Fine, våte og hektiske september – og Lila <3

September, hvordan skal jeg beskrive deg? Våt, grå og sur? Ja, det passer godt, i alle fall med tanke på været – for selv om jeg er en leser som koser meg innendørs med noe varmt i koppen, pledd og en god bok, så er det også en grense for hvor mye regn og uvær jeg tåler. Jeg trenger litt sol også.

Men, september har også vært en fin, spennende og hektisk måned! Det fjerde bokbloggertreffet og utdelingen av den andre bokbloggerprisen, med tilhørende forfatterbokbad, gikk av stabelen den 12. hos Cappelen Damm, og jeg er med og arrangerer (og bokbader!). Det er mye planlegging og møtevirksomhet som ligger i forkant av et slikt treff, men det er som alltid like godt å se hvordan alt kulminerer i smil, skravling og klemmer. Det er godt å kjenne at skuldrene, som er litt høyere enn vanlig,  senker seg i takt med at den ene etter den andre finingen dukker opp, blide og fornøyde og klare for sosialt samvær, quiz, bokbord og utdeling av prisen vår –  mange av de kjente og kjære, men også noen nykommere. (Om enn litt færre enn vanlig – neste år, da må flere komme *pekefinger*) Uansett; takk til alle som kom og som bidro til at treffet ble så bra som det ble!

Hvis du var en av de som dessverre ikke kunne komme i år, så har både Mari, Gro, Tine, Berit, Ingalill og Randi skrevet om treffet.

Så, september, du har vært travel –

men allikevel gitt meg noe lesetid! Det setter jeg pris på, og noe jeg setter enda mer pris på er at jeg har kommet inn i en god rytme slik at jeg faktisk setter av tid til å lese i hverdagen. Jeg elsker jo, som de fleste som har vært innom her jevnlig vet, TV – serier. NetFlix er min gode venninne, men også hun litt kjipe som holder meg unna det andre jeg elsker. Det er som hun lokker og lurer meg ut på galeien med den ene serien etter den andre, at hun ber meg blåse i lesemål og alle de uleste bøkene mine – selv om hyllene griner så høyt av overbelastning at de er umulig å overhøre – og heller lage meg en kopp te, smyge inn under teppet og slå i hjel noen timer sammen med henne. «Jeg har noe for en hver dagsform» synger hun til meg «Walking Dead Pretty Little Liars, Gotham… Bøker sier du? Jeg har Gilmore Girls også». Og dessverre gir jeg etter.

Til nå.

La meg introdusere «Solo tvangslesingskafe». Inspirert av Ingalill og hennes fabelaktige «Tvangslesingskafe» – noe jeg selv prøver å delta på en gang i blant når jeg har tid – har jeg nå begynt å ta meg en time på kafe cirka en gang i uka, alene med bok. Dette er jo noe jeg gjør mye av når jeg er i Paris, men hei; hvorfor skal det ikke fungere i Drammen også? Det er ingen grunn, og det fungerer godt og – har det vist seg – leselysten har gnistret til igjen og jeg klarer å lese mer hjemme også. Denne uka har det forresten vært helt sprøtt; jeg holder nå på med høstferiens sjette bok! S- J – E – T – T – E! Som i 6!

Og noen av de bøkene skal jeg skrive litt om nå:

I september leste jeg fire bøker og det er et tall jeg er fornøyd med (selv om jeg til nå i oktober har lest 3,5 bøker = jeg kommer nok til å være enda mer fornøyd om en måneds tid!). Den første jeg leste ut var Ida Hegazi Høyer sin andreroman; Ut. Den leste jeg i forbindelse med bokbadet, og jeg har tenkt å skrive et innlegg om alle romanene hennes så fort jeg har lest Fortellingen om Øde. Enn så lenge kan jeg si at den har noe veldig Høyersk over seg i skrivestilen og tematisk, men at den nok er den jeg synes er svakest av romanene hennes. Jeg ble ikke like blåst av banen som med de andre bøkene, men det er jo greit det og. Den andre romanen jeg leste var bok nummer tre i Siri Pettersens serie Ravneringene. Evna er en god og tilfredsstillende avslutning på en god serie. Deretter bar det til Paris og Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery som ble lest i forbindelse med Bokhyllelesingen. Jeg likte romanen godt, og det var selvfølgelig en bonus at den også er en 1001 – bok. Noen kryss må  jeg kunne unne meg.

Og så kom jeg til septembers aller siste bok!

De siste årene har jeg, fra sidelinjen, fulgt med på Clementine, Linn, Labben og Elida sine Man Booker – lesinger. Flere av bøkene på lang – og kortlistene har, i den perioden, blitt kjøpt inn  – og få har blitt lest. Foreløpig. Og det begynte i samme tralten denne gangen også. Langlistene ble offentliggjort. Silje leste om bøkene, fulgte med på diskusjonene og kjøpte inn de som hun var nysgjerrig på og selvfølgelig de hun var helt sikker på skulle gå videre. Kortlistene ble offentliggjort. Nei, der bomma vi litt, ja. Osv. Nei da, det var ikke så ille, av de seks bøkene som ble kortlistet har jeg fire (+ fire fra langlista), og denne gangen skal jeg faktisk være med på Clementines Man Booker read along, eller,  jeg er med. Første bok ut var romanen «alle» trodde skulle komme med videre, men som dessverre ikke gjorde det; Lila av Marilynne Robinson.

Lila er den tredje boka i Gilead – trilogien som begynner med Gilead, fortsetter med Home og avsluttes (?) med Lila. Romanene er på en måte søster – romaner som snakker til hverandre, og de må dermed ikke leses i kronologisk rekkefølge. Jeg var aldri i tvil om at jeg likte historien om Lila, men ut i boka tok jeg meg i å lure på om det ikke hadde vært lurt å lese dem i riktig rekkefølge allikevel. Jeg følte at jeg på en måte gikk glipp av noe, at det lå noe under som jeg burde ha visst, at jeg hadde noen hull og at disse hullene ville ødelegge noe for leseopplevelsen. Jeg skrev et lite innlegg om det, og Elida svarte i kommentarfeltet at hun, på grunn av sin kronologiske hjerne, hadde lest de to foregående før hun begynte på denne: Det samme hadde Stine, selv om hun var helt sikker på at hun hadde elsket boka like mye om hun hadde lest denne først (om enn at det hadde tatt litt lengre tid). Med disse to Lila – tilhengerne i ryggen leste jeg videre med den kronologiske hjernen slått av. Og det virket! Lila er en roman som vokser under lesingen og når den først har slått rot så sitter den der. Jeg tok meg i å tenke på historien og karakterene når jeg ikke leste og følte en trang til å lese videre. Jeg bare måtte ha Robinsons vakre prosa rundt meg og personlighetene og omgivelsene hun lavmælt mante frem.

Når jeg tenker på Lila nå i etterkant, både romanen og personen, så er det aller første ordet som dukker opp sterk. Lila er en utrolig sterk karakter med en veldig sterk historie å fortelle. Vi møter henne som relativt nygift med den gamle presten John Ames i Gilead, og får både servert bakgrunnshistorien hennes – barndom og hvordan hun havnet i Gilead – og historien hun og Ames er i ferd med å utvikle sammen. Teksten beveger seg frem og tilbake i tid som bruddstykker. En hendelse i romanens nåtid (eg 1950 – tallet) får Lila til å tenke på en eller flere hendelser i fortiden. Det er ingen markører på hvor i tid vi befinner oss, og det krever at man som leser er våken. Samtidig så er disse overgangene så elegante og sømløse, at det er en fryd å lese.

Jeg tenker at romanen på mange måter er en dannelsesreise der Lila gjennom sine opplevelser etter hvert erfarer at hun kan stole på folk, at det er lov å bli elsket – ja, at noen ganger så må man la seg selv bli elsket. Den handler også om å finne sin plass, å slå seg til ro uten å miste den man en gang var. Forskjellene på det livet Lila levde før Gilead, som foreldreløs. omstreifer og prostituert ,og det livet hun lever nå som prestefrue er store, men hun er allikevel Lila og hun må prøve å forene disse to versjonene av seg selv, hun er ikke hel med kun en av dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om Lila av Marilynne Robinson; relasjonen mellom Lila og Doll, Lila og Ames, de teologiske undringene og diskusjonene, men jeg tror jeg lar det være med det. Dette er en nydelig, velskrevet, kraftfull og var roman som jeg er veldig glad for at jeg leste. Og jeg håper den når ut til så uendelig mange! Les!

(Her er forresten Clementines read along.- side med link til anmeldelser).

Så, dette var min september. Hvordan var din?

Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde

Jeg innrømmer det; hovedgrunnen til at jeg svarte «Ja takk» på en mail fra Kagge Forlag var fordi det nettopp var Hanne Kristine Rohde som hadde skrevet boka det var snakk om. I sitt arbeid ved Seksjon for vold og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt, har Rohde fremstått som både en sympatisk og kunnskapsrik leder, og jeg var svært nysgjerrig på hennes debut som kriminalforfatter. Dessverre viser Mørke hjerter at det at man er dyktig i jobben sin ikke automatisk gjør at man klarer å skrive en god roman fra det miljøet.

Premissene i seg selv er spennende og aktuelle nok. Det går en serieovergriper løs i hovedstaden, og politiet gjør alt de kan for å finne ham før han slår til igjen. Samtidig blir det funnet et ille tilredt lik av en ung kvinne i en kontainer. Ikke lenge etter dukker det opp et nytt drapsoffer, samtidig som et av ofrene for serieovergriperen tar livet av seg. Den nytilsatte lederen av Seksjon for volds – og seksualforbrytelser, Wilma Lind, får en tøff start, og må håndtere både sinte pårørende, lekkasjer til media, trafficking, trusler og dårlig ledelse innad i politiet.

Mitt aller største problem med Mørke hjerter er valget av Wilma Lind som hovedperson. Jeg tror nok at det faktumet at Rohde selv har stor erfaring i nettopp denne stillingen har spilt en rolle, og jeg opplever at forfatteren gir meg som leser et unikt innblikk i det indre livet ved denne seksjonen. Det er nemlig ikke Wilma Lind sin troverdighet i jobben jeg stiller meg undrende til, jeg tror på henne og hennes kamper for de som jobber under henne og mot de som presser på ovenfra, det er ikke det. MEN – det å sette en karakter med en slik type jobb som hovedperson i en kriminalroman blir for meg veldig underlig. Når jeg leser krim liker jeg å bli tatt med ut til åsted, bli med på avhør, være ute i felten med karakterene. Jeg liker å bli skremt, bli knyttet til de ulike karakterene, bli provosert og engasjert i handlingen. Dette skjer i svært liten grad i denne romanen. Og det er jo ikke så rart; Lind sine arbeidsoppgaver som leder er jo i hovedsak å administrere to avdelinger, delegere oppgaver, samle trådene på møter og holde alt innenfor de økonomiske rammene hun er blitt pålagt. Og, som sagt, jeg tror virkelig på at det er slik det er å være seksjonsleder i politiet – men det blir jo ikke en spennende kriminalhistorie av å fortelle historien gjennom en mellomleder. Synes jeg, da. Jeg opplever at dette valget til Rohde er med på å sette en stor brems for hele drivet i handlingen.

I tillegg klarer jeg heller ikke helt å forstå meg på Wilma som person. På den ene siden virker hun veldig fornuftig og real, men på den andre siden gjør hun plutselig saker og ting som ikke virker troverdig i forhold til hvordan hun ellers blir presentert. For eksempel så tror jeg ikke på at hun – da mannen må jobbe mye en helg – ville dratt på hytta i Sverige og latt ungdommene vært igjen, stort sett alene, hjemme, rett etter at hun og familien har mottatt ulike former for trusler. Eller at hun plutselig skal synes at det er forferdelig fornuftig å gå ut alene, midt på natta, for å følge etter en hun tror er en kollega  – selv om hun rett før har funnet ut at denne kollegaen har en bror som er helt lik, ultravoldelig og som har stått bak de tidligere nevnte truslene mot henne. Jeg tror nok disse situasjonene er puttet inn i handlingen for å skape driv, spenning og nye vendinger i historien, men for meg så blir de for oppkonstruerte og unaturlige. Jeg kunne ønsket at Rohde hadde funnet en mellomting mellom det som er altfor troverdig, og samtidig ganske kjedelig og forutsigbart å lese om, og det som ikke henger på greip.

Til tross for alvorlige temaer; trafficking, overgrep og utnyttelse av unge, fattige jenter, så klarer jeg aldri å bli virkelig berørt eller fanget av historien som fortelles. Det blir for kjedelig og uinteressant, og det er synd, for temaet er, fremdeles og dessverre, like aktuelt i dag som da Lukas Moodysson regisserte Lilja 4-ever. Sofia, Julianna og Regina er jenter som finnes der ute, og  det er veldig bra at Rohde løfter frem disse skjebnene, slik at de også blir løftet frem i bevisstheten til oss lesere. Samtidig så savner jeg at forfatteren går dypere i «gørra». Jeg kunne ønsket at hun, i stedet for prioritere hvilke utfordringer det er være seksjonsleder, hadde valgt å fokusere på nettopp trafficking, bakmennene og jentene som er ofrene. Slik mysteriet blir presentert nå, så opplever jeg at det blir for overfladisk og endimensjonalt fremstilt. Jeg er rett og slett usikker på om det er kriminalgåten som er det sentrale i denne kriminalromanen. Forfatteren skildrer godt det å være en leder i skvis mellom det de over henne forventer og det hun ser at avdelingen hennes har behov for. Hun gir også et innblikk i hvordan det er å være ung kvinnelig leder i et relativt manntungt miljø og hvordan det er å bli utsatt for både renkespill og hersketeknikker. Er det kanskje dette temaet hun ønsker å belyse? I så fall hadde det kanskje fungert bedre med en annen sjanger?

Jeg ble dessverre ikke så veldig imponert over Mørke hjerter av Hanne Kristine Rohde. Selv om det på sett og vis var interessant å få vite mer om livet på innsiden ved Oslo politidistrikt, så opplevde jeg at den ble for forutsigbar og kjedelig som kriminalroman.

Julie,  Mai Lene og Heartart har også skrevet om Mørke hjerter.

Takk til Kagge Forlag for leseekseplar.

Seselja og Cecilie

Tidligere i januar leste jeg en utrolig god diktsamling – Urd av Ruth Lillegraven. Den forteller historien om den ugifte og barnløse Seselja som bodde i et lite hus på en gård på begynnelsen av 1900 – tallet, der hun levde et stille liv som syerske for de andre i bygda. Den handler også om Cecilie. En kvinne som ble født da Seselja var gammel og syk, og som, selv om hun ikke er direkte i slekt, ble oppkalt etter henne:

her er ikkje noko åklede eller

kvitel, berre sånne kvite dyner og kvite

folk som vandrar hit og dit, men så kjem far

med det vesle barnet på armen, tenk at de er her, kom

hit til meg, johannes, ligg på armen min, du vesle

fine gut, og far snakkar til meg, cecilie seier han, stryk

vesle barnet over kjaken, dette er cecilie her er ho, og eg

kan kjenne at eg smiler, kor lett alt er, lett som myrull og

perlemorskyer, som alle desse dagane som berre kom og

gjekk, og kom og gjekk, er så vidt eg kjenner henne no

lukta av syrin frå det opne vindauget, eg seier noko og

far smiler, nei, vetle- sjur er det, som smiler, cecilie

seier han, nei, seselja, seier eg, og igjen smiler

han og legg barnet ned til meg, legg lissipus

ned til meg, å pusen, som eg har sakna

deg, som eg har sakna dykk alle

s 64

Jeg er ingen stor diktleser, og når jeg en sjelden gang leser dikt så holder jeg meg til de gode, gamle favorittene mine. Men en og annen gang så er det fint å oppleve noen, for meg, nye og gode stemmer, og Ruth Lillegraven er helt klart en slik stemme. Det jeg liker veldig godt med Urd er at den gjennom diktene forteller en (eller strengt tatt to . men det er Seseljas sin som treffer hardest) historier. Diktene er som ulike episoder som tilsammen danner helheten som er Seseljas liv og etterhvert Cecilie sitt liv. De forteller på en sterk og vakker måte om små og store hendelser, om det å være jente og merke foreldrenes ønske om en odelsgutt, om å bli syk og overleve:

om å føle seg nyttig, men samtidig usynlig:

Og det aller viktigste, det som jeg opplever som selve essensen i Urd, det at hvor usynlige og lite viktige vi opplever oss selv, så vil det vi gjør, det at du er du, ha betydning for noen andre:

Urd  minner meg på mange måter om punktromanen Anne av Paul Helge Haugen som jeg leste for flere år siden, men som fremdeles sitter i meg. Og slik vet  jeg at det vil bli med denne her også.

Les Lines grundige og gode anmeldelse her.

Les Marianne sin anmeldelse av Anne her.

Den onde arven av Thomas Enger

I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

Da er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

• 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 5 av 6 1001 – bøker.
• 4 av 12 klassikere.
• 4 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Bokbloggerprisen 2014!

Etter fjorårets suksess med det første bokbloggtreffet, så samlet hele bokbloggtreff – komiteen seg den 26. januar for å starte planleggingen av et nytt treff! En suksess må jo gjentas, ikke sant? Under en bedre middag ble det diskutert og plutselig ble det kastet ut en idè – hva om vi, norske bokbloggere, kunne nominere og stemme over bøker vi hadde lest året i forveien for så å kåre en vinner – hva om vi rett og slett skapte en bokbloggerpris?

For å gjøre en lang (ikke så lang, egentlig) historie kort; dette  var en idè vi tente på alle sammen. Og samme kveld ble BOKBLOGGERPRISEN innstiftet av Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg. Og nå, etter møter, diskusjoner og gode innspill fra Clementine, er vi klare for å presentere prisen for dere.

Vi ønsker at Bokbloggerprisen skal være en pris der vi fokuserer på og inspirerer til lesing av norsk samtidslitteratur, og vi har, for å sikre at ingen sjangere føler seg  forbigått valgt å dele den inn i to kategorier:

• Årets norske roman – som også inkluderer kriminalromaner.
• Åpen klasse – som inkluderer barne – og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger og lyrikk og mye mer.

Et annet formål med prisen er at vi ønsker å skape bevissthet blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, samt skape engasjement og diskusjon rundt norske bøker. Vi er mange mange bokbloggere i landet og vi leser mye forskjellig. Noen er velbevandret innenfor den nyere norske litteraturen, mens andre – som undertegnede – de siste årene kanskje har lest mest engelskspråklig litteratur. Tenk så gøy det blir om vi får til å skape et fellesskap der vi diskuterer og snakker om norske bøker i ulike sjangere – der noen er eksperter og andre er litt mer ferske, hvor vi kan lære av hverandre, få tips, nye forfatterbekjentskaper og kanskje blir utfordret i forhold til nye og andre typer bøker enn det vi vanligvis leser! Jeg kjenner at jeg er inspirert allerede, og har store planer om å få en større oversikt over hva som har kommet og hva som kommer ut av norsk litteratur i 2013. Jeg vil utforske, prøve nye ting – og ja, jeg har allerede noen for meg ukjente navn på blokka. Dette blir spennende!

Planen er at Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år på Bokbloggtreffet, med første utdeling i 2014. Det er skal være en demokratisk og uavhengig pris, og vi har ikke noe mål om at den skal konkurrere med andre litteraturpriser.  Men hvorfor går vi ut med informasjon så tidlig? Jo, det er fordi at prisen gjelder for bøker som er gitt ut for første gang året før; altså bøker som er gitt ut og blir gitt ut i løpet av 2013. Vi vil komme nærmere tilbake med mer informasjon om selve nomineringsprosessen, men det kan være lurt å allerede nå ha prisen i bakhodet. Neste gang dere leser det som bare MÅ være årets aller aller beste norske roman, så er det bare å skrive tittelen ned og ha den klar til nomineringen starter. Lurt, ikke sant?

Som sagt, mer informasjon om nominering kommer etterhvert, det samme gjelder for avstemmingen når kortlisten er klar. Frem til da, så håper jeg og resten av komiteen at det er mange som tenner på dette sammen med oss, og at det blir en spennende og, for mange, en litt annerledes lesevår/sommer/høst! Jeg gleder meg!

Les mer om prisen på Bokbloggertreff – bloggen, Facebooksiden og selvfølgelig på resten av komiteens blogger.

Årets bokpus? (Ja, sier den stolte moren ;-))