When in Paris: bøker lest – del 1.

Nei, altså. 2016 har nok ikke vært det store bloggåret her på Skribleriene, for å si det sånn. Innleggene har vært få og bokanmeldelsene enda færre, og det beklager jeg veldig. For det er fremdeles ikke slik at jeg har sluttet, det er bare at jeg ikke alltid helt får ånden over meg. Jeg surrer med andre ting og får ikke ut fingeren. Noen ganger tror jeg at jeg lider av tastaturskrekk og andre ganger mangler jeg selvdisiplin. Og ja, det betyr at jeg misunner dere som er så flinke til å skrive faste innlegg og anmeldelser til hver leste bok. Dere er gode!

Nok om det, jeg har faktisk lest en god del i sommer, og mens jeg venter på at jeg skal få inspirasjon til å skrive en oppsummering av bøkene fra FEBRUAR (!!) til og med mai, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det jeg leste mens jeg var i Paris i sommer.

Den første romanen jeg fullførte var MaddAddam av Margaret Atwood. Dette er den tredje og siste boka i MaddAddam – trilogien som startet med Oryx and Crake og fortsatte med Year of the Flood. Jeg likte nok de to første bøkene aller best, men Atwood er en fantastisk forfatter med en så stor spennvidde at denne siste selvfølgelig også var veldig bra. Uten å røpe for mye, kan jeg si at den samler godt trådene fra de to første – som jo foregår på sammen tid, men på ulike steder – og gir troverdige svar og en fin avslutning.

Neste bok ut var en sakprosa bok, og ikke en hvilken som helst sakprosa bok heller, men en som jeg i utgangspunktet var helt, helt sikker på at jeg ikke kom til å like. Hvor spennende kunne det være å lese om to menn i en gummibåt som prøver å fange en kjempehai, liksom? Jeg snakker selvfølgelig om Havboka av Morten Strøksnes, og takk og pris for at den havnet på Bokbloggerprisens kortliste i Åpen klasse! Ellers hadde jeg gått glipp av en utrolig god leseopplevelse. For Havboka handler ikke bare om det å fange en kjempehai, ved å ta i bruk biologi, naturvitenskap, historie, filosofi,  geografi, anekdoter og myter forteller Strøksnes selve havets og de som lever i og ved det sin historie. Det er lærerikt, spennende, noen ganger morsomt og til tider trist – har dere for eksempel hørt om «verdens ensomste hval»? Nei? Ikke jeg heller, før jeg leste denne boka. Og nå er jeg helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme historien om finnhvalen som synger med en frekvens mye høyere enn det de andre finnhvalene gjør og som dermed ikke blir hørt av sine «medfinnhvaler». Denne historien gjorde meg så usigelig trist, og var nok den som gjorde at jeg vippet fra å like godt til å bli helt oppslukt. Og Havboka er som sagt full av slike og andre typer anekdoter. Den minnet meg også om hvorfor jeg er så glad i biologi som jeg er. Kort og godt; jeg koste meg. Boka ble samlest i juni, og her kan dere finne flere anmeldelser av den.

Parissommerens tredje bok ble kjøpt fordi nøden var stor. I Paris har jeg alltid med meg en bok i veska og jeg sitter mye på kafeer og i parker og leser. Jeg hadde akkurat fullført Havboka og var så langt hjemmefra at det var uaktuelt å gå tilbake og finne en ny. Det var litt krisestemning der på fortauet en ørliten stund, for hvor dum går det an å bli?! Forlate leiligheten med en bok du nesten er ferdig med og ikke en back-up?? Alle bokelskere som også elsker å kjøpe bøker vet nok hvordan jeg løste denne lille krisen – jeg tok turen til Guiliani i Rue de Rivoli og etter en tid endte jeg opp med All Things cease to appear av Elisabeth Brundage. Ja, det var tittelen som lurte meg inn – for er den ikke finurlig? Litt pussig, men samtidig fin? Og det er ganske mye med denne romanen som er bra, selv om den også har en del ting som jeg syntes mindre om. Den rommer mye, og jeg tror det beste er å gi dere baksideteksten før jeg sier noe mer:

This is the Hale Farm. This is the morning that Catherine Clare died. The day that her daughter spent in the house with her. The evening that her husband came home to find her.

This is the tale of their marriage, and the one that came before them. The Hales, and then the Clares.

A tale of bonds between families, between lives living and lost and of the lonely ones that share no bonds at all. Who should be pitied. Who must be feared.

Først; språket og setningene, selve prosaen i denne romanen, er vidunderlig. Romanen begynner på en helt magisk måte der vi blir presentert for selve gården, den ligger der,  som en egen enhet, som noe med en historie å fortelle, og den venter. Som leser kjenner man at akkurat denne gården bærer på flere hemmeligheter, at den har noe å fortelle. Og selv om gården ikke får sin egen stemme i resten av romanen, så ble jeg sugd inn. Selve handlingen starter i 1979 med at George Clare, den relativt nye eieren av Hale Farm, står på døra til naboen, med datteren på armen, og forteller at han har funnet kona drept på soverommet. Fra der går historien tilbake til hvordan Cathrine og George møtte hverandre, livet før og mens de bor på Hale Farm og ekteskapet deres. Vi får også historien om familien som bodde der før familien Clare, deres tragiske skjebne og hvordan barna deres klarer seg etter tragedien.

Synsvinklene er mange, og jeg opplevde i ganske stor grad at Brundage klarte å skille dem fra hverandre og gi dem egne, unike stemmer. En ting hun gjør som jeg synes er veldig fiffig er hvordan hun forteller de samme historiene sett fra ulike ståsted. Det er gjort på en veldig subtil og elegant måte, der en hendelse kan være en sentral del i en karakters historie, men at den også dukker opp som for eksempel en bihendelse eller en kommentar i historien til en annen karakter. Flere hendelser blir altså fortalt gjennom øynene til forskjellige personer, som kanskje opplever situasjonene ulikt og som har forskjellige forbindelser med de involverte. På den måten blir en hendelse, gjerne en nøkkelhendelse, belyst fra mange ståsteder, uten at det blir hamret inn i leseren. Sånt liker jeg.

Så ja, det er mye jeg likte med All Things cease to appear, men det er også to ting som ødela litt en del. Den ene tingen er en sentral del av romanen, mens den andre egentlig ikke er så viktig. Jeg så bare ikke poenget. La oss først ta det store irritasjonsmomentet. I romanen så er det en psykopat – dette står på baksiden også, så det i seg selv er ingen avsløring. Hvem det er kan være det samme akkurat nå, hvis du bestemmer deg for å lese boka, vil du ganske fort få en mistanke om hvem. Og her ligger problemet – ikke at det er en psykopat i historien, det kan være både interessant og spennende – men psykopaten er så utrolig etter læreboka. Det er som om forfatteren har søkt opp psykopati 101, fått et sett kriterier og bygd opp karakteren etter dette. Og det gjør jo at h*n blir fryktelig forutsigbar! Sleip og usympatisk, ja, men dette har vi lest og sett så utrolig mange ganger før. La meg bli overrasket, lur meg litt! Jeg vil, på samme måte som psykopaten spinner ofrene sine inn i nettet sitt, at forfatteren skal gjøre det samme med leseren. Kanskje jeg ber om for mye? Kanskje det er enklere å spinne leseren inn dersom man forteller en historie fra 1. person, med spinnemesteren som forteller? Jeg har akkurat lest Lolita av Vladimir Nabokov, og han mestret dette til det fulle. Samtidig så fikk jo Agnes Ravatn dette svært godt til i Fugletribunalet også, og hun skrev i 3.person. Nei, jeg synes ikke jeg ber om for mye.

Pst; Den lille tingen var forresten noe spøkelsesgreier som jeg ikke så poenget med. Helt ok, men noe unødvendig.

Utsikt til Notre Dame fra Sylvia Beach sitt bibliotek i 2. etasje på Shakespeare & Co.

 

Har du lest noen av disse? Og hva har vært din ferielektyre?

Eirin Gundersen: Du er menneske nå.

Jeg håper alle har hatt en fin nyttårsfeiring enten den inneholdt heidundrende fest, morsomme brettspill, filmtitting, lesing og annet. Hos oss var pusekos, deilig mat, en latterlig dårlig film fra 1990 og kjærestetid viktige stikkord og det var så fint.

Tidligere i juleferien leste jeg diktsamlingen Du er menneske nå av debutant Eirin Gundersen. Jeg er, som dere vet, veldig glad i lyrikk og poster gladelig favorittdikt bare for å spre dem videre, men jeg er ikke noe god til å skrive omtaler av diktsamlinger. Men jeg skal prøve, for Du er menneske nå er en riktig så vakker samling, samtidig så kan jeg si på forhånd at dette ikke vil bli en dypgående analyse, heller en tekst om boka og hvorfor jeg likte den så godt som jeg gjorde.

Du er menneske nå er en fragmentert beretning om tapet av en far, om den sorgen og savnet man bærer i seg når man har mistet noen man er glad i, og etter hvert beretningen om en ny kjærlighet. Jeg skriver  fragmentert beretning, for selv om dette er en diktsamling, så er samlingens forteller den samme og jeg føler at man like gjerne kan lese den som lyrisk prosa i samme ånd som Marit Kaldhol sine romaner (eventuelt som Ruth Lillegravens diktsamling Urd, selv om jeg synes Kaldhol – sammenlikningen passer best). Det jeg prøver å si er vel egentlig at alle diktene henger sammen i en større helhet og at man ved å lese dem i rekkefølge så vil man også få hele bildet. Samtidig så synes jeg at de aller fleste diktene også er så sterke at de står trygt på egne ben og tilfører leseren noe i kraft av  seg selv:

fotsporene hans var fortsatt i snøen til langt ut på våren

jeg drømmer stadig at han går foran meg på fortauet, over oss er himmelen rosa, skiftende skyer, som før en storm

en slags vinter i sommeren.

langsomt tråkler sorgen gjennom meg, syr små sting, hvite linjer

jeg tenker meg døden som noe levende, et frø som vil spire.

s 13

Fortelleren beveger seg fra det nære, det personlige og utover og utover i det store bildet, og jeg opplever at hun i tekstene bruker det store, fjerne, nesten ubegripelige – naturens utvikling, historien – for å nettopp forstå dette nære og personlige. Det setter på en måte alt i perspektiv, og kanskje det er en måte å lettere håndtere og forstå sitt eget tap og sin egen sorg?

hver dag vissheten om andre menneskers historier, utallige livshendelser, flere generasjoners minner, tusenvis av slektsledd, kriger utkjempet før jeg ble født. vi vikler oss inn i hverandre, forsetter i andre epoker, og det finnes en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, som ikke ender her. sekel etter sekel med eskapisme. jeg må tenke noe som alle som tenker har tenkt.

s 51

Det er noe med hvordan Eirin Gundersen trekker inn særlig naturhistoriske/vitenskapelige fakta som en del av historien hun ønsker å formidle, som minner meg  om Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet, men der Simonsens bok er pussig og underfundig, opplever jeg at Du er menneske nå er mye mer hudløs, vakker og var.

Eirin Gundersen har skrevet en svært god – og tilgjengelig –  diktsamling som jeg håper mange plukker opp. Jeg gleder meg til å lese mer!

Ellikken, Akima Montgomery, Karen og Elisabeth har skrevet om denne fine boka også.

PS: jeg beklager at sitatene ser annerledes ut enn i boka med tanke på linjeskift. WordPress oppfører seg helt fjollete når man skal sitere lyrikk…. men jeg håper alle får et inntrykk av hvor flotte diktene er.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

23.desember: julas leseplaner

Det er juleferie og jeg skal benytte anledningen til å lese de siste bøkene jeg har planlagt i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015:

– Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund.
– Du er menneske nå av Eirin Gundersen.
– Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe.

Og hvis den nyeste til Linn Ullmann plutselig innfinner seg på riktig postkontor i løpet av romjula – ja, da skal selvfølgelig den også bli prioritert før nomineringen. Jenny av Sigrid Undset skal også fullføres.

Hvilke leseplaner har du?

4. desember: helgas leseplaner.

4. desember! Fredag! Leseplaner! Jeeeei!

Og det tror jeg var nok utropstegn på en stund. La oss gå videre til dagens tema; hva er det egentlig jeg skal lese i helga?

Det er ikke noe enkelt svar på dette, for selv om jeg har bøker jeg burde lese ferdig, så kjenner jeg meg på en måte litt matlei. Ingen av bøkene jeg burde lese gir meg den følelsen og den opplevelsen jeg er på jakt etter. Jeg leser, jeg ser at setningene er velskrevne og innerst inne vet jeg at dette er bøker jeg mest sannsynlig vil like. Det er bare det at akkurat her og nå så har jeg lyst på noe helt annet. Jeg vet bare ikke helt hva. Jeg er for vinglete. Det ene øyeblikket vil jeg lese det ene, for så hoppe til det andre; fra 1001 – bøker og nye norske til klassikere og engelske bøker av ymse slag. Det er et skikkelig virrvarr. Og jeg finner ikke helt roen.

Så derfor er også leseplanene for denne helga et salig rot: 1001 – romanen Oranges are not the only fruit fordi jeg trenger et kryss og fordi jeg er så nysgjerrig på Jeanette Winterson, Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger fordi den er ny av året (men akkurat nå sliter jeg med motivasjonen), Erlend Loe fordi jeg trenger hans underfundige og rare humor og Dickens fordi – ja, Dickens. Og nå, mens jeg skriver, så kom jeg på at jeg faktisk burde prioritere Jenny av Sigrid Undset!

Ja, jeg sa det: virrvarr!

Hva skal du lese i helga?

Dikt på en tirsdag: Eirin Gundersen

En av årets bøker som jeg må lese før jul er Eirin Gundersens debutantdiktsamling Du er menneske nå. Den virker bare så sterk og fin, og når Ellikken sier les, ja da gjør jeg nettopp det – stort sett.

Enn så lenge deler jeg det første diktet med dere:

God tirsdagskveld!

#2: Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015 – spøkelser og suspension.

Her kommer del to av serien «Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015» (eller fort og gæli, om du vil) hvor jeg vil skrive litt om to ungdomsbøker jeg har lest denne måneden.

«Glimt» av Tor Arve Røssland

Glimt av Tor Arve Røssland er noe så morsomt som en ungdomsgrøsser og det har jeg ikke lest på en stund! Røssland selv har skrevet flere ungdomsbøker i denne sjangeren, blant annet serien om Svarte – Mathilda, men Glimt er altså ny av året – og mitt første møte med ham. Og det var et festlig og spennende første møte, det er sikkert!

Jeg skal innrømme at grunnen til at jeg valgte meg akkurat denne romanen var fordi det var noe med baksideteksten som minnet meg om Maria Gripe – hun med Skyggen – serien, Tordivelen og Agens Cecilia, vet dere, en av mine favorittforfattere uansett tid og sted. Når det dukker opp en bok som gir meg den samme gåsehudfølelsen og hensetter meg tilbake til den tiden da jeg var 11 år og grøsserglad – ja, da må den leses! Og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde! For selv om historien om Jon som flytter til den lille vestlandsøya Grovøy sammen med moren sin og som opplever at skremmende og uforklarlige ting skjer på øyas ungdomshus, ikke er den mest originale, så er den svært solid gjennomført. Historier fra fortiden blandes naturlig inn i det som skjer i nåtiden og hendelsene som Jon og kompisene etter hvert får fanget på film er såpass intenst skildret at jeg faktisk kjente et ubehag – og skvatt (!). Det var nesten som om jeg satt og leste en grøsserfilm – den er litt som en god gammeldags spøkelseshistorie, i spedd elementer fra de nyere grøsserne Paranormal Activity og lignende, og jeg er sikker på at den hadde blitt en kul film.

Jeg likte den, og hvis du både liker ungdomsbøker og litt skrekk og gru, ja, da syns jeg du skal gi den en sjanse.

Takk til Samlaget for leseeks.

«Slipp hold» av Heidi Sævareid

Dette er en roman som jeg falt ganske så pladask for, samtidig som den også er den jeg har minst å si noe om. For hva skal jeg egentlig si, liksom, annet enn at dette er en bok som du bør lese dersom du enten A) er ung eller B) har vært ung. Slipp hold av Heidi Sævareid er så ekte og så nær, og den ga meg de deiligste sommerfugler i magen i skildringene av det gryende forholdet mellom Mari og August. Og like mange steiner i magen i møtet med den kontrollerende kjæresten/eksen Torger.

Romanen handler om det å tørre og slippe seg løs fra en hverdag som kanskje har gått litt i rutine, om det å tørre og stole på andre og at man faktisk en gang i blant bare må kaste seg inni det ukjente, risikere å tryne, men også risikere å bli en sterkere versjon av deg selv. Sævareid skriver veldig troverdig, og selv om romanen er tidstypisk på mange måter, så er den også veldig gjenkjennelig for oss som ikke brukte snapchat, Facebook eller sosiale medier generelt i våre spede romantiske forsøk som unge. Den har noe allmenngyldig over seg som jeg liker.

Suspension er jo et tema i romanen, men det blir behandlet på en så verdig og naturlig måte at det aldri  – for meg, i allefall – føltes feil, sjokkerende eller spekulativt. Det bare hørte med. Og det fungerer som et kraftfullt bilde på det å nettopp riste av seg frykten og legge seg selv i noen andres hender.

Anbefales veldig! Og boka, den er kjøpt selv

Silje, Julie, Mari, Elisabeth og Ungdomsboka har også skrevet om romanen.

Helgas leseplaner: Humor, Vatne og James

Det ser ut til at disse innleggene, der jeg skriver litt om bøkene jeg leser og har tenkt å lese i helga, er i ferd med å bli et fast fredagsinnslag her på Skribleriene. Det er jo ikke sikkert at det vil fungere i de periodene der jeg leser lite, men nå, når det ser ut til at jeg muligens runder ti leste bøker i oktober, passer det bra.

Sist uke leste jeg ut både Slipp hold av Heidi Sævareid og 1001 – romanen Dr Jekyll og mr Hyde av Stevenson. Denne uka har jeg gapskrattet meg gjennom Ingrid Winters makeløse mismot av Janne S. Drangsholt. Det er godt med slike bøker som gir deg vondt i magen og tårer i øynene av latter. Jeg blir nok ferdig med den i løpet av morgendagen.

Og da blir det å velge seg neste bok ut. A brief history…. har jo stått på vent en stund og bør leses, men samtidig er jeg trukket mot Gro sin favoritt blant norske 2015- romaner også; Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Kanskje jeg presser den inn først, for så å prioritere Marlon James? Det får være målet for nå.

Hva er dine leseplaner i helga?

#1: Jeg forbereder meg til Bokbloggerprisen 2015 – Kari Saanum

Jeg har innsett det og godt tatt det – skal det bli noe dreis på alle de bøkene som ligger og venter på å bli skrevet om – så må jeg ty til samleinnlegg i stor skala. Det er slik det må bli, jeg har ikke noe valg, og som Elisabeth fra Bokstavelig talt så fint sier det «Det er bedre å skrive litt enn ingenting». (fritt etter hukommelsen).

I dette innlegget vil jeg konsentrere meg om to norske ungdomsbøker som jeg har lest de siste ukene, ja, de ble faktisk begge lest på samme dag! En av dem er en 2015 – bok og er dermed en mulig kandidat til nominasjonen i åpen klasse etter hvert, mens den andre er en liten snik fra 2013. De henger sammen da, og er vel verdt å lese.

Elefanten i rommet (2013) og Gråt, baby (2015)  er skrevet av Kari Saanum og utgitt med støtte fra Leser søker bok. Leser søker bok er en forening som jobber med å løfte frem lettlestbøker og bøker tilrettelagt for svake lesere. Som norsklærer og leseentusiast er det et arbeid jeg heier frem! Tommel opp for å spre leseglede og motivasjon!

Og tommel opp for forfatteren selv, også, som med disse to bøkene klarer å formidle viktige temaer som mange nok kjenner seg igjen i, på en engasjerende, lettfattelig, men samtidig kompleks, måte. I Elefanten i rommet møter vi Kaia på 14 år. Venninnen hennes har fått seg kjæreste, og Kaia føler seg ensom og venneløs. Plutselig dukker Isabell opp, og alt ser ut til å ordne seg. Det er bare det at Isabell pirker borti noe som Kaia for alt i verden ønsker å holde skjult. Kaia, mamma og pappa har en hemmelighet, en hemmelighet så stor og stygg at ingen må få vite; pappaen til Kaia er nemlig alkoholiker.

Elefanten i rommet er, som nevnt, en lettlest bok der teksten er tilpasset leserens lesenivå. Det ser vi blant annet ved at den har korte setninger og at enkelte ord som kan være vanskelige blir gjentatt (slik at de etter hvert blir enklere å lese og kjenne igjen). Dette kan bli litt repetitivt for gode lesere, men det passer godt for de boka er rettet mot. Like viktig er at innholdet er tilpasset målgruppen. Det er en av mine store kjepphester når det kommer til lettleste bøker – du gir ikke en 13 – åring en Leseløve- bok fordi hun befinner seg på et leseteknisk nivå som er nærmere den enn Hunger games. Det er fasiten for å drepe all leseglede! Saanum tar leseren på alvor og får høyeste karakter for sin gjennomføring.

Jeg likte den første delen av boka veldig godt; vi går inn i følelsene til Kaia, hennes angst for at noen skal oppdage familiehemmeligheten og alt hun gjør for å holde orden i det uryddige. Både Kaia og moren gjør alt de kan for å holde fasaden, for å dekke til slik at ingen kan se hva som egentlig forgår hjemme hos dem. Ingen av dem tør å ta tak i problemet som står rett foran dem; selve elefanten i rommet. Forholdet mellom Kaia og Isabell er også godt og effektivt skildret, og Saanum bruker bilder som gir boka et litterært preg, samtidig som de er enkle å forstå. Jeg syntes nok at slutten kom litt brått, det var noe uavklart, oppstykket og enkelt med den, samtidig så gikk ikke dette utover opplevelsen av boka som helhet (og så kom det jo en oppfølger).

Både Elefanten i rommet og Gråt, baby er skrevet i vers, noe som jeg synes er et spennende valg. De minner meg rett og slett litt om bøkene til Ellen Hopkins i formen, men siden dette er lettlestbøker, så har nok ikke forfatteren kunnet eksperimentere med denne formen i like stor grad som Hopkins. Hun har allikevel tatt noen grep som fungerer godt; blant annet tar hun i bruk kontraster for å få frem Kaias opplevelse av forskjellene mellom hennes egen familie og Isabells familie, og repetisjoner og oppramsing for å virkelig hamre disse ulikhetene og Kaias usikkerhet inn i leseren.

Gråt, baby er altså oppfølgeren som kom i år, og jeg synes den er en god oppfølger. Den er, som forløperen, en lettlestroman for ungdommer, men samtidig så opplever jeg den som litt mer avansert og at den har mer «kjøtt på beina» enn forgjengeren. I denne boka er Kaia blitt nesten 16 år og hun er sint. Hun er sint på moren som fremstår som både kald, kynisk og snokete. Hun er sint på faren sin som er i ferd med å drikke seg i hjel og hun er sint på livet som har valgt å være vanskelig mot akkurat henne. Noe av det jeg likte ekstra god i denne romanen er valg av synsvinkel. I Elefanten i rommet er det tredje persons synsvinkel, mens det i denne er første person, og det fungerer veldig bra. Jeg opplever at dette skaper en større nærhet til Kaia, det virker mer ekte, ærlig og mer komplekst enn bok en. Gråt, baby gir leseren et fint, nært og autentisk portrett av ei jente på 15 år og et liv som ikke er helt enkelt.

Man trenger strengt tatt ikke lese Elefanten i rommet for å få utbytte av Gråt, baby, de står begge støtt på egne bein. Men, det er noe med å få helheten, det å forstå den veien Kaia har gått, som man får ved å lese dem begge. Så det håper jeg dere gjør.

Anbefales!

Andre som har skrevet om Elefanten i rommet: Mari

Andre som har skrevet om Gråt, Baby: Tine, Mari, Beathe

Leseks fra Omipax.

Helgeplaner på lesefronten.

Fredagkveld og helga har begynt. Sofaen er deilig og myk, katten – i alle fall når hun gidder å innfinne seg – er superkosete, mannen er hjemkommet fra jobbtur og Skavlan summer i bakgrunnen.
Jeg leser ikke akkurat nå, men om en stund skal jeg finne frem boka jeg holder på med; Historien om et godt menneske av Birger Emanuelsen, ny av året og en mulig kandidat for min nominering til Bokbloggerprisen 2015 hvis den holder løper ut. Det håper jeg virkelig at den gjør, for romanen er interessant og godt skrevet, karakterene gjør meg nysgjerrig og er lite pålitelige og jeg aner at det ligger noe skjult og ulmende i den felles historien til barndomskameratene som på typisk vis har tatt helt motsatte livsvalg som voksne.

Dersom tiden strekker til håper jeg å begynne på Heidi Sævareid sin ungdomsroman Slipp hold, som jeg bare måtte kjøpe etter Siljes gode anmeldelse.

Hva skal du lese i helga?

Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

•  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
• at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
• at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
• at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
• karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

• unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
• kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?