Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

Reklamer

Fine, våte og hektiske september – og Lila <3

September, hvordan skal jeg beskrive deg? Våt, grå og sur? Ja, det passer godt, i alle fall med tanke på været – for selv om jeg er en leser som koser meg innendørs med noe varmt i koppen, pledd og en god bok, så er det også en grense for hvor mye regn og uvær jeg tåler. Jeg trenger litt sol også.

Men, september har også vært en fin, spennende og hektisk måned! Det fjerde bokbloggertreffet og utdelingen av den andre bokbloggerprisen, med tilhørende forfatterbokbad, gikk av stabelen den 12. hos Cappelen Damm, og jeg er med og arrangerer (og bokbader!). Det er mye planlegging og møtevirksomhet som ligger i forkant av et slikt treff, men det er som alltid like godt å se hvordan alt kulminerer i smil, skravling og klemmer. Det er godt å kjenne at skuldrene, som er litt høyere enn vanlig,  senker seg i takt med at den ene etter den andre finingen dukker opp, blide og fornøyde og klare for sosialt samvær, quiz, bokbord og utdeling av prisen vår –  mange av de kjente og kjære, men også noen nykommere. (Om enn litt færre enn vanlig – neste år, da må flere komme *pekefinger*) Uansett; takk til alle som kom og som bidro til at treffet ble så bra som det ble!

Hvis du var en av de som dessverre ikke kunne komme i år, så har både Mari, Gro, Tine, Berit, Ingalill og Randi skrevet om treffet.

Så, september, du har vært travel –

men allikevel gitt meg noe lesetid! Det setter jeg pris på, og noe jeg setter enda mer pris på er at jeg har kommet inn i en god rytme slik at jeg faktisk setter av tid til å lese i hverdagen. Jeg elsker jo, som de fleste som har vært innom her jevnlig vet, TV – serier. NetFlix er min gode venninne, men også hun litt kjipe som holder meg unna det andre jeg elsker. Det er som hun lokker og lurer meg ut på galeien med den ene serien etter den andre, at hun ber meg blåse i lesemål og alle de uleste bøkene mine – selv om hyllene griner så høyt av overbelastning at de er umulig å overhøre – og heller lage meg en kopp te, smyge inn under teppet og slå i hjel noen timer sammen med henne. «Jeg har noe for en hver dagsform» synger hun til meg «Walking Dead Pretty Little Liars, Gotham… Bøker sier du? Jeg har Gilmore Girls også». Og dessverre gir jeg etter.

Til nå.

La meg introdusere «Solo tvangslesingskafe». Inspirert av Ingalill og hennes fabelaktige «Tvangslesingskafe» – noe jeg selv prøver å delta på en gang i blant når jeg har tid – har jeg nå begynt å ta meg en time på kafe cirka en gang i uka, alene med bok. Dette er jo noe jeg gjør mye av når jeg er i Paris, men hei; hvorfor skal det ikke fungere i Drammen også? Det er ingen grunn, og det fungerer godt og – har det vist seg – leselysten har gnistret til igjen og jeg klarer å lese mer hjemme også. Denne uka har det forresten vært helt sprøtt; jeg holder nå på med høstferiens sjette bok! S- J – E – T – T – E! Som i 6!

Og noen av de bøkene skal jeg skrive litt om nå:

I september leste jeg fire bøker og det er et tall jeg er fornøyd med (selv om jeg til nå i oktober har lest 3,5 bøker = jeg kommer nok til å være enda mer fornøyd om en måneds tid!). Den første jeg leste ut var Ida Hegazi Høyer sin andreroman; Ut. Den leste jeg i forbindelse med bokbadet, og jeg har tenkt å skrive et innlegg om alle romanene hennes så fort jeg har lest Fortellingen om Øde. Enn så lenge kan jeg si at den har noe veldig Høyersk over seg i skrivestilen og tematisk, men at den nok er den jeg synes er svakest av romanene hennes. Jeg ble ikke like blåst av banen som med de andre bøkene, men det er jo greit det og. Den andre romanen jeg leste var bok nummer tre i Siri Pettersens serie Ravneringene. Evna er en god og tilfredsstillende avslutning på en god serie. Deretter bar det til Paris og Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery som ble lest i forbindelse med Bokhyllelesingen. Jeg likte romanen godt, og det var selvfølgelig en bonus at den også er en 1001 – bok. Noen kryss må  jeg kunne unne meg.

septemberlesing

Og så kom jeg til septembers aller siste bok!

De siste årene har jeg, fra sidelinjen, fulgt med på Clementine, Linn, Labben og Elida sine Man Booker – lesinger. Flere av bøkene på lang – og kortlistene har, i den perioden, blitt kjøpt inn  – og få har blitt lest. Foreløpig. Og det begynte i samme tralten denne gangen også. Langlistene ble offentliggjort. Silje leste om bøkene, fulgte med på diskusjonene og kjøpte inn de som hun var nysgjerrig på og selvfølgelig de hun var helt sikker på skulle gå videre. Kortlistene ble offentliggjort. Nei, der bomma vi litt, ja. Osv. Nei da, det var ikke så ille, av de seks bøkene som ble kortlistet har jeg fire (+ fire fra langlista), og denne gangen skal jeg faktisk være med på Clementines Man Booker read along, eller,  jeg er med. Første bok ut var romanen «alle» trodde skulle komme med videre, men som dessverre ikke gjorde det; Lila av Marilynne Robinson.

Lila er den tredje boka i Gilead – trilogien som begynner med Gilead, fortsetter med Home og avsluttes (?) med Lila. Romanene er på en måte søster – romaner som snakker til hverandre, og de må dermed ikke leses i kronologisk rekkefølge. Jeg var aldri i tvil om at jeg likte historien om Lila, men ut i boka tok jeg meg i å lure på om det ikke hadde vært lurt å lese dem i riktig rekkefølge allikevel. Jeg følte at jeg på en måte gikk glipp av noe, at det lå noe under som jeg burde ha visst, at jeg hadde noen hull og at disse hullene ville ødelegge noe for leseopplevelsen. Jeg skrev et lite innlegg om det, og Elida svarte i kommentarfeltet at hun, på grunn av sin kronologiske hjerne, hadde lest de to foregående før hun begynte på denne: Det samme hadde Stine, selv om hun var helt sikker på at hun hadde elsket boka like mye om hun hadde lest denne først (om enn at det hadde tatt litt lengre tid). Med disse to Lila – tilhengerne i ryggen leste jeg videre med den kronologiske hjernen slått av. Og det virket! Lila er en roman som vokser under lesingen og når den først har slått rot så sitter den der. Jeg tok meg i å tenke på historien og karakterene når jeg ikke leste og følte en trang til å lese videre. Jeg bare måtte ha Robinsons vakre prosa rundt meg og personlighetene og omgivelsene hun lavmælt mante frem.

Når jeg tenker på Lila nå i etterkant, både romanen og personen, så er det aller første ordet som dukker opp sterk. Lila er en utrolig sterk karakter med en veldig sterk historie å fortelle. Vi møter henne som relativt nygift med den gamle presten John Ames i Gilead, og får både servert bakgrunnshistorien hennes – barndom og hvordan hun havnet i Gilead – og historien hun og Ames er i ferd med å utvikle sammen. Teksten beveger seg frem og tilbake i tid som bruddstykker. En hendelse i romanens nåtid (eg 1950 – tallet) får Lila til å tenke på en eller flere hendelser i fortiden. Det er ingen markører på hvor i tid vi befinner oss, og det krever at man som leser er våken. Samtidig så er disse overgangene så elegante og sømløse, at det er en fryd å lese.

Jeg tenker at romanen på mange måter er en dannelsesreise der Lila gjennom sine opplevelser etter hvert erfarer at hun kan stole på folk, at det er lov å bli elsket – ja, at noen ganger så må man la seg selv bli elsket. Den handler også om å finne sin plass, å slå seg til ro uten å miste den man en gang var. Forskjellene på det livet Lila levde før Gilead, som foreldreløs. omstreifer og prostituert ,og det livet hun lever nå som prestefrue er store, men hun er allikevel Lila og hun må prøve å forene disse to versjonene av seg selv, hun er ikke hel med kun en av dem.

Det er mye mer jeg kunne sagt om Lila av Marilynne Robinson; relasjonen mellom Lila og Doll, Lila og Ames, de teologiske undringene og diskusjonene, men jeg tror jeg lar det være med det. Dette er en nydelig, velskrevet, kraftfull og var roman som jeg er veldig glad for at jeg leste. Og jeg håper den når ut til så uendelig mange! Les!

(Her er forresten Clementines read along.- side med link til anmeldelser).

lese

Så, dette var min september. Hvordan var din?

Bokhyllelesing #7: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery – noen tanker.

For et par uker siden gikk startskuddet for den sjuende utfordringen i Heddas bokhyllelesing; les en bok som originalt er skrevet på fransk. Jeg valgte en bok som har stått i hylla siden tidlig 2010 og som også er en 1001 – roman: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ,og jeg er godt fornøyd med det valget!

I denne romanen befinner vi oss i en herskaplig bygård i Paris der portnerkona Reneè ikke er som portnerkoner flest – et faktum hun prøver å skjule for omgivelsene så godt hun kan. Der «vanlige»portnerkoner leser blader og ser på dårlige TV – program, er Reneè opptatt av de russiske klassikerne, kunst og film. I bygården bor også den høyt begavede 12 åringen Paloma, som føler at hun har gjennomskuet samfunnet generelt og foreldrene og deres like spesielt, og som derfor ikke har noe å leve for. Synsvinkelen altererer mellom Reneè og Paloma. Store deler av romanen er Reneè sine skildringer og betraktninger, men disse blir brutt opp av Paloma sine dagboknotater. Dette skiftet av forteller fungerer godt. De har hver sin særegne stemme, og selv om Paloma sin stemme ikke virker troverdig for en «vanlig» 12 – åring, så funker det allikevel da hun, som nevnt, skal være veldig intelligent. Om Barbery hadde klart å portrettere et barn, er jeg derimot usikker på?

pinnsvinetseleganse

Jeg anser Reneè som romanens hovedperson, selv om synsvinkelen altså skifter mellom henne og Paloma, og hun er en karakter som jeg både blir nysgjerrig på (Hvorfor dette spillet for å være usynlig? Hvorfor er hun så opptatt av å opprettholde klasseskillet?) og litt irritert på – av samme grunn. Litt etter litt, i takt med at hun åpner seg opp for andre, får leseren også vite mer. Reneè er på en måte historiens pinnsvin; et lite vesen som gjemmer seg unna og viser omgivelsene et piggete og uvennlig ytre, men som bak piggene skjuler både sjarme, kunnskap og vennlighet.

Romanen er godt skrevet, og det er mange av betraktningene som treffer godt og er både smarte, vare og rørende. Reneè har en hang til digresjoner som på en bra måte viser hennes intellekt og hennes fobi mot å vise dette til omverdenen. Jeg opplever at disse fungerer svært godt når de er blandet inn i den øvrige handlingen, men at det blir ganske pretensiøst og pussig når en vilkårlig tankerekke får et helt eget kapittel å utfolde seg på. I motsetning til når de naturlig er en del av helheten, bidrar denne sistnevnte typen digresjoner verken til å utdype Reneès karakter eller drive handlingen videre. Dette er ikke noe som tok fra meg lesegleden og interessen for romanen, men det føltes unødvendig.

Pinnsvinets eleganse handler om å tørre og komme ut av skallet sitt og vise andre hvem man egentlig er. Den handler om det å ha tillit til andre mennesker, en tillit om at det faktisk er noen som vil deg vel, og den handler om at man ikke er sin sosiale bakgrunn. Dette var en roman som krøp langsomt inn under huden på meg. Den var ingen umiddelbar bokkjærlighet, men heller en langsom èn, som nok blir værende en stund.

Anbefales!

(Jeg har ikke noe fornuftig sted å sette inn Kakuro og min litterære crush på ham, men han er bare en helt nydelig karakter som jeg blir helt varm av å tenke på).

(Og slutten!!!)