To kjappe: årets påskekrim

Etter å ha lest ut Marisha Pessl sin utrolig gode Night Film i går, så føler jeg at skrivelysten er på god vei opp igjen. Men siden jeg fremdeles har fire bøker fra april og begynnelsen av mai som jeg kjenner at jeg må få skrevet litt om før jeg jobber med anmeldelsen av den, tenker jeg det er like greit med et samleinnlegg om disse fire før de forsvinner helt ut av bevisstheten min (den ene var strengt tatt så lite minneverdig at den bare er en liten skygge i bakhodet et sted, men nå vel).

Dette innlegget blir i to deler for ellers blir det fryktelig langt, tror jeg. Del en omhandler årets påskekrim.

IMG_20140530_175129

Djevelanger av Frode Granhus:

Jeg har lest og likt de to foregående romanene til Granhus, så mine forventninger til årets krim var høye . Dessverre opplevde jeg ikke at de ble innfridd, og ja, det ideelle er å lese en roman utfra dens egne premisser, men når det er en bok i en serie så er det utrolig vanskelig å ikke ha forventninger og sammenligne. Så jeg innrømmer det; mine innvendinger mot Djevelanger er helt klart farget av at jeg likte Malstrømmen og Stormen så godt.

Vi møter igjen etterforsker Rino Carlsen, denne gangen står han ovenfor en sak der en 6 år gammel jente er forsvunnet. Forsvinningssaken blir etterhvert koblet opp mot lignende saker noen år tidligere, og Rino og hans nye partner Guro må blant annet følge opp et spor i en frimenighet.

Jeg synes alltid det er hyggelig med et gjensyn med Rino, han er en litt annerledes etterforsker enn den loslitte, problemfylte typen som er blitt så vanlig i mange kriminalromaner. Han er en ganske stødig, litt «harry – sjarmerende» mann uten for mange skjelletter i skapet. Jeg opplevde allikevel at han i Djevelanger ble veldig lite synlighan var der, som leder av etterforskningen, men jeg følte ikke at jeg kom noe særlig innpå ham. Jeg kunne ønsket noe mer fokus på ham, både som etterforsker og menneske, slik at han hadde fremstått mer tydelig.

Handlingen i romanen utspiller seg over kun 4 dager. Det, sammen med de veldig korte kapitlene, gjorde boka veldig konsentrert. Det gjorde igjen sitt til at leseopplevelsen ble veldig intens. Djevelanger er helt klart en sidevender, den har godt driv og jeg slukte boka på bare en dag – noe som jeg sjelden gjør. Den var stort sett spennende der og da i leseøyeblikket, men da jeg skulle sette meg ned for å skrive ned noen punkter merket jeg at det egentlig ikke var så mye som hadde satt seg fast. Det var som om de enkelte episodene man opplever i mange romaner, de som røsker litt, som får deg til å tenke, gruble og lure, hadde gått på bekostning av tempoet og intensiteten. Det føltes tilfredsstillende der og da, men etterpå?

Noe av det jeg har likte aller best med de tidligere romanene til Granhus er den psykologiske dybden. Det at han skaper karakterer som får leseren til å bry seg om dem og deres skjebner og at han forteller historier som oppleves som både viktige og vonde. Vandreren i Malstrømmen er kanskje det aller beste eksempelet, en karakter med en historie så sterk at jeg fremdeles husker ham etter flere år. Og jeg har hele tiden tenkt og ment at Frode Granhus har hatt et ønske om å formidle noe mer enn en vanlig kriminalhistorie med sine bøker. I Djevelanger opplevde jeg ikke det i noen særlig grad, dette var en helt vanlig standardkrim i stedet.

Jeg sier ikke at jeg synes Djevelanger er en dårlig kriminalroman, absolutt ikke. Den er til tider veldig spennende og med mye driv, men jeg synes allikevel den mangler dette lille ekstra som jeg hadde forventet meg etter å ha lest de to første bøkene i denne serien.

Takk til Schibsted Forlag for leseeksemplar.

Anita, Tine, Zeldajenta og Anette har også lest boka.

Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen:

Tre år etter at jeg noe skuffet la fra meg Fasandreperne, tenkte jeg at tiden var inne for en ny roman av Jussi Adler – Olsen. Valget falt, naturlig nok, på bok nummer tre i serien om Avdeling Q, og jeg er glad for å kunne si at tilliten min til Adler – Olsen som god krimforfatter var reparert innen jeg hadde lest den siste siden i Flaskepost fra P. Dette likte jeg veldig godt!

Via mange omveier mottar lederen for Avdeling Q, Carl Mørck, en gammel flaskepost med et rop om hjelp fra to brødre som hevder at de er blitt kidnappet.  Først tror han at det er snakk om en guttestrek, men etterhvert som han og assistentene Assad og Rose jobber med saken, blir de klar over at brevet er høyst reelt og at kidnapperen fremdeles er aktiv. Hvordan skal de gå frem for å avsløre en som gjennom en årrekke har blitt en mester i å forsvinne under radaren og som nå har plukket ut noen nye ofre?

Flaskepost fra P inneholder en av mine store triggere, dere vet, det temaet som gjør at du får lyst til å lese en bok/se en film uansett om du tror den er god eller ikke. For meg er dette temaet sære sekter. En liten antydning om at det dukker opp en obskur menighet på baksiden – jeg er solgt! Nå er det slik at dette ikke er nevnt i det hele tatt på baksideteksten til nettopp denne romanen, men det var et stort pluss da jeg oppdaget dette elementet.

Adler- Olsen er veldig god til å bygge opp en intrige og han faller ikke for fristelsen til å gå for fort frem på bekostning av historiene han ønsker å formidle. Han tar seg tid slik at vi lesere både blir kjent med etterforskningen, ofrene og sist, men ikke minst, gjerningsmannens bakgrunn og motiver, uten at dette avslører for mye, for tidlig, samtidig som han bevarer spenningen fra begynnelse til slutt. Han veksler mellom ulike synsvinkler som overlapper hverandre i tid, det betyr at vi får de samme hendelsene sett gjennom ulike øyne. Dette gjør at vi lesere hele tiden vet litt mer enn Carl Mørck & Co, uten at vi får hele bildet – før på slutten. Slik krim liker jeg!

Jeg synes også han er helt fenomenal til å skildre relasjonene mellom Carl Mørck og hans ansatte, familie og venner. Dialogene mellom dem er glitrende og morsom, samtidig som de også til tider er preget av alvor. Det er ikke ofte jeg tar meg i å le høyt mens jeg leser en kriminalroman, men det gjør jeg til gangs når jeg leser en av Jussi Adler – Olsens bøker.

Flaskepost fra P er en spennende og gjennomarbeidet roman, den er intens i store perioder, samtidig som forfatteren tar seg tid til å dvele ved elementer både i selve krimgåten og på det personlige plan. Det skaper en fin helhet. Jeg tror nok ikke at forbrytelsene i romanen kunne skjedd i virkeligheten, samtidig opplever jeg plottet som troverdig innenfor de rammene Jussi Adler- Olsen har skapt.

God bok!

Andre anmeldelser: Mari, Elin, MarianneAnita (Artemisia), Karin, Elida,IngalillBloggen Godt Lesestoff, Anita, Vestfoldgirl, Beroene og Berit. Noen flere?

 

Forresten; noe jeg ikke tenkte på i det hele tatt mens jeg leste bøkene, er jo at de begge handler om kidnapping og sektlignende fellesskap. Jeg foretrekker Jussi sin versjon 😉

Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde

IMG_20140221_133526Jeg innrømmer det; hovedgrunnen til at jeg svarte «Ja takk» på en mail fra Kagge Forlag var fordi det nettopp var Hanne Kristine Rohde som hadde skrevet boka det var snakk om. I sitt arbeid ved Seksjon for vold og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt, har Rohde fremstått som både en sympatisk og kunnskapsrik leder, og jeg var svært nysgjerrig på hennes debut som kriminalforfatter. Dessverre viser Mørke hjerter at det at man er dyktig i jobben sin ikke automatisk gjør at man klarer å skrive en god roman fra det miljøet.

Premissene i seg selv er spennende og aktuelle nok. Det går en serieovergriper løs i hovedstaden, og politiet gjør alt de kan for å finne ham før han slår til igjen. Samtidig blir det funnet et ille tilredt lik av en ung kvinne i en kontainer. Ikke lenge etter dukker det opp et nytt drapsoffer, samtidig som et av ofrene for serieovergriperen tar livet av seg. Den nytilsatte lederen av Seksjon for volds – og seksualforbrytelser, Wilma Lind, får en tøff start, og må håndtere både sinte pårørende, lekkasjer til media, trafficking, trusler og dårlig ledelse innad i politiet.

Mitt aller største problem med Mørke hjerter er valget av Wilma Lind som hovedperson. Jeg tror nok at det faktumet at Rohde selv har stor erfaring i nettopp denne stillingen har spilt en rolle, og jeg opplever at forfatteren gir meg som leser et unikt innblikk i det indre livet ved denne seksjonen. Det er nemlig ikke Wilma Lind sin troverdighet i jobben jeg stiller meg undrende til, jeg tror på henne og hennes kamper for de som jobber under henne og mot de som presser på ovenfra, det er ikke det. MEN – det å sette en karakter med en slik type jobb som hovedperson i en kriminalroman blir for meg veldig underlig. Når jeg leser krim liker jeg å bli tatt med ut til åsted, bli med på avhør, være ute i felten med karakterene. Jeg liker å bli skremt, bli knyttet til de ulike karakterene, bli provosert og engasjert i handlingen. Dette skjer i svært liten grad i denne romanen. Og det er jo ikke så rart; Lind sine arbeidsoppgaver som leder er jo i hovedsak å administrere to avdelinger, delegere oppgaver, samle trådene på møter og holde alt innenfor de økonomiske rammene hun er blitt pålagt. Og, som sagt, jeg tror virkelig på at det er slik det er å være seksjonsleder i politiet – men det blir jo ikke en spennende kriminalhistorie av å fortelle historien gjennom en mellomleder. Synes jeg, da. Jeg opplever at dette valget til Rohde er med på å sette en stor brems for hele drivet i handlingen.

I tillegg klarer jeg heller ikke helt å forstå meg på Wilma som person. På den ene siden virker hun veldig fornuftig og real, men på den andre siden gjør hun plutselig saker og ting som ikke virker troverdig i forhold til hvordan hun ellers blir presentert. For eksempel så tror jeg ikke på at hun – da mannen må jobbe mye en helg – ville dratt på hytta i Sverige og latt ungdommene vært igjen, stort sett alene, hjemme, rett etter at hun og familien har mottatt ulike former for trusler. Eller at hun plutselig skal synes at det er forferdelig fornuftig å gå ut alene, midt på natta, for å følge etter en hun tror er en kollega  – selv om hun rett før har funnet ut at denne kollegaen har en bror som er helt lik, ultravoldelig og som har stått bak de tidligere nevnte truslene mot henne. Jeg tror nok disse situasjonene er puttet inn i handlingen for å skape driv, spenning og nye vendinger i historien, men for meg så blir de for oppkonstruerte og unaturlige. Jeg kunne ønsket at Rohde hadde funnet en mellomting mellom det som er altfor troverdig, og samtidig ganske kjedelig og forutsigbart å lese om, og det som ikke henger på greip.

Til tross for alvorlige temaer; trafficking, overgrep og utnyttelse av unge, fattige jenter, så klarer jeg aldri å bli virkelig berørt eller fanget av historien som fortelles. Det blir for kjedelig og uinteressant, og det er synd, for temaet er, fremdeles og dessverre, like aktuelt i dag som da Lukas Moodysson regisserte Lilja 4-ever. Sofia, Julianna og Regina er jenter som finnes der ute, og  det er veldig bra at Rohde løfter frem disse skjebnene, slik at de også blir løftet frem i bevisstheten til oss lesere. Samtidig så savner jeg at forfatteren går dypere i «gørra». Jeg kunne ønsket at hun, i stedet for prioritere hvilke utfordringer det er være seksjonsleder, hadde valgt å fokusere på nettopp trafficking, bakmennene og jentene som er ofrene. Slik mysteriet blir presentert nå, så opplever jeg at det blir for overfladisk og endimensjonalt fremstilt. Jeg er rett og slett usikker på om det er kriminalgåten som er det sentrale i denne kriminalromanen. Forfatteren skildrer godt det å være en leder i skvis mellom det de over henne forventer og det hun ser at avdelingen hennes har behov for. Hun gir også et innblikk i hvordan det er å være ung kvinnelig leder i et relativt manntungt miljø og hvordan det er å bli utsatt for både renkespill og hersketeknikker. Er det kanskje dette temaet hun ønsker å belyse? I så fall hadde det kanskje fungert bedre med en annen sjanger?

Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert over Mørke hjerter av Hanne Kristine Rohde. Selv om det på sett og vis var interessant å få vite mer om livet på innsiden ved Oslo politidistrikt, så opplevde jeg at den ble for forutsigbar og kjedelig som kriminalroman.

Julie,  Mai Lene og Heartart har også skrevet om Mørke hjerter.

Takk til Kagge Forlag for leseekseplar.

Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk.

I min jakt etter fengende lesestoff som kunne få meg opp fra den nedadgående spiralen «Dårlig leselyst 2.0», endte jeg opp – som så mange ganger tidligere – i en bokbutikk. Nå er det ikke slik at jeg kun befinner meg i en situasjon der jeg har mulighet til å kjøpe bøker bare når jeg har dårlig leselyst – da hadde jeg hatt en del færre bøker og en del feitere lommebok. Men akkurat denne dagen var oppdraget «Prosjekt leselyst», og jeg hadde til og med bestemt meg på forhånd hvilken bok jeg skulle kjøpe. Det var kriminalromanen med den vakre tittelen Det henger en engel alene i skogen, skrevet under pseudonymet Samuel Bjørk. Dette er en roman som jeg har hatt lyst til å lese en stund, men ikke fått somlet meg til å få tak i før etter en samtale med Gro. Jeg er ganske sikker på at ordet hun brukte var sidevender, og alle som har hatt dårlig leselyst vet at i slike tilfeller så er ofte ordet sidevender et magisk og nødvendig ord. Det er det ordet som kan få deg opp av sørpa og gi deg lysten til å lese igjen.

For meg ble Det henger en engel alene i skogen både en magisk og nødvendig bok. En skikkelig kick – start på lesegleden.Jeg leste den ut på under en uke! Over 500 sider! (Til sammenligning hadde jeg brukt over 2 uker på den romanen jeg egentlig leste og hadde kun kommet til side 150). Så jeg kan trygt si at denne romanen fungerte til formålet. Men var den noe god, sånn egentlig?

Jeg pleier å skille mellom kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren kun er ute etter å fortelle en spennende historie og kriminalromaner/thrillere der jeg opplever at forfatteren ønsker å gi leseren noe mer, han eller hun har noe mer enn kun underholdning på hjertet og ønsker å sette søkelyset på noe som er større – enten på samfunnsnivå eller på et menneskelig nivå. Jeg synes for eksempel at Gunnar Staalesen, Karin Fossum, Asle Skredderberget og Espen Holm er gode eksempler på forfattere som både underholder og som får meg til å tenke og fundere utover handlingen i sine kriminalromaner.

Det henger en engel alene i skogen plasserer seg trygt inn i den første gruppen, for min del. Romanen er spennende og den engasjerer meg der og da, men jeg blir ikke sittende igjen å gruble over forholdet mellom Israel og Palestina, miljøet eller legemiddelindustrien. Det betyr ikke at jeg ikke likte den, for noen ganger så holder det i massevis å «bare» bli underholdt. Ja, sånn som ståa var nå, så var jo det mitt primærønske.

wpid-IMG_20140120_174042.jpg

Romanen har et ganske ekkelt utgangspunkt. Små jenter på 6 år blir funnet drept,  hengende i skogen med sekk på ryggen, dukkekjole og et Norwegian – skilt: «Jeg reiser alene». Politietterforsker Holger Munch settes på saken, og setter sammen et team med spesialister, blant annet det trøblete «vidunderbarnet» Mia Krüger og hackeren Gabriel Mørk, som sammen skal løse denne uhyggelige saken – helst før det dukker opp flere lik.

Saken er et mysterium, sporene spriker i alle retninger og morderen lefler med tilsynelatende meningsløs symbolikk. Men etterhvert klarer etterforskerne å finne noen røde tråder, og det kan se ut som om morderen har planer om å ramme dem personlig.

Samuel Bjørk har, som nevnt ovenfor, skrevet en spennende kriminalroman. Jeg synes at intrigen i all hovedsak var svært godt utviklet, og at han klarte å knytte elementene og hendelsene sammen på en ganske så troverdig måte til slutt – med noen unntak, men det kommer jeg tilbake til. Noe av det jeg likte ekstra godt ved historien var karakterene i spesialenheten. Mia og Munch er på en måte et ganske tradisjonelt tospann – den unge dyktige og den eldre erfarne etterforskeren – men allikevel så synes jeg de også er særegne. Mia Krüger er for eksempel ikke den typiske lærlingen, hun er en av landets beste etterforskere og har bred erfaring, og jeg opplever heller ikke  Holger Munch  så forsoffen og loslitt som mange andre lignende karakterer blir beskrevet. De er begge sære og de har utfordringer, men på et vis så synes jeg at de er lette å like. Jeg heier på dem og jeg tror på dem. De er tradisjonelle, men med en twist. Det samme gjelder spesialenheten og de andre kollegene deres, i den grad vi blir kjent med dem. De er kanskje litt diffuse hver for seg, men som team er de synlige og likanes – jeg tror at jeg, i et alternativ univers der jeg er etterforsker, hadde likt meg i en slik sammensveiset gruppe. Det er et flott første møte med en etterforskningsgruppe, og jeg synes det gir et godt grunnlag for de neste (?) bøkene.

Selve mysteriet er også både spennende og interessant. Selv om premissene er groteske (jmf barnedrap), så opplever jeg ikke at det går over kanten eller at forfatteren lar seg friste til å bli alt for grafisk i skildringene sine av drapsted/offer. Det synes jeg er en god ting og det gjør at romanen ikke gir inntrykk av å være skrevet for å sjokkere mest mulig, ei heller mener jeg at det er spekulativt.

Det er allikevel noen elementer med historien som jeg finner mindre gode. Det ene er den mystiske, fundamentalistiske sekten som har dannet sitt eget samfunn inne i skogen utenfor Hønefoss. Jeg er, som sikkert flere har fått med seg, en sucker for skumle sekter, og jeg ble naturlig nok svært nysgjerrig på dette samfunnet. Det at de også spilte en ganske stor rolle opp igjennom romanen, gjorde meg bare enda mer gira, og jeg må innrømme at jeg ble skuffet da det ikke ble noe mer ut av det. Jeg ser ikke helt hensikten med å bruke så mange sider og bygge opp en spenning, for så å ikke gjøre noe særlig ut av det. Det andre elementet som jeg ikke falt pladask for var tempoet på slutten. Fra å være et intrikat og komplisert mysterium, så synes jeg at handlingen på slutten gikk for fort og at hendelsene ble for preget av tilfeldigheter. Det føltes nesten litt for enkelt, eller kanskje det bare er meg som gjerne ville hatt mer?

Alt i alt likte jeg Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk veldig godt. Den reddet leselysten min og underholdt meg. Jeg ser frem til en ny bok av denne mystiske forfatteren.

Anbefales –  i alle fall dersom du liker krim!

Les anmeldelsene til: Elin, GroAnita, Marianne og op – 5 også.

Prosjekt leselyst #1: Krim.

image

Nærmere bestemt Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk. Jeg trenger noe som røsker og som jager meg gjennom sidene – og jeg håper dette er en sånn bok. Tittelen er i allefall en av de vakreste krimtitlene jeg kommer på.

Ønsker alle en god mandag, her på Skribleriene skal endelig anmeldelsene av fjorårets siste leste bøker bli postet. Jeeei ;-).

Spørsmål: Har du noen tips for lite leselyst? Og hvilken krimtittel er din favoritt – uavhengig av hvordan du likte boka? 

# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

illustrertoversikt

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Infernoog mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Parisav John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

  • 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
  • 7 av 6 1001 – bøker.
  • 5 av 12 klassikere.
  • 7 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Jeg kikker på kort.

Kort og greit: Den mørke porten av Lars Mæhle.

Da liket av en mann blir funnet i en kirkeruin, blir det raskt koblet opp mot det uoppklarte drapet på psykologen Karsten Scheel fem år tidligere. Siden hun har gode kjennskaper til saken blir Scheel sin tidligere kollega og mangeårige elskerinne, Ina Grieg innlemmet i saken. Ina liker å gå sine egne veier, gjerne noe uortodokse, og med hjelp fra sin mentor Trygve Winther finner hun etterhvert ut at disse to mordene ikke er de eneste som likner på hverandre.

Løsningen på gåten går langt tilbake i tid, og både Ina, Winther og politiet må dukke dypt inn i ofrenes liv for å finne motivet.

mørkport

Både forfatteren Lars Mæhle og heltinnen hans Ina Grieg var nye bekjentskaper for meg i det jeg startet på denne romanen. Det ene overbeviste meg om at jeg nok bør lese litt mer av forfatterskapet før jeg gjør meg opp en mening, mens det andre ga meg mer ambivalente følelser. For det er ingen tvil om at Lars Mæhle skriver godt og fengende. Jeg, for eksempel, til tross for et stadig nærvær av en potensiell dårlig leselyst, slukte Den mørke porten på noen få dager. Det var noe med den som gjorde at jeg hele tiden jagde gjennom sidene, og den var både lett og ledig i formen. Jeg fikk for eksempel lyst til å utforske mer i forhold til barne – og ungdomsbøkene han har skrevet.

Men så var det denne hovedpersonen, da, Ina Grieg, mellom oss så ble det dessverre ikke noe særlig godt forhold. Det er ikke det at jeg absolutt må LIKE karakterene jeg leser om, men det må være NOE som interesserer meg, som fascinerer meg ved dem – og slik var det ikke med denne krimheltinnen. Jeg klarer ikke å tro på henne og de «indre demonene» hennes. Jeg klarer ikke å tro på henne som psykolog, som partner, som mor. Og når jeg ikke TROR på hovedpersonen, når ikke hun fremstår som troverdig, da påvirker det hele opplevelsen av romanen.

Selve premissene for krimhistorien er ikke veldig originale med fortidens synder som straffer de skyldige i nåtid, samtidig så var det de delene som tok for seg nettopp dette aspektet som jeg likte best. Skildringene hadde en krypende uhygge over seg, og jeg var oppsatt på å finne ut hvilke synder som hadde blitt begått og hvordan alt hang sammen. Det var en periode cirka midtveis i romanen at jeg leste med ekstra høy puls fordi hendelsene som ble beskrevet hadde noe foruroligende og ubehagelig over seg. Og det var bare så BRA! Dessverre holdt ikke denne stemningen hele veien inn til mål, og løsningen opplevde jeg som et lite antiklimaks. Den var forutsigbar og enkel å ane seg frem til, dessverre.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å lese nok en bok med Ina Grieg, men jeg skal aldri, si aldri, for til tross for flere svakheter så har Den mørke porten noe som gjør meg nysgjerrig på veien videre. Lars Mæhle skriver godt, og dersom han klarer å bevare den ubehagelige og fortettede stemningen enda lengre, kombinert med en mer utviklet kriminalintrige, så tror jeg det kan bli svært så bra. At jeg skal lese mer av forfatterens tidligere bøker, det er jeg på den andre siden HELT sikker på.

Elin har også skrevet om boka.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.

Smertehimmel av Asle Skredderberget.

Nei, jeg klarte ikke å vente til påske med å lese Asle Skredderberget sin nye smertehimmelllllkrim -det rett og slett kriblet i alle lesenervene mine fra det øyeblikket jeg hadde Smertehimmel i hus. Jeg bare måtte lese mer om Milo Cavalli! Så da gjorde jeg det.

Smertehimmel starter en stund etter hendelsene i Metallmyk og Milo er tilbake i jobben som etterforsker i ØkoKrim. Da en norsk kvinne blir funnet drept på et hotellrom i Roma trenger Sørensen igjen hjelp, og Milo blir sendt ned som den norske representanten i etterforskningen.

Den drepte kvinnen, Ingrid Tollefsen, var forsker i et legemiddelselskap, og det viser seg raskt at hun var storesøsteren til en ung gutt som ble henrettet av gjengmedlemmer i en skolegård to år tidligere. Har disse to drapene noe med hverandre å gjøre? I tillegg dukker det opp ny informasjon om Milo sin familie, og det kan virke som om alt ikke har vært så opplagt som Milo har trodd.

Asle Skredderberget har skrevet en veldig god oppfølger til Metallmyk, jeg vil faktisk påstå at den er hakket bedre enn den første boka om Milo Cavalli – og det sier ikke lite! Det er flere årsaker til at jeg mener dette; blant annet opplever jeg at Smertehimmel er en mer kompleks roman enn forgjengeren. For eksempel er kriminalgåten mer sammensatt, Milo og Sørensen må gå brett ut og etterforske flere forbrytelser som kanskje, muligens har samme utgangspunkt. De går med andre ord ikke rett fra A via B og til C, de må hele tiden ta nye avstikkere, se på ulike motiver og prøve å se en sammenheng i det som foregår. Det skaper et eget driv og gjør historiene og opprullingen av mysteriene ekstra spennende og interessante. Samtidig så er alle avstikkerne svært plausible og sannsynlige, og  alle de ulike motivene som vi blir presentert for underveis virker troverdige.

Jeg liker også godt at vi som lesere blir enda bedre kjent med Milo som person og familiebakgrunnen hans. Forholdet mellom ham og faren er fremdeles et tema, det samme er Milo sitt nag til faren i forhold til morens selvmord. Jeg synes det gir et ekstra lag til historien at Skredderberget velger å gjøre disse familieforholdene til en relativt sentral del av boka. Familiehemmeligheter pirrer nysgjerrigheten min, og det er alltid spennende med historier der oppleste og vedtatte sannheter ikke er så oppleste og vedtatte allikevel. Smertehimmel er til gangs en slik historie.

Milo selv er fremdeles en svært interessant og utradisjonell karakter, og det er morsomt å se hvordan han har utviklet seg i rollen som etterforsker. Han har på en måte landet litt og virker mer komfortabel i rollen, samtidig som han tilhører den sjeldne rasen «politietterforsker med millioner på bok som dermed har uendelig flere muligheter enn sine kollegaer«. Han har for eksempel midler til å reise til New York, Roma etc på svært kort varsel – det fører til at jeg får en James Bond/ jet – set – følelse og det er det ikke ofte jeg får av norsk krim. Morsomt og annerledes!

Men det er ikke jet – settingen som får størst plass i kriminalromanene til Asle Skredderberget. I forhold til temaene han tar opp i både denne og Metallmyk så tenker jeg umiddelbart at dette er en forfatter som har noe mer på agendaen enn kun å underholde – nå har han selv gitt uttrykk for at underholdning er primærfokuset – men for meg som leser så trenger det ikke være noe enten eller, jeg lar meg underholde samtidig som jeg får brynet meg på etiske og moralske spørsmål – det liker jeg godt! I Smertehimmel er det legemiddelindustrien som er i søkelyset, og der Milo sin egen ekspertise om finansmarkedet kom godt med i den første romanen må han her skaffe seg hjelp utenfra. Som i Metallmyk løser Skredderberget dette på en snedig måte, og både Milo og jeg som leser får lære en del om hvordan legemiddelindustrien fungerer, samt etikk og moral kontra gevinst knyttet til denne industrien. Jeg ser for meg at Skredderberget må ha gjort mye research for å klare å formidle dette på en lærerik og lesevennlig måte (det er tross alt ikke en fagbok dette her). I tillegg til legemiddelindustrien setter forfatteren søkelyset på papirløse asylsøkere.

Det er egentlig bare en liten ting jeg savner med Smertehimmel og det er Milo sine skriftemål. De er fremdeles en del av historien, men jeg synes det kunne vært noen flere slike kapitler siden det er her vi virkelig får vite mer om Milo som person. Jeg håper at det blir mer av dette i neste bok.

Smertehimmel er en velskrevet og gjennomført kriminalroman som jeg likte veldig godt! Perfekt påskelektyre!

Elin har selvfølgelig også lest denne romanen.