Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

finnely2

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

image

image

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

image

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

Bokbloggerprisen 2014: Intervju med Ida Hegazi Høyer.

Intervju er en lite brukt sjanger her på bloggen. Sist var faktisk for et år siden, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl. Og det måtte faktisk en ny samlesing til for at det skulle dukke opp et nytt forfatterintervju!

Denne måneden har jeg hatt ansvaret for samlesingen av Unnskyld, og siden det ikke er noe hemmelighet at nettopp denne romanen ble min store, norske favoritt i fjor, er det ekstra stas å kunne ha et intervju med Ida Hegazi Høyer, forfatteren bak romanen, på Skribleriene.

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Først, gratulerer så mye med plass på Bokbloggerprisen 2014 sin kortliste! Hvordan føles det?

Tusen takk! Det er kjempestas å være nominert til Bokbloggerprisen! Jeg setter utrolig stor pris på alt engasjementet dere bokbloggere har vist opp igjennom høsten, og synes det er veldig hyggelig at dere liker boka mi så godt.

Vil du fortelle litt om deg selv og dine tanker rundt det å skrive/være forfatter?

Jeg begynte å skrive tidlig, i 2. eller 3. klasse på barneskolen, og siden da er det rett og slett bare noe jeg har gjort, nærmest som en daglig rutine. Jeg tror det kommer av en slags fremmedfølelse, en konstant undring til omgivelsene rundt meg, og behovet for å rydde i egne tanker og følelser knytta til disse. For meg er verden ganske surrealistisk, og jeg har en uttømmelig nysgjerrighet på mennesker og alt det rare vi holder på med. Til syvende og sist er det vel dette som er selve drivkraften i skrivingen – et ønske om å forstå, eller å nærme seg en sannhet.

Du har gitt ut tre romaner på like mange år. Hvordan foregår skriveprosessen når du skriver på en roman? Er det noe som varierer med tanke på hva slags historie du ønsker å formidle?

Nei, egentlig ikke. Jeg bare tar sats og hopper i det. Jeg starter alltid med blanke ark, og lar historien komme til underveis. Det er klart jeg har en grunnidé å gå ut fra, og denne ideen har gjerne surra rundt i hodet i lang tid, kanskje flere år, før den plutselig tar form og er klar for å bli skrevet. Og da er det bare å kjøre på. Underveis har jeg ulike delmål jeg vil nå, spesifikke scener jeg vet jeg skal nå frem til – men veien dit blir til underveis. Etter hvert som historien utspiller seg og karakterene blir mer og mer levende (i alle fall i hodet mitt), er det jo heller ikke alltid de går med på å gjøre som jeg vil. Slutten kan gjerne bli helt annerledes enn jeg har sett for meg. Det er jo dette som er så gøy med skriving, det er en lek hvor alt er lov og alt er fritt (i hvert fall inntil redigeringen begynner).

Hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg tror jeg henter inspirasjon fra nesten alt jeg opplever, hva som helst, hvor som helst, hvem som helst. Jeg har en medfødt undring til tilværelsen og omgivelsene, og da er det ofte ikke så mye som skal til for å få en idé. Men inspirasjon er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Jeg våkner ikke opp om morgenen og kjenner etter om jeg er inspirert eller ikke, jeg setter meg ned og skriver, går på jobben som alle andre. Butter det imot finnes det to ting som hjelper – en lang tur i skogen eller en skikkelig fuktig kveld ute.

wpid-img_20150214_210916.jpg

Unnskyld er en roman som berørte meg svært sterkt, og jeg måtte lese den i mindre bolker. Hvilke ideer/planer hadde du for historien da du begynte på den?

Jeg ville skrive om tap. Tap er noe vi alle opplever i løpet av livet, flere ganger og på ulikt vis, men som uansett preger, former og definerer oss. Noe av det skumleste og mest fascinerende med oss mennesker, synes jeg, er vår ukuelige tåleevne, alt vi kan makte å tape, og at vi til tross for refleksjonsnivået vårt, er i stand til å komme oss igjennom ekstreme mengder lidelse og motgang. Vi er i stand til å reise oss, selv i situasjoner der man ikke skulle tro at det var mulig. Vi tilpasser oss, og vi omformer oss – til det bedre eller verre, vi gjør det vi må for å overleve, og vi har våre uransakelige metoder. Dette var utgangspunktet mitt, det jeg ønsket å belyse.

Jeg opplever at «livsløgn» er et sentralt begrep i romanen, og at det er når Sebastians livsløgn blir utfordret at forholdet mellom ham og jeg-personen går fra vondt til verre. Var dette vendepunktet noe som du hadde bestemt på forhånd, eller noe som tvang seg frem mens du skrev?

Begge deler, tror jeg. Både romanen som komposisjon, og leserens krav til en viss realisme, krever nok det vendepunktet. Det ga seg selv naturlig, akkurat slik det gjør i livet for øvrig. Man kan, både for seg selv og sine nærmeste, bortforklare og kamuflere og forsvare og rettferdiggjøre og dekke over i det lengste – men til slutt må kortene på bordet.

Unnskyld har fått mange gode omtaler, og har særlig blitt tatt godt i mot i Bokbloggerverdenen. Hva tror du det er med romanen som treffer så mange?

Hm… Kanskje er det mange som kjenner seg igjen i denne første store kjærligheten som går i stykker. De fleste har vel opplevd det, tror jeg. Og at en man tror man kjenner godt viser seg å være en annen, er det nok også en del som har opplevd, det sviket der, og alle spørsmålene som følger. Påfallende mange mennesker fremstår jo som helt andre mennesker enn de egentlig er – det kan jo by på mange vonde overraskelser, enten i form av skjult bagasje eller hemmelige dobbeltliv. Men så er det jo sikkert også noe med brutaliteten i boka. Har fått mange tilbakemeldinger på at dette er vond lesning, med scener som treffer hardt. Romanen går jo inn bak hjemmets fire vegger, til alt det vonde og grusomme som kan foregå der, men som man vanligvis aldri får vite noe om.

Hvilke forfattere inspirerer deg? Både generelt og i arbeidet med Unnskyld.

Det finnes så utallige mange dyktige forfattere, det blir vanskelig å trekke frem kun noen få. Men de forfatterne som har hatt mest betydning for meg, sånn alt i alt, må være Astrid Lindgren og Lars Saabye Christensen. Ellers er jeg nok ikke en type som får sånne ”litterære forelskelser”, hvor man leser og sluker alt av en forfatter. Jeg faller heller for enkelte bøker, bøker som kan leses flere ganger, for eksempel (og typisk nok) Disgrace av Coetzee og Heart of darkness av Conrad. I arbeidet med Unnskyld leste jeg i grunnen ikke noe spesielt. Jeg skriver veldig intenst, så det blir dessverre liten tid til å lese, særlig ikke romaner. For det meste går det i lyrikk. Gjerne Hans Børli. Dikt om fugler som faller til bakken uten at noen får det med seg. Sånne ting.

Tusen takk til Ida Hegazi Høyer for interessante og utdypende svar!

unnskyld3

Samlesingen av Unnskyld foregår fremdeles og her kan du finne flere anmeldelser av romanen. Ta gjerne turen innom prisens Facebookside også.

#bokbloggerprisen2014

 

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

  • Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
  • Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

wpid-img_20150102_172101.jpg

Statistikken blir følgende:

  • 6/50 bøker lest.
  • 3/20 klassikere
  • 1/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen
  • 1/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

februar

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

Næss og Hallstrøm – et samleinnlegg.

Selv om jeg klarte å unngå samleinnlegget forrige uke, må jeg bare anerkjenne at jeg ikke kommer utenom det i dag. I november leste jeg flere bøker som jeg ikke har rukket å skrive om ennå – og for å få redusert litt på bunken med «skal – skrive – om» bøker, så velger jeg altså å gå for 2 i 1. Og siden jeg sliter litt med å begrense meg i skrift, er det mulig at det kanskje (mest sannsynlig) blir ganske langt. Du er herved advart.

Bok 1:

Bare et menneske av Kristine Næss.

Bare et menneske er  mitt første møte med forfatteren Kristine Næss, og det er takket være Line og hennes anbefalinger som gjorde at jeg plukket med meg denne romanen under et av høstens mange handleturer på Eldorado. Det er et valg jeg er glad for!

Fra baksideteksten:

Bea Britt bor alene i farmorens hus på Vettakollen i Oslo, der faren hennes vokste opp. En tidlig morgen er det folk i hagen, de leter etter en 12 år gammel jente som har forsvunnet. Bea Britt har pleid å se henne gå tur med den lille hunden sin. Politiet  finner jentas sekk i hagen, og slik blir Bea Britt en av politiets mistenkte.

bareetmenneskeDenne lille oppsummeringen kan kanskje gi inntrykk av at Bare et menneske er en kriminalroman, men det er ikke tilfelle. Forsvinningen av Emilie er en hendelse som påvirker Bea Britt på ulike måter; den setter i gang nye tanker og refleksjoner i henne og får henne til å reagere og handle på en annen måte enn normalt. Den er med som en del av Bea Britt sin hverdag og skaper en ytre spenning, samtidig som det ikke er selve drivet i romanen. Jeg opplever at den er mer som en ramme som binder Bea Britt sin historie sammen.

Romanen sentrerer rundt Bea Britt, livet til farmoren hennes, Cessi, i før – og etterkrigstiden og Beathe – datteren til Bea Britt sin venninne. Disse kvinnene tilhører tre forskjellige generasjoner, og deres historier alternerer i løpet av romanen. Jeg er imponert over Næss sin evne til å gi disse tre kvinnene helt særegne stemmer som gjør at alle tre popper ut av sidene som ekte mennesker som jeg kan se for meg og som jeg tror på. Det er noe med måten Næss skriver på som gjør at alle fortellerstemmene oppleves som autentiske og originale., det er som om hun endrer skrivestil for hver karakter. For eksempel er Cessi sin stemme typisk for den tiden hun lever i, og med en gang jeg kom til et av hennes kapitler, var jeg der, i Oslo, i 1940 og 1950 årene. Jeg så det helt levende for meg. Cessi selv er en veldig lite sympatisk person som gjør mange feil, men samtidig så har hun mange lag og erfaringer som gjorde at det var hennes historie som berørte meg aller mest.

Bea Britt er, selv om hun nok er det nærmeste vi kommer en hovedperson, den jeg fikk minst tak på. Jeg tror det kan ha med at der både Cessi og Beathe sine historier er fortalt i 3. person, er Bea Britt sine kapitler skrevet i 1. person. Det er Bea Britt selv som forteller, og som alle andre jeg – fortellere velger hun selv hva hun skal vise leserne og ikke. Det skaper jo en ekstra spenning, særlig i forhold til det som omhandler forsvinningssaken, og jeg er ganske sikker på at det er et bevisst valg fra forfatteren å la Bea Britt være såpass vag, såpass lenge. Jeg opplever også at dette grepet tilfører romanen en ekstra nerve.

Romanens tittel er Bare et menneske og dette er et begrep som Cessi bruker flere ganger. Hun bruker det mest som en unnskyldning, et tegn på oppgitthet; «Hvordan skal jeg få til alt dette? Jeg er jo bare et menneske«. For meg så viser tittelen også til ensomhet. Det å være «bare et menneske» i en verden full av andre mennesker, det skaper en følelse av å være helt alene, å være den ene mot alle de andre, mot de som har noen. Både Bea Britt, Cessi og Beathe har, slik jeg tolker det, en opplevelse av å stå alene, å være den ene som ikke har noen og som lengter etter en annen. Særlig de to førstnevnte isolerer seg i stor grad, holder seg mye inne for seg selv og i sitt univers. Det er en selvvalgt tilstand, samtidig som de begge lengter etter noe mer, noe annet. Den ene blir etter hvert mer og mer bitter ovenfor seg selv og livet, mens den andre klarer å bryte ut og finner håp.

Kristine Næss skriver med et dyptpløyende og detaljrikt språk der ikke bare karakterene, men også små stemninger, detaljer og episoder, står ut av sidene som noe ekte. Samtidig så sier hun heller ikke for mye, det er mye rom for tolkning og for å oppdage nye elementer ved gjenlesinger.

Anbefales, selvfølgelig!

Bok 2:

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm.

KRØ av Didrik Morits Hallstrøm er noe så spennende som en nygotisk grøsser! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde helt oversikt over hva som lå i begrepet nygotisk litteratur, men etter et kjapt søk fant jeg en artikkel av Tom Egeland som oppklarte en del:

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet kom et knippe grøssere som i kraft av sin popularitet og utbredelse – både i litteraturen, men i enda større grad i filmen – bidro til å gjenopplive den gotiske sjanger.

Disse bøkene og filmene fant imidlertid ikke sted på øde heder og i forfalne slott. Tvert imot plasserte forfatterne og filmskaperne sine hovedpersoner i høyst moderne omgivelser – i pulserende storbyer, i trivelige forsteder og i perfekte, velfungerende småbyer. Her møter vi vanlige mennesker fra middelklassen – deg og meg – som stilles ansikt til ansikt med det umulige, det overnaturlige, det grusomme.

Tom Egeland, 2006

Denne beskrivelsen passer godt med innholdet i KRØ. Vi møter Adam, en tidligere rusmisbruker, nå grafisk designer, med rotete fortid. Han har kjæreste og kommer godt overens med kjærestens sønn. En dag får han et brev fra bestefaren. Han ligger for døden, og ønsker at Adam skal komme hjem til ham på den forblåste øya Krø på Sunnmøre. Adam er motvillig, men bestemmer se til slutt for å reise.

Krø er et underlig sted der alle kjenner alle og bedehusmiljøet står sterkt. Hjemme hos bestefaren oppdager han en mystisk dør i kjelleren krøsom han ikke får opp og han møter ei merkelig jente som ser ut som en levning fra 1980 – tallet. Men det merkeligste av alt oppdager han ikke før han logger seg på i 3D – programmet White World – for hvem er denne skikkelsen som plutselig dukker opp og begynner å følge etter ham?

Jeg er en stor tilhenger av grøssere, både på film, TV og i bøker. Jeg har nok mer erfaring med å se innenfor denne sjangeren enn å lese, men begge deler appellerer til  meg og i årenes løp har jeg lest en del. Det er derfor litt nervepirrende å begynne på en ny grøsserroman, for er det ikke gjort godt nok så blir det for både dårlig og forutsigbart. Takk og pris svarte Hallstrøm sin roman til forventningene – og litt til! KRØ er nemlig både en spennende og sofistikert grøsser som antyder mer enn den sier. Fokuset ligger ikke på  å skape flest mulig sjokkscener, men i stedet på å bygge opp en mer krypende, ubehagelig stemning – som selvfølgelig kulminerer i en finale! Den minner meg på den måten om Johan Harstads DARLAH. (Den ble forresten nylig kåret til tidenes beste norske ungdomsbok. Det synes jeg var vel fortjent!). Jeg opplever også at Hallstrøm er tro mot sjangeren, samtidig som han har laget noe helt eget. Jeg liker svært godt at han kombinerer natur, det gamle og mytologi med teknologi og The White World, samtidig som han også visker bort skillet mellom virkelighet og fantasi/drøm, og selv om det ikke er første gang at disse elementene er brukt i grøssere, så er det i alle fall gjort så godt her at det føles originalt. Og det fenger!

Didrik Morits Hallstrøm skriver svært godt. Språket flyter lett av sted og er fri for klisjeer. Han tar i bruk mange originale og gode språklige bilder, både når han skildrer naturen, omgivelsene og Adam selv, hans tanker og følelser. Som med Næss, opplever jeg med KRØ at både miljø og personer står fremfor meg. Ja, jeg måtte til og med sjekke om Krø var en virkelig øy, fordi den og folkene der er så levende og bra skildret. (Hint; den er ikke virkelig).

Jeg likte KRØ av Didrik Morits Hallstrøm veldig godt, og jeg håper at flere får med seg denne! Ja, for den er faktisk SÅ god!

Anbefales!

 

Mine fem år som far av Bjarte Breiteig.

Jeg minnes så vidt at jeg utbasunerte i januar/februar at jeg absolutt ikke skulle benytte meg av samleinnlegg når nominasjonen av Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg. Særlig ikke i forbindelse med bøker jeg både har på en potensiell nomineringsliste og er relativt ukjente. Og her sitter jeg da, i november, leselysten har endelig kicket inn, bøkene leses raskere enn jeg rekker å skrive om dem, og bestemmer meg for å skrive et samleinnlegg…

NEI! Et innlegg om en roman! Hjelpes! Noen av de gode intensjonene for leseåret 2014 må jo slå til!

Jeg får la det stå til!

Første bok ut er forresten ikke ukjent. Den er for eksempel nominert til P2 – lytternes romanpris, forfatteren besøkte Brenner & bøkene for en tid tilbake og er selvfølgelig Bjarte Breiteig sin Mine fem år som far.

Temaet i romanen er velkjent; en mann og en fars fall ned i et mørke som ender med at han gjør noe helt fatalt. Den handler om Martin som er en gift og kjærlig småbarnsfar. Ja, han er så fylt av kjærlighet og omsorg at han også tar seg av sin eks – kjæreste Lillian og hennes lille datter, Selma. Utad virker han som prakteksemplaret på en velfungerende familiefar.

Så en dag ringer det på døra, det er politiet. Selma er blitt utsatt for et overgrep og Martin er mistenkt.

IMG_20141116_144657

Mine fem år som far er delt inn i fem deler. Den første delen begynner med at politiet står på døra. På den måten blir leserne  kastet rett inn i handlingen, vi får ta del i de første, forsiktige avhørene, mistenksomheten fra Martins kone Gina og hans egen, tilsynelatende, uforståelse til det han blir presentert for. Dette synes jeg er et smart trekk, det skaper en uvisshet og en nysgjerrighet som gjør at man leser videre. Denne delen gir oss også de første pekepinnene om at Martin –  «velfungerende familiefar» også har en mye mørkere side og at beskyldningene langt fra er ubegrunnet.

I de neste delene flytter vi oss frem og tilbake i tid; vi blir kjent med Martin som ung, forelsket i Lillian og etter hvert i Gina. Vi følger utviklingen hans fra å ha en jobb til å ha en drøm om å leve av det han skriver, og vi blir kjent med hans store kjærlighet til sønnene Tor og Jonas. Vi får også enkelte fragmenter fra barndommen, samt hans reaksjoner på møtet med politiet.

Romanen er skrevet i første person, det er Martin selv som forteller historien. En førsteperson-forteller er stort sett alltid en upålitelig forteller, han velger selv hva han ønsker å dele med tilhøreren, hva han holder unna og hva han ønsker å omskrive. Med det i minnet, opplever jeg Martin som en ganske ærlig forteller. Eller, for å si det på en annen måte, jeg opplever ikke at han forsøker å fremstille seg selv som så veldig mye bedre enn det han er. Sannheten er at måten han skildrer seg selv og sine reaksjoner og tanker er med på å få meg til mislike ham som karakter, ikke på grunn av det han har gjort – som selvfølgelig er forferdelig – men på grunn av alt det andre han også har gjort oppigjennom (utroskap, nedverdigende behandling av kjærester, sjalusi og merkelig oppførsel mot de han opplever som en trussel).  På meg virker han som en karakter som ønsker seg bekreftelse, både som kjæreste, som ektemann, som far, som skribent, ja, som menneske, og dersom han ikke får den anerkjennelsen han selv mener ha fortjener, så forsøker han først å dra de det gjelder ned, for så å hoppe videre til neste kjæreste, neste prosjekt. Jeg opplever det nesten som om han ikke har den ubetingede kjærligheten til de rundt seg, men at han bare later som, at han bruker dem – bevisst eller ubevisst – for å styrke seg selv og sitt selvbilde, og når han opplever at han ikke får nok anerkjennelse for den han er, så synker han dypere inn i det mørket han har i seg, og nærmere den katastrofale hendelsen.

For meg så er ikke Martins fall noe som skjer brått, men heller et stup han har balansert på kanten av siden han var barn og som når han først glipper en fot, lett blir dratt ned i en spiral der han litt etter litt blir sugd inn i mot den – dessverre – uunngåelige katastrofen. Mørket blir også en så stor del av ham, at han forbinder det med sin evne til å skape, til å skrive, at han, når han kommer helt inn i spiralens indre, oppsøker og utfører det unevnelige, det som skal ødelegge, ikke bare ham selv, men også familien, Lillian og, ikke minst, lille Selma, kun for å kjenne følelsen av mørke, kontroll, skaperkraft. Det er ubehagelig, trykkende og intenst å lese om.

Bjarte Breiteig har tidligere gitt ut flere novellesamlinger, og Mine fem år som far er hans første roman. Jeg vet ikke om det er det faktumet at jeg visste at forfatteren var en novellist i utgangspunktet som påvirket meg, men jeg opplevde at novelleforfatteren skinner igjennom. I en novelle skal man fortelle en episode, en historie, med få ord. Mye må bli sagt mellom linjene, mye må bare bli antydet, gi en smakebit, en følelse av noe større. Det synes jeg også jeg kan se i språket han benytter seg av i romanen. Den inneholder ikke for mange ord, språket er rent, konsist og uten masse snirkler og dikkedarer. Det som er skrevet ned har en funksjon for handlingen. Sånt liker jeg! Jeg liker også at Breiteig går inn i handlingen uten å ha en moraliserende pekefinger. Alle vet, også Martin, at det han gjør er grusomt og feil, og det er en styrke i teksten at forfatteren selv ikke går og sier at «Dette er feil», romanens skildringer av hendelser og Martin sine tanker viser selv hvor feil handlingen er. Vi lesere trenger ikke overforklaringer.

Slutten forstyrrer meg litt, selv om det er en selvmotsigelse mot alt jeg nevner avslutningsvis i forrige avsnitt. Martin har sonet, han savner sønnene og det han en gang hadde, men samtidig så bagatelliserer han sine egne handlinger mot Selma og han føler egentlig ikke skyld i like stor grad som han burde:

Jeg utfordret dem, fikk dem til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort, utvikle seg. Og jeg inkluderte Selma. Og dette ble det aldri fokusert på, at jeg var som en far for henne. Det ble aldri nevnt. Ingen var interessert, for det handlet bare om det gale jeg hadde gjort. Og jeg spør meg: Hvem gjorde Selma til et offer – var det bare jeg? Og jeg spør: Hva var verst for henne – det jeg gjorde, eller det hun ble utsatt for etterpå, da alt skulle opp i dagen, da alt skulle settes ord på og snakkes om, sånn at jeg kunne få min dom, min straff? Jeg vet ikke. Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg vet at det jeg gjorde var galt, og det har jeg heller aldri nektet for. s 274 – 275

På en måte så passer det jo med den typen Martin er, men på en annen måte så gir det meg litt gåsehud.

Konklusjonen er: jeg liker romanen veldig godt, jeg synes den er en interessant og viktig bok, jeg mener den er godt skrevet og jeg synes Martin i bunn og grunn er en ganske ugrei fyr – både før og etter den fatale hendelsen. Men så er det vel ikke meningen at man skal like ham heller.

Anbefales.

Karete og Min bok- og maleblogg har også skrevet om romanen.

#JegforberedermegtilBokbloggerprisen2014

– eller «Jeg forbereder meg til Bokbloggprisen 2014», om du vil.

Det har vært lite liv her på Skribleriene den siste tiden, men det betyr ikke at det ikke leses! Eller, det har på langt nær vært det lesetempoet jeg hadde sett for meg og ønsket, to bøker pr måned i snitt er ikke så mye å juble for egentlig. Takk og pris kan det se ut til at mørke, triste og regntunge november blir den beste lesemåneden siden juli. Det er fint.

Jeg har i likhet med mange av mine medbokbloggere hatt fokus på ny norsk litteratur denne høsten. Datoen for nominering av bøker til Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg, og jeg synes det er viktig å ha lest en del for å gjøre et utvalg. Den siste tiden har jeg lest flere svært gode; noen har jeg skrevet om, andre ligger fint og venter i «bøker jeg skal skrive om» – bunken. I denne posten har jeg tenkt å vise frem hvilke jeg har lest og hvilke som står på lista over bøker jeg skal prioritere å få lest før 2015.

Først ut er de som allerede er fortært:

IMG_20141122_131424

De to nederste, Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle være sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol er allerede godt omtalt her inne, og det er ingen hemmelighet at jeg er fan. Bare et menneske av Kristine Næss er så godt skrevet jeg synes det er vanskelig å skrive noe fornuftig om den. Det vil komme en anmeldelse etter hvert, enn så lenge får dere kortversjonen: Anbefales!

Ellers er den nest øverste boka ungdomsromanen Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. En fin og troverdig historie om det å være 15 år og oppleve den store kjærligheten for første gang. Jeg skal selvfølgelig skrive litt mer om den også om tid og stunder. En annen bok som passer i kategorien Åpen klasse er Tryllemannen av Bjørn Ingvaldsen. Den leste jeg allerede i vår og den gjorde stort inntrykk. Jeg håper virkelig at flere tar seg tid til å lese denne viktige barneboka. (Dette er mitt forsøk på bokpushing, hvis noen lurer).

Bunken med bøker jeg skal lese er betydelig større enn «har lest» – bunken og det er ikke sikkert at jeg rekker igjennom alle. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kommer igjennom alle, for å være ærlig. Men – jeg skal gjøre et forsøk.

IMG_20141122_131703

Nederst ligger Brit Bildøen sin Sju dagar i august, så romanene:

  • På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik
  • Om igjen av Monica Isakstuen
  • Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen
  • Velkommen til oss av Eivind Hofstad Evjemo
  • Oslo Noir av Aslak Nore
  • Sone Z av Øyvind Vågnes
  • Krø av Didrik Morits Hallstrøm

Øverst troner novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen av Maria Kjos Fonn sammen med diktsamlingen til Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim. En annen diktsamling som jeg venter i posten de nærmeste dagene er Spredning av Nils-Øivind Haagensen som jeg grugleder meg til å lese.

Det er litt vanskelig å si hvilken bok jeg går i gang med når jeg blir ferdig med Mine fem år som far av Bjarte Breiteig, men de som akkurat nå trekker mest er Sone Z av Vågnes og Krø av Hallstrøm – gjerne iblandet noen noveller av Kjos Fonn. Disse er de jeg har hørt aller minst om, og de pirrer nysgjerrigheten litt ekstra.

IMG_20141120_220257

Hva leser du for tiden og hva er din favoritt blant høstens norske bøker?