#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker?
Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der det ofte er både en katt og noen som spiller på piano OG sjarmerende utsikt til Notre Dame. Hele stedet er bare pur lykke for enhver bokelsker!

image

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et eget innlegg om Shakespeare & Company etterhvert, for jeg deltok nemlig på et arrangement tidligere i uka som satt i gang tankespinneriet. Men det blir ikke i dag, for i dag vil jeg heller fortelle om to – for meg – helt nye bruktbokbutikker. Takk til Didi!

Bli med til Odeon – området på Saint Germain des Pres der den originale Shakespeare & Company i sin tid lå!

image

Ta av fra Boulevard Saint – Germain etter kinoen og en verden av bokbutikker vil åpenbare seg – stort sett franske, selvfølgelig,  men også engelske San Francisco Book Company i rue Monsieur le Prince og The Berkeley Books of Paris i nabosmetten rue Casmir Delavigne.

image

image

Begge butikkene selger kun (?) brukte bøker og de har et enormt utvalg av sjangre. Prisene varierer fra 3 – 4 euro for pocketbøker og oppover til unevnelig antall euro for sjeldne førsteutgaver.  Jeg navigerte selvfølgelig mot områdene der bøkene lå stablet som tetrisbrikker og der jeg kunne skimte mange oransje bokrygger.

image

Jupp!

San Francisco Book Company og The Berkeley er mekka for alle som elsker de gamle Penguin – utgavene! Hylle på hylle, rad på rad med Penguin – og mye annet og – men PENGUIN! Gamle og kule omslag! Hurra!

image

Jeg brukte selvfølgelig hele dagen på disse to butikkene, og jeg er godt fornøyd med fangsten:
– To bøker av Anita Brookner. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig om denne forfatteren før, men hun vant Man Booker – prisen for romanen Hotel du Lac, og det var den ene grunnen til at jeg ble nysgjerrig.  Grunnen som overbeviste meg helt var første setningen i A start in life:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

He, he 🙂

Great House av Nicole Krauss – fordi jeg elsket Kjærlighetens historie og fordi den var signert!

image

– En nydelig 1970  Penguin – utgave av Evelyn Waugh sin Vile Bodies som matcher fjorårets Brideshead Revisited.

image

image

To John Wyndham – bøker; The Chrysalids (1971 – utgave) og 1954 – utgaven av The Day of the Triffids. (Er den ikke nydelig!)

image

Er det noen som har lest disse bøkene?

Au revoir!

Tøffe kvinner i litteraturen.

I anledningen 8. mars tenkte jeg at det kunne være morsomt med en liten liste over kvinnelige karakterer fra bøker som jeg opplever som tøffe – på ulike måter:

IMG_20140308_182315

Hvordan ville din liste sett ut?

Ellers oppfordrer jeg alle til å lese Glamourbibliotekarens flotte innlegg om Kvinnedagen!

1001 – bok: Kjærlighetens historie av Nicole Krauss

Kjærlighetens historie av Nicole Krauss er den første 1001 – romanen jeg leser i 2014, og for kjærlighetenshistorieen pangstart dette var! Jeg kjenner at hele meg svulmer av kjærlighet for karakterene og historiene forfatteren har skapt, og jeg har mest av alt lyst til å begynne på boka igjen nå med det samme!

Noe som er gjennomgående for meg når jeg leser en roman som tar fra meg pusten, er at jeg i ettertid har store problemer med å «hente ned» historien igjen. I en uke nå har jeg vært en del av alle ordene, alle setningene og alle hendelsene i romanen – jeg har vært inne i boka, samtidig som alle disse snodige og gode karakterene har krypet inn i alle deler av kroppen min – i hjernen min, magen min og hjertet mitt. Og så skal jeg nå samle opp alt; alle følelsene som den har fått meg til å føle på, latteren, smilene, sorgene, gledene, varmen – og prøve å formidle dette skriftlig! Det er vanskelig, og jeg tror den beste beskrivelsen er at jeg har lyst til å pakke hjertet mitt rundt denne boka slik at jeg er helt sikker på at jeg får båret den med meg for alltid.

Jeg synes, som dere sikkert har forstått, at Kjærlighetens historie av Nicole Krauss er en slik roman som alle – absolutt alle – bør lese, men jeg skal videre prøve å skrive ned litt mer om hva den handler om og hvorfor jeg mener at denne er altfor god til å ikke bli lest – av alle.

*samle seg, fokus, fokus*

Vi befinner oss i New York på tidlig 2000 – tall, og romanen er delt inn i forskjellige deler der ulike fortellerstemmer forteller tre historier som etterhvert skal vise seg å være forbundet. Vi møter Leo Gursky, en polsk immigrant i 80 – årene, som etter 2. verdenskrig reiste til USA for å finne igjen sitt livs kjærlighet, Alma, for så å oppdage at hun har båret frem et barn som er hans og at hun har fått et nytt liv med ny mann. Historien til Leo er fortalt i førsteperson, og vi får vite om hans daglige liv med vennen Bruno, angsten hans for å dø ubemerket, uten å ha satt spor etter seg, samt hans store ønske om å skrive. Vi får også tilbakeblikk som viser hans liv i på landsbygda i Polen som barn og ungdom, hans forelskelse i Alma som resulterer i et manus. Et  manus han tror er gått tapt for alltid.

En annen karakter vi blir godt kjent med er den 14 år gamle Alma. Hun er oppkalt etter kvinnen i en roman som faren ga til moren hennes en av de første ukene de var sammen; Kjærlighetens historie. Alma bor sammen med moren som er oversetter og den yngre broren som tror at han muligens kan være Messias. Faren døde da Alma var 7 år, og det er tydelig at den lille familien som er igjen alle savner ham på sine egne, helt spesielle måter. Når historien til Alma starter har hun bestemt seg for å finne en ny mann til moren, og da moren plutselig får en privat henvendelse om å oversette Kjærlighetens historie til engelsk, begynner Alma både å jakte på hvem denne mystiske mannen er og bokens Alma.

Den tredje sentrale personen i denne romanen er Lev Litvinoff, mannen som er kjent for å ha skrevet Kjærlighetens historie. I motsetning til Alma, Leo og de andre karakterene som befinner seg i moderne New York, foregår historien om Lev i størst grad i Polen og Sør – Amerika på 1940 – 1950 – tallet, og den forteller om forholdet mellom ham og hans kone. Vi blir også – muligens – kjent med tilblivelsen av romanen og dens ferd fra hans skrivebord til utgivelse og hvordan en av utgavene havnet i hendene til Almas far.

Gjennom hele Kjærlighetens historie alternerer vi mellom historiene til Leo, Alma og Lev, og de er alle skrevet på forskjellig måte. Som nevnt er Leos livshistorie fortalt av ham selv i nåtid og med flere tilbakeblikk. På den måten blir vi gradvis mer og mer kjent med Leo slik han er i dag og hva som har formet ham til å bli den han er. Jeg opplevde å bli knyttet til ham fra første setning, han har en veldig distinkt, skravlete stemme som gjorde at jeg følte at jeg kom veldig nær ham og som også gjorde at han fremsto som svært levende og ekte. Han er pussig og vittig, samtidig som savnet etter Alma og sønnen han aldri fikk ta del i livet til er en veldig stor del av ham. Jeg fikk vondt inne i meg mens jeg leste om hans møte med sønnen, den geniale forfatteren, som ikke vet at mannen som står i signeringskøen er faren hans, og jeg ble veldig delaktig i Leos sorg da sønnen dør, en sorg han ikke kan vise utad fordi ingen vet at han er faren. Samtidig så er det mange både sjarmerende og lune og mer skarpe og observerende øyeblikk. Leo Gursky, til tross for alderen, har stor mulighet for å havne til topps på min Litterære valentinere 2015 – liste! Han er nydelig! (Jeg ser ham for meg som en Walter Matthau – type).

Alma forteller også sin historie selv, men gjør det gjennom lister over ulike hendelser som tilsammen utgjør en helhet. Jeg opplever også hennes stemme som svært distinkt og egen. Som Leo bærer hun også på et savn. Hun savner faren sin og hun går rundt med en frykt for at hun ikke rakk og bli ordentlig kjent med hvem han var. I tillegg har hun bekymringer rundt lillebroren, Bird, som drar sin tro litt for langt og for at moren aldri skal få oppleve kjærligheten igjen. Jeg vet ikke om det er fordi handlingen foregår i New York, men Alma sine skildringer av familien får meg til å tenke på J.D. Salinger beskrivelser av den eksentriske Glass – familien og Wes Anderson – filmer. Det er noe med det snurrige, men intellektuelle miljøet, tror jeg, og det at alle familiemedlemmene holder på med sine egne, helt private, eventyr, samtidig som vi også kan kjenne at de bryr seg om hverandre – men at de i  hovedsak er mer opptatt av å fungere i sine egne bobler, enn i fellesskapet. Alma er en veldig sterk karakter, hun er ikke en typisk fjortis av det 21 – århundret, men mer en «gammel sjel». Egentlig så opplever jeg at hele romanen, med unntak av at den er svært forankret i 2. verdenskrig, er  uavhengig av tid. Følelsene og opplevelsene ville vært de samme uansett hvilke tidsepoke romanen hadde vært satt til. Det å elske, miste og savne er en del av det å være menneske, og det synes jeg også kommer godt frem i de små kapitlene fra romanen i romanen Kjærlighetens historie. 

Delene som omhandler Lev Litvinoff skiller seg fra de andre ved at den er skrevet i tredjeperson. Den ga meg følelsen av å lese biografien til forfatteren, og det tok en del lengre tid for meg å bli like oppslukt i disse delene som i de til Leo og Alma. Jeg opplevde, som nevnt, at jeg kom dem veldig nært, veldig raskt, mens med Lev så opplevde jeg at forfatteren med vilje skapte en distanse mellom meg som leser og karakteren. Etterhvert som historiene filtret  seg sammen og det større bildet ble synlig for meg, så merket jeg også at denne distansen ble mindre, men selv om Litvinoff og hans valg i livet, spiller en viktig rolle for helheten, så må jeg innrømme at det ikke var hans historie som rørte meg mest.

Jeg nevnte det innledningsvis, men jeg nevner det igjen, jeg falt helt pladask for Kjærlighetens historie. Jeg er imponert over Nicole Krauss sin evne til å gi alle fortellerstemmene i romanen sine egne, troverdige særtrekk, samtidig som at hun klarer å bevare romanens helhet. Jeg sitter ikke igjen med følelsen av å ha lest tre – fire ulike historier, men en samlet historie der alle trådene blir knyttet sammen på pussig vis. Skildringene hennes av steder, miljøer, karakterene og deres relasjoner er så gode at jeg kjente at jeg var der med dem, enten de var i leiligheten til Misha – Almas russiske kjæreste, gjemt i en høyball med to tyske soldater stående centimeter unna eller liggende i en seng i Sør – Amerika. Og selv om det handler om kjærlighet, tap og savn, så er alt skrevet i et klisjefritt og nøkternt språk (i motsetning til hva jeg har holdt på med i dette innlegget…) Det er så godt med slike bøker og slike forfattere!

Da jeg var ferdig med romanen i går formiddag så begynte jeg plutselig å gråte. Ja, den er vemodig på slutten, men jeg tror at jeg gråt fordi jeg ikke hadde flere sider igjen. Jeg ville så gjerne være i dette universet enda litt lenger. Den er rett og slett vakker.

Anbefales – til absolutt alle, uansett sjangerpreferanser eller interessefelt. Les!

Kjærlighetens historie av Nicole Krauss var desemberboka i Lines lesesirkel, så det er mange som har blogget om den. Blant annet: Ellikken, Lena, Birthe, Monika, Elida, Elisabeth, Rose – Marie og Mari.