Fabelaktige damer!

I går tok jeg en svipptur inn til Blindern og Norcon27.  Egentlig hadde jeg planer om å delta på arrangementet hele helga, men det fikk jeg dessverre ikke tid til.

Det jeg fikk tid til var å høre på fantastiske Kristine Tofte – som var årets norske æresgjest – og hennes foredrag om Eirabu-duologien. Hadde det ikke vært for at jeg allerede har leseplaner for førstkommende uke, så hadde jeg kastet meg over disse med en gang! Et inspirerende, spennende og morsomt foredrag om tilblivelsen av et fantasyunivers. Kristine Tofte er kul!

image

Det neste – og siste – arrangementet  jeg fikk med meg var en samtale mellom Tone Almhjell, forfatteren av Vindeltorn, Tonje Tornes, forfatteren av Hulder, og Siri Pettersen, forfatteren av Odinsbarn. De snakket om sine egne romaner og om ulike typer fantasy – og det var både engasjerende og interessant. Veldig bra damer det også!

image

Økta ble avsluttet med utdelingen av Fabelprisen 2014. Og den gikk, ikke overraskende (synes jeg da), men svært fortjent, til Siri Pettersen og Odinsbarn!
Hipp hurra!

Hvordan har din helg vært?

BOKBLOGGERPRISEN 2013: KORTLISTENE.

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:

  • Februar: Lisa Aisato: Fugl – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier – ja, her).
  • Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet – ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
  • April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk – ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
  • Mai: Ruth Lillegraven: Urd – ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
  • Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
  • Juli: Roy Jacobsen: De usynlige – ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur – og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Fortløpende informasjon vil bli lagt ut på den offisielle bloggen.

(Apropos; så glad ble Narnia da hun hørte at Fugl var på kortlisten! Hun drepte et sitteunderlag i pur lykke og lot mamman – meg – stå igjen med støvsugingen).

Narniaangriper

puselabb

High – five!

Tankespinnerier: Bokbloggerprisen 2013 – så langt.

«Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får …»

Nei da, det er ikke slik at jeg plutselig har hoppet fire måneder frem i tid og er klar for 17. mai, men da jeg skulle sette meg ned for å formulere et lite innlegg om dagens begivenheter, så dukket denne sangen opp. For i dag så er endelig dagen her – den dagen som mange bokbloggere med meg, har sett frem til med spenning – offentliggjøringen av Bokbloggerprisen 2013 sine longlister!

Helt siden torsdag kveld har vi i komiteen visst hvilke av de 145 nominerte bøkene som ville komme på longlistene, og som dermed fremdeles har mulighet til å vinne heder og ære og Bokbloggerpris i september. Det har vært vanskelig å holde tett – forventningene har vært til å ta og føle på  – så det var godt å kunne frigjøre listen kl 12.00 i dag og si «Her er listene! Disse tolv bøkene er de som norske bokbloggere har nominert frem som de beste norske bøkene fra 2013

Listene er som følgende:

1) Årets roman:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

Jeg personlig synes dette er to spennende langlister, og den inneholder både bøker som jeg allerede har lest – til og med noen jeg nominerte, bøker jeg har hatt lyst til å lese en stund og bøker som jeg plutselig ble mer nysgjerrig på. Noen har påpekt at det er synd at det kun er en kriminalroman som har havnet på lista, og at det er overraskende at det nettopp er Politi av Jo Nesbø som er den utvalgte. Det har man jo lov til å synes – når det gjelder denne romanen så kan jeg ikke uttale meg, siden jeg ikke har lest den. Men som en som liker krim selv, så hadde jeg selvfølgelig syntes at det hadde vært gøy om min krimfavoritt fra 2013 kom på lista (Smertehimmel av Asle Skredderberget, hvis noen lurte), samt noen flere av mine debutantfavoritter – men sånn er det i et demokrati. En ting som er sikkert; det er i alle fall ikke slik at kriminallitteratur ikke er blitt nominert til prisen! I følge Lise så var hele 34,4 % av alle bøkene som ble nominert i klassen for skjønnlitteratur kriminalromaner. Jeg synes da ikke det er et dårlig tall.

Det som jeg først og fremst tenker når jeg ser på både alt som er blitt nominert og de ferdige langlistene er at vi bokbloggere leser mye, vi leser variert og vi har nominert variert. På lista er det både debutanter, andre relativt ferske stemmer og veletablerte og folkekjære forfattere side om side. Lyrikk, bildebøker og sakprosa er representert, det samme er fantasy og krim. Ja, og begge målformer!

Jeg mener at longlistene for tidenes første norske bokboggerpris er gode, og så får det være opp til hver enkelt om de vil lese mer bredt eller smalt med tanke på neste års pris; mer lyrikk, flere barnebøker eller essaysamlinger. På Facebook skrev Mari det så bra:

Jeg syntes lista viser at det er helt ok å oppfordre bokbloggerne til å forsøke å finne godbiter som ikke står på bestselgerlistene, men at man selvsagt in the end må lese det man har lyst til. Det hadde jo vært strålende om vi fant fram til noen godbiter som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener noe annet sted.

Det skal være mitt mål når jeg leser nye norske bøker dette året; virkelig misjonere for – enda mer enn i fjor –  de som skriver seg inn i hodet og hjertet mitt – sånn helst før fristen til neste års nominasjonrunde går ut i januar 2015 ;-). (Merknad til meg selv: oppsamlingsinnlegg helt på tampen blir for dårlig!).

narnia

Hva er dine tanker rundt Bokbloggerprisen og langlistene?

Her kan du lese Line, Lise, Elin, Rose – MarieRagnhild, Karen, Anita, Isabella, Beathe, Mari, Elida, Linn og Rita sine innlegg.

#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt tegningavmeguvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk  god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pustenEn sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

grafisk

Litt statistikk:

  • 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 8 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Den onde arven av Thomas Enger

IMG_20130930_132028I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

IMG_20130928_163119Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Forberedelser til bokbloggprisen 2014.

Siden det bare er noen måneder igjen av 2013, så synes jeg og mange andre bokbloggere, at det er på tide med en liten «Forberedelser til bokbloggprisen 2014» – kick – off. For flere er det sikkert en hyggelig oppsummering, dere har kanskje vært flinke til å lese ny norsk litteratur gjennom hele året – og hurra for det! Men for meg så er det litt mindre oppløftende…. ja, for hvordan kombinerer jeg egentlig lesing av klassikere med nye norske bøker? Eller tegneserier? Eller 1001 – bøker? En liten titt på oversikten over leste bøker viser at jeg  har myyyye å ta igjen, for av de 39  jeg har lest dette året er 4 – fire- FIRE av dem skrevet av en norsk forfatter i 2013. Et antall det rett og slett ikke er mye å skryte av. Tre av dem er takk og pris svært gode! (Kan jeg da bruke unnskyldningen om kvalitet over kvantitet, tro?).

I kategorien Skjønnlitteratur og krim har jeg lest følgende bøker:

I kategorien Åpen klasse har jeg lest disse bøkene:

IMG_20130926_221719

Men tro ikke at jeg ikke har hatt intensjoner om å lese norsk litteratur fra 2013! Å nei da, jeg har kjøpt inn en liten haug – og flere er ventet i posten de nærmeste dagene (noen kjøpt selv, andre fra forlag). Så i perioder nå, frem til nominering, lar jeg måloppnåelse og kryss være måloppnåelse og kryss og kjører på med norske nye bøker!

Jeg gleder meg!

Rose – Marie har forresten samlet alle disse forberedelsesinnleggene her. Ta en titt for tips til ny norsk litteratur du kan lese i høst.

Odinsbarn (Ravneringene #1) av Siri Pettersen

«Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til denne verden. Noe så viktig, at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.»  (Fra baksiden på mitt ukorrigerte leseeks).

IMG_20130916_110842

Dette sitatet synes jeg fanger noe av essensen i Siri Pettersen sin debutroman Odinsbarn, som kom nå i høst og som er den første boka i serien Ravneringene om den halelause jenta Hirka og hennes opplevelser i herredømmet Ymslanda og hennes jakt på hvem hun egentlig er. Hirka har levd et omflakkende liv sammen med faren, og sammen har de samlet urter og andre legemidler som de har tilbudt til sine kunder. Da romanen starter er Hirka 15 år og hun har bodd i flere år i ei lita stue i Elveroa. Faren prøver av en eller annen grunn å skjerme henne fra andre ymer, men på tross av dette så har hun fått seg noen venner og bekjente, blant annet den høybårne rådsætlingen Rime fra hovedstaden, den overfladiske Sylja, ravnetreneren Ramoja og hennes sønn Vetle. Men Hirka skiller seg ut fra ymene på flere måter enn at hun ikke har en hale, hun kan heller ikke ta til seg og bruke kraften fra jorda og naturen; hun kan ikke favne.

Som alle andre 15 åringer i riket er det også forventet at Hirka  skal møte opp i hovedstaden Mannfalla og stå ovenfor rådet og den allmektige Seeren og vise sine ferdigheter i favning. Da tiden nærmer seg og hun fremdeles ikke mestrer å favne, forteller faren hennes  hemmeligheten han har båret på helt siden hun ble født. Hun er ikke av denne verden, hun har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Det var ikke ulven som tok halen hennes som spedbarn, den har aldri vært en del av henne. Hun er et Odinsbarn, et mennskr, et vesen som mytene forteller sprer råttenskap til alle som kommer i kontakt med henne på romantisk vis.

Men det er flere som har fått med seg hva Hirka er og som vil gjøre alt de kan for å få tak i henne. Redd for både sitt liv og hva hun er i stand til, flykter hun fra Elveroa og til byen Ravnhov som er kjent for sin åpne kritikk av Mannfalla og rådet som styrer hele riket.

Siri Pettersen har med Odinsbarn skrevet en svært god og fascinerende fantasyroman. Selve universet; Ymslanda med sin tilhørende befolkning, har noe norrønt over seg. Jeg så for eksempel hele tiden for meg husene og da Eirik sitt hovedsete i Ravnhov som en typisk jarlesete. Samtidig så opplever jeg både tradisjonene og mytologien som eksisterer i denne verdenen som noe helt originalt og unikt. Jeg satt igjen med følelsen av å lese noe nytt innenfor en kjent sjanger.

Jeg syntes at det tok noe tid å komme inn i historien i begynnelsen. Det var mange navn, mange ulike steder og hentydninger til en maktkamp, det var også flere titler, aspekter og begreper innenfor Ymslandas tro og livssyn, samt henvisninger til tidligere hendelser som forvirret meg noe og som førte til at jeg måtte bla mye frem og tilbake i starten. Dette gjorde meg på en side litt frustrert, men på den andre siden så unngår forfatteren å gå i fella og kjøre på med mye  infodumping i begynnelsen. Og det er jeg takknemlig for!  Jeg har full respekt for at det å bygge opp et univers så fullkomment som det Ymslanda er, krever et voldsomt og iherdig arbeid, og jeg er helt enig i at løsningen Siri Pettersen har valgt ved å avsløre bakgrunnshistorien og mytologien litt etter litt er det som fungerer best. Med en gang jeg hadde plassert sentrale hendelser, personer og begreper i et mentalt kart løsnet det – og da var det ingen vei tilbake!!

Siri Pettersen har skrevet en fantasyroman som jeg mener rommer så mye mer enn en gjeng med venner som sammen reiser ut på eventyr for å nedkjempe de onde. Ja, det er en kamp mellom de gode og de onde her også, men hvem som faktisk er det ene eller det andre er noe som det er vanskelig å identifisere umiddelbart, med unntak av en. Politikk og maktkamp blir etterhvert en sentral del i historien, og det, sammen med den realistiske og skitne skildringene av maktmisbruk og fattigdom og de store forkjellene mellom nord = vilt, utemmet, ærlig og sør = elitistisk, hemmeligheter, lukket,  får meg til å tenke på George R.R. Martin sin A song of ice and fire, og det mener jeg som et stort kompliment!  Jeg setter også stor pris på at hun tar opp temaer som er allmenngyldige; det å være annerledes og skille deg ut fra det forventede, og hvordan man, være seg yme ellee menneske, håndterer det ukjente, det vi ikke forstår. Og for ikke å glemme; er det godhet å beskytte befolkningen mot det ukjente og ta alle valg for dem, eller er det kanskje et like sikkert tegn på godhet og god ledelse å være åpen, inkluderende og ta befolkningen med på å bestemme? Jeg vet hva jeg synes, og heier på Ravnhov i så måte.

Hovedpersonene i Odinsbarn, Hirka og Rime,  er to svært interessante, velutviklede og mangefasetterte karakterer.  Hirka falt jeg pladask for med en gang, mens Rime måtte jeg bruke litt tid på – og det var kanskje et bevisst valg fra forfatterens side siden hans skjebne og valg skal være innhyllet i mystikk, men jeg endte opp med å bli svært så glad i ham og. Hirka og Rime har det til felles at de både gjør gode og lure ting, samtidig som de også handler ugjenomtenkt og havner i vanskelige situasjoner. Jeg liker veldig godt den vare og fine måten Siri Pettersen beskriver vennskapsforholdet mellom dem, og jeg håper at det vil være rom og mulighet for en videreutvikling av dette i den neste delen. Bikarakterene i romanen er også godt utarbeidet, enten de er hyggelige eller ikke, og dette fører til at det føles ekte og troverdig. Det samme gjelder for beskrivelsene av byene og landskapene, de er alle lette å se for seg.

Siri Pettersen skriver veldig godt,  og hun skriver på en slik måte at jeg blir en deltaker i historien. Jeg opplever at teksten er svært gjennomarbeidet på alle nivåer, og jeg synes skrivestilen hennes sprudler over av skriveglede og kreativitet. Jeg lar meg med glede rive med i alt som skjer – både det fine, det triste og det skumle. Deler av handlingen er veldig brutal og grafisk, samtidig som den også er kompleks, og det får meg til å tenke at dette nok er en fantasy som passer best for eldre ungdommer og oss voksne – så klart ;-).

Odinsbarn av Siri Pettersen er både en solid debut og en solid fantasy som jeg anbefaler på det aller varmeste!

Mettemor og Elisabeth har også skrevet om denne romanen.

Tusen takk til Gyldendal for dette eksemplaret,