#2/2014: Hvordan ligger jeg an?

Årets aller korteste måned er vel overstått, og våren begynner å snike seg på plass – sånn ca, i alle fall. Her hos meg ligger det fortsatt noe snø, men det er med stor tilfredsstillelse jeg ser at det synger på siste verset. De første hestehovene er observert, og alt er egentlig bare helt bra.

Og siden det nå er mars, så er det igjen tid for en vurdering av hvordan forrige måned har vært på bokfronten. Hvor mange kryss er det blitt? Hvor mange 2014 bøker er fortært og aller viktigst; klarte jeg å komme meg ut av lesetørken jeg slet med i januar?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JAAAAAA!!! Og det er så fryktelig deilig å slå fast at i løpet av februar sine 28 dager klarte jeg å lese hele 8 bøker! Det vil si at jeg faktisk har lest flere bøker enn det jeg pleier på en helt vanlig måned! *Klapp på skuldra*. Lesingen har gått som en lek og jeg har, som «Silje leser» illustrasjonen viser, sprutet over av leseglede og leselyst. Slike måneder er gull verdt!

Den aller første romanen jeg leste hører hjemme i Silje goes Sci – fi – prosjektet mitt. Steelheart av Brandon Sanderson var en lett og underholdende bok, akkurat som jeg trengte der og da. Jeg likte veldig godt verdensbyggingen til forfatteren selv om jeg nok ikke ble like imponert over skrivestilen hans. Uansett så tror jeg at jeg kommer til å lese den neste boka i denne serien når den kommer ut.

Etter å ha lest om onde superhelter og menneskene som kjemper mot dem var det tid for Bjørg sin bokhyllelesing. Temaet var nordisk litteratur fra 1900 – tallet, og valget mitt falt på en av de bøkene som har stått aller lengst i hyllene mine ulest: De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Denne romanen tok pusten fra meg, og selv om jeg opplevde den som ubehagelig og vond å lese, så var den også så utrolig vakkert skrevet. Det å føle seg mørebanket etter å ha lest en liten roman på under 200 sider, sier noe om hvor kraftfull den er.  En av månedens største leseopplevelser, rett og slett! 

Jeg kjente, naturlig nok, et stort sug etter å lese litt lystigere litteratur etter bokhyllelesingen, og Where’d you go, Bernadette av Maria Semple hørtes ut som en slik roman. Og det var den også, i tillegg til så utrolig mye mer. Jeg ble oppriktig glad i både Bernadette og datteren Bree, og det varme forholdet dem i mellom. Jeg opplevde også at måten historien var formidlet på, ga den en ekstra dimensjon. Bra bok! Det samme kan jeg dessverre ikke si om Mørke hjerter av Hanne Kristin Rohde. Jeg gikk inn med ganske høye forventninger, men de ble ikke innfridd. Romanen i seg selv er realistisk nok, og den tegner er troverdig bilde av hvordan det er å være mellomleder i Oslo politiet. Dessverre blir det ikke noe god kriminalroman av at alt er helt autentisk, det må være en spenningskurve også. Det manglet Rohdes krimdebut.

Neste bok ut ble 1001 – romanen Kjærlighetens historie av Nicole Krauss, og dette er en av de aller beste romanene jeg har lest noen sinne. Jeg gråt da jeg ikke hadde flere sider igjen, og jeg måtte ta i bruk virkelig store ord for å beskrive leseopplevelsen min og historien om Leo, Alma og de andre karakterene. Etter at jeg hadde grått meg tom, begynte jeg på en ny norsk barnebok; Bjørn Ingvaldsens Tryllemannen. En velskrevet, viktig og vond bok om omsorgsvikt og overgrep som jeg håper når ut til mange. Februar ble avsluttet med den sjarmerende og gode Fangirl av Rainbow Rowell. Sjelden har jeg vel kjent meg så godt igjen i en karakter som jeg gjorde i hovedpersonen Cath.

I februar gikk også startskuddet for den første samlesingen i Bokbloggerprisens historie. Første bok ut var Lisa Aisato sin flotte bildebok Fugl. Siden jeg hadde ansvar for denne samlesingen fikk jeg mulighet til å fordype meg i bildebøker som sjanger, og det var spennende og interessant å få muligheten til å hente opp gammel kunnskap om bildebokanalyse. Engasjementet for prisen og boka var stor hele måneden, dere kan lese flere anmeldelser her.

Litt statistikk:

• 11/42 bøker lest, 10 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 1/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 1/5 Sci – fi – bøker.
• 1/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 4  OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 2 norske 2014 – bøker

Ikke så verst, egentlig :-).

Hvordan ligger du an?

Kjære Rainbow Rowell!

Etter å ha lest Fangirl, så må jeg bare tillate meg til å være litt fangirl ovenfor deg.

Jeg har lyst til å takke deg for at du har skrevet en så utrolig god bok som Fangirl! Dette var virkelig en bok som jeg ble glad i! Sånn skikkelig, ordentlig glad i! Jeg vil også takke deg for at du har skapt karakterer som er realistiske, med feil og mangler og bøttevis med sjarme! Der flere amerikanske ungdomsbøker skildrer ganske stereotypiske gutter og jenter, er dine personer mer som ekte mennesker, ekte ungdommer som er på full fart inn i voksenlivet.

Det er særlig hovedpersonen Cath som traff meg, og jeg lurer oppriktig på om du faktisk tok deg en tur tilbake til 1996 og hentet den da 18 år gamle Silje og puttet henne inn i et amerikansk universitet anno 2011? Er det mulig at du, på et eller annet mystisk vis, har fått kloa i TARDIS? Fungerer det for eksempel å spørre DOKTOREN pent, eller må det mer skitne triks til? 🙂

Uansett, tilbake til Cath! Cath sin følelse av å ikke passe helt inn sammen med sine medstudenter og jevnaldrene, lidenskapen for skriving og litteratur, og den ganske klønete og usikre måten å forholde seg til gutter på, er den samme som jeg selv hadde. Og det var svært spennende og interessant å følge hennes personlige utvikling i løpet av skoleåret. Selv om jeg ikke har en tvillingsøster som det Cath har, så kjenner jeg godt igjen den følelsen av å bli vurdert, veid og funnet for ukul av venner og bekjente på videregående. Sånn var det i 1996 også! Og på samme måte som det ordner seg i romanen, så gjør det det i det virkelige livet også. Man får litt mer livserfaring og blir litt tryggere, og vips, så er den kjipe delen av det å bli voksen over. Nå er det jo ikke bare hovedpersonen i romanen din som har en god utvikling, det gjelder stort sett alle i Fangirl, og det førte til at jeg etterhvert heiet på dem alle sammen!

Rainbow Rowell (kult navn, hvordan fikk du det?), dine beskrivelser av hvordan Cath slapper av og blir seg selv når hun skriver fanfiction, er slik jeg hadde det – og fremdeles har det – hver gang jeg kunne synke inn i en bok og et annet univers. Og selv om jeg ikke hadde den samme erfaringen med å vokse opp med en psykisk syk forelder, slik som Cath (takk og lov!), så kjenner jeg meg allikevel igjen i det å ha et stort, selvpålagt ansvar for at de rundt meg har det bra.

Jeg synes at du skriver med en helt egen letthet og naturlighet, og jeg skjønner godt at John Green er begeistret! Du skriver i samme tradisjon som ham, men på en måte er det allikevel annerledes. Du skriver som deg. Jeg blir fra meg av begeistring når det dukker opp kulturelle og popkulturelle referanser i bøker jeg leser, og i din roman er det mange, deilige referanser. Nerden i meg hopper salto av glede! Hurra! I tillegg opplever jeg at dialogene mellom karakterene både er vittige og alvorlige, og jeg får assosiasjoner til Joss Whedon og hans ekstremt gode dialogutvekslinger. Kjapt og sassy er et stort pluss for meg, særlig i denne type litteratur.

Så igjen, Rainbow Rowell, tusen takk for at du skrev Fangirl, og at du har forfattet en bok som både er morsom, trist og vittig! Visste du forresten at den skal bli utgitt på norsk til høsten av Fontini Forlag? Grattis med det!

Store klemmer fra Silje – selverklært fangirl av Fangirl!

(Hvis noen lurer, så anbefaler jeg selvfølgelig denne romanen!)