# 9 og 10: Hvordan ligger jeg an?!?

Tenk at det allerede er november! Snart er det jul, Paris og 2013. Men før den tid kommer så må jeg ha en liten oppsummering av lesemålene mine. Siden det aldri kom et eget septemberinnlegg, så slår jeg like gjerne sammen de to siste lesemånedene.

Bøker lest i september og oktober.

I løpet av disse månedene har leselysten vært veldig opp og ned. Jeg har gått fra å sluke flere bøker til å holde på med en bok i over to uker. Sammenlagt har jeg allikevel fått lest en del, og jeg ligger fremdeles veldig godt an i forhold til at jeg skal lese 52 bøker i løpet av året. I september og oktober har jeg fått lest 10 bøker – henholdsvis 3 i september og 7 i oktober –  og så langt i år er det blitt 47. Jeg tror faktisk jeg ligger et stykke foran målsettingen – det er ikke dårlig! Jeg har ikke hatt noe spesielt tema, men sjangrene har variert fra samtidslitteratur for ungdom og voksne, via krim og thrillere til nostalgiske gjensyn med Nancy. Jeg har vært storfornøyd med flere av romanene og ganske fornøyd med de andre – kvaliteten har med andre ord vært god. Dersom jeg må plukke ut noen favoritter så blir det den fantastiske verseromanen Burned av Ellen Hopkins, de to norske krimromanene Stormen av Frode Granhus og Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad og den vakre Mister Pip av Lloyd Jones. Ellers så var det svært oppmuntrende å oppleve at Nancy hadde holdt seg godt! Som dere ser så har det ikke blitt noen Silje Goes Classic – lesing – og dermed står jeg fortsatt med 0 leste romaner av Dickens, for eksempel – men jeg satser på at november blir bedre på den fronten.

Både i september og oktober gikk jeg både titt og ofte til posten for å hente bokpakker, i tillegg til at jeg oppdaget hvor gøy og billig (!!!) det er å handle på bruktbutikker og loppis. Siden det ene besøket i en bruktbutikk endte med 24 nygamle bøker, så sier det seg vel seg selv at målet om å kjøpe kun 2 bøker i løpet av en måned absolutt ikke er nådd…men, pytt sann!  Oktober var også den måneden der jeg nesten fikk tidoblet Nancy Drew – samlingen min; fra 4 til 37!  Hurramegrundt for en lykke!

Nei, man kan aldri få for mange utgaver av Alice i eventyrland.

September var ellers en veldig spennende og morsom måned for bokblogging. Jeg var med å arrangerte bokbloggtreff sammen med Gro, Line, Elin, Rose – Marie og Lise, og det var et meget vellykket treff på alle måter. Det var veldig koselig å treffe flere av bloggerne som jeg har fulgt og likt lenge! Og oktober fulgte etter med flere koselige minitreff; jeg var for eksempel på kafè med Linn, på bookcrossing med Line, Gro og Ingalill og på middag med Bokbloggtreff – komiteen.

Noen av disse skal bli lest i november.

I november så har jeg ingen spesifikke temaplaner, jeg tenker at siden leselysten er litt av og på så skal jeg kun følge leselystprinsippet. Men selvfølgelig har jeg noen leseplaner; oppfølgeren til Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor; Days of Blood and Starlight er akkurat nå på vei hjem til meg – jeg måtte faktisk fokusere skikkelig for å unngå å bryte ut i et stort gledeshyl da jeg sjekket mailen på jobben og så at den ble sendt i går – men det ble et lite gledespip, altså! Den skal jeg selvfølgelig lese med en gang jeg har den i hendene mine. I dag fikk jeg både første bok i Karen Marie Moning sin serie fra Fever – universet; Iced og oppfølgeren til The Unbecoming av Mara Dyer; The Evolution of Mara Dyer av Michelle Hodkin, og jeg har også lyst til å få lest dem i løpet av måneden. Noen klassikere og 1001 – bøker er også på leselyst – lista mi, i tillegg til både svensk og finsk krim.

Hvordan ligger du an i forhold til dine lesemål? Og hva skal du lese i november?

Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad

Ja da, jeg vet – to omtaler på to dager! Hva er det som skjer?! Jeg er syk og er hjemme, enkelt og greit, og da er det ikke så mye annet å finne på, ved siden av å sove,  enn å lese og kose med bokpusen (to favorittsysler uansett form) – og skrive om det jeg leser og andre bokrelaterte ting – hjernen funker nemlig, den går bare litt tregere. (Sutring over).

Jeg har lest krimromanen Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad, en bok som jeg har vært nysgjerrig på siden jeg så den omtalt på nettsiden til Vigmostad og Bjørke. Og lykke over lykke, på bokbloggtreffets bokbord – der lå den! Fin og blå og gul mens den ropte: Silje, plukk meg opp!  Og som sikkert ganske mange av dere er enige i, når en bok roper, ja, da må vi jo bare høre og gjøre som vi får beskjed om. Vi har da bokhjerte – og hyllerom, ikke sant?

I Jentene fra balletten følger vi den 15 årige Os – jenta Mina som går fra å være blant de beste elevene i klassen, idrettsjente og pliktoppfyllende datter til å bli en tynn og angstfylt jente som drikker og utagerer voldsomt seksuelt over natten. Noe har skjedd. Noen, en mann som innbyggerne, kollegaer og foreldre stoler på, har brutt den tilliten som Mina har gitt ham på verst tenkelige måte. Foreldrene er fortvilet og vet ikke hva de skal gjøre og vennene har trukket seg unna. Da Mina leser i avisen at ei annen jente i bygda har opplevd det samme og har anmeldt mannen for voldtekt tar Mina mot til seg og kontakter Alice Bratt, journalisten bak artikkelen. Dette skal vise seg å utløse et ras av hendelser som etterhvert går på livet løs for flere av de involverte.

Jentene fra balletten er Monika N. Yndestad sin debut som kriminalforfatter, og jeg må bare si at dette er en svært vellykket og solid debut! Romanen er ikke en typisk krim med drap og detektiver, det er heller ikke en hovedperson som løser gåten. Romanen  skildrer hvordan et nærmiljø, politiet, journalister, den anklagede, offeret og de pårørende reagerer og forholder seg når man opplever en krise som man her står ovenfor. Vi møter journalisten Alice som jobber med en stor sak om jentene fra balletten – jenter fra ressurssterke hjem som plutselig endrer atferd radikalt -, og som dermed kjenner igjen visse faresignaler hos Mina, vi møter på barnevernsarbeideren som følger opp jenter som har falt utfor på skolen, vi møter politiet som oppfører seg på en helt grusom måte fordi saken muligens gjelder en av deres egne, vi møter en iskald og psykopatisk gjerningsmann som terroriserer familien sin og sist, men slett ikke minst, så møter vi offeret, Mina, livredd, sint og stemplet av alle ungdommene i bygda som billlig og horete og familien hennes som sakte men sikkert går til grunne. Alle disse personene og instansene, og alle disse vinklingene mener jeg bidrar til å gjøre Jentene fra balletten til en veldig troverdig og realistisk kriminalroman.

Historien bygger seg langsomt opp og vi blir godt kjent med alle de sentrale karakterene før katastrofen inntreffer – det eneste vi vet når romanen starter er at noe har skjedd med Mina, noe som ødelegger henne. Deretter får vi hele historien fra begynnelsen av, og selv om alt virker fint og flott i starten så gjør informasjonen vi allerede har fått noen drypp om, sitt til at jeg kjapt begynner å mistenke både den ene og den andre, og særlig han som viser seg å være gjerningsmannen. I andre typer krimbøker så kan det at vi får vite hvem skurken er irritere meg grenseløst og ødelegge leselysten min, men i denne romanen så ligger ikke spenningen i spørsmålet om hvem som gjorde hva, men om den skyldige får sin straff og om hvor stort omfanget av hans handlinger egentlig er. Det er en spenning som Monika N. Yndestad klarer å opprettholde helt til de siste kapitlene!

Etterhvert som sakens grusomheter og omfang blir klarere både for meg som leser og journalisten Alice Bratt, så utvikler historien seg til å bli som en kamp mellom David og Goliat – en kamp mellom det offentlige, det som er der for å beskytte innbyggerne og offeret Mina og hennes familie som opplever at de blir terrorisert av en «ukjent» samtidig som alle mistror dem. For hva kan en egentlig gjøre når en som er ansatt for å ta vare på de du bryr deg mest om og som skal være der som en sikkerhet når noe skjer, nettopp er den som terroriserer og misbruker deg og de du er glad i?

Karakterene i romanen er alle som en flerdimensjonale og godt tegnet. Forfatteren gir alle, til og med de mindre bikarakterene, en egen stemme. De oppleves alle som unike, som ordentlige personer. Gjerningsmannen er skildret på en slik måte at hans ondskap og kontrolleringsbehov kryper ut av sidene og tvinner seg rundt meg – det er rett og slett forferdelig ubehagelig å lese om ham og regimet hans. På samme måte treffer Mina og foreldrene meg midt i magen, det gjør noe med meg når du leser om en far som er så fortvilet at han sitter på rektors kontor og gråter, eller en mors ferd inn i sjokktilstand. For ikke å snakke om Minas redsel for alt, og kanskje mest for å måtte gjenoppleve overgrepene og ikke bli trodd. Det er personer og skjebner i denne romanen som henger seg fast og som nok sikkert vil bli hengende en stund.

Jeg er ganske sikker på at hendelsene som Monika N. Yndestad skildrer i denne boka er hendelser som også forekommer i det virkelige liv. Selvfølgelig har hun kledd dem i krimsjangerens klær, smørt godt på og skrudd opp spenningen slik at det også skal fungere godt i bokform – men det det bunder ut i; unge mindreårige jenter som opplever grove tillitsbrudd og misbruk av voksne mennesker som de ser opp til, av mennesker i posisjoner – å ja, det har vi dessverre nok av i virkeligheten også. Og jeg tror faktisk ikke de blir tatt så veldig mye bedre vare på av det offentlige enn det Mina blir i Jentene fra balletten. De må gjennom beinharde avhør, de må finne seg i å bli mistenkeliggjort dersom saken kommer for retten, og de kan risikere å bli uglesett i bygda de bor i fordi de våger å hevde at en av bygdas velgjørere/store sønner har gjort noe som ikke er greit.

Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad er en skremmende aktuell krimroman. Den er realistisk og uhyggelig, og bærer preg av å være skrevet av en forfatter som virkelig brenner for de svake i samfunnet, og som er opptatt av å gi spesielt de jentene som opplever overgrep en stemme. Det er jeg glad for.

Kasiopeiia, Beathe, Rita og Artemisia har også skrevet om denne boka.

Tetris, BookCrossing og ballett.

Organisering av bokhyller….. det er en evig utfordring hjemme hos oss. For øyeblikket har vi ikke plass til flere hyller, men det stanser selvfølgelig ikke den største boksamleren i huset (les: meg) fra å gå til anskaffelser av  bøker – tvert i mot vil kanskje mannen hevde. I går satte jeg i gang med årets store omorganisering nummer 3. Målet var å få plass til mine kjære bruktfunn fra høstferien, samt forhåndsbestilte bøker som ramler innom med jevne mellomrom, bøker fra bokbloggtreffet og Silje Goes Classic – romanene jeg har hamstret.

Etter mye prøving og feiling så fikk jeg det tilslutt til; hyllene ser kanskje ikke ryddige ut og minner mer om et tetrisspill, men det er et system der. Stort sett… I hovedsak er bøkene plassert alfabetisk og innenfor hver bokstav så er de sortert etter sjanger. Klassikere er samlet, ungdomsbøker for seg, fantasy, krim osv. Noen unntak finnes selvfølgelig, og det er her solide kunnskaper og realkompetanse i Tetris kommer inn. Der det er ledige lommer har jeg puttet bøker som passer i størrelsen inn. Det vil si at innimellom forfattere på K kan det kanskje dukke opp noen forfattere på J fordi de passet inn akkurat der. Som dere ser så er det ikke snakk om store utskeielser. Man vil ikke finne en forfatter på W sammen med C – bøkene for eksempel. Det samme gjelder i forhold til sjangre, det kan forekomme at en dystopi står sammen med klassikerne på samme bokstav rett og slett fordi den passet der i formen. Igjen – Tetris.

Avsnittene ovenfor forteller kanskje sitt – jeg er en iherdig boksamler, men i det siste har jeg også blitt litt mer aktiv i forhold til å kvitte meg med bøker også! Ja, du leste riktig – kvitte meg med bøker! Jeg har tatt steget ut i BookCrossings – universet – på ordentlig! Onsdag registrerte jeg hele 6 bøker og tok dem med meg til Oslo S for å sette dem fri. Der møtte jeg også Gro, Line og Ingalill – og det er alltid veldig koselig og morsomt å møte dem – samt flere andre BCere. Og siden omorganiseringen førte til at enda flere bøker nå ikke har en plass, så skal jeg jammen meg ta turen neste måned også!

Og nå er uka snart over, bare en liten skarve søndag igjen før det er mandag og en ny og forhåpentligvis deilig høstuke er i gang igjen. Søndag er som vanlig dagen da vi deler en liten smakebit fra boka vi leser i med hverandre. I natt ble jeg ferdig med Mister Pip av Lloyd Jones og en omtale kommer mest sannsynlig i morgen. Smakebiten kommer derfor fra boka som jeg har rukket å lese en side fra, men som jeg gleder meg til å lese videre i snart; krimromanen Jentene fra balletten av Monika N. Yndestad.

Moren kunne holdt henne fast om hun virkelig ville. At hun ikke holdt henne tilbake, tok Mina som et tegn på at selv ikke mor orket henne. Selvfølgelig gjorde ikke moren det. Mina orket jo ikke engang å være med seg selv.

s 7.

Ta turen innom bloggen til Mari, der finner dere flere smakebiter!

Pst; Hvordan organiserer dere bokhyllene deres?