Philip Marlowe er en hardbarket privatdetektiv i LA på 1930 – tallet, en by der kriminaliteten er høy og folk er raske med å ta i bruk revolveren. Kjærlighets – og sjalusimord er ikke uvanlig i denne verdenen.
General Sternwood er en gammel, syk og rik mann med to vakre og ville døtre. Han er også offer for en utpresser og i tillegg er den eldste datterens ektemann forsvunnet. Marlowe settes på utpresser saken og etterhvert dukker det opp flere lik.
The Big Sleep er en hardkokt detektivroman, skrevet i 1939, og er den første av Raymond Chandlers bøker om Philip Marlowe. Den blir regnet som Chandlers aller beste kriminalroman, og er nok av denne grunn regnet som en av de 1001 bøkene man bør lese før man dør. Jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.
Jeg er generelt en veldig stor krimelsker, og sluker det meste innenfor denne sjangeren. Allikevel er det flere ting med akkurat denne romanen som ikke helt appelerte til meg. Som jeg nevnte i forrige avsnitt, så er dette en HARDKOKT detektivroman (med vekt på HARDKOKT). Marlowe er den ensomme ulven, den beintøffe detektiven og kynikeren som stiller spørsmål selv om han ikke forventer å få et ærlig svar. Han håndterer det meste, være seg pistoler, lik som forsvinner eller «sprø» kvinner. Og i denne romanen så er det mye av både det førstnevnte og det sistnevnte :-).
Det jeg slet mest med er måten Marlowe ser på kvinnene i romanen. For eksempel blir Carmen Sternwood beskrivet som mindre intelligent, og hun fremstilles som et voksent barn som sutter på tommelen. Et gjennomgående trekk i historien er er at han er spydig mot damene han møter, og det er også beskrivelser av at han fiker til noen av dem. Jeg forstår at denne boka ble skrevet i en annen tid, av en mann for menn, og at kvinnesynet den gang var ganske så annerledes enn det er i dag, men det er ikke dermed sagt at jeg liker å lese om det.
Det skjer veldig mye i romanen, og jeg synes det var vanskelig å finne den røde tråden, og når jeg endelig fant den var det vrient å ikke glippe den igjen. Normalt sett er ikke mange handlinger et problem når jeg leser, men det var ett eller annet med denne boka som gjorde at jeg mistet interessen og datt litt av lasset her og der. Det ble for mye av det samme » Marlowe spør ut en mistenkt, mistenkt blir skutt av en ukjent» (satt på spissen) og det synes jeg blir noe monotont og uintressant i lengden. Dessverre endte det med at jeg skummet en del sider, så det kan også være en av årsakene til at jeg noen ganger ramlet av.
Philip Marlowe er nok en karakter som har inspirert mange kriminalforfattere, og jeg kjenner igjen flere av trekkene hos blant annet Gunnar Staalesens Varg Veum; ensom ulv, liker brunt brennevin, tidvis kynisk. Men der Varg Veum også er en myk mann med følelser og omsorg, er dette egenskaper jeg finner lite av i Raymond Chandlers detektiv. Kanskje konklusjonen er at The Big Sleep rett og slett ble for HARDKOKT for denne leseren??