# 3/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

påsketurDa er det 1. april og påskeferien nærmer seg slutten – eller, jeg er blant de heldige da for jeg har ferie i morgen også :-). Det er også på tide med et nytt oppsummeringsinnlegg, og jeg tenker jeg skal begynne på samme måte som sist gang, nemlig med en hyllest til våren! For nøyaktig en måned siden jublet jeg over at det endelig var vår og så for meg deilige dager med varmegrader og snøsmelting. Varmegradene og snøsmeltingen lot vente på seg,  men nå i påsken har det virkelig vært deilig! Hipp hurra!! NÅ kjenner jeg virkelig våren!!!

Så over til hva dette innlegget egentlig skal handle om; lesemålene mine så langt. Jeg føler at jeg ligger godt an, men vi får se hva tallene egentlig viser.

Mars startet friskt;  som en konsekvens av at jeg ikke leste en eneste klassiker i februar satt jeg i gang med Cold Comfort Farm av Stella Gibbons. En klassiker og 1001 bok som beskrives som morsom virket som et ypperlig valg – der og da, men?  Tja… jo, ja historien om Flora Poste som drar til Cold Comfort Farm for ¨å «hjelpe» sine bondetamper av noen slektninger er morsom, men jeg opplevde at det var ganske vanskelig å lese den muntlige Essex – dialekten – det tok lang tid og motivasjonen sank etterhvert ganske raskt.  Jeg så med gru at en lesesump var i emning og valgte til slutt å legge hele boka fra meg – for nå (jeg er over halvveis). Da hadde det gått en og en halv uke og jeg så lesemålet med å lese 60 bøker på et år vinke til meg i det fjerne…. Takk og pris kom leselysten kjapt tilbake og jeg endte faktisk med å lese hele 6 bøker i mars, noe som gjør at jeg nå ligger på 16 leste bøker totalt! Det er jeg godt fornøyd med!

Jeg leste blant annet min første Maria Lang bok, ble lettere sjarmert og klarte å overbevise meg selv om at Mord på kirkegården til nød kunne regnes som en krimklassiker. Billig kryss, men like fullt et kryss – kremt, kremt. En annen krim; Asle Skredderberget sin nye roman om Milo Cavalli, Smertehimmel, falt virkelig i smak og jeg har nå utnevnt meg selv til misjonær for Skredderberget sine krimromaner på jobb. Det funker! Mars var også den måneden der jeg helt og holdent kom over min aversjon mot 2. verdenskrig bøker; både Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer og Den fortrolige av Hèléne Grèmillon handler på et vis om denne perioden – og jeg likte dem veldig godt begge to! Forskjellige, men svært gode historier. Jeg tror faktisk at den sistnevnte er favorittboka mi i mars, med Guernsey og Smertehimmel på delt andre plass!  Måneden ble dessverre avsluttet med to «meh» – bøker; den grafiske romanen Fallteknikk av Inga H. Sætre og memoarene Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch. Men slik er det, jeg leser så mye og plukker med meg bøker hist og her og alt kan ikke være gull – selv om det selvfølgelig er det jeg håper på.

bokhaug

Nye i hylla: bøker om bøker, Paris og WW2.

I mars har jeg, som vanlig, handlet «litt» bøker. Jeg har fått helt dilla på bøker som handler om bøker, og dersom handlingen også foregår i min favorittby Paris – ja, da er det egentlig ikke noe særlig å lure på!

Litt statistikk:

  • 16 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 3 av 6 1001 – bøker.
  • 2 av 12 klassikere.
  • 2 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg er strålende fornøyd med at jeg har lest 16 bøker og dermed er i rute for lesemålet på 60 bøker, samt at jeg har skrevet om alt jeg har lest! Jeg føler også at jeg er godt i gang med 1001 – bøker, Dokufeber og Serie – fortsettelser målene mine, samtidig som jeg er i gang med målet om å lese 6 grafiske romaner. Silje goes classic har jeg også begynt på, men der kreves det nok litt mer dedikasjon de neste månedene.  Dickens, Rushdie, Gaiman, Jackson – hm??? De har jeg ikke møtt??

Hvordan ligger du an?

Anette har laget et linkeinnlegg for leseoppsummeringer. Ta en titt, da vel.

Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch

Etter at Nina Sankovitch mister søsteren sin i kreft kan det virke som om tolstoytilværelsen hennes spinner ut av kontroll – sin egen og familiens bunnløse sorg over å ha mistet en søster, en datter og en tante kombinert med et ønske om at hverdagen skal gå mest mulig knirkefritt fører til at hun de neste årene ikke klarer å sette seg ned og faktisk kjenne på tapet, kjenne på sorgen og også forsone seg med det som har skjedd. Hun forstår at hun må gjøre noen endringer og bestemmer seg etterhvert for at hun skal stoppe og løpe og i stedet fordype seg i bøker. Hun skal lese en bok hver dag i et helt år.

Bøkene og historiene hun leser gir henne ny innsikt og nye måter å forholde seg til tapet av søsteren på, samtidig som de også får henne til å tenke og reflektere over hennes eget forhold til seg selv, til søsteren og til resten av familien. Tolstoy and the purple chair er Nina Sankovitch sine memoarer der hun med utgangspunktet i dette leseåret også gir leserne innblikk i sin egen oppvekst og sin kjærlighet til søsteren.

Jeg ble først gjort oppmerksom på Nina Sankovitch sitt prosjekt av Mari etter at jeg hadde lest – og elsket!! – Howards End is on the Landing av Susan Hill. Tolstoy and the purple chair hørtes ut som noe i samme gate, så da jeg klarte å lete opp boka så bestilte jeg den pronte! Jeg virkelig gledet meg til å lese nok en bok om bøker og leseglede! Ja, så feil kan man ta!

Der Susan Hill sine memoarer først og fremst handler om litteratur i alle former, så er Sankovitch sine memoarer noe helt annet. Stikkord her er tap og sorg, og det er det som i all hovedsak preger teksten. Tolstoy and the purple chair er ikke en bok om bøker, det er en selvhjelpsbok der forfatteren bruker litteraturen for å komme ut av en vanskelig tid – og det er jo i og for seg helt greit, men det var ikke det jeg hadde sett for meg – og ikke liker jeg  selvhjelpsbøker heller, så dere skjønner at dette ble en stor suksess…

Bøkene som forfatteren leser gjennom dette året (365 bøker) blir kun brukt i denne boka som en brekkstang for videre tankerekker og minner som er viktige og forløsende for Sankovitch. Og det er her jeg begynner å få problemer – for det hele blir så veldig sprikende og hoppende. Jeg liker flere av minnene, og ja, jeg fant flere gullkorn og sitater som jeg merket av mens jeg tenkte at «dette, dette var virkelig godt sagt!», men helheten opplevde jeg som rotete. Jeg klarte aldri å få helt tak på teksten, jeg klarte aldri å bli virkelig engasjert i det som ble fortalt og det hele ble alt for «all over the place» i mangel på et norsk uttrykk. Jeg følte nesten at Nina Sankovitch skrev ned alt hun kom på, tenkte og følte underveis i prosjektet – fri flyt – og så bare ga det ut som denne boka. I store deler av teksten så er det ikke noen retning og heller ingen stor refleksjon over hva hun egentlig ønsker å oppnå med dette leseåret – de samme følelsene i forhold til søsterens død og den dårlige samvittigheten blir kvernet på igjen og igjen og igjen – i det uendelige. Og selv om det er helt naturlige og forståelige tanker når man har mistet noen, så blir det altfor gjentakende i bokform – selv om det er memoarer. Det blir bare irriterende, og det er jo fryktelig trist med tanke på bakgrunnen for denne boka!

Dette leseprosjektet/finne – tilbake – til – seg  – selv – prosjektet var helt sikkert veldig givende for forfatteren, men det var dessverre alt for lite givende for meg som leser. Denne boka ga meg virkelig ikke Dokufeber!

Har du lest Tolstoy and the purple chair? Hva syntes du om den?