#11/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Desember! Adventstid, kalender (Dr. Who selvfølgelig – selv om sjokoladen smaker blæh), lys og pakkehandling. Innekos i den imaginære kulden og snøen (misforstå meg rett; jeg er strålende fornøyd med pluss grader og barmark også i tiden før jul, jeg). Og, selvfølgelig, en liten oppsummering av forrige måneds måloppnåelse.

Jeg er på en måte veldig glad for at jeg leste så mange bøker i oktober at jeg allerede da nådde lesemålet mitt, for i november har jeg bare fullført to bøker. To ganske korte bøker også, men mesteparten av måneden har jeg brukt på å lese vinneren av The Man Booker Prize; The Luminaries av Eleanor Catton. Den er laaaaaaaang med sine 834 sider, men god. Den har også mange sentrale karakterer med at jeg hele tiden tenker at jeg bør tegne opp et tankekart for å ha oversikt over de forskjellige forbindelsene dem i mellom. Kanskje jeg gjør det før jeg skriver anmeldelsen, selv om jeg er redd for at det muligens kan bli avslørende med tanke på handlingen. Jeg skal tenke litt på hvordan jeg gjør det.

Men, over til de romanene jeg faktisk ble ferdig med i tide. Sjangermessig var det stor variasjon; norsk samtidslitteratur og engelsk klassiker og 1001 – bok, og jeg likte begge bøkene kjempegodt! Den første boka jeg leste i begynnelsen av måneden var Benedicte Meyer Kroneberg sin tredjebok Hvis noen ser meg nå, og Meyer Kroneberg er nå helt i toppen av min norske forfattere – favorittliste. Hun skriver på en helt særegen måte om temaer som i seg selv ikke er særegne, men heller noe som mange kan oppleve og føle på. Årets bok handler om identitet, om det å finne seg selv og hun skildrer tvillingene Mona og Vanjas løsrivelsesprosess på en så var og samtidig intens måte. *Gåsehud*

Månedens andre bok var Overtalelse av Jane Austen, og den var også helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg befinner meg i en Austen – boble, og har kjempelyst til å lese den ene jeg aldri har lest tidligere; Mansfield Park, gjenlese alle de andre, lese Carol Shields sin biografi: Jane Austen. A life og se igjennom samtlige adapsjoner av samtlige bøker. Nå. Med. En. Gang. Jeg tror jeg har fått Austenitis – viruset!

Og det var faktisk det! Jeg  kommer ikke til å lage en grafisk fremstilling av disse to, for det ville blitt hjerter over hele linja, men en statistikk blir det:

• 54 av 52 bøker lest og 52 av 54 omtaler skrevet.
• 9 av 6 1001 – bøker.
• 7 av 12 klassikere.
• 9 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 8 av 6 grafiske romaner.
• 2 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Flere mål er nådd, og det synes jeg er fint. De navngitte forfatterne får jeg liksom ikke helt dreisen på, så vi får se hvordan det går, og den typen mål er oppe til vurdering i forhold til neste år. Kanskje det faktisk er for konkret? Dickens og Rushdie skal uansett byttes ut i 2014!

I desember må jeg konsentrere meg mer om norsk 2013 litteratur. Jeg skal også delta på Clementines «Booker – pris – readalong» så Colm Tóibín sin lille (men store?) The Testament of Mary skal leses, i tillegg til Ingalill sin biografilesesirkel. Denne gangen er temaet  Silverscreens and Dirty Stages, og da passer det jo godt med Crab Monsters, Teenage Cavemen and Candy Stripe Nurses. Roger Corman: King of the B movie av Chris Nashawaty! Med tanke på de fantastiske «tag – linjene» på filmplakatene hans og til de som ble inspirert av ham (Crawling, slimy things terror – bent on destroying the World! The Brain Eaters.) , så tror jeg dette blir morsom lesing! Dessuten er en kveld med Roger Corman – filmer også obligatorisk for å virkelig få et innblikk i denne verdenen ( i følge mannen min). Selv om jeg faktisk allerede har sett flere av de som blir nevnt i boka. Ja, og så må jeg få lest Allegiant av Veronica Roth!

Dette er også måneden der målene for 2014 begynner å ta form, og allerede nå er det noen temaer som utkrystalliserer seg. Mer om det i et eget innlegg etterhvert, men jeg kan si så mye som at jeg gleder meg!

Hvordan har din lesemåned vært? Og har du begynt å tenke ut noen mål for neste leseår?

Silje goes Classic: Overtalelse av Jane Austen.

2013 må regnes som det året da jeg virkelig gjenoppdaget Jane Austen og hennes romaner, og det gjorde jeg ved å først lese Northanger Abbey i april, for så å lese Overtalelse denne måneden. Disse bøkene har til felles at de begge ble publisert i 1818, året etter at Austen døde, men mens Northanger Abbey var den første romanen – ja, den ble visstnok skrevet allerede i 1798 – 1799 og solgt til en forelegger i 1803 (kilde) – er Overtalelse den siste romanen hun fullførte.

Gjennom lesingen av disse to, er det som om jeg er blitt  kjent med både den unge, uerfarne skribenten og den noe eldre og mer erfarne, trygge forfatteren nesten samtidig. Jeg opplever at  jeg, gjennom å fremdeles ha Northanger Abbey friskt i minnet, tydelig kan se hvordan Jane Austen har modnet som skriver, og selv om dette i utgangspunktet er en anmeldelse av Overtalelse, så synes jeg derfor det er naturlig å trekke noen få sammenligninger underveis.

I Overtalelse møter vi 27 år gamle Anne Elliot som bor sammen med sin pompøse far; Sir Walter Elliot og søsteren Elisabeth på Kellynch Hall i Sommersetshire. 8 år tidligere møtte hun sin store kjærlighet, Kaptein Wentworth,  men på grunn av hans manglende status og formue, ble hun overtalt til å bryte forbindelsen.

Da det blir klart at faren har levd over evne,blir det bestemt at han og eldstedatteren Elisabeth skal leie ut godset til admiral Croft og frue, for så å flytte til Bath for å leve storslått for mindre. Anne velger å reise bort til den andre søsteren, Mary, og tilbringe tid sammen med hennes varme og inkluderende svigerfamilie. Dette er også en form for flukt, da det viser seg at fru Croft er søsteren til kapteinen hun brøt  med som ung og som hun ennå har sterke følelser for.

Overtalelse var i utgangspunktet den Austen-romanen som jeg, av en eller annen grunn, var mest skeptisk til. Og det tror jeg er fordi jeg hadde planer om å lese denne rundt samme tid som jeg leste Emma og Stolthet og fordom. Da  var jeg 19 – 20, og drømte (på en halvdistansert, ironisk 1990 – måte, vel og merke) om å møte min Mr Darcy og leve lykkelig alle mine dager, og Anne Elliot sin hjertesorg passet kanskje ikke helt inn? Baksideteksten (jeg kom ikke lenger den gangen) forteller om en helt annen type heltinne enn de egenrådige og sterke Lizzie Bennet og Emma som jeg hadde blitt glad i. For ikke å glemme et nyere bekjentskap; Catherine Morland! Anne Elliot er for eksempel den eldste. Hun er med sine 27 år ansett som godt voksen, i motsetning til Catherine sine 17 år. Hun har, selv om det er for en tid tilbake, hatt et forhold som hun ble tvunget til å bryte, så der de andre er på vei – i en eller annen form – mot noe nytt, en ny erfaring, kjærligheten, så har Anne allerede opplevd det, og hun har opplevd å miste. Siden hun ikke  har glemt, så opplever jeg denne romanen som mer tilbakeskuende enn de andre romanene av Austen. Baksideteksten sier at dette er, fordi Austen også er blitt eldre, en mer moden og mørkere roman enn de foregående, og det synes jeg er en god beskrivelse. Siden jeg selv også er blitt litt eldre, så er det kanskje ikke noe rart at jeg nå liker romanen mye bedre enn da jeg prøvde å lese den første gang?

Til tross for at Anne Elliot er en helt annen type heltinne enn det jeg er vant med i en Austen – roman, så ble jeg minst like glad i henne som i de andre. Ja, jeg vil nesten si at jeg ble mer glad i henne, nettopp fordi hun er så utypisk, og jeg ble for eksempel veldig sår på hennes vegne i  forhold til  hvordan resten av familien oppførte seg mot henne:

(…); men Anne, med et forfinet sinn og et yndig vesen som ville satt henne høyt hos ethvert virkelig klokt menneske, var ringeaktet av så vel far som søster: hennes ord hadde ingen vekt, det ble aldri tatt noe hensyn til henne – hun var bare Anne. s 9

«- hun var bare Anne.». Det er jo så usigelig trist!

Samtidig så ble jeg også i perioder frustrert over henne, for hun er svært selvoppofrende og selvutslettende:

Når det gjaldt musikk, var hun vant til å føle seg alene i verden, og mr. og mrs. Musgroves forkjærlighet for sine egne døtres spill og likegyldighet overfor alle andres, gjorde henne mer glad på deres vegne enn krenket på sine egne. s 47

Anne er jo både smart, en interessant samtalepartner, pen og ven, så det er jo ingen grunn til å utslette seg selv på den måten? Men hele pakka Anne Elliot – den likte jeg godt, og jeg heiet på henne hele veien. Min opplevelse er også at fortelleren/ Jane Austen nok har Anne nærmere hjertet sitt enn noen av de andre karakterene fra andre romaner. Hun skildres på en varm, medfølende og respektfull måte. Så selv om Anne «bare er Anne» for resten av familien, så er hun ikke bare det for meg som leser eller for den som forteller hennes historie.

Noe av det jeg har bitt meg mest merke i når jeg nå har begynt å lese Jane Austen igjen, er hvor fantastisk bitende sarkastisk og morsom hun er. Northanger Abbey er for eksempel en satire over og en hyllest til den gotiske romanen, og Catherine sine drømmerier og «mysterier» er herlig skildret, samtidig som den også er et spark til alle som mente at «kvinnelig lesestoff» = romaner, bare var tøys og fanteri. Jeg opplever at hun generelt i romanene sine ironiserer over klassesamfunn, hvordan man skal oppføre seg i de «rette sirkler», og hun er ganske skarp i sine skildringer av overklassen og deres egoisme og selvsentrering – og på den måten så minner hun meg  egentlig om Iréne Nèmirovsky sin Suite Francaise. Kanskje Nèmirovsky anno 1817 hadde vært Austen sin litterære tvilling?

I Overtalelse går det hardest ut over Sir Elliot og de to søstrene Elisabeth og Mary, som i sin higen etter sosial status blir beskrevet i skarpe, negative og latterlige ordelag. Både direkte og indirekte fremstår de  som klovner – usympatiske og latterlige klovner, vel og merke.  Som en motsetning blir karakterene som ikke er så opptatt av rang og klasse skildret med en mye mildere penn, da særlig admiral Croft og kone og Mary sin svigerfamilie; The Musgroves. De er varme, hjertelige og vil sine nærmeste bare vel. Ikke en gang et giftemål med en «under deres stand» kan vippe dem av pinnen: » De gjør alt for å fremme deres lykke, det er jeg sikker på. For en velsignelse for unge mennesker å få være i slike hender!» sier Anne til sin svoger på side 202, og fortsetter: «Din far og mor synes så helt og holdent fri for ærekjærlighet av det slaget som har ført til så megen ulykke og utroskap, blant unge og gamle!«. Dette sitatet synes jeg er nydelig fordi det forteller så mye om familien Musgrove og deres forhold seg i mellom, samtidig som det også er vondt fordi Anne selv ikke møtte samme forståelse fra sin familie da hun forelsket seg i kaptein Wentworth.  Beskrivelsene gjør at det blir veldig tydelig at disse personene er mer som en familie for Anne enn hennes virkelige familie noen gang vil bli. Musgrove og Craft er rake motsetninger av Elliotfamilien; varme – kulde, inkludering – ekskludering, sjarmerende – eleganse:

Hyggen, friheten og munterheten som hadde preget rommet, vek plass for kjølig ro, bevisst taushet eller intetsigende prat som skulle leve opp til farens og søsterens hjerteløse eleganse. Hvor ydmykende å merke at det var slik! s 209

Men –

Det kan selvfølgelig ikke være en Jane Austen klassiker uten å inneholde en kjærlighetshistorie! Men som Anne Elliot selv, så er denne mer dempet og preget av fortiden. I motsetning til både Northanger Abbey og Stolthet og fordom, der man egentlig ikke er i tvil om hvem som kommer til å ende opp sammen – selv om veien dit både er kronglete og uforutsigbar, og at det ofte åpenbare absolutt ikke er åpenbart for de det gjelder, så følte jeg helt til de siste kapitlene en indre uro i forhold til om Anne endelig ville få sin kaptein eller ikke. Jeg opplevde gjennom hele romanen en sterk tilstedeværelse av Anne sin kjærlighet til Wentworth, men den var, som jeg har nevnt, basert på det som en gang var. Den er også preget av Anne sin dårlige samvittighet over at hun lot seg overtale til å bryte forholdet, at hun gjorde som det ble forventet av en «jente av hennes stand» og ikke klarte å følge hjertet sitt. Jeg synes at disse følelsene sammen gir historien en ekstra nerve, den vimsete første forelskelsen er byttet ut mot en mørkere og potensielt mer tragisk kjærlighet. Spenningen blir også opprettholdt fordi man ikke før på slutten får vite om Wentworth fortsatt har de samme følelsene for Anne.

Jeg har likt alle romanene jeg har lest av Jane Austen; jeg har fnist meg gjennom skarpe og morsomme betraktninger, sukket henført og kjent pulsen stige av forventninger og forelskelser og følt en tilhørighet til de forskjellige romanenes karakterer. Jeg er, uten tvil, fan, av alt Austen har skrevet, men jeg tror nok at  Anne Elliot er den heltinnen som jeg har heiet aller mest på.

Anbefales!

Skrivesperre!

Forrige uke leste jeg Overtalelse av Jane Austen, og i et innlegg lovte jeg en anmeldelse allerede dagen etter.

Ja…

Nå er det gått fire dager, og jeg har ennå ikke publisert det. For det er ikke så mye å publisere ennå. Jeg sitter litt fast, får ikke helt skrivelysten til å være så tilstedeværende som jeg kunne ønske. Jeg har så mye jeg vil si om denne romanen, og jeg har lyst til å gjøre det ordentlig, så da har jeg bestemt meg for å bruke den tiden det tar. Jane Austen fortjener ikke noe hastverksarbeid!

Se, jeg har forberedt meg!

Takk og pris er ikke «skrivesperren» fulgt av en lesesperre! Akkurat nå går det i Man Booker og Clementine sin «readalong», der vi nå leser vinneren The Luminaries av Eleanor Catton. Den er et monster av en bok fysisk sett, men den fenger meg veldig. Og så tror jeg at jeg kommer til å få kjempesterke håndledd av å lese den – den er tung, særlig når jeg prøver å lese den på senga!

832 sider i en kjempe – paperback.

I forrige måneds oppsummering var jeg forresten kjempefornøyd for at jeg:

1. hadde klart å lese ti bøker i oktober.
2. hadde nådd lesemålet på 52 bøker.

52 bøker ++ er det antallet jeg for tiden (de siste årene) har klart å lese pr år, og det er helt fint det. Kvalitet over kvantitet, og alt det. Men, jeg blir allikevel fortsatt imponert over de av dere som klarer å lese ut flere bøker i uka! En av storleserne (etter mine standarder) er Karin, og hun har postet et innlegg som handler om nettopp få lest 100 bøker på et år.  Og selv om jeg nok ikke kommer til å nå det antallet på lenge (les: noen sinne), så er tipsene hun kommer med gode når man ønsker å prioritere lesingen. Personlig er jeg flinkest til tips nummer 1: gi litt f… i husarbeid, og det er med hånden på hjertet jeg kan si at husarbeid ikke er en tidstyv i forhold til min lesing (stort sett).  Største forbedringspunkt er nok det å slå av TV – en på kvelden og heller lese en bok – men så var det disse TV – seriene, da. Det er jo så kos å ligge i armkroken til mannen og se en episode eller to.

Jeg ønsker alle en god ettermiddag og kveld! Ja, og dersom noen har tips om hvordan komme ut av en mulig skrivesperre, så tas de i mot med en stor takk.

Godt sagt, Jane Austen!

Jeg har en lesevane som sikkert flere vil synes er helt horribel. Når jeg leser noe som er veldig bra i en bok; det være seg et godt sitat, en hendelse som synes å være viktig for handlingen eller at en av karakterene setter ord på det som er kjernen,  temaet i romanen, så bretter jeg et lite eseløre (alternativt klistrer jeg på små fargelapper dersom jeg har noen liggende = mindre horribelt?).

Jeg opplever at disse markeringene gjør det enklere å gå tilbake i teksten når jeg setter meg ned for å skrive en anmeldelse,  og jeg tror at de også vil tilføre en gjenlesing en ekstra dimensjon. Kanskje særlig i kombinasjon med blyantskribleriene jeg også benytter meg av  i margen (ja da, jeg gjør det også, gitt!).

I dag ble jeg ferdig med Overtalelse av Jane Austen, og som dere ser så ble det en god del eselører, og det har den fortjent. Jane Austen var nemlig ei svært smart dame!

Har dere noen spesielle måter å markere gode, smarte, velskrevne elementer i en roman?

Ps; anmeldelse kommer forresten i morgen.