – det liker jeg godt! I Smertehimmel er det legemiddelindustrien som er i søkelyset, og der Milo sin egen ekspertise om finansmarkedet kom godt med i den første romanen må han her skaffe seg hjelp utenfra. Som i Metallmyk løser Skredderberget dette på en snedig måte, og både Milo og jeg som leser får lære en del om hvordan legemiddelindustrien fungerer, samt etikk og moral kontra gevinst knyttet til denne industrien. Jeg ser for meg at Skredderberget må ha gjort mye research for å klare å formidle dette på en lærerik og lesevennlig måte (det er tross alt ikke en fagbok dette her). I tillegg til legemiddelindustrien setter forfatteren søkelyset på papirløse asylsøkere.

Det er egentlig bare en liten ting jeg savner med Smertehimmel og det er Milo sine skriftemål. De er fremdeles en del av historien, men jeg synes det kunne vært noen flere slike kapitler siden det er her vi virkelig får vite mer om Milo som person. Jeg håper at det blir mer av dette i neste bok.

Smertehimmel er en velskrevet og gjennomført kriminalroman som jeg likte veldig godt! Perfekt påskelektyre!

Elin har selvfølgelig også lest denne romanen. 

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Metallmyk av Asle Skredderberget

For et par uker siden var jeg på Gyldendal sammen med Elin og Line for å høre om vårens nye bøker. En av forfatterne som var der var Asle Skredderberget, og han fortalte om den nye kriminalromanen sin Smertehimmel. Dette møtet gjorde meg såpass nysgjerrig på bøkene hans og krimhelten Milo Cavalli at jeg rett og slett måtte få tak i debutboka Metallmyk (som både Elin ,Mari, Gro og Karin forøvrig likte svært godt). Boka ble lest på et blunk, og jeg kjenner et sug etter å bli enda bedre kjent med den sofistikerte og rike økokrim – etterforskeren Milo.

Metallmyk starter med at en tidligere studiekamerat av Milo, tallknuseren (??) Håvard Gabrielsen blir skutt og drept i meklerhuset Optima Finans. Siden Milo tidligere arbeidet i et liknende meglerhus og har gode kunnskaper innen finans, blir han utlånt til drapsavsnittet som ekspertperson. Det viser seg snart at Gabrielsen har arbeidet med noe på si, noe som kan få stor betydning for en rekke mektige mennesker innenfor finansmiljøet, staten og våpenindustrien. Milo må bruke alle ressurser han har, både som etterforsker og privatperson, da det er tydelig at folk i hans nærhet ikke ønsker at han skal komme til bunns i saken.

Jeg er veldig glad i krim, og det er ingen hemmelighet at jeg er svak for de forsoffede, småalkoholiserte og rufsete antiheltene til for eksempel Jo Nesbø og Gunnar Staalesen. Asle Skredderberget sin helt, Milo Cavalli, er så  langt unna Varg Veum og Harry Hole som det er mulig å komme (og dermed ikke helt min type, skulle en tro), men han er allikevel er spennende karakter som jeg endte opp med å like veldig godt. Metallmyk er på et vis en helt annerledes krim med en helt annerledes krimhelt, og det liker jeg. Det er spennende å prøve noe nytt innenfor en kjent sjanger.

Romanen er velskrevet og det er tydelig at forfatteren skriver om et miljø – finansmiljøet – han har godt kjennskap til. Jeg har lite kunnskaper om dette, så jeg må innrømme at det gikk litt rundt for meg med alle forklaringene og begrepene i starten. Jeg synes allikevel at Skredderberget gjør en god jobb med å forklare det som trengte forklaring underveis uten at det ble rene infodumpinger. Forklaringene var, med andre ord, godt bakt inn i historien som en naturlig del, og Asle Skredderberget gjør et genialt grep ved å bruke Sørensen, Milos sjef ved drapsavsnittet, som motpol til Milo. Han trenger å få forklart både de store linjene innenfor finans generelt og meklerhus sin rolle spesielt, og det gjør, som sagt, denne leseren også – og sikkert flere med meg.

Milo Cavalli er en interessant karakter. Som navnet tilsier så er han halvt italiensk. Moren hans flyttet til Norge for å være sammen med mannen sin, og etterhvert i romanen kommer det frem at hun valgte å ta sitt eget liv. Milo sørger fremdeles over tapet, og han har på grunn av dette et anstrengt forhold til faren sin. På «Forfatterne kommer» snakket Skredderberget om at det sakte men sikkert vil bli avslørt mer rundt Milos familie, og det gleder jeg meg til. Milo har en stor familie i Italia og det er også derfra han har arvet den store mengden med penger som han har. Formuen og de kontaktene gjør at han står mye friere enn andre helter i andre kriminalromaner – han blir litt mer jetset, og det er morsomt. Han er i tillegg katolikk og går med ujevne mellomrom for å skrifte. Disse kapitlene er rene dialoger mellom ham og skriftefaren, og det skaper et fint avbrekk mellom de mer handlingsmettede kapitlene. Det er også her at vi lesere får komme ekstra godt inn på Milo Cavalli som person. Det er originalt og fiffig.

Selve kriminalgåten er spennende og tankevekkende – det er for eksempel både interessant og skremmende å lese om den norske våpenindustrien. Skredderberget bruker ikke mye tid på å skildre drapene eller på å gi oss innsyn i morderens tanker, og selv om jeg liker bøker som velger å gå i dybden både i forhold til skildringer og morderens psyke, så synes jeg at det var godt at det ikke ble slik i denne romanen. Det hadde på en måte ikke passet inn i historien som fortelles. I Metallmyk er fokuset på etterforskeren og hans vei for å finne motivet og løsningen på mysteriet, og det synes jeg fungerer veldig godt.

Asle Skredderberget har skrevet en spennende, engasjerende og tankevekkende krimroman med en ny og annerledes helt – jeg gleder meg til å lese neste bok! Anbefales!