The Luminaries av Eleanor Catton – noen tanker.

IMG_20131220_223141Det er en problemstilling som har gnagd i bakhodet mitt den siste tiden: Hvordan skrive en god anmeldelse av en omfangsrik roman på over 830 sider som får sagt hvorfor jeg liker den så godt som jeg gjorde? På et vis så skulle jo ikke dette vært noe vanskelig, jeg har skrevet om mursteiner tidligere, jeg, men med The Luminaries av Eleanor Catton opplever jeg det som skikkelig vrient. Jeg brukte lang tid på å fullføre den, og jeg har brukt nesten like lang tid på å gruble på hvordan jeg skulle formulere noe glupt om det jeg hadde lest. Flere ideer er blitt prøvd ut, og nesten like mange er blitt forkastet:

  1. Lage en illustrert føljetong  – noe som egentlig kunne fungert veldig godt med bokas skrivestil. Men det ble bare med en liten oversikt over hovedpremissene.
  2. Lage et tankekart med forklaringer ved siden av.
  3. Skrive og tegne en oversikt over hver av de tolv delene med piler for å vise hvordan de henger sammen.
  4. Punktvis anmeldelse.
  5. En oppsamling av mer eller mindre sammenhengende tanker rundt de ulike aspektene ved romanen.

Tenke

Tenke

Tenke

Jeg går for nummer 5.

For det er ikke det at jeg ikke har forberedt meg. Notater er skrevet underveis og til slutt, og jeg har noe jeg ønsker å formidle om denne romanen – men så blir jeg plutselig litt usikker på om jeg har fått med meg det jeg skulle under lesingen. Jeg måtte blant annet slå opp en del ord i begynnelsen – og det var uvant for meg siden jeg opplever meg selv som en ganske rutinert leser på engelsk. Jeg hadde itt synkende selvtillit akkurat da – men så skjedde det noe – for ganske kjapt merket jeg at ordene jeg lurte mest på hadde med båter å gjøre – og i stedet for å fordype meg i forskjellene på en barque og en brigantine valgte jeg bare å tenke båt er båt, for så å lese videre. (Til å være perfeksjonist og kontrollentusiast og «Flink Pike», så var det en åpenbaring!).

Og vet dere hva? Det fungerte! Jeg vurderte forresten aldri å legge fra meg boka, for det var noe med historiene som pirret nysgjerrigheten min fra det øyeblikket Walter Moody trådde inn i røykerommet på The Crown Hotel. Det kan ha vært mysteriet som ligger til grunn for møtet, det at kjernen i romanen er en god, gammel krimgåte. Det kan også ha vært selve settingen. Gullgraving og nybygging i New Zealand på 1860 – tallet er noe jeg ikke har lest om tidligere, og det var både spennende og lærerikt å sette seg inn i noe helt nytt og ukjent. Den ene tingen som jeg er helt sikker på at fikk meg til å lese videre og videre (i små omganger) var Eleanor Catton sin skrivestil og måten hun får historien til å føles autentisk på. Det er noe ekstra gøy ved å lese en ny roman som er så gjennomarbeidet og tro mot datidens skrivemåte (0g dette har Clementine skrevet et innlegg om her). Gjennom hele romanen så begynner for eksempel hvert kapittel med et lite sammendrag av hva som kommer til å skje i nettopp det kapittelet. Det er et grep som minner meg om romanene til Dickens (selv om jeg ikke har lest dem, så har jeg bladd i dem):

TRUE NODE IN VIRGO

In which Quee Long is interrupted thrice; Charlie Frost holds his ground; and Sook Youngsheng names a suspect, to everyone`s surprise. s 257

I de første delene hjelper dette til med å gi oversikt, men etterhvert som historien skrider frem  så endrer disse sammendragene funksjon. I stedet for å gi en pekepinn på hva som vil skje videre, så fungerer de i stedet som en like viktig del av historien. De forteller noe mer, de utdyper det vi leser om i selve kapittelet.

Jeg likte også svært godt romanens oppbygging, og den er egentlig verdt et innlegg i seg selv, men jeg velger å gå for kortversjonen: Den er både fiffig og ganske så genialt pønsket ut! Boka er delt inn i 12 deler (astrologiske referanser, men de hoppet jeg bukk over i denne lesningen – stjernebilder er stjernebilder, jmf. båt er båt), der del en er den aller lengste og den neste er halvparten av den forrige og så videre. Jeg opplevde at del en, til tross for at historien fenget meg, var noe tung å komme igjennom. Vi blir introdusert for et svært persongalleri og takk og lov for oversikten foran i boka! Den ble flittig brukt! Det er mye som skjer siden vi får høre historiene til de 13 hovedpersonene med mer, og det er en god del å holde styr på. Det er viktig å ha hodet med, men jeg synes også at forfatteren gjør mye for å hjelpe oss lesere videre.For eksempel bryter fortelleren tidvis inn og henvender seg direkte til leseren:

We shall therefore leave Thomas Balfour standing on the wharf with his hands in his pockets, squinting into the rain. We shall turn our gaze some two hundered yards to the north, and alight at the Auction Yards on Gibson Quai  – where, behind the rostrum, an unpainted door leading to a private office bears the legend Nilssen & Co, Commission Merchants.

In deference to the harmony of the turning spheres of time we shall resume our tale exactly at the moment Balfour left off – in Hokitika, on Saturday, the 27th of January, at five minutes before one in the afternoon. s 118

Disse bruddene skjer helt naturlig og jeg fikk følelsen av å bli løftet opp slik at jeg fikk se hele Hokitika i fugleperspektiv, for så å – forsiktig av fortelleren – bli plassert slik at jeg fikk oppleve en av de andre karakterenes historie. Det var en opplevelse jeg syntes tilførte det lille ekstra til leseopplevelsen.  En annen måte som Catton hjelper leseren med å holde oversikt over handlingene i del en, er å legge inn noen sider der Moody oppsummerer kveldens samtaleemner. Det synes jeg fungerte på en naturlig og god måte.

Romanen er bygd opp etter spiralprinsippet, og det var jeg glad for at Clementine gjorde meg (og andre) oppmerksom på før jeg tok til med lesingen. Som lærer er jeg godt kjent med dette prinsippet som går ut på at et nytt  lærestoff bygger på et tidligere lært stoff. I matte blir elevene gjort kjent med prinsippene for et tema på høsten og i løpet av våren vil temaet komme igjen, denne gangen litt mer utfyllende. Dette vil skje med det samme temaet gjennom hele skoleløpet, men for hver gang så går man mer i dybden. Stoffet vil bli repetert og utdypet. Og akkurat slik er det med The Luminaries også! Catton starter med å gi leseren det store bildet, selve oversikten, i den første delen. Hovedplott, karakterer og bihandlinger blir presentert gjennom at de 13 mennene på The Crown Hotel forteller sine historier og sine versjoner av historiene. Deretter viser hun leseren veien inn og for hver del blir leseren tatt med dypere ned i materien. Siden hver del er kortere enn den forrige, så blir lesingen nettopp som å lese seg nedover i spiralen. Da en spiral alltid går raskere jo nærmere man nærmer seg sentrum, så gikk også lesingen raskere og raskere jo nærmere jeg kom slutten på romanen. Det var rett og slett en kul opplevelse! Og det er, som jeg har nevnt tidligere, en svært fiffig måte å bygge opp en roman på!

Jeg synes at Eleanor Catton med The Luminaries har skrevet en svært imponerende og storslagen historie. Jeg ønsker ikke å gå inn på selve handlingen mer enn jeg har gjort i dette innlegget, men den er herlig komplisert, full av komplotter, lurerier og mystiske bekjentskaper. Jeg er imponert over den stålkontrollen forfatteren viser ved å på en finurlig måte knytte hendelser, personer og historier sammen på en så tilfredsstillende måte som hun gjør – og at hun i tillegg får det til å virke så enkelt! Romanen er full av detaljer og skildringer, ja, jeg følte at den nesten sprutet over av skriveglede og kreativitet, og det gjorde at jeg satt enda større pris på den!

The Luminaries er rett og slett mesterlig gjennomført, og jeg gleder meg til å lese den igjen! (For det kjenner jeg at jeg må, for jeg fikk nok ikke med meg alt, gitt).

Anbefales!

Boka er årets Man Booker Prize – vinner og jeg har lest den i forbindelse med Clementines lesesirkel. 

wpid-IMG_20131212_163436.jpg

Mister Pip av Lloyd Jones

Mister Pip er en prisbelønt og Booker – nominert (2007) roman skrevet av den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones. Jeg ble først gjort oppmerksom på denne boka gjennom Clementine, og som vanlig når jeg leser en av hennes omtaler så fikk jeg umiddelbart lyst til å lese boka. Det faktum at Mister Pip filmatiseres med Hugh Laurie i hovedrollen var bare det lille ekstra dyttet jeg trengte for å faktisk kjøpe og lese den ganske raskt – jeg mener Clementine OG Hugh Laurie! Kan det bli bedre?

Handlingen i romanen foregår på begynnelsen/midten av 1990 – tallet på øya Bougainville i Papa Ny Guinea. Fram til 1997 lå øya i frigjøringskonflikt med papuanske staten (kilde), og disse urolighetene ligger som et bakteppe gjennom hele romanen. Vi møter den unge jenta Matilda som bor i en landsby sammen med moren sin. Faren har reist til Australia for å jobbe, og hun blir etterhvert vitne til at jo mer fremskreden faren for blokade blir, jo flere og flere av områdets hvite beboere er det som flykter. Da blokaden er et faktum er det bare igjen en hvit mann på øya, Mr Watts. En underlig mann som er sammen med en av øyas kvinner, og som lever et noe gåtefullt liv i landsbyens gamle misjonshus.

Mr Watts tar på seg oppgaven som lærer for barna i landsbyen, han har en eneste bok; Great Expectations av Charles Dickens og den leser han høyt i for elevene. Snart blir de alle sammen henført av historien om Pip, men det er ikke alle i landsbyen som er like glade for denne nye interessen .

Lloyd Jones har skrevet en fengslende og vakker bok der medmenneskelighet, identitet og  kjærlighet til litteraturen står sentralt. Historien om Matilda som knytter seg så intens til Pip og Mr Watts, og den nærheten som etterhvert utvikles mellom dem er vart og nydelig skildret. Fortelleren er Matilda, og stemmen hennes er barnlig og passer godt til en 13 – åring som har opplevd en del.  Jeg har dog et bittelite problem med nettopp denne fortellerstemmen – det er ikke slik at det er den 13 – årige Matilda som forteller, det er den voksne Matilda som ser tilbake. Jeg tror ikke at den voksne Matilda egentlig uttrykker seg på den måten? Allikevel, bruken av en barnlig fortellerstemme, påtatt eller ikke, er et grep som gjør at jeg under lesingen lettere klarer å identifisere meg med det som skjer og at jeg opplever historien som mer ekte.

Mr Watts – el. Mr Laurie.
Trykk på bildet for kilde.

Gjennom det som skjer i Mister Pip blir vi både kjent med Matilda selv og  Mr Watts sin historie, hele tiden mens farene for angrep av separatister og statlige styrker truer i det fjerne. Jeg opplevde at romanen har flere stemningsskifter, i starten er boka veldig sjarmerende. Jeg fryder meg over å lese om skoledagene som varierer mellom høytlesing av Great Expectations og besøk fra barnas mødre/bestemødre som deler sine kunnskaper om verden. Jeg smiler til Mr Watts sin bruk av vanskelige ord og begreper og hvordan han må reflektere seg frem til en ny definisjon sammen med barna – det er ikke bare bare å lære på et andrespråk! Etterhvert som krigens grusomheter kommer nærmere og forskjellen mellom Mr Watts syn på verden og øyas tradisjonelle verdenssyn blir tydeligere, får historien som skildres en mer mørk og alvorlig tone. Denne utviklingen synes jeg både er spennende og interessant. Den bidrar også til å gjøre hele historien mer troverdig – det er ikke noe søtt og sjarmerende ved krig og grusomheter.

Da jeg skulle sette meg ned for å skrive notater om Mister Pip, merket jeg meg at romanen på en måte kan deles inn i tre deler – nb; den er ikke delt inn i deler fysisk. Den første delen er når Mr Watts og elevene leser Great Expectations sammen og når de, på grunn av uforutsette ting, skal forsøke å gjenskape Dickens sin tekst. Den andre delen er Mr Watts sin egen historie som han forteller ved bålet, mens den tredje delen er Matildas historie videre. Mens jeg leste den andre delen så opplevde jeg at jeg forsto Mr Watts sin motivasjon i første del bedre – jeg forsto mer hvorfor han valgte å invitere alle disse mødrene inn i klasserommet for å fortelle om alt det de var eksperter på, tiltross for at dette førte til ugreie episoder. Mr Watts sin historie i Australia sammen med kjæresten/kona Grace og historien han skaper i klasserommet sammen med elevene og mødrene deres er en parallell, som jeg ser det. Mr Watts ønsker rett og slett å fullføre det store prosjektet han og Grace begynte på for sin ufødte datter – muligens – min tolkning?

Mister Pip av Lloyd Jones er en roman å bli glad i. Karakterene er på hver sin måte helt herlige – ja, til og med disse mødrene! De er troverdige og ekte, de kommer ut av sidene som mennesker av kjøtt og blod. Du blir glad i dem, du heier på dem og du blir både trist og lei på vegne av dem. Mister Pip er en alvorlig, søt, trist, skremmende, tankevekkende, sjarmerende, vond og vakker bok. Jeg likte den veldig god.

Ut på langtur!

Lesingen min den siste uka har vært litt laber, så målet mitt med å lese to bøker i uka har jeg ikke nådd. Jeg har hatt en del andre ting å ordne, for i morgen setter jeg meg på et fly der første stopp er Bangkok, Thailand. Der blir jeg i ca 12 timer før jeg igjen setter meg på et fly for å reise videre til Auckland, New Zealand!

Auckland, New Zealand

Her skal jeg, sammen med andre lærere, besøke flere skoler i området – snakke med rektorer og pedagoger og få være med inn i klasserom og observere undervisning. Jeg gleder meg!!

Pakkingen er en utfordring – her er det minus 20 og jeg er i strikkekjole og ull – modus, mens der nede er det sommer og noen og 20 pluss. Jeg har rotet frem sommertøy, men så var det lesestoff…. hva skal jeg ha med meg på flyet??

Hush, hush blir med fordi jeg ikke har lest den ferdig ennå….(liker den godt), i tillegg tror jeg at litt krim er kjekt å ha. I fjor leste jeg Jussi Adler-Olsen sin Kvinnen i buret, i dag fant jeg bok nummer to; Fasandreperne. Den havner også i håndbagasjen.

Parken av Singh og Normann har vært min dårlige samvittighet denne uka. Jeg har, sammen med flere andre bloggere, fått boka av forfatterne for å anmelde den – og det har jeg ikke rukket ennå. Løsning: Parken får også være med på langtur!

Så dette er bøkene som får være med meg halvveis rundt jorda!