Det syvende barnet av Erik Valeur.

detsyvendebarnetJulen 1961 poserer 7 spedbarn foran juletreet til det berømte barnehjemmet Kongslund ved København. Kort tid etter er barna adoptert bort og de vokser opp uten å vite noe om sin egen fortid.

Nesten 50 år etter får flere personer, blant annet stabsjefen i innenriksdepartementet og en journalist, et anonymt brev med en artikkel om Barna på Elefantstuen og et adopsjonsskjema med navnet John Bjergstrand på. Hvem er dette barnet? Hvorfor prøver innenriksministeren å tåkelegge hele saken? Er det tilfeldig at dette brevet dukker opp rett før Kongslunds store 60 års jubileum og at det er nettopp disse personene som er mottakerne? Og hva er det som er så spesielt med de sju barna som bodde noen måneder sammen på Elefantstuen?

Det syvende barnet er Erik Valeur sin debutantroman, og det er virkelig litt av en debut – både i fysisk omfang – den er svææææær – og i handling. Anslaget som er satt til flere mystiske begivenheter i fortiden, særlig i forbindelse med noen barnefødsler i 1961, dro meg inn og gjorde meg svært nysgjerrig på hvor denne mursteinen skulle føre meg. Denne nysgjerrigheten vedvarte gjennom hele romanen – forfatteren klarer gjennomgående å bygge opp en spenning som trigger til videre lesing – og jeg endte med å rett og slett pløye igjennom den på under en uke! Jeg var oppslukt! Og det er selvfølgelig vel og bra, det forteller jo at jeg satt pris på boka og at den fenget meg. For det gjorde den.

Jeg gikk inn i Det syvende barnet med en forventning om at dette skulle være en vanlig krim, og det synes jeg ikke den var. Den har en gåte som ligger i bunn; Hvem er John Bjergstrand og hva har de syv barna fra 1961 til felles? Hva er det ledelsen på Kongslund skjuler?  Det er disse spørsmålene og konsekvensene av at disse spørsmålene blir stilt om driver romanen fremover og som skaper spenning og intensitet. I tillegg skjer det enkelte drap, men de er aldri helt i fokus.Det er ikke jakten på en eller flere mordere som er viktig, men å finne ut av hva som gikk for seg den gangen da sju små barn bodde på Kongslund. Boka har, slik jeg ser det, krimelementer uten å være en tradisjonell krim, og det synes jeg fungerer godt.

Opprullingen av mysteriet og saken er spennende. Den strekker seg over flere tiår og historien som fortelles er fascinerende og bred. Den inneholder mange sidehistorier der vi blir bedre kjent med de sju barna og deres oppvekst, og jeg synes på et vis at en del av disse skildringene kunne vært mindre i omfang. Er alt vi får vite om de ulike karakterene viktige for saken som utfolder seg i nåtiden? Jeg mener nei, absolutt ikke – og selv om jeg likte å være i det universet som Erik Valeur har skapt rundt Kongslund og barnehjemsbarna mens jeg leste, så var det en del som ikke tilførte noe til hovedhistorien og som jeg nærmest opplevde som en rent bonusmateriale. I en bok på 850 sider så er det ikke behov for ekstra tekst for tekstens skyld. En del av sidehistoriene er selvfølgelig essensielle; et av temaene i romanen er identitet og tilhørighet og da er det viktig å vite hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til nettopp disse følelsene, men del tekst kunne godt vært unnlatt, for min del.

Jeg nevner lenger opp i omtalen at jeg ble sugd inn i handlingen og at Det syvende barnet er en spennende og fengende roman. Og ja, det er den! Allikevel så opplevde jeg ikke historien som troverdig. Fremstillingen av både mediaverdenen og politikken tror jeg ikke på i det hele tatt, og jeg tok meg i å lure om forfatteren har skapt et alternativt København der alt er skrudd opp noen ekstra hakk på sprøhetsskalaen. Så kan man jo spørre seg, blir alt som skjer fremstilt slik fordi fortelleren er en skikkelig upålitelig forteller som både er en mester til å styre begivenhetene dit h*n vil og har sin egen fortolkning av mye og mangt? Det var for eksempel morsomt å se på slutten av romanen hvor mye jeg som leser faktisk hadde blitt manipulert underveis, og dersom jeg nå, mens jeg tenker tilbake på det som jeg opplevde som lite sannsynlig, også blir manipulert og at alt kun er et resultat av denne upålitelige fortelleren – ja, da er det jo ganske genialt alt sammen!

Det syvende barnet av Erik Valeur er en spennende og massiv debut. Den er velskrevet og god å lese, selv om jeg nok synes den var en tanke for lang. Jeg likte godt selve mysteriet og den snedige måten forfatteren blander krimelementer med store temaer som identitet og tilhørighet.

Har du lest denne boka? Hva synes du om den?

Takk til Schibsted for anmeldereksemplar.

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

februarlesestoff

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

  • 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
  • 3 av 6 1001 bøker.
  • 1 av 12 klassikere.
  • 1 av 6 dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Salman Rushdie
  • 0 av 1 Charles Dickens
  • 0 av 1 Neil Gaiman
  • 0 av 1 Shirley Jackson
  • 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Inntrengeren av Håkan Östlundh

Familien Andersson/Kjellander kommer hjem til Fårö etter en lang ferie på inntrengeren2fastlandet. Vel innstallert i huset sitt oppdager de at ting ikke er som de skal være, riktig nok har de leid ut huset mens de har vært bortreist, men gjenstander er forsvunnet, knust glass ligger strødd på gulvet og noen har lagt avføring innimellom barnas leker. Da de finner et familiebilde der noen har stukket ut øynene deres føler de at dette er mer en trussel enn en dårlig spøk og kontakter politiet.

I løpet av kort tid dukker det opp et nytt bilde; ødelagt på samme måte, og når datteren Ellen blir borte blir de virkelig redde. Hvem er det som er ute etter dem? Etterforsker Henrik Broman og hans kollegaer ved Visby – politiet står over for en sak det er vanskelig å få grep på. Hva er det egentlig som ligger bak disse truende hendelsene? Er det slektninger som vil hevne seg etter et arveoppgjør, eller ligger det noe helt annet bak? Truslene eskalerer, og snart er det en kaldblodig morder politiet jakter på.

Inntrengeren er mitt første møte med forfatteren Håkan Östlundh, men det skal  ikke bli mitt siste! Dette var en så utrolig spennende, skummel og intens leseopplevelse at jeg rett og slett mistet pusten – den var vanskelig å legge fra seg, samtidig som den hadde en ubehagelig stemning over seg som gjorde at jeg satt med hjertet i halsen og høy puls stort sett hele tiden. Jeg opplevde at jeg satt/lå på nåler under hele lesingen – og det er det lenge siden en kriminalroman har gjort med meg.

Men hva er det med akkurat denne historien som griper (og skremmer!) meg så mye? Jeg tror det er at Östlundh velger å ta utgangspunkt i noe som alle ville opplevd som et overtramp – noen ukjente har vært inne i huset ditt. Den følelsen av at noen har snoket og rotet rundt i dine ting – bare tanken er ubehagelig, og strengt tatt et scenario som flere av oss enten har opplevd eller kommer til å oppleve en gang i livet. Men Östlundh går et skritt lengre; den ukjente har lagt fra seg visittkort og trusler som helt klart er rettet mot de som bor i huset – det er ikke pøbelstreker og hærverk, det er personlig og det er utført av en gjerningsmann som de ikke kan se, men som ikke er redd for å gå enda lenger i sine handlinger mot familien. Jeg kjente nesten at gjerningsmannens ondskap/galskap (?) sydet ut av sidene – og det var nettopp det, tror jeg, som skremte vettet av meg mens jeg leste, og som fikk meg til å sluke sidene i noen kjappe jafs. Jeg måtte jo få vite hva som kom til å skje videre!

Håkan Östlundh har valgt å fortelle det som hender gjennom bruk av flere synsvinkler; vi får ta del i følelsene og opplevelsene til både politi og ofre, samt enkelte dagboknotater fra gjerningspersonen. Dette er med på å skape nærhet til og sympati med flere av personene i historien, og det gjør også slik at spenningen holder seg langt over gjennomsnittet gjennom hele boka. Det at vi lesere får bli med når hovedpersonen Henrik får vite noe viktig om ofrenes bakgrunn, eller at vi er til stede mens Malin Andersson og Fredrik Kjellander finner et bilde med utstukkede øyne i postkassa, gjør at karakterenes opplevelser blir så mye mer nær og ekte. Vi er der når det skjer, vi blir skremt sammen med ofrene eller vi blir opprømt sammen med politiet fordi de kanskje muligens har funnet en ledetråd. Det oppleves som førstehånds, og det gjør at  det med ett blir fryktelig ekkelt og skremmende når ting hender. Det gir en helt annen leseopplevelse enn når man får mange av hendelsene referert til i etterkant. Historien blir rett og slett, og enkelt og greit mye mer spennende å følge.  Men det er ikke alt; romanen har også en svært godt utviklet krimintrige som jeg tror på. Forfatteren planter små korn av tvil her og der,presenterer ulike motiver og lar historien ta flere omveier og U – svinger før han samler trådene og den virkelige gjerningsmannens motiver blir avslørt. Så elegant, så bra!

Inntrengeren av Håkan Östlundh er en veldig god krimbok, ja, jeg er ganske sikker på at den er en av de aller beste krimromanene jeg har lest i år. Den er handlingsmettet , ubehagelig, foruroligende og  intens, og kanskje ikke en bok for de som lett blir redde. Men for dere andre som liker å bli skremt, som liker å kjenne en voksende uro mens dere leser, en uro som ikke helt gir slipp på dere i de øyeblikkene dere ikke sitter med nesa i boka – ja, dette er boka for dere!

Jeg er så glad for at jeg fikk et leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke i høst – tusen takk!

Hvor er alle jentene nå? av Leena Lehtolainen

Gjenbruk av bilde

På søndag stilte jeg spørsmålet om finsk krim i hovedsak består av sauna og granskog. Nå er jeg endelig ferdig med Hvor er alle jentene nå? av Leena Lehtolainen, og svaret til det må være et rungende NEI! Siden dette er mitt aller første møte med finsk kriminallitteratur, så må jeg innrømme at spørsmålet i hovedsak sprang ut fra mine fordommer, samt den lille erfaringen jeg har fra finske filmer. (Og ja, jeg er klar over at Finland har mange store og sterke forfattere innenfor skjønnlitteraturen, og de skal jeg utforske ved en senere anledning). Men tilbake til krimmen generelt og boka Hvor er alle jentene nå? spesielt. Dette er faktisk en roman som jeg har vært nysgjerrig på en stund, og jeg ble hoppende glad da jeg mottok den fra Bazar forlag tidligere i høst – tusen takk, Bazar!

Hvor er alle jentene nå? møter vi politietterforskeren Maria Kallio. Hun har kommet hjem fra Afghanistan der hun har vært med på å bygge opp en politihøgskole, og er nå ansatt som leder for en spesialcelle ved politihuset i Espoo som skal etterforske saker som faller utenfor det normale mønsteret når det gjelder kriminalsaker. Den første saken de får gjelder forsvinningene til tre unge muslimske jenter, Maria og kollegaene hennes aner at det kan være en sammenheng, men det er vanskelig å få til et samarbeid med jentenes familier. Da en fjerde jente blir funnet drept, må Maria og resten av avdelingen samarbeide med drapsavsnittet. Teorien er at det er et æresdrap, men Maria er usikker – kan forsvinningene og drapet ha en sammenheng?

Sitat fra mitt eget handlingsreferat fra søndag.

Hvor er alle jentene nå? er Leena Lehtolainen sin nyeste bok om politietterforskeren Maria Kallio, og selv om jeg i utgangspunktet ikke liker å starte midt i en veletablert serie, så gikk det ganske problemfritt. Jeg ble raskt kjent med Maria og familien hennes, og det var ikke for mange referanser til tidligere saker. Det likte jeg godt. En annen ting som gjorde at det gikk helt greit å hoppe inn i serien er at romanen begynner med at Maria starter i en ny stilling ved den gamle arbeidsplassen sin etter en periode på politihøyskolen. Dette er et smart knep som gjør det lettere for nye lesere å komme inn i handlingen, da det meste er nytt både for oss og for Maria. Maria er forøvrig en hovedperson som jeg likte veldig godt; hun er kjapp og en utviklingsorientert person som har mye erfaring innenfor både etterforskning og opplæring av politiet. Hun er omsorgsfull og tar godt vare på både ofre og gjerningsmenn. Ja, hun er et medmenneske på godt og vondt. Jeg setter også stor pris på at selv om privatlivet hennes har en rolle i romanen, så er det ikke for mye av det private som blir skildret. Det som blir plukket frem har et formål, og det er å gi Maria mer dybde, flere dimensjoner.

Romanen tar opp aktuelle temaer; integrering, æresbegrep og fremmedfrykt, og Lehtolainen tar leserne med i en politietterforskning som er både grundig,troverdig og jordnært skildret. Jeg har virkelig tro på at det som skjer fra politiets side kunne vært tatt ut fra en hvilken som helst etterforskning fra et hvilkets som helst politikammer i norden, men der ligger også noe av utfordringen. Siden jeg har liten tro på at alle aspekter ved en etterforskning er kjempespennende og full av intensitet hele veien, så vil en altfor realistisk skildring i bokform føre til en del dødpunkter. Og det er dessverre tilfellet med denne romanen. Det er rett og slett deler som er ganske kjedelige og stillestående, og det trekker helhetsinntrykket ned. Når vi nærmer oss slutten så øker spenningen en del, og det viser seg at det ikke er en, men flere saker som er spunnet inn i hverandre. Sakene tar ulike retninger, og lesegløden min steg i takt med at det ble mer interessant, komplisert og spennende. Det som er synd er at denne vendingen kommer alt for nærme slutten av boka. Jeg får nesten inntrykk av at forfatteren føler at det er riktig å stanse på side 319, og siden hun i løpet av de siste 50 sidene har  presset flest mulig saker inn i den ene historien, da blir forsøkene på å samle trådene, løse gåtene og få til en god og troverdig avslutning ganske så heseblesende. Men hesebleshet til tross; Lehtolainen skal ha all ære for å faktisk få til en fin og realistisk slutt!

Har du lest denne eller noen andre av Lehtolainens bøker om Maria Kallio? Hva syntes du om dem?

Finsk krim – bare sauna og granskog?

Tidligere i år hadde jeg en måned der jeg hadde fokus på nordisk krim, jeg fikk lest mye spennende og jeg fikk i tillegg en oversikt over hvilke land som var 0g er representert i hyllene mine. Det bor selvfølgelig en stor befolkning av norsk og svensk krim der, både gode gamle Unni, Camilla, Gunnar, Henning og Jo er representerte, i tillegg til nyere bekjentskaper. Arnaldur er med på å øke den Islandske krimprosenten i hyllene mine, og noen dansker har også fått lov til å flytte inn i løpet av årenes løp. Men det er et land som kom veldig dårlig ut, og det er Finland. Ikke bare var det lenge helt rensket for krimbøker fra dette nabolandet i øst, jeg kunne heller ikke et eneste navn på en finsk krimforfatter! I flere år har jeg faktisk gått rundt og ost av kunnskapsløshet når det  gjelder finsk kriminallitteratur! Som krimelsker så er det bare en eneste ting å si til det: flaut, flaut, flaut – og beklager Finland!

Men, så en dag for en stund siden dumpet det ned en pakke fra Bazar forlag til meg, og der lå det en liten overraskelse – en finsk krimroman! Leena Lehtolainen er i følge forlaget Finlands ubestridte krimdronning, hun er oversatt til mange språk og har solgt flere millioner av bøkene sine, det virker som et trygt sted å starte min reise, med andre ord. I Hvor er alle jentene nå? møter vi politietterforskeren Maria Kallio. Hun har kommet hjem fra Afghanistan der hun har vært med på å bygge opp en politihøgskole, og er nå ansatt som leder for en spesialcelle ved politihuset i Espoo som skal etterforske saker som faller utenfor det normale mønsteret når det gjelder kriminalsaker. Den første saken de får gjelder forsvinningene til tre unge muslimske jenter, Maria og kollegaene hennes aner at det kan være en sammenheng, men det er vanskelig å få til et samarbeid med jentenes familier. Da en fjerde jente blir funnet drept, må Maria og resten av avdelingen samarbeide med drapsavsnittet. Teorien er at det er et æresdrap, men Maria er usikker – kan forsvinningene og drapet ha en sammenheng?

Jeg er snart ferdig med denne romanen, og hva jeg synes om den kan du lese i omtalen som kommer etterhvert. Akkurat nå, siden det er søndag, så vil jeg gjerne dele en liten smakebit:  

 

Jeg ble skjøvet bryskt til side. Heini løp mot Tuomas og slo armene rundt ham. Hun var omlag ti centimeter kortere, men skjøv likevel hodet hans mot skulderen sin som en beskyttende storesøster overfor lillebroren sin. Hun hvisket ham noe i øret samtidig som hun geleidet ham mot ytterdøren, slik at vi andre ikke skulle høre hva hun sa.

s 108

Har du lest denne eller andre bøker av Lehtolainen? Og hvilke bøker leser du akkurat nå?

Vil du lese flere smakebiter? Det finner du hos Mari.

Et lite «Dette synes jeg om» – innlegg: Frels oss fra det onde av Kjetil Try.

Rolf Lykke og teamet hans får en ny vanskelig sak da en kvinne blir funnet drept i sitt eget hjem. Drapet er voldsomt og brutalt; Nadija Hadzic er kuttet opp fra overleppen til underlivet, og kroppen er fylt med vaskepulver. Tilsynelatende mangler det ingen ting i leiligheten, men så oppdager de at kvinnens datamaskin er borte.

Lykke, Parisa og de andre etterforskerne står ovenfor en sak der det florerer med mistenkte og motiver. Så skjer nok et drap…

April sitt krimtema fortsetter, og denne gangen har jeg lest oppfølgeren til en bok jeg likte veldig godt da den kom; Frels oss fra det onde av Kjetil Try. Jeg har snust på denne romanen flere ganger, men jeg har aldri somlet meg til å kjøpe den. Før påske hadde Elida en runde med «Kvitte – seg – med – bøker» – giveaway, og jeg var så heldig at jeg vant denne utgaven 🙂 Hurra!

Frels oss fra det onde er en typisk etterforskerkrim med noe attått. Tenk litt Unni Lindell og hennes Cato Isaksen uten barn på si, så har du Kjetil Try sin krimhelt Rolf Lykke. Han er et arbeidsjern som ønsker å ha kontroll og oversikt på alt i saken, han liker seg best i felten og han har konstant dårlig samvittighet ovenfor sin unge kone og lille datter. Jeg kan bare si at jeg liker’n! Rolf Lykke er en troverdig person, og jeg -uten at jeg har annen erfaring med etterforskere og etterforskninger enn det jeg har lest i bøker – synes at han er troverdig i jobben sin. Dersom jeg hadde opplevd noe kriminelt, så ville jeg helt klart ønsket at Rolf Lykke hadde stilt opp for meg. Da hadde jeg følt at jeg var i trygge hender. For Lykke fremstår som en slik person, en som aldri gir opp og som vil vende hver stein for å finne motivet og den skyldige.  Jeg fikk også stor sans for Parisa Sadegh, og samspillet mellom den godt voksne mannen og den unge kvinnelige etterforskeren synes jeg var godt skildret.

Selve mysteriet er spennende, og det tar mange retninger før vi får svaret. Ingen ting avsløres for tidlig, og vi leser vet sjelden mer enn etterforskerne. Unntakene er når vi følger de som etterhvert blir offer for denne fæle drapsmannen. Frels oss fra det onde er i bunn og grunn en ganske rett frem – krim – som er fengende og lettlest, samtidig som den kanskje nettopp derfor gir litt for liten motstand. Jeg hadde også en litt ambivalent følelse til løsningen – på en måte syntes jeg den var original og interessant, samtidig som jeg ikke helt ble overbevist? I stedet for å sitte sjokkert og mumle; Var det sånn det hang sammen! Det hadde jeg aldri gjettet! Eller nikke fornøyd: Åååå jaaa, det var sånn det var! Så ble reaksjonen mer på denne måten: Ja, jo,okei, den kjøper jeg. Og det merker jeg at jeg synes er litt trist, for mye av det som skjer er veldig spennende og veldig bra – jeg vil jo vite mer og mer, jeg vil vite hvem det er som går rundt og lurer og dreper på bestialsk vis, jeg vil jo vite om Rolf Lykke redder dagen! Og så opplever jeg at ett eller annet sted så går lufta ut og at historien ikke engasjerer meg hele veien til mål.

Frels oss fra det onde er altså både spennende, lettlest og har god driv, samtidig som jeg opplever at den dessverre mangler ett eller annet  for at jeg skal kunne kaste den i luften og juble.

Helt til slutt; nå er nettsiden til Bokbloggtreffet oppe.

Smakebit på søndag: Blod vil ha blod av Bødker & Bruun.

Jeg synes at ukene bare flyr av gårde – nå er det søndag igjen og uka som kommer er den siste hele uka i april! Men siden det altså er søndag, så er det på sin plass å være med på Mari sin faste post: Smakebit på søndag.

Jeg er nettopp ferdig med Kjetil Try sin Frels oss fra det onde (omtale kommer i kveld eller i morgen), så jeg har plukket ut en liten smakebit fra den danske kriminalromanen Blod vil ha blod av Bødker & Bruun som jeg skal starte på nå.

–  Jeg glemte kanskje å nevne at det så vidt jeg forstår, ikke er kjøtt på kroppen, hadde førstebetjenten sagt. – Det er vel ditt spesialfelt? De kaller deg skjelettkvinnen, ikke sant?

Det hadde hun ikke verdiget svar.

s20

Kanskje det er andre enn meg som umiddelbart tenker Bones når de leser dette?

Flere lesetips finner dere på bloggen Flukten fra virkeligheten. Der står det også en oppskrift på hvordan du kan delta 🙂 God søndag!