Bokhyllelesing: Den fremmede av Albert Camus.

I forbindelse med Bjørg sitt hyllelesingsprosjekt skulle vi denne gangen lese en bok fra Afrika. Det førte med seg en del leting i hyllene for min del, for jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde noen romaner der enten forfatteren eller handlingen var fra dette kontinentet. Det viste seg at jeg ikke hadde noen egne, men siden jeg deler hyller med mannen min så valgte jeg en av hans; Abert Camus sin Den fremmede.

Albert Camus var en fransk forfatter, men han var født og oppvokst i franskstyrte Algerie, der også handlingen i Den fremmede foregår. I tillegg til å skrive bøker så var han også en vel ansett filosof innenfor absurdismen. Hovedtanken innenfor denne filosofien er at «man aldri kan finne meningen med livet fordi menneskelivet i seg selv er  meningsløst (absurd).» (kilde). Det absurde er også sentralt innenfor den beslektede retningen eksistensialisme, og Camus blir av flere regnet som en eksistensfilosof (kilde).

Den fremmede er Albert Camus sin debutroman. Den ble utgitt i 1942, etter at han hadde flyttet til Frankrike noen år tidligere. Vi møter Meursault som opplever at livet som han kjenner det smuldrer hen og blir ødelagt da moren dør. Gjennom en periode følger vi ham i ulike situasjoner der hans fremmedfølelse ovenfor livet og samfunnet rundt ham stadig øker for så å kulminere i at han tar livet av en mann. Deretter blir vi tatt med til fengselet og deltar i en merkverdig rettssak som ender med at han dømmes til døden.

Romanen er veldig kort, kun på 124 sider, og den er skrevet i en enkel, nesten litt naiv, stil. På originalspråket – fransk – er den skrevet i passé composé, i motsetning til den litterære formen passé simple, og det er sikker derfor oppleves som så enkel å lese i oversatt utgave også. Her er det ikke noe fiksfakserier og utbroderende språk, alt skildres nøkternt på en muntlig, «matter of fact» – aktig måte. Det synes jeg kler historien godt, og sammen med at den er skrevet i første person, så følte jeg at jeg kom nært innpå Meursault sine tanker og mangel på følelser om det som foregår rundt ham. Meursault selv er en underlig karakter. Han føler seg som en fremmed i samfunnet og opplever at ingenting betyr noe for ham:

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst. Hun ville gjerne vite om jeg var glad i henne. Jeg svarte det samme som jeg allerede hadde sagt én gang, nemlig at det ikke hadde noen betydning, men at jeg antagelig ikke var glad i henne. «Hvorfor vil du da gifte deg med meg?» spurte hun. Jeg forklarte at det ikke spilte noen rolle og at vi godt kunne gifte oss hvis hun gjerne ville. Det var forresten hun som førte ordet, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet er noe man må ta alvorlig. Jeg svarte «Nei». s 45

Jeg synes at Camus får veldig godt frem hovedpersonens fremmedfølelse og likegyldighet, ja, faktisk så godt at jeg opplevde å få den samme likegyldigheten ovenfor Meursault som han hadde ovenfor alle som var rundt ham. Hans «gi f…» holdning smittet over på meg som leser slik at jeg endte med å ikke engasjere meg så mye i hverken ham eller det som  han etterhvert ble stilt ovenfor. Og jeg vil ikke se bort i fra at det også er forfatterens hensikt; for å virkelig forstå det som ligger til grunn for hans filosofi så holder det ikke å bare lese om det, man må også kjenne på meningsløsheten selv?

Den fremmede av Albert Camus er en velskrevet og interessant roman. Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatterens hovedhensikt med å skrive den er å forfekte sitt eget syn på verden og den tankeretningen han tilhører, og jeg synes at det momentet fungerer bra. Allikevel så ble den ingen umiddelbar ny favoritt hos meg, til det så ble jeg så alt for lite engasjert i historien og  for likegyldig til Meursault sin skjebne. Jeg er nok rett og slett ikke en tilhenger av at livet er meningsløst. Det som egentlig er veldig morsomt er at det nettopp var lesingen Den fremmede som fikk meg til å reflektere litt ekstra over disse spørsmålene, og bare det at den får leseren til å sette i gang med en liten spontan filosofering på kvelden gjør den vel verdt å lese.

PS: Den fremmede har stått ulest, av meg, i hyllene siden 2000!!!

Her er Lines anmeldelse av romanen. Rose- Marie, Jeg leser og Mettemor har også skrevet om boka.

Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark

The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark er årets første klassiker for min del – utgitt i 1961 som den er, så kan den nok klassifiseres som en moderne klassiker. Men, ikke nok med det! Den er også oppført i listen over 1001 bøker du må lese før du dør! To fluer i en smekk – en god start for lesemålene mine for 2013, spør du meg. Og innholdsmessig viste det seg å være en svært god start, faktisk.

I The Prime of Miss Jean Brodie møter vi den kontroversielle og lidenskaplige læreren Jean Brodie. Hun er lærer på en tradisjonell pikeskole i Edinburg på 1930 – tallet. På uortodoks vis, med tanke på tidspunktet, forsøker hun å lære jentene sine om livet, da helst sine egne synspunkter på hva som er viktig og sentralt.

«… and I must tell you about the Italian paintings I saw. Who is the greatest Italian painter?»

«Leonardo da Vinci, Miss Brodie.»

«That is incorrect. The answer is Giotto, he is my favourite.» s11

Hun knytter sterke bånd til en gruppe jenter som har det til felles at de er kommende eksperter på ulike felt; svømming, matematikk og sex. Eunice, Monica, Rose, Mary, Sandy og Jenny blir «de creme de la creme» og kjent som The Brodie set gjennom hele skoletiden. De beundrer den fantastiske, sprudlende og kreative læreren sin, men etterhvert som de blir eldre og får mer livserfaring, så blir også forventningene til The Brodie set mer alvorlige.

Jeg er veldig glad for at jeg plukket med meg denne lille, men store, romanen fra et av mine besøk hos den engelske bokbutikken i Paris (mer om Paris og bøker kommer i et eget innlegg). Muriel Spark var, frem til nylig, en helt ukjent forfatter for meg, men jeg er helt sikker på at jeg vil lese mer av henne etterhvert. For dersom tonen i The Prime of Miss Jean Brodie  – vittig, skarp, ironisk og varm – er et kjennetegn på Spark sin fortellerstemme, så ja takk – gi meg mer!  På under 130 sider klarer forfatteren å skrive en handlingsrik historie som i hovedsak strekker seg over 8 år – fra jentene er 10 til de er 18 år, i tillegg til flere hopp frem i tid som forteller om jentenes liv i etterkant. Alt som skjer i løpet av årene blir selvfølgelig ikke skildret, men Muriel Spark tar utgangspunktet i ulike episoder som er med på å forme jentene som individer og gruppe og som skaper et nyansert bilde av Miss Brodies «rise and fall» (i mangel på et norsk uttrykk).

Som jeg nevnte ovenfor så falt jeg pladask for fortellerstemmen og tonen i romanen. Den er så skarp og rett på sak, og så vittig at det er en fryd å lese. Både hendelser og personer blir skildret med både en ironisk distanse og en varme som gjør at du må le og riste på hodet over en del av utsagnene og beskrivelsene, samtidig som du får en nærhet og en godhet for nesten alle karakterene. Muriel Spark latterliggjør for eksempel enkelte karaktertrekk og meninger hos personene i boka, men samtidig så fremhever hun mye som er godt og fint hos personene også – de færreste i The Prime of Miss Jean Brodie er enten eller. Fortelleren i boka konsentrerer seg om jentene i The Brodie set, og da spesielt Sandy, og det er gjennom The Brodie set som gruppe og  Sandy spesielt vi møter miss Brodie og blir kjent med henne. Jeg opplever det som særlig interessant å lese om hvordan lærinnen går fra å være jentenes store ufeilbarlige heltinne mens de er små til å fremstå som en helt annen type etterhvert som jentene, og da særlig Sandy, blir eldre.  Sandy beskriver det i boka som om Miss Brodie endrer seg, blir mer patetisk og mer intrigemaker. Jeg tolker det slik at det er Spark sin måte å vise at det er jentene som har endret seg, blitt mer voksne og fått mer livserfaring slik at de gjennomskuer Miss Brodie sine intensjoner. Og det er jo en del av det å bli voksen; når man går fra å ukritisk elske og beundre de som er eldre til å se at folk vi ser opp til også har sine feil og mangler. I så måte så synes jeg at The Prime of Miss Jean Brodie også kan karakteriseres som en dannelsesroman – den gir leserne små drypp som viser jentenes utvikling og hvordan de på ulikt vis finner seg selv og sin vei å gå, for eksempel ved å bryte med det forventede og komme seg ut av en rolle som andre har gitt deg.

Vi blir godt kjent med de fleste av jentene i The Brodie set og Miss Brodie selv i løpet av boka. Jeg ble på ulikt vis knyttet til dem alle sammen, og jeg likte godt de små hoppene frem i tid som viser hvordan det gikk med jentene og Miss Brodie til slutt. Det er med på å skape en større nærhet til karakterene og gjøre dem mer ekte og flerdimensjonale. Det jeg nok likte ekstra godt med dette virkemiddelet var at disse hoppene kunne skje når som helst i historien – plutselig i et avsnitt får fortelleren en assosiasjon som utleder et lite smett i tid, nesten som et apropos – bare at det er sentralt for historien som fortelles. Muriel Spark håndterer dette på en elegant og ubesværlig måte, og det tilfører handlingen en ekstra dimensjon og tyngde.

De to karakterene jeg syntes det var mest interessant å lese om var Sandy og Jean Brodie selv. Sandy har en voldsom karakterutvikling, og det er fascinerende å følge henne fra å være den fantasifulle tiåringen som skriver kjærlighetshistorier der Miss Brodie og hennes tidligere forlovede er hovedpersonen og som har indre samtaler med personer fra bøker hun har lest eller filmer hun har sett, til å bli en observant og skarp 18 – åring som gjennomskuer Miss Brodie intensjoner og som går til det skritt å bli delaktig i hennes fall som lærer. Dette er også en hendelse som snur opp ned på Sandys fremtid, og det er klart at de valgene hun tar ikke er med lett hjerte. Jeg merket gjennom lesingen at det var flere ting ved Sandys personlighet som jeg kunne kjenne igjen fra meg selv, særlig som barn – gleden over å lage historier og bøker og det å ha lange indre dialoger med karakterer fra bøker er noe lille Sandy og lille Silje hadde til felles. Jean Brodie så jeg gjennom The Brodie set sine øyne, og jeg ble også henført av denne friske og uredde læreren – og litt oppgitt over for eksempel hennes tydelige, om enn både overfladiske og latterlige, smak for fascismen. Jeg likte godt at hun klarte å stå i mot resten av kollegiet på skolen som så på hennes pedagogiske metoder som både moderne og som ville presse henne inn i samme tradisjonelle mal som alle de andre. Jeg syntes hun fremsto som modig og tøff, men etterhvert som historien utviklet seg ble det tydeligere at det lå mer egoistiske motiver bak undervisningsmetodene hennes. Det kjente sitatet fra romanen:

Give me a girl at an impressionable age, and she is mine for life…

får en mer emmen smak etterhvert som Miss Brodie sitt renkespill blir tydeligere, og det er egentlig litt skremmende å lese om makten hun får over jentene sine og hvordan hun velger å bruke den.

The Prime of Miss Jean Brodie er en veldig god roman, den er velskrevet med et nydelig og vittig språk, spennende og interessante karakterer og en kompleks historie som tar for seg utviklingen fra barn til voksen og hvordan man kan la seg påvirke av maktpersoner som man ser opp til. Løp og les!