Arven av Katherine Webb

I jakten på Mortonsk magi er det nå Arven av Katherine Webb som står for tur,arven og jeg må innrømme at jeg satte i gang med denne romanen med litt labre forventninger. Jakten har ført med seg, slik det ofte er med jakt, både oppturer – Natasha Solomons Fortellingen i fiolinen – og nedturer – Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley.

Som alltid når jeg hopper inn i en roman av denne typen der fortid møter nåtid, med hemmeligheter  og gjerne en herregård spiller store roller, ja, da håper jeg at jeg blir feid av gårde, sugd inn i historien og møter en god, klassisk fortelling. Om Arven innfridde dette? Jupp, til gangs!

Erica og Beth har etter bestemorens død arvet Storton Manor, godset de tilbrakte alle somrene som barn. Beth har i lang tid slitt med en tung depresjon, og Erica er spent på om godset og alle minnene som er knyttet til stedet vil påvirke søsteren på en god måte. Mens hun rydder i eiendelene blir hun overstrømmet av minner fra barndommen og om fetteren Henry som forsvant sporløst som 11 – åring. Erica føler at det er noe hun ikke husker rundt forsvinningen og hun har en anelse om at dette også er noe som har påvirket Beth og vært en utløser for depresjonen.

Under ryddingen kommer hun over et bilde av oldemoren Caroline som ung, bærende på et barn som ingen vet hvem er. Hadde Caroline et barn utenfor ekteskap? Og hva er egentlig årsaken til Carolines og senere hennes datters bitterhet?

Jeg må innrømme det først som sist, jeg ble veldig overrasket over hvor god denne romanen faktisk er og hvor grepet jeg ble av historiene som skildres! Historien er i seg selv ikke veldig original; den følger oppbyggingen som er vanlig i denne typen bøker med en historie fra nåtiden og en fra fortiden, men utførelsen opplever jeg som svært god. Begge historiene er spennende og medrivende, og jeg ble dratt med på en følelsesmessig rundreise inn i teksten fra første setning. Jeg kunne kjenne både handlingen og karakterene krype inn under huden på meg og jeg hadde en stor klump i brystet mens jeg leste store deler av romanen. Jeg  rett og slett brydde meg om det som skjedde med dem alle sammen, også de mer usympatiske av dem. Dette mener jeg er fordi Katherine Webb er veldig dyktig til å skape troverdige karakterer som man på en eller annen måte forstår, være seg om de er likbare eller ikke. Det er faktisk i forhold til de mer usympatiske personene at forfatterens evne til å skildre mennesker kommer aller best frem. Oldemoren Caroline og bestemoren Meredith er beint ut noen skikkelige skrømt, men Webb gjør dem levende og forteller deres historie på en så vàr og nær måte at jeg som leser forstår handlingene deres. Jeg klarer å sette meg inn i deres situasjon og forstå hvorfor de er blitt som de er blitt og hvorfor de handler og reagerer slik de gjør. Og det gjør at jeg bryr meg om dem og knytter meg til dem på samme måte som jeg gjør med de mer sympatiske Erica og Beth. Det er så fint!

Arven er Katherine Webb sin debutroman, og den viser med stor tydelighet at hun kan skape en historie som fenger og gjøre den levende, samtidig som at hun skriver svært godt. Jeg synes at skildringene er sanselige, det er lett å sette seg inn i de ulike bakteppene; herregården, de sommerlige eventyrene, præriens varme, den kilende sanden, samtidig som dialogene mellom personene fremstår som naturlige og ekte, og med god flyt. Det er også deilig å se at romanen er helt fri for svulstig språk og klisjeer! Jippi!!

Anbefales!

Lise, Gro, Askeladden, Min bokhylle, Solgunn, ElidaLenaElin og Min bok – og maleblogg har også skrevet om boka.

Reklamer

Lest i Paris: Orkideer og demoner.

Aller først; GODT NYTT ÅR til dere alle sammen! Håper dere hadde en flott kveld helt etter deres egen smak! Mannen og jeg tilbrakte inngangen til det nye året på en heidundrendes og morsom jazz – elektronika- konsert i Les Halles, Paris, og det var knallbra!

Som de siste innleggene forteller så er det vel ingen tvil om hvor handlefokuset mitt lå under Parisoppholdet! Jeg endte opp med en liten diskre overvekt på vei hjem, men 1,5 kg over er jo ikke så mye, er det vel? Men denne posten skal ikke handle om hvilke bøker som ble kjøpt, i stedet skal jeg fokusere på de to romanene som jeg fikk lest i juleferien min. Bøkene er i to ulike sjangre; Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley er en roman i samme stil som Kate Morton sine romaner – mer om dette om et øyeblikk -, mens Glassdemonen av Helen Grant er en spenningsroman for ungdom. Den første boka har jeg en del å snakke om, mens den andre har jeg mindre å si noe om. 

orkideerOrkideens hemmelighet av Lucinda Riley kjøpte jeg etter at jeg hadde slukt og likt Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomon i sommer, og jeg tenkte at dette ville være en roman som kanskje ville tilfredsstille det lille suget jeg fikk etter flere romantiske, spennende og rørende historier fra 2. verdenskrig og tiden etter, Kate Mortonske – historier som blander fortid og nåtid på en god måte, og som inneholder hemmeligheter og skjulte lidenskaper. Og både omslaget og baksideteksten virket lovende – jeg var ganske sikker på at jeg hadde funnet en Mortonsk og Solomonsk perle. Om det faktisk var tilfellet? Njei – ikke helt, dessverre.

Historiene som fortelles i Orkideens hemmelighet er fengende og spennende, og det var skjebner som rørte ved meg og som satt i meg en god stund etter lesingen. Jeg likte godt å bli kjent med Julia, den plagede konsertpianisten som etter et voldsomt tap flykter fra Frankrike til hjemmelige trakter i England. Jeg fikk også sansen for bestemoren hennes og Kit, arvingen til det erverdige godset Warthon Park. Historien til den eldre generasjonen; Olivia og Harry Crawford og tjenerne Bill og Elsie (besteforeldrene til Julia) var også interessant. Det var i det hele tatt mye med selve innholdet, selve premissene som jeg likte, og jeg opplevde at det var noe ekstra til stede i fortellingen som burde fått meg til å synke motstandsløst ned i romanen. Men så  var det den der gjennomføringen da, evnen til å få de gode – om enn ikke helt originale – ideene til å bli noe mer, evnen til å sette ideene og tankene ut i livet, til å skape et troverdig univers der leseren faktisk kan lukte orkideene, kjenne fuktigheten i Bankok på huden og kjenne karakterenes gleder, sorg og bitterhet – for tro meg, her er det flust av følelser å ta av. Dette synes jeg ikke forfatteren får helt til i denne romanen, og det synes jeg er så trist – potensialet er jo der!

Jeg nevner både Kate Morton og Natasha Solomon tidligere i denne posten, og en sammenlikning mellom disse tre forfatterne er uunngåelig. Dessverre kommer Lucinda Riley, for meg, til kort på alle områder. Der Morton ganske så subtilt og diskre tvinner sammen trådene fra fortid og nåtid, legger Riley ut hint like elegant og forsiktig som en elefant som danser ballett, og der Solomon får meg til å bli så betatt av en av sine karakterer at det kiler i magen når han blir beskrevet, og som tryller frem skildringer som gjør at jeg blir en del historien hun forteller, så skaper Riley en distanse mellom meg og det som skjer i romanen – språket er for svulstig for meg og jeg henger meg opp i små detaljer som irriterer; for eksempel at de tre sentrale mannlige karakterene støtt og stadig får øynene fylt med tårer – hallo!. Jeg føler at disse småtingene skaper en barriere mellom meg som leser og historiene, og denne barrieren ødelegger for den gode leseopplevelsen Orkideens hemmelighet kunne vært. Jeg kjenner at jeg blir litt sur her jeg sitter, og jeg føler meg faktisk litt snytt.

I forhold til terningkast så vippet jeg stort sett mellom en toer og en treer, men på grunn av noe – uforutsett!! – som skjer på de siste sidene, samt skildringene av Olivias festligheter i London så ble det en treer. Ja, sånn kan det gå. Ellikken, AskeladdenKnirk , Solgunn og Elida har også skrevet om boka.

Glassdemonen av Helen Grant er, som nevnt, en spenningsroman for ungdom. Vi møter den

Louvre

Louvre

17 årige Lin som flytter fra England til den tyske landsbygda der faren skal forske på de myteomspunnede glassmaleriet Allerheiligenglasset. Mystiske ting skjer, mennesker blir funnet døde med glass rundt seg og Lin føler at noen er ute etter henne. Er det Bonschariant, demonen som i følge myten hjemsøker glasset, eller er det noen som ikke ønsker at glassmaleriet skal bli funnet?

Jeg har de siste årene lest en god del ungdomslitteratur. Mange av dem har jeg likt svært godt, og flere av dem er også blant favorittbøkene mine. Felles for de YA romanene jeg har likt aller best er at de er velskrevne, komplekse og at de kan passe for lesere i alle aldere. Jeg opplever ikke at Glassdemonen er blant disse. For meg blir dette alt for enkelt og rett frem, mysteriet er heller ikke spesielt godt utviklet; det hele virker for tilfeldig og vinglete – er det meningen at det skal være en paranormal grøsser eller en krim? I tillegg opplevde jeg løsningen som usannsynlig og lite gjennomtenkt. Den minner meg en del om «krimbøkene» fra Starletklubben/TL – klubben som jeg leste som liten, der det skjer mye merkelige ting gjennom hele historien, før det plutselig blir avsluttet med en brå slutt på mysteriet. Det som allikevel er mitt største ankepunkt med Glassdemonen er fortellerstemmen. Synsvinkelen er 1. person, og fortelleren er Lin – det er forsåvidt greit, men siden Lin ser tilbake og forteller sin opplevelse av det som skjer, så blir det veldig mange slike frempek:

Akkurat der tok jeg feil. Det kunne gjøre stor skade – jeg visste det bare ikke da. s 85

Det blir faktisk for mange, og i stedet for å skape spenning og et ønske om å lese videre – som nok er intensjonen – så blir det bare slitsomt. Terningkast to…. jupp…

Hva leste du i juleferien?

Juleferie, orkideer og lesevaner.

orkideI dag var det siste dagen før juleferien og som seg hør og bør ble det både tur rundt juletreet, lærernes årlige julespill for elevene, samt kos og lek i klasserommet. Det var en riktig så koselig slutt på et fint halvår – og nå venter en og en halv uke med fri. Det blir deilig det også. Jeg satser på et høyt nivå av avslapping og generell hygge, og selvfølgelig gode dypdykk i bøkenes verden. Akkurat nå leser jeg Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley, og etter en noe småirriterende start – nei, det er ikke vanlig å ha en samtale der man hele tiden putter ord i anførselstegn!! – så er jeg i ferd med å suges inn i historien. Og det er bra. Jeg tror jeg kommer til å like den godt.

Som jeg har nevnt flere ganger så liker jeg godt å se bokvideoer på You Tube, og noen ganger finner jeg temaer som inspirerer meg til å skrive et innlegg. De siste ukene, for eksempel, er det flere av vloggerne jeg følger som har snakket om sine lesevanerDet er et morsomt emne for et innlegg, synes jeg, så her kommer noen ord om mine vaner i forhold til lesing og bøker.

  1. Har du et fast lesested? Nei, egentlig ikke. Hjemme leser jeg både i senga, i lesekroken min og i sofaen, men jeg liker også å lese på toget. Det eneste stedet hvor jeg ikke må finne på å lese er i bilen mens vi kjører – da blir jeg dårlig.
  2. Bokmerke eller tilfeldig papirlapp? De siste årene har jeg blitt veldig flink til å bruke bokmerker, og nå har jeg et ganske bra utvalg å velge mellom. Dersom jeg ikke har noen tilgjengelig så bruker jeg det jeg finner, for eksempel en togbillett, mobiltelefonen (!) eller innsideflappen. Eselører har jeg helt kuttet ut 🙂
  3. Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka? Jeg foretrekker å avslutte lesingen når kapittelet er ferdig, eventuelt ved et avsnitt, men dersom jeg leser på senga og blir fryktelig og akutt trøtt så slutter jeg også midt på en side.
  4. Spiser eller drikker du noe mens du leser? Ja, jeg er ei ekte kaffekjerring og koser meg gjerne med en kaffekopp mens jeg leser. Jeg spiser sjelden store måltider, det blir jo litt usosialt, men en sjokoladebit nytes gjerne.
  5. Går det greit å høre på musikk eller se på TV mens du leser? Det gjør meg ingenting at TVen eller noe musikk står på i det rommet jeg leser i – dersom det ikke er for høyt – men jeg foretrekker å lese uten bakgrunnsstøy.
  6. Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen? Jeg leser alltid bare en bok om gangen.  Jeg liker å kunne fordype meg i en bok, og merker at jeg blir stresset og ukonsentrert dersom jeg har flere halvleste liggende rundt omkring. Da ender jeg opp med å ikke få lest så mye i noen av dem, og leseopplevelsene blir bare halveis …
  7. Leser du helst hjemme hos deg selv eller over alt? Jeg kan lese over alt selv om jeg helt klart leser mest hjemme.
  8. Høytlesing eller stillelesing? Jeg elsker å lese høyt for andre, men når jeg leser for meg selv – noe jeg som oftest gjør – da blir det selvfølgelig stillelesing.
  9. Hopper du over sider eller snikleser forover i boka? Nei, aldri. Jeg skumleser heller ikke.
  10. Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny? Jeg liker det når bøker ser velleste ut, så for meg er det ikke noe problem at bokryggen får streker og blir brukket. Men – med unntak av for eksempel A Game of Thrones som er en massiv pocketbok som må knekkes opp for å få lest sidene ordentlig, så brekker jeg aldri ryggen bare for å gjøre det.
  11. Skriver du i bøkene dine? Vanligvis ikke, men det har skjedd – da særlig med bøker jeg har lest i forbindelse med studier.

frosten

Hvordan er dine lesevaner?

Fremtidige favoritter – bokhylleversjonen.

Så var det fredag igjen, og som seg hør og bør en fredag så er det tid for Fremtidige Favoritter i regi av Bokelskerinnen. Denne ukas tema er mulige favoritter som allerede finnes i hyllene våre.

Tidligere i juli leste jeg den fine og deilige romanen Fortellingen i Fiolinen av Natasha Solomons som jeg var så heldig å få av snille Gro. Denne boka fikk meg til å tenke på bøkene til Kate Morton (som jeg liker veldig godt), og ga meg lyst til å kaste meg over flere lignende historier og skulle du sett; i hyllene mine står det to slike romaner ulest 🙂 Selvfølgelig må de bli denne ukas fremtidige favoritter:

En svunnen tid av Kate Morton.

«Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke løftet i et helt alminnelig hus i Bermondsey…»

Edie Burchill og hennes mor har aldr stått hverandre nær. Da et bortkommet brev ankommer femti år for sent, begynner Edie å mistenke at moren har en hemmelighet som kan forklare hvorfor. Returadressen på brevet lyder Milderhurst slott, Kent – og nettopp her begynner Edie utforskningen av morens fortid (Baksideteksten).

Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley.

Som barn tilbrakte Julia Forrester mye tid på det gamle godset Wharton Park, der bestefaren hennes var gartner og dyrket vakre orkideer. Når en tragisk ulykke rammer Julias familie, vender hun tilbake til de vakre omgivelsene rundt Wharton Park.

Kit Crawford er arving til godset og er i gang med å pusse opp eiendommen. Funnet av en gammel dagbok blir nøkkelen til en kjærlighetshistorie som i sin tid nesten ødela Wharton Park (Baksideteksten).

Brev, dagbøker og familiehemmeligheter – ja takk 🙂

Hvilke bøker er dine fremtidige favoritter?