Kjære Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, eller omtale av Burned om du vil.

Har du noen gang opplevd å bli så altoppslukt av en roman at det er som om du har vært for lenge under vann? Har du kjent på følelsen av at lesingen har vært som å holde pusten i flere dager? Hvis du svarer ja på dette så har du kanskje lest en roman av Ellen Hopkins? Den følelsen jeg fikk da jeg lukket igjen Burned etter 544 sider var at jeg ikke fikk puste, at jeg rett og slett holdt på å drukne, at jeg ett eller annet sted mellom side en og siste side hadde glemt hvordan det var å trekke pusten. Jeg måtte rett og slett reise meg opp, strekke på ryggen og prøve å få kontroll over åndedrettsystemet – Silje, pust med magen… med MAGEN…. sånn ja… fortsett nå. Trekk pusten dyyyyypt… (osv). Nå som det har blitt litt lettere er jeg klar for å dele min opplevelse av Burned av Ellen Hopkins:

Pattyn er snart 17 år og eldst i søskenflokken. Faren er en god mormoner utenfor husets fire vegger, men er på hjemmebane en bitter mann som drukner sorgen over å ha mistet sønnene medJohnny WB, og som lar alle frustrasjoner gå ut over Pattyn sin mor. Moren finner seg i alle slagene, mens hun overlater det meste av husarbeidet til de eldste døtrene.

Pattyn selv sliter med å finne sin plass i det strengt religiøse og patriarkiske samfunnet hun vokser opp i. Hun ser hvilket hykleri som preger menigheten, og begynner å vakle i sin egen tro. Hun er kritisk til kvinnesynet hun blir opplært til, og stiller spørsmål om Gud, kvinnenes rolle, sex og kjærlighet. Vil hun være fornøyd med et liv som den underdanige konen som bare skal føde barn?

Da en av de «gale» guttene på skolen legger merke til henne, så leder det ene til det andre – Pattyn spinner ut av kontroll, i allefall i øynene på menigheten, og faren bestemmer seg for å sende henne bort til tanten i Nevadaørkenen. Det som i utgangspunktet skulle være en hard straff viser seg fort å bli et kjærkomment avbrekk for Pattyn, for på gården til tanten blir hun møtt med aksept og kjærlighet. Hun er lykkelig for første gang – men er dette en lykke som vil vare?

Jeg er klar over at dette egenskrevede sammendraget kan virke litt klissete og rosa – og det er noe som jeg bare må avfeie med en gang – det finnes ikke noe klissete og rosa over historien som utfolder seg i Burned av Ellen Hopkins. Ikke noe som helst! Dette er en rå, brutal og mørk ungdomsroman. Den har selvfølgelig sine lyse punkter, men for meg så var det nettopp disse lyspunktene som gjorde at historien som helhet ble så uendelig mye mer følelsesmessig brutal. Brutal, men utrolig god, altså.

Ellen Hopkins har med Burned skrevet en hel roman i verseform, og det er et grep som fungerer svært godt. Det er Pattyn som er fortelleren, og versene gjør at historien blir skjært ned til beinet. Det er ikke plass til mye utenomsnakk, det som blir fortalt, tenkt, opplevd og skildret er viktig for Pattyn og viktig for den videre handlingen. Forfatteren eksperimenterer en god del med den fysiske formen på teksten, plasseringen av ord og hvor på siden teksten er skrevet. Dette mener jeg tilfører handlingen enda en dimensjon – de skrevende ordene blir enda sterkere. Et eksempel er når Pattyn beskriver rommene de lukker seg inn i som bokser og teksten former fem helt kvadratiske bokser på siden. Jeg mener at denne utformingen er med på å forsterke det Ellen Hopkins ønsker å formidle på denne siden.

Verseformen i seg selv er mye mer tilgjengelig enn det jeg så for meg før jeg startet på lesingen. Det er ikke slik at du må sitte og grunne på hver eneste strofe og tolke hvert eneste bilde – Burned er en roman, ikke en diktsamling, men ved å ta i bruk denne formen så mener jeg at Ellen Hopkins får sagt så mye mer med så få ord. Enkelte steder er det for eksempel rim, og dette er et virkemiddel som gjør at det som blir fortalt nesten blir hamret inn i deg, det blir en annen rytme, en annen stemning enn den ellers så poetiske teksten. For meg så opplevde jeg disse delene som nesten frenetiske, og pulsen min steg i takt med strofene og det som ble skildret.

Men selvfølgelig, det var ikke romanens form som skapte den store reaksjonen når jeg var ferdig med å lese, det var så klart innholdet! Dog, veldig forsterket av formen – de henger tett sammen. For det er en hjerteskjærende historie som brettes ut og for meg så var alle følelser i sving i løpet av lesingen. Jeg var sint og glad, jeg lo høyt og gråt stille, jeg ble varm og kald inni meg, jeg ble redd, fortvilet og håpefull. Jeg ble skuffet og provosert – dette kan virkelig skje i vår verden, nei rettelse; dette skjer i vår verden. Og alle disse følelsene var også Pattyns følelser. Og jeg var sint og lei på hennes vegne, og jeg var sint og lei på de rundt henne – ja, og så noen øyeblikk så var jeg sint og lei på Ellen Hopkins! Du kan da ikke gjøre sånn!?! Hvilke prøvelser er det ikke du lar den jenta gå igjennom?! Hvordan skal hun, og jeg, overleve noe sånt?! Og det var vel cirka der at jeg gikk tom for luft, boka var ferdig og jeg satt igjen som en pesende, snufsende og litt klokere leser.

Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, gjør du vel? Og ikke for leserene heller. Men bra er det, knallbra, faktisk, og vikig.

Jeg skal lese mer av denne forfatteren og jeg håper at du vil også – det er følelsesmessig hardt,  man blir mørebanket inni seg, men det er verdt det. Les Ellen Hopkins, nå.

#1: Hvordan ligger jeg an??? – og en liten oppfordring.

Jeg blir stadig vekk inspirert av andre bloggere (og det er veldig bra!), blant annet har jeg sett at flere lager egne oppsummeringsinnlegg på slutten av måneden, og det har jeg også lyst til å gjøre. Dette virker som en flott måte å få oversikt over det jeg har lest, men, og dette er kanskje det viktigste for meg, jeg får også gått igjennom målsettingene mine og får en pekepinn på hvordan jeg ligger an. Er dere klare?

Målet mitt for 2012 er å lese 52 bøker, det vil si 1 i uka. I januar har jeg lest 5 bøker, så det vil si at jeg ligger litt foran skjemaet. Det er bra 🙂 Jeg har lest ulike sjangre; både norsk samtidslitteratur, svensk fantasyrealisme, irsk chick – lit med noe ekstra, amerikansk lissomrealisme og ordentlig urban fantasy. Tre av sjangerne var litt utenom det jeg normalt leser, men blant disse fant jeg faktisk en ny favoritt: Ingen skal høre hvor stille det er av Benedicte Meyer Kroneberg. Dette var en helt fantastisk bok, både vond og vakker.  Dessverre er det også blant de uvanlige Silje – sjangerne jeg fant den boka jeg mislikte sterkest denne måneden: Unlovable av Sherry Gammon – en svært lite realistisk roman innenfor realistisk YA. Den svenske romanen Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren og UF – romanen Rogue av Rachel Vincent ble slukt og likt svært godt, og jeg syntes Cecelia Ahern var et hyggelig bekjentskap. Alt i alt en  veldig god lesemåned innholdsmessig.

Et annet mål som kanskje er det viktigste og helt klart det vanskeligste er å begrense bokkjøpingen min… jeg skal nemlig kun kjøpe 2 bøker hver måned. Det har nesten gått… jeg har kjøpt 3 bøker på Kindlen min – men de var nesten helt gratis. Den ene var den tidligere nevnte Unlovable av Sherry Gammon, mens de to andre er ulike varianter og gjenfortellinger av gresk mytologi: Destined av Jessie Harrell og Betrayal av Mayandree Michel. Jeg har ikke hørt om noen av dem, og har egentlig ingen forventninger – men det er alltid spennende å lese slike gjenfortellinger (og så var de nesten gratis!). I tillegg har jeg lastet ned noen gratisbøker til Kindle, blant annet samlingen The complete work of  H.P. Lovecraft som jeg virkelig gleder meg til å dukke ned i! Konklusjonen for dette målet er at jeg er i gang, men det er rom for forbedringer 😉

Av de fem bøkene jeg har lest så er 4 av dem fra hyllene mine – på en måte – jeg fikk alle rundt juletider. Den siste kjøpte jeg nå i januar. Målet med å lese bøker jeg allerede har, har altså gått fint denne måneden. Jeg har også skrevet omtale av alle fem, så det målet går i allefall så det suser!

Jeg har også et mål om å lese videre på serier som jeg begynte på i fjor, og denne måneden ble det Rogue av Rachel Vincent som fikk den æren. Jeg liker Shifters – serien såpass godt at jeg nok kommer til å lese de neste i løpet av året også.

Dickens, Rushdie, klassiske skumlerier og grafiske romaner ble det ikke tid til – men jeg har tross alt 11 måneder på meg 😉

Så over til februar og leseplanene mine videre. Jeg har jo tenkt å (løselig og med forbehold) strukturere lesingen min rundt spesielle sjangre eller temaer. Jeg hadde egentlig tenkt å vie hele februar til Poe (mål: Klassiske skumlerier), men en av de bøkene jeg ville lese i den forbindelsen, Nevermore av Kelly Creagh har visst nok en voldsom cliffhanger… jeg velger derfor å utsette Poe – temaet til bok nummer to kommer ut.

Så hva kan temaet bli da?? Jeg tok utgangspunkt i en YA – roman som jeg har lyst til å lese og fant ut at temaet «Gjenferd og hjemsøking» ville passe bra , og det vil både være spøkelseshistorier og hjemsøking i mer overført betydning.

Bøkene jeg kan velge fra (Det er en del og jeg vet at jeg ikke klarer å lese alle på en måned):

Fra hylla mi:

  • The Name of  the Star av Maureen Johnson
  • Haunting Emma  – serien av Lee Nichols: Deception, Betrayal og Surrender.
  • The Lake of Dead Languages av Carol Goodman («hjemsøkende» stemning – kanskje litt tynt, men jeg har veldig lyst til å lese den)

Bok kjøpt i dag og som skal kjøpes i løpet av februar:

  • Complete Ghost Stories av Charles Dickens (Dickens mål).
  • The Haunting of Hill House av Shirley Jackson (Klassiske skumlerier – mål)

Hva kan jeg si? Jeg elsker skumlerier og grøss, så jeg ser frem til å bli skremt i februar!

Pst; bokkjøpmålet mitt går kanskje i vasken denne måneden også, men det går til en god sak. Jeg har bestilt Song for Eirabu 1  og forhåndsbestilt bok nummer to av Kristine Tofte. Song for Eirabu 2: Vargtid kommer til sommeren, men den er trykket i et svært lite antall, derfor har Ida Jackson startet: Kan vi redde Eirabu, Internett. Et svært godt tiltak, det skrives alt for lite fantasy her til lands, så vi må ta vare på de vi har. Mari har også skrevet om saken.

Kinotur i romjula 2: Skyggesiden av Pernilla August – EN PERLE!

Leena er gift og har to døtre. Hun har også en fortid som familien hennes ikke kjenner til . Da hun får en telefon fra sykehuset i hjembyen om at moren ligger for døden, velger hun først å ignorere dette og fortsette som før, men mannen hennes bestemmer at de skal kjøre til Ystad for å besøke den «gjennoppståtte» moren. Telefonsamtalen, turen og møtet med moren utløser mange minner fra Leenas barndom – både gode og vonde – flest vonde. Kjærlige foreldre som lærer henne å svømme, dyrker nabolagets største solsikker på den ene siden,  men også skyggesiden med fyll, spy, mishandling, blod og dritt. Midt oppe i dette står Leena – hun  verner om lillebror , trøster mor og  tørker opp etter far.

Noomi Rapace som den voksne Leena gjør en kjempejobb, men den som rørte meg aller mest var Tehilla Blad som den unge Leena.  Dette er en film som traff meg midt i magen – den er så  realistisk at jeg følte at jeg var en del av den. Den er både  fantastisk og utrolig vond. Og ja – jeg gråt – masse.

Bilde lånt fra www.filmweb.no