20 . desember: Enda flere bra damer! Lesemål 2/2016

Det ble enda noen stille dager her på Skribleriene, men siden jeg nå har ferie har jeg bestemt meg for at «Blogge hver dag frem til jul» nå skal være «Blogge så mye som mulig frem til nyttår». Det er nemlig en del ting jeg har lyst til å skrive om og fire dager er ikke nok.

13. desember skrev jeg et innlegg om hvilke bra damer jeg ønsker å lese mer av i 2016. Denne posten lå an til å bli superlang – det er nemlig mange bra damer jeg vil bli bedre kjent med – og derfor kommer nå del to.

image

I det forrige innlegget konsentrerte jeg meg i hovedsak om de nålevende – med ett unntak. Denne gangen blir det de avdøde som får fokus – med ett unntak. La oss begynne med henne.

Tidligere i høst leste jeg Marilynne Robinson sin vakre roman Lila. Dette var egentlig bok nummer tre i trilogien om Gilead, og jeg har store planer om å starte på begynnelsen og lese Gilead og Home. Hvis disse to ikke stilner suget etter enda mer, er jeg så heldig at jeg også har Housekeeping i hylla. Ja, det er sant. Jeg har hele forfatterskapet til Marilynne Robinson. Det er bare å komme i gang!

En annen forfatter jeg stiftet bekjentskap med i år var Cora Sandel og hennes roman Alberte og Jakob. Jeg klarer ikke gi slipp på Alberte og må lese Alberte og friheten i 2016.

Fra jeg var rundt 17 år har jeg, i perioder, kost meg med Jane Austen og hennes romaner.  I begynnelsen var det nok mest på grunn av kjærlighetshistoriene, men da jeg for noen år siden leste Northanger Abbey og Overtalelse ble jeg slått av hvor samfunnskritisk og satirisk hun også er. Jane Austen var faktisk ei real grepa dame som virkelig avkledde borgerskapet – og som mestret kunsten å portrettere kvinner med bein i nesa. Den eneste romanen jeg har igjen er Mansfield Park, og den skal jeg lese neste år.

image

To andre grepa damer som jeg leste samme år som siste runde med Jane Austen, var Muriel Spark og Irene Nemirovsky. Både The Prime of Miss Jean Brodie og Storm i juni ga medsmak, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg har ventet så lenge med å sette The girls of slender means og Hett blod på leselista.

De to siste er gamle favoritter, og de er nevnt i forbindelse med at jeg skal gjenlese flere bøker neste år. Men jeg kan jo ikke bare gjenlese L.M Montgomery og Marguerite Duras når jeg i tillegg har flere uleste bøker av dem i hyllene! Nei, jeg må også lese noen jeg ikke har lest, og valget – enn så lenge – har falt på Emily climbs av Montgomery (siden jeg likte den første så godt) og Duras sin Emily L.

image

Lesemål nummer 2/2016 er altså å lese minst 16 bøker av disse bra damene!

Hvor blir det av mennene,  lurer du kanskje?  Slapp av, de kommer!

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

bøkersommåleses

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par årlestijanuar siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ;-)). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

  • 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
  • 2 av 6 1001 – bøker
  • 1 av 12 klassikere
  • 1 av 6 dokufeber – bøker
  • 1 av1 Haruki Murakami
  • 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
  • 0 av1 Salman Rushdie
  • 0 av 1 Charles Dickens
  • 0 av 1 Neil Gaiman
  • 0 av 1 Shirley Jackson
  • 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. septemberGyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?

 

Franske bokkjøp – eller historien om da jeg ble stanset i tollen på grunn av mystisk pakke!!

shakespeareI romjula var jeg i Paris, og som seg hør og bør en ekte bokoholiker og lesehest brukte jeg litt tid i bokhandler – kremt – ok da – litt mer enn litt… Min store favorittbokhandel er selvfølgelig Shakespeare & Co. Fylt som den er med bøker fra gulv til tak og  i kriker og kroker, så er denne butikken virkelig enhver bokelskers store drøm! Utvalget er variert og godt, særlig innenfor klassikere og samtidslitteratur, men det er også krim, fantasy, dokumentarer, kunst – ja, det meste – å finne i hyllene.

Jeg er blant dem som blir litt satt ut og sliten av å besøker store, enorme museer  – ja, Louvre, jeg tenker på deg! – men på Shakespeare & Co, der kan jeg stå, sitte og lete etter akkurat DEN riktige boka i en hel liten evighet. Jeg storkoser meg! Nå skal det sies at jeg reiste med mannen, og selv om han er glad i litteratur, så når han et metningspunkt når det gjelder bokbutikker. Jeg måtte altså prøve og begrense meg litt, men to lange, deilige besøk fikk jeg tid til. Resultatet ble en fin bunke av ymse sjangre. Det ble for eksempel plass til noen klassikere: Love in a Cold Climate av Nancy Mitford (1001 – bok også!), The Phanom of the  Opera av Gaston Leroux (Paris, opera, gotikk – ja, og så liker jeg musikalen) og Naked Lunch av William Burroughs (til mannen, men siden det er en 1001 – bok så er det godt mulig at jeg muligens kommer til å lese den etterhvert). Dystopien (?) Wool av Hugh Howey og biografien om Kurt Vonnegut: An So itbøker Goes av Charles J. Shields (til mannen) fikk også bli med meg hjem.

Det holdt selvfølgelig ikke med det! En dag vi ruslet nedover Rue de Rivoli gikk vi rett på en stor engelsk bokbutikk. Jeg husker ikke hva den het, og nei, den var slettes ikke like sjarmerende som Shakespeare & Co – den var mye mer moderne og liknet på en helt vanlig bokhandel – men for et uvalg!! Hurra meg rundt!! To etasjer med bare lykke – mange klassikere, men også mye fantasy, mye nytt, krim, YA, tegneserier og skjønnlitteratur. Jeg ble der en god stund, og jeg måtte selvfølgelig tilbake og handle litt. Sånn er det bare. Det var i denne butikken jeg først møtte Miss Jean Brodie for eksempel, og hun og jentene hennes fikk bli med meg hjem. I tillegg ble jeg veldig nysgjerrig på This is Life av Dan Rhodes (Paris! Flott omslag!) og Lucky Break av Esther Freud.

Jeg er strålende fornøyd med kjøpene og jeg gleder meg til å lese dem alle sammen – forhåpentligvis i løpet av de neste årene ;-).

Men historien om Silje og bøkene ender selvfølgelig ikke der!  1. januar befinner vi oss, litt triste over at ferien er over, på Charles de Gaulle – flyplassen. For å kunne gå inn i avgangshallen må vi skille lag; en kontroll for menn og en for damer. Så langt er alt bra. Jeg gjør som jeg pleier; tar av meg jakke, sko, putter flytende ting i egen pose og lar alt annet ligge i den store veska mi. Veska er klar til gjennomlysing og jeg rusler gjennom kontrollen. Alt vel. Men så….

(Her må jeg gå over i dramatisk form for å få frem det ja, dramatiske i situasjonen ;-)).

Kontrollør 1 ved gjennomlysningen nikker til kontollør 2 og sender veska mi over til henne.

Kontrollør 2 vinker på meg. Jeg går bort.

Kontrollør 2: Can you open your bag please?

Jeg: Ok. (Åpner veska)

Kontrollør 2 kikker nøye igjennom innholdet og stopper ved en firkantet pakken i en tøypose. Hm, hva kan det være mon tro?

Kontrollør 2 til kontrollør 1: Livres (bøker).

Kontrollør 2 nikker og smiler, og jeg får lov til å fortsette.

Så, det var historien om da jeg ble stanset på grunn av en mystisk pakke – bøker, det er skumle greier. He he.

Ønsker alle en riktig god mandag!

Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark

The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark er årets første klassiker for min del – utgitt i miss Brodie1961 som den er, så kan den nok klassifiseres som en moderne klassiker. Men, ikke nok med det! Den er også oppført i listen over 1001 bøker du må lese før du dør! To fluer i en smekk – en god start for lesemålene mine for 2013, spør du meg. Og innholdsmessig viste det seg å være en svært god start, faktisk.

I The Prime of Miss Jean Brodie møter vi den kontroversielle og lidenskaplige læreren Jean Brodie. Hun er lærer på en tradisjonell pikeskole i Edinburg på 1930 – tallet. På uortodoks vis, med tanke på tidspunktet, forsøker hun å lære jentene sine om livet, da helst sine egne synspunkter på hva som er viktig og sentralt.

«… and I must tell you about the Italian paintings I saw. Who is the greatest Italian painter?»

«Leonardo da Vinci, Miss Brodie.»

«That is incorrect. The answer is Giotto, he is my favourite.» s11

Hun knytter sterke bånd til en gruppe jenter som har det til felles at de er kommende eksperter på ulike felt; svømming, matematikk og sex. Eunice, Monica, Rose, Mary, Sandy og Jenny blir «de creme de la creme» og kjent som The Brodie set gjennom hele skoletiden. De beundrer den fantastiske, sprudlende og kreative læreren sin, men etterhvert som de blir eldre og får mer livserfaring, så blir også forventningene til The Brodie set mer alvorlige.

Jeg er veldig glad for at jeg plukket med meg denne lille, men store, romanen fra et av mine besøk hos den engelske bokbutikken i Paris (mer om Paris og bøker kommer i et eget innlegg). Muriel Spark var, frem til nylig, en helt ukjent forfatter for meg, men jeg er helt sikker på at jeg vil lese mer av henne etterhvert. For dersom tonen i The Prime of Miss Jean Brodie  – vittig, skarp, ironisk og varm – er et kjennetegn på Spark sin fortellerstemme, så ja takk – gi meg mer!  På under 130 sider klarer forfatteren å skrive en handlingsrik historie som i hovedsak strekker seg over 8 år – fra jentene er 10 til de er 18 år, i tillegg til flere hopp frem i tid som forteller om jentenes liv i etterkant. Alt som skjer i løpet av årene blir selvfølgelig ikke skildret, men Muriel Spark tar utgangspunktet i ulike episoder som er med på å forme jentene som individer og gruppe og som skaper et nyansert bilde av Miss Brodies «rise and fall» (i mangel på et norsk uttrykk).

Som jeg nevnte ovenfor så falt jeg pladask for fortellerstemmen og tonen i romanen. Den er så skarp og rett på sak, og så vittig at det er en fryd å lese. Både hendelser og personer blir skildret med både en ironisk distanse og en varme som gjør at du må le og riste på hodet over en del av utsagnene og beskrivelsene, samtidig som du får en nærhet og en godhet for nesten alle karakterene. Muriel Spark latterliggjør for eksempel enkelte karaktertrekk og meninger hos personene i boka, men samtidig så fremhever hun mye som er godt og fint hos personene også – de færreste i The Prime of Miss Jean Brodie er enten eller. Fortelleren i boka konsentrerer seg om jentene i The Brodie set, og da spesielt Sandy, og det er gjennom The Brodie set som gruppe og  Sandy spesielt vi møter miss Brodie og blir kjent med henne. Jeg opplever det som særlig interessant å lese om hvordan lærinnen går fra å være jentenes store ufeilbarlige heltinne mens de er små til å fremstå som en helt annen type etterhvert som jentene, og da særlig Sandy, blir eldre.  Sandy beskriver det i boka som om Miss Brodie endrer seg, blir mer patetisk og mer intrigemaker. Jeg tolker det slik at det er Spark sin måte å vise at det er jentene som har endret seg, blitt mer voksne og fått mer livserfaring slik at de gjennomskuer Miss Brodie sine intensjoner. Og det er jo en del av det å bli voksen; når man går fra å ukritisk elske og beundre de som er eldre til å se at folk vi ser opp til også har sine feil og mangler. I så måte så synes jeg at The Prime of Miss Jean Brodie også kan karakteriseres som en dannelsesroman – den gir leserne små drypp som viser jentenes utvikling og hvordan de på ulikt vis finner seg selv og sin vei å gå, for eksempel ved å bryte med det forventede og komme seg ut av en rolle som andre har gitt deg.

Vi blir godt kjent med de fleste av jentene i The Brodie set og Miss Brodie selv i løpet av boka. Jeg ble på ulikt vis knyttet til dem alle sammen, og jeg likte godt de små hoppene frem i tid som viser hvordan det gikk med jentene og Miss Brodie til slutt. Det er med på å skape en større nærhet til karakterene og gjøre dem mer ekte og flerdimensjonale. Det jeg nok likte ekstra godt med dette virkemiddelet var at disse hoppene kunne skje når som helst i historien – plutselig i et avsnitt får fortelleren en assosiasjon som utleder et lite smett i tid, nesten som et apropos – bare at det er sentralt for historien som fortelles. Muriel Spark håndterer dette på en elegant og ubesværlig måte, og det tilfører handlingen en ekstra dimensjon og tyngde.

De to karakterene jeg syntes det var mest interessant å lese om var Sandy og Jean Brodie selv. Sandy har en voldsom karakterutvikling, og det er fascinerende å følge henne fra å være den fantasifulle tiåringen som skriver kjærlighetshistorier der Miss Brodie og hennes tidligere forlovede er hovedpersonen og som har indre samtaler med personer fra bøker hun har lest eller filmer hun har sett, til å bli en observant og skarp 18 – åring som gjennomskuer Miss Brodie intensjoner og som går til det skritt å bli delaktig i hennes fall som lærer. Dette er også en hendelse som snur opp ned på Sandys fremtid, og det er klart at de valgene hun tar ikke er med lett hjerte. Jeg merket gjennom lesingen at det var flere ting ved Sandys personlighet som jeg kunne kjenne igjen fra meg selv, særlig som barn – gleden over å lage historier og bøker og det å ha lange indre dialoger med karakterer fra bøker er noe lille Sandy og lille Silje hadde til felles. Jean Brodie så jeg gjennom The Brodie set sine øyne, og jeg ble også henført av denne friske og uredde læreren – og litt oppgitt over for eksempel hennes tydelige, om enn både overfladiske og latterlige, smak for fascismen. Jeg likte godt at hun klarte å stå i mot resten av kollegiet på skolen som så på hennes pedagogiske metoder som både moderne og som ville presse henne inn i samme tradisjonelle mal som alle de andre. Jeg syntes hun fremsto som modig og tøff, men etterhvert som historien utviklet seg ble det tydeligere at det lå mer egoistiske motiver bak undervisningsmetodene hennes. Det kjente sitatet fra romanen:

Give me a girl at an impressionable age, and she is mine for life…

får en mer emmen smak etterhvert som Miss Brodie sitt renkespill blir tydeligere, og det er egentlig litt skremmende å lese om makten hun får over jentene sine og hvordan hun velger å bruke den.

The Prime of Miss Jean Brodie er en veldig god roman, den er velskrevet med et nydelig og vittig språk, spennende og interessante karakterer og en kompleks historie som tar for seg utviklingen fra barn til voksen og hvordan man kan la seg påvirke av maktpersoner som man ser opp til. Løp og les!