#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde

Jeg innrømmer det; hovedgrunnen til at jeg svarte «Ja takk» på en mail fra Kagge Forlag var fordi det nettopp var Hanne Kristine Rohde som hadde skrevet boka det var snakk om. I sitt arbeid ved Seksjon for vold og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt, har Rohde fremstått som både en sympatisk og kunnskapsrik leder, og jeg var svært nysgjerrig på hennes debut som kriminalforfatter. Dessverre viser Mørke hjerter at det at man er dyktig i jobben sin ikke automatisk gjør at man klarer å skrive en god roman fra det miljøet.

Premissene i seg selv er spennende og aktuelle nok. Det går en serieovergriper løs i hovedstaden, og politiet gjør alt de kan for å finne ham før han slår til igjen. Samtidig blir det funnet et ille tilredt lik av en ung kvinne i en kontainer. Ikke lenge etter dukker det opp et nytt drapsoffer, samtidig som et av ofrene for serieovergriperen tar livet av seg. Den nytilsatte lederen av Seksjon for volds – og seksualforbrytelser, Wilma Lind, får en tøff start, og må håndtere både sinte pårørende, lekkasjer til media, trafficking, trusler og dårlig ledelse innad i politiet.

Mitt aller største problem med Mørke hjerter er valget av Wilma Lind som hovedperson. Jeg tror nok at det faktumet at Rohde selv har stor erfaring i nettopp denne stillingen har spilt en rolle, og jeg opplever at forfatteren gir meg som leser et unikt innblikk i det indre livet ved denne seksjonen. Det er nemlig ikke Wilma Lind sin troverdighet i jobben jeg stiller meg undrende til, jeg tror på henne og hennes kamper for de som jobber under henne og mot de som presser på ovenfra, det er ikke det. MEN – det å sette en karakter med en slik type jobb som hovedperson i en kriminalroman blir for meg veldig underlig. Når jeg leser krim liker jeg å bli tatt med ut til åsted, bli med på avhør, være ute i felten med karakterene. Jeg liker å bli skremt, bli knyttet til de ulike karakterene, bli provosert og engasjert i handlingen. Dette skjer i svært liten grad i denne romanen. Og det er jo ikke så rart; Lind sine arbeidsoppgaver som leder er jo i hovedsak å administrere to avdelinger, delegere oppgaver, samle trådene på møter og holde alt innenfor de økonomiske rammene hun er blitt pålagt. Og, som sagt, jeg tror virkelig på at det er slik det er å være seksjonsleder i politiet – men det blir jo ikke en spennende kriminalhistorie av å fortelle historien gjennom en mellomleder. Synes jeg, da. Jeg opplever at dette valget til Rohde er med på å sette en stor brems for hele drivet i handlingen.

I tillegg klarer jeg heller ikke helt å forstå meg på Wilma som person. På den ene siden virker hun veldig fornuftig og real, men på den andre siden gjør hun plutselig saker og ting som ikke virker troverdig i forhold til hvordan hun ellers blir presentert. For eksempel så tror jeg ikke på at hun – da mannen må jobbe mye en helg – ville dratt på hytta i Sverige og latt ungdommene vært igjen, stort sett alene, hjemme, rett etter at hun og familien har mottatt ulike former for trusler. Eller at hun plutselig skal synes at det er forferdelig fornuftig å gå ut alene, midt på natta, for å følge etter en hun tror er en kollega  – selv om hun rett før har funnet ut at denne kollegaen har en bror som er helt lik, ultravoldelig og som har stått bak de tidligere nevnte truslene mot henne. Jeg tror nok disse situasjonene er puttet inn i handlingen for å skape driv, spenning og nye vendinger i historien, men for meg så blir de for oppkonstruerte og unaturlige. Jeg kunne ønsket at Rohde hadde funnet en mellomting mellom det som er altfor troverdig, og samtidig ganske kjedelig og forutsigbart å lese om, og det som ikke henger på greip.

Til tross for alvorlige temaer; trafficking, overgrep og utnyttelse av unge, fattige jenter, så klarer jeg aldri å bli virkelig berørt eller fanget av historien som fortelles. Det blir for kjedelig og uinteressant, og det er synd, for temaet er, fremdeles og dessverre, like aktuelt i dag som da Lukas Moodysson regisserte Lilja 4-ever. Sofia, Julianna og Regina er jenter som finnes der ute, og  det er veldig bra at Rohde løfter frem disse skjebnene, slik at de også blir løftet frem i bevisstheten til oss lesere. Samtidig så savner jeg at forfatteren går dypere i «gørra». Jeg kunne ønsket at hun, i stedet for prioritere hvilke utfordringer det er være seksjonsleder, hadde valgt å fokusere på nettopp trafficking, bakmennene og jentene som er ofrene. Slik mysteriet blir presentert nå, så opplever jeg at det blir for overfladisk og endimensjonalt fremstilt. Jeg er rett og slett usikker på om det er kriminalgåten som er det sentrale i denne kriminalromanen. Forfatteren skildrer godt det å være en leder i skvis mellom det de over henne forventer og det hun ser at avdelingen hennes har behov for. Hun gir også et innblikk i hvordan det er å være ung kvinnelig leder i et relativt manntungt miljø og hvordan det er å bli utsatt for både renkespill og hersketeknikker. Er det kanskje dette temaet hun ønsker å belyse? I så fall hadde det kanskje fungert bedre med en annen sjanger?

Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert over Mørke hjerter av Hanne Kristine Rohde. Selv om det på sett og vis var interessant å få vite mer om livet på innsiden ved Oslo politidistrikt, så opplevde jeg at den ble for forutsigbar og kjedelig som kriminalroman.

Julie,  Mai Lene og Heartart har også skrevet om Mørke hjerter.

Takk til Kagge Forlag for leseekseplar.