De bøkene som gjorde størst inntrykk på meg i 2011.

Siden 2012 nærmer seg med stormskritt, så synes jeg det er på sin plass med en liten oppsummering. 2011 vil for meg stå for det året da jeg virkelig fikk utforsket, for meg, nye sjangre som YA – fantasy, steampunk, urban fantasy og dystopia, og jeg må si at jeg har kost meg! Listen over de ti beste bøkene dette året vil naturlig nok være sterkt preget av disse sjangerne.

  • Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor. Denne YA – fantasy – romanen leste jeg ganske sent i høst, og jeg var snar med å erklære ekte og sann bokkjærlighet opphøyd i 3! Fantastisk historie, fantastiske karakterer og fantastisk godt skrevet!
  • Fever – serien av Karen Marie Moning. Dette er kanskje litt juks siden det ikke er snakk om en roman, men fem. Men det er helheten som gjør at jeg regner Darkfever, Bloodfever, Faefever, Dreamfever og Shadowfever som en av de absolutt beste leseopplevelsene dette året. Jeg hadde noen ganske intense uker tidlig i høst hvor jeg leste bok 2 til og med 5 i ett jafs. Mac er en av mine favorittheltinner, og det var både en fryd og en påkjenning å se henne utvikle seg gjennom serien. Monings univers er velutviklet og historien er mørk så  mørk og drivende spennende.
  • The Replacement av Brenna Yovanoff. Når en bok gir meg Tim Burton- assosiasjoner mens jeg leser, da må det bare være genialt.  Romanen er bare så utrolig godt skrevet og historien om Mackie som holder på å dø i vår verden rørte veldig ved meg.
  • Divergent av Veronica Roth. Dystopisk YA satt til Chicago. Denne romanen kvernet rundt i hodet mitt lenge etter at jeg var ferdig med den.  Den er actionfylt, spennende og lett å la seg rive med i. En virkelig tankevekkende sidevender!
  • Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl. Dette året har jeg fått opp øynene igjen for min forkjærlighet for Sørstatenes mystikk og overtro, gamle kirkegårder, voodoo og gotikk. Beautiful Creatures sammenfatter alle disse elementene på en perfekt måte.
  • Wither av Lauren DeStefano. Nok en YA – dystopi, men med en helt annen stemning enn Divergent, uten at det gjør den dårligere, bare annerledes. Vakkert og harmonisk skrevet om et ømtålig, og kanskje provoserende, tema. Den føyk opp blant mine mine favoritter siden den tematisk minnet meg om Margaret Atwood sin fabelaktige voksen – dystopi Tjenerinnens beretning.
  • Soulless av Gail Carriger. Hva skal jeg si? Steampunk, paranormaliteter, Viktoriatiden, en dampende heit varulv og en sjelløs og prippen peppermø opptatt av etikette  – et vittig, morsomt og spennende eventyr fra 1880 – årenes London (men ikke et London som vi kjenner…). Fantastisk!
  • Black Swan Rising av Lee Carroll. Romanen som åpnet øynene mine for Urban Fantasy og som er et moderne eventyr satt til New York – en by der  det også lever vesener som alver, vampyrer, dverger, drager, magikere og demoner. Det er rett og slett en magisk bok!
  • Darkness Becomes Her av Kelly Keaton. Jeg har  inntrykk av at 2011 har vært året der gresk mytologi har kommet for fullt i YA – litteraturen. Jeg har bare lest to av dem, og av de to så er Darkness Becomes Her helt klart den aller, aller beste. Det drivende spennende å følge Ari i hennes jakt på hva og hvem hun er. At handlingen er satt til New Orleans, eller New2 som byen nå heter, med alt det innebærer av gotikk, mystikk, kirkegårder, plantasjer og sumper var selvfølgelig et stort pluss for denne leseren.
  • Fortsatt savnet av Chevy Stevens. Denne psykologiske thrilleren leste jeg nå i jula, og den skremte vannet av meg. Det er ikke ofte jeg opplever at jeg nesten ikke orker å lese mer fordi jeg blir så redd og fordi det er for vondt å lese videre, men med Fortsatt savnet så skjedde det flere ganger.   Skremmende, realistisk og vondt, men så utrolig godt utført.  Nok en roman det var vanskelig å få ut av hodet.

Dette var de ti bøkene som på en eller annen måte har gjort størst inntrykk på meg i 2011. Det er selvfølgelig flere romaner som har gjort stort inntrykk; Våk over meg av Amy Plum og Cassias Valg av Allie Condie er to som nå nylig er lest og likt svært godt. I tillegg holder jeg på med Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg, og jeg har på følelsen av at dette også er en bok som vil sette varige spor.

Hvilke bøker gjorde størst inntrykk på deg i 2011?

 

Et (relativt) kort «Dette synes jeg om» innlegg: Fortsatt savnet av Chevy Stevens

Eiendomsmegler Annie O’Sullivan opplever å bli kidnappet fra visningen hun holder og blir fraktet til en hytte langt oppe i fjellene. Her begynner marerittet som skal vare i månedsvis; sperret inne av og med en ustabil og kontollerende  mann, utsatt for daglige fysiske og psykiske overgrep.

Annie klarer etterhvert å rømme, men til hva? Hva er det egentlig som venter henne når hun kommer hjem? Hvordan skal hun klare å leve som seg selv igjen?  Utmattet, skremt og psykisk nedbrutt møter hun opp hos psykiateren sin, og det er gjennom samtalene med henne vi får vite hva som skjedde før Annie rømte. Og er virkelig faren over? Mens politiet prøver å finne ut hvem kidnapperen er og hva som var hans motivasjon, så dukker det opp nye spor – uhyggelige hint om at Annie fremdeles er i fare.

Fortsatt savnet av Chevy Stevens må være en av de aller mest skremmende historiene jeg har lest i år! Jeg leste med høy puls hele veien, og vurderte faktisk å legge den fra meg ved flere anledninger. Samtidig var det noe som gjorde at jeg ikke klarte å legge den bort, jeg måtte lese videre for å finne ut hvordan det kom til å ende.

Historien er originalt bygd opp, vi møter Annie hos psykiateren sin og det gjennom disse timene vi får vite hva som skjedde med Annie mens hun var bortført. Vi får også innsikt i livet hennes før hendelsen, familieforhold og hvordan livet hennes har endret seg etter at hun kom seg fri. Så vi lesere vet jo hele tiden at hun på ett eller annet vis har klart å rømme, og spenningen ligger ikke i om Annie vil bli funnet eller ikke. Jeg er veldig glad i krim og mysterier, og det er mysterier og gåter i Fortsatt savnet også; Hva var mannens motiv for å ta Annie? Hvem var mannen? Er det noen andre som drar i trådene her? Er Annie trygg nå som hun er fri? Litt etter litt blir mer og mer avslørt av hva som egentlig hendte med henne og det hele kuliminerer i en sjokkerende slutt. Det hele er fryktelig spennende og grusomt! Jeg synes også det å følge Annie mens hun forsøker å stable seg selv på bena igjen, når hun prøver å «bli seg selv» igjen og forsøker å stole på de rundt seg, er med på å øke intensiteten i historien med noen eksta hakk. For Fortsatt savnet er en skikkelig intens opplevelse, den er rett og slett smertefull til tider. Det gjør vondt å lese om de tingene som Annie opplever, og det skal gjøre vondt.

Chevy Stevens har gjort et dypdykk i et menneskes psyke og gir en, for meg, troverdig skildring av hvordan man kan reagere og handle i ekstreme situasjoner. Jeg tror på Annie og hvordan hun reagerer og oppfører seg både under og etter bortførelsen. Jeg synes også forfatteren gir et veldig godt og levende bilde av forholdet mellom Annie og moren.

Mens jeg leste Fortsatt savnet, så tok jeg meg i å tenke på en helt annen thriller; Gone baby gone av Dennis LeHane. Og selv om den også handler om at noen blir bortført, så er det ikke det som får meg til å linke disse to romanene sammen. Det er heller skildringene av de menneskelige relasjonene, da særlig de som heller mer mot det dysfunksjonelle, begge forfatterne mestrer særdeles godt (Og dersom du ikke har lest Gone baby gone, så anbefales den – filmen også).

Jeg startet dette innlegget me at jeg holdt på å legge fra meg boka flere ganger, men at jeg allikevel valgte å fortsette. For dette er nemlig en slik bok; den er fæl og skremmende, men samtidig både bygd opp og skrevet på en slik måte at du bare må lese videre. Fortsatt savnet kvernet rundt i hodet mitt i flere dager etter at jeg hadde fullført den, og den ligger fremdeles på lur. Anbefales på det sterkeste!

Bokelskerinnen har også skrevet om denne romanen.

Dette synes jeg om: Forførende ondskap. Sannheten om Alice av Rebecca James.

Kathrine opplever at søsteren Rachel blir brutalt myrdet og flykter fra mediapress og en familie i krise til Sidney og tanten for å gå på skole. Hun ønsker å forsvinne i mengden og gjør lite ut av seg. Det er frem til hun møter Alice. Alice er vakker og populær, og hun vil være venn med Kathrine.

Med hjelp fra Alice begynner Kathrine å leve livet igjen, men etterhvert ser hun at det er ting som ikke stemmer helt med Alice. Hun er veldig uforutsigbar og sier og gjør ting som Kathrine opplever som ubehagelig. Da Katherine møter Mick velger hun å holde det hemmelig for Alice, og hun prøver å bryte hele vennskapet. Men Alice er mer uforutsigbare en Kathrine noen gang kunne forestilt seg, og hun har ingen planer om å la Kathrine forlate henne.

Debutromanen til Rebecca James; Forførende ondskap. Sannheten om Alice starter med mer enn et hint om at dette er en historie som ikke vil ende lykkelig. Som den lille nysgjerrigper – en jeg er, så trigget den meg til å sette i gang med intens lesing – og det var nok det som også var hensikten med en slik åpning.

Rebecca James forteller historien til Kathrine ved å gå frem og tilbake i tid. Hovedhistorien, etter min mening, er hvordan Kathrine og Alice møtes og hvordan vennskapet mellom dem utvikler seg på godt og, etterhvert, vondt. Etterhvert får vi også, ved hjelp av tilbakeblikk, høre hva som skjedde den kvelden søsteren ble myrdet og hvorfor Kathrine velger å bytte navn og bosted. I den tredje historien møter vi Kathrine igjen fem år etter at hun og Alice ble kjent. Alle tre historiene er vevd sammen på en finurlig måte, og ingen av dem forteller for mye for tidlig. Det gjør lesingen både intens og spennende – Forførende ondskap var rett og slett vanskelig å legge fra seg! Jeg bare måtte vite hva som ville skje videre!

Romanen er en psykologisk thriller, og det er den psykologiske biten som gjør den så skremmende og uhyggelig som den er. Her er det ikke blod, gørr og annen horror, men heller en snikende følelse av at ting ikke er helt slik det virker. Kombinert med avdekkingen av Kathrines historie og mistanken om at Alice ikke er helt som hun skal, blir det ganske så nifst! Jeg liker jo slike nifse saker, så det er en positiv ting 😉

Kathrine er en hovedperson som jeg liker godt, og som jeg får sympati for. Hun har opplevd noe grusomt og har voldsom skyldfølelse for søsterens død. Følelsene hennes er skildret på en slik måte at det føles reelt for meg som leser, jeg tror på henne. Hun viser også en stor utvikling gjennom historiens gang, og går fra å være selvvalgt ensom og isolert, ei jente som har nok med seg selv og sine følelser til å bli ei sterk jente som stoler på seg selv. Hun klarer å legge skyldfølelsen bak seg og begynner å leve igjen. Ikke bare en gang, men to ganger…

Alice er den andre hovedpersonen, og jeg synes at forfatteren klarer på en veldig god måte å skildre en egoistisk, selvsentrert og muligens psykisk syk person. Hun ga meg frysninger og jeg kjente at jeg, på samme måte som Kathrine, ble både stressa og utilpass når jeg leste om innfallene hennes. Jeg lever meg  jo veldig inn i de fleste romanene jeg leser, og Forførende ondskap var ikke noe unntak – og jeg levde meg virkelig inn i forholdet mellom Kathrine og Alice. Jeg ville på en måte beskytte Kathrine, og jeg må innrømme at jeg ble ganske så frustrert nårKathrine bortforklarte Alices oppførsel. «Du må komme deg unna! Hun suger deg inn i elendigheten sin!» hadde jeg lyst til å rope mer enn en gang.

Det var med andre ord mye jeg likte ved boka, samtidig syntes jeg at det var noe som manglet. Jeg er litt usikker på hva dette «noe» var, det var mer en følelse enn noe konkret. Men jeg skal selvfølgelig forsøke å forklare: romanen er, som nevnt tidligere, både spennende, intens, uhyggelig og nifs, den er godt bygd opp med de tre historiene som skaper både spenning og en forventning – du vet hele tiden at noe forferdelig har skjedd og du vil gjerne vite hva det er, samtidig får du tydelige frampek på at det kommer til å skje noe mer, som i allefall er like grusomt. Og det er fælt det som skjer, men allikevel så svarte ikke skildringene av hendelsene og følelsene i etterkant helt til de forventningene som romanen legger opp til. Kanskje det bare er meg, men jeg opplevde at formidlingen av den siste katastrofen for Kathrine ble tatt for lett på av forfatteren – det ble mer som en uviktig bihistorie, og ikke som konsekvensene av en plaget persons oppførsel – og her er det snakk om store konsekvenser! Og sannheten om Alice? Den ble også for enkel for min smak.

Alt i alt var det mye jeg likte med Forførende ondskap av Rebecca James. Den er fengende, spennende, skremmende og intens, men det er alvorlige temaer som blir tatt opp i romanen, så jeg kunne ønske at forfatteren hadde gjort mer ut av de siste 50 sidene eller så.

Disse har også skrevet om boka: Silje, Maria og Escape in a book.