Den onde arven av Thomas Enger

I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Awarder og boklykke på loppis!

Nei, jeg har ikke glemt bort bloggen – det har bare vært en svært travel uke. Lite er blitt lest og ingenting skrevet. Men nå har jeg litt tid igjen, og hva er det som møter meg? Jeg har fått tre – ikke en, men tre – koselige utmerkelser fra de flotte damene Gro, Ina og Astrid Terese! Tusen tusen takk, jeg setter pris på både dere og bloggene deres også  – og var det ikke for at dere allerede har fått den så hadde jeg sendt den til dere. Og så må jeg innrømme at jeg blir litt rørt av slikt, jeg…

For det er slik reglene er; jeg skal sende denne awarden videre til fem andre favorittbloggere. Jeg har mange favorittbloggere, det er bare å kikke på siden her så ser dere de jeg er innom på fast basis, og jeg synes det er vanskelig å plukke ut bare fem – men jeg fikk det til. Her er altså fem av mine favorittbloggere som jeg leser hver eneste post av og som skriver svært gode og grundige omtaler av bøker som stort sett alltid havner på ønskelisten min og som i tillegg krydrer bloggene sine med mange andre spennende, morsomme og informative tekster.

• Line (Lines Bibliotek)
• Julie (Julies bokbabbel)
• Elin (Bokelskerinnen) 
• Clementine (Har du lest?)
• Silje (Så Rart)

I går var det duket for åpningen av en av byens aller største loppemarkeder, og siden jeg hadde hørt at det i år skulle være en enda større bokavdeling enn tidligere – ja, da måtte jeg jo ta turen innom. Målet var å finne flere bøker om Nancy, men det ble dessverre bare en: Bok nummer 27 Detektiv Nancy Drew og de sorte nøklene. Da var det godt at det var hauger av andre bøker å fråtse i! Og fråtse, ja, det gjorde jeg – med måte…

Fangsten ble følgende:

Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix. Dette er en av bildebøkene som jeg elsket som barn. Den har helt makeløse illustrasjoner og en veldig fin historie, og jubelen sto i taket da jeg fant i denne blant barnebøkene! Den samme utgaven som jeg hadde tidligere!

Jaws av Peter Benchley. Filmen er kul, omslaget er kult – pris 7 kroner – Ja, takk! Jeg er livredd for haier generelt, så jeg regner med at dette vil bli en herlig skrekkelig opplevelse.

Når villdyret våkner av Jack London. Den står på 1001 – lista som jeg skal begynne å følge litt mer grundig, ellers så var det nok mannen som hadde mest lyst på denne klassikeren.

Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Denne har jeg allerede lest og elsket, og den står i hyllen min. Men jeg ville ha den norske utgaven også. Jeg liker å samle…

Lolita av Vladimir Nabokov. Nok en 1001 – bok som jeg vil lese.

Fruen til Mellyn av Victoria Holt. Denne leste jeg på ungdomsskolen og selv om den minnet veldig om Rebecca av Daphne du Maurier så likte jeg den godt. Det blir spennende å se om den fortsatt fenger.

Hokus Pokus av Kurt Vonnegut. Enda en bok til mannen min som er en stor tilhenger av bøkene til Vonnegut.

Selsomme historier fra hele verden, Sigurd Hoel er redaktør. Her er det fortellinger av blant annet Poe, Dickens, Hamsun, Tolstoj, Bradbury og Zweig. Novellen av Zweig, Amokløper, tror jeg er på 1001 – lista.

It av Stephen King. Horror og klovner! Mest til mannen, men også litt til meg.

Er det noen andre som har vært på loppis i det siste?

Nostalgi og barndomsminner: Frøken Detektiv på spøkelsesjakt/ Frøken Detektiv møter «Trekanten».

Siden jeg begynte med den store jakten på Frøken Detektiv – bøker har jeg klødd i fingrene etter å sette meg ned med en bok og bare synke ned i et ordentlig mysterie ala Nancy Drew slik som jeg gjorde som liten, og nå når samlingen har vokst en del så har jeg endelig fått muligheten til nettopp å gjøre det. De to bøkene jeg har lest denne uken er Frøken Detektiv på spøkelsesjakt og Frøken Detektiv møter «Trekanten», henholdsvis bok nummer 2 og 4. (Etter at jeg begynte på den fjerde boka så fikk jeg tak i bok 1 og 3 også, så de skal nok leses snart).

Det var særlig en ting som jeg var ekstra nysgjerrig på før jeg begynte lesingen og det var om jeg ville klare å oppleve den samme gleden ved bøkene som da jeg var yngre – ville jeg klare å se bort fra enkelt språk og noe formelaktige mysterier og bare pakke meg inn i et nostalgisk teppe og kose meg like mye med bøkene som den 7 år gamle Silje gjorde en gang på 80 – tallet? Det viste seg at det var noe jeg klarte til gangs! Nancy er rett og slett ei kul jente!

I Frøken Detektiv på spøkelsesjakt er det første som møter leseren en hel haug med  morsomme og informative kapitteloverskrifter: Frøken Detektiv tar affære, Et skrik i natten, Fanget! og  I nattens mulm og mørke er noen eksempler. Vi antar med en gang at det er et mysterium med  ganske så dramatiske elementer vi skal få lese mer om, og dette er antagelser som holder vann; Nancy må nemlig hjelpe et gammelt tvillingpar som er livredde. Ting blir borte og de hører musikk fra veggene, og siden de bor i et gammelt hus som likner på et slott, så er de helt overbeviste om at det faktisk spøker hos dem. Nancy er jo en fornuftig jente og tror ikke det er tilfellet, men hun tar på seg oppgaven med å finne ut hvem som driver og terroriserer de to gamle damene. Som overskriftene forteller så opplever hun flere skremmende ting mens hun forsøker å løse mysteriet.

Det er mange elementer både vi lesere og Nancy må prøve å sortere i løpet av boka; det er det gamle slottsaktige huset som kanskje/ kanskje ikke har en hemmelig gang i veggene, det er det til tider hysteriske tvillingparet, det er det faktum at ting faktisk forsvinner for dem og at merkelige saker dukker opp i stedet (kanarifugler!) og på toppen av det hele blir både Nancy og faren Carson Drew truet av en skummel mann, og Carson blir plutselig søkk vekk! Det er med andre ord mye dramatikk og skumlerier på ferde, men det bikker aldri over til å bli overdrevent. Nancy er en heltinne og hovedperson som er fornuftheten selv, hun blir sjelden vippet av pinnen og hun har en evne til å se nøkternt på de mest utrolige ting. På grunn av henne så opplever jeg at mysteriet holder seg nede på jorda, det blir ikke fjollete og teit, men et helt realt og klassisk mysterium for barn som er tilpasset tiden det ble skrevet i.

I Frøken Detektiv møter «Trekanten» møter vi en Nancy som har hatt suksess med noen mysterier til og har litt mer erfaring. Det gjør at hun nok er hakket mer vågal og «profesjonell» i fremgangsmåten når hun skal løse en sak der en stor smykkesamling er blitt stjålet. Saken inneholder ikke like mange mystiske elementer som den forrige boka, men saken i seg selv er mer intrikat i den forstand at det er en ordentlig kriminalsak hun står ovenfor, det er mange som har motiv og det er naturlig nok mange som står på listen over mistenkte. Det er med andre ord en tradisjonell, men komplisert, krimgåte som Nancy står ovenfor – hvem har stjålet smykkene? Gjerningsmennene er også mer skruppelløse og mer kriminelle enn i den forrige boka; og Nancy opplever både å bli kidnappet og forsøkt druknet. Men Nancy er Nancy, og holder hodet kaldt – det er virkelig ikke mye som får den jenta til å frike ut! (Merk: Hun er bare 16 år! Plottet er godt utviklet i denne boken også, og løsningen blir nøstet opp på en logisk og ryddig måte uten en eneste løs tråd.

Nå har jeg altså lest to av bøkene om Frøken Detektiv, og jeg koste meg med dem. Det var et hyggelig gjensyn med en av mine store heltinner som liten, og jeg synes hun har holdt seg godt. Som liten slukte jeg jo disse bøkene og jeg mente de var helt ufeilbarlige, og jeg var selvfølgelig forberedt på at det kunne bli en gedigen nedtur å faktisk lese dem igjen med voksne øyne. Det var de heldigvis ikke, og jeg ble faktisk overrasket over at plottene og spenningskurvene faktisk var mer velutviklet enn det jeg trodde på forhånd! Jeg kan allikevel allerede ane at det er en formel ute og går i forhold til hvordan disse mysteriene er bygd opp; Nancy møter en mystisk og skummel person i begynnelsen av boka  – dette er før hun har fått et oppdrag å løse og personen har derfor tilsynelatende ingenting med selve gåten å gjøre… Selvfølgelig møter Nancy igjen denne personen i løpet av historien, og det viser seg at h*n faktisk er involvert på et vis. Dette er i allefall mønsteret etter to bøker lest, så det blir interessant om det blir en gjenganger. En annen ting som blir spennende å se er om dette er en formel som er typisk for den ene av forfatterne, og om de andre som skrev Frøken Detektiv følger en annen mal. Jo, en annen ting; Hvor blir det av Bess og George!?!

Jeg synes gjenlesingen av Frøken Detektiv var svært vellykket og for meg har de helt klart beholdt magien. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg pakker meg inn i nostalgiens teppe for en ny dose av Frøken Detektiv! Nancy – jeg digger deg!

Vampyrer, detektiver og sjøormer – mine barndomsfavoritter.

Et faktum som jeg har nevnt her på bloggen flere ganger er at jeg alltid har vært en stor lesehest. Jeg ble alltid lest masse for, og så fort jeg hadde knekt lesekoden så leste jeg egne bøker. Som lærer er jeg veldig glad i høytlesing, og jeg liker å holde meg oppdatert på  nye barnebøker. Allikevel så har jeg noen gode gamle favoritter som alltid vil være best. Noen av dem egner seg fremdeles for høytlesing, mens andre bare er mine personlige favoritter av rent nostalgiske grunner (og er strengt tatt noe utdatert og umoderne for barn av i dag).

Jeg har laget en liste med mine ti elleve favorittbøker/serier fra min barndom på 1980 – tallet, og det som blir ekstra tydelig for meg når jeg ser på denne listen er at mye av den litteraturen jeg liker i dag har sitt utgangspunkt i nettopp disse bøkene. Det er noe mystisk, skummelt, atmosfærisk og småsært over flere av historiene, og det er ord som trigger nysgjerrigheten min den dag i dag. Noen av titlene har jeg skrevet om tidligere, så da lenker jeg til disse innleggene også.

Bildebøker:

Tor Åge Bringsværd sine historier om Ruffen, og da i særdeleshet Ruffen og den flyvende hollender er en av mine store favoritter uavhengig av sjanger. En tankevekkende og sår historie om lille Ruffen som vil hjelpe sjømannen som er dømt til å seile rundt på havet uten å finne en havn. De fantastiske tegningene til Thore Hansen bidrar til den mystiske stemningen.

Vakre illustrasjoner av Ronald Jakobsen.

En annen bildebok som trollbandt meg som liten var I morgentåkedalen av Jan Deberitz. Her møter vi Morkel Mosetuss som reiser ut for å finne den mystiske kjempesoppen. Historien er spennende, for Morkel møter så mange interessante nye venner og den store skumle Grumleren (kilde). Illustrasjonene er utrolig vakre og trollske ,og Morkel er utrolig søt og snodig. Dessverre så har jeg ikke denne boka lenger, og den er umulig å få tak i. Dersom noen har noen tips til hvor jeg kan finne en utgave av I morgentåkedalen, så blir jeg veldig glad – for den hadde funket som bare det til høytlesing!

Mysterier og detektiver:

Krim er en sjanger som jeg tidlig ble glad i, og jeg tror nok jeg kan takke den iherdige Nancy Drevv (eller Nancy Drew, aka Frøken Detektiv) og Julian, Dick, Anne, George og hunden Timmy i Fem -serien skrevet av henholdsvis Carolyn Keene og Enid Blyton for den interessen. Dette var serier som jeg arvet etter mamma og jeg slukte bøkene rått gang på gang.

Skumlerier og overnaturligheter:

En av mine favorittforfattere både da og nå er Maria Gripe, og det er særlig hennes Skygge – serie: Skyggen over steinbenken, … og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel, samt enkeltbøkene Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen som er favorittbøkene mine. Disse har jeg gjenlest mange ganger, både som barn og som voksen. Og det som er så gøy og fint og bra er at de er like magiske for Silje, 34 år, som de var for Silje 11 år!

Illustrasjon av Amelie Glienke

Helt til slutt er det en liten merkelig og sær fyr jeg ikke kommer utenom; Rydiger von Schlotterstein, også kjent som Den vesle vampyren av Angela Sommer – Bodenburg. Han er egentlig ikke så veldig nifs, men en morsom og sjarmerende tass som er god venn med mennesket Anton. Jeg har lest disse bøkene igjen som voksen, og jeg må nok innrømme at de har tapt seg noe – samtidig så fenger de allikevel på ett eller annet vis og fungerer i høytlesningssituasjoner.

Dette er noen av mine kjære barndomsfavoritter. Hvilke favoritter har du?