Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Engelsfors #2)

ild

Dette er en omtale av en oppfølger. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke fortelle så mye om selve handlingen. Dersom du har lest den første boka i triologien så er det bare å lese videre, men dersom du ikke har lest den, da kan det være lurt å lese med et kvart øye.

For et år siden leste jeg den første boken i en ny, svensk fantasytriologi av Mats Sandberg og Sara B. Elfgren. Sirkelen tok meg med storm, og det jeg likte aller best var at den var så realistisk. Karakterene var flerdimensjonale, hovedpersonene fremsto som ekte jenter av kjøtt og blod og forfatterne tok tak i viktige temaer som rus, spiseforstyrrelser, familieproblemer, sex, mobbing og vennskap på en ordentlig og jordnær måte. De magiske fantasyelementene ble presentert litt etter litt og de var flettet godt inn i historien. Det overnaturlige som jaktet på dem var stort sett noe vi bare kunne ane, ikke se og jeg ble fort enig med meg selv om at Sandberg og Elfgren hadde skrevet noe så sjeldent som fantasyrealisme. Og det likte jeg svært godt!

Før jul fikk jeg en forespørsel fra Gyldendal om jeg ønsket å motta et leseeksemplar av bok to i serien om Minoo, Vanessa, Linnea, Anna – Karin og Ida. Jeg sa selvfølgelig ja, og nå, ett år etter at jeg begynte på historien om Engelsfors, så er jeg ferdig med Ild. Og ja, dette var en virkelig god oppfølger. Baksideteksten sier blant annet:

De utvalgte skal begynne i andre klasse på videregående. Hele sommerferien har de holdt pusten og ventet på demonens neste trekk. Men trusselen kommer fra et sted de ikke kunne ha forutsett.

Ild starter med andre ord ganske kjapt etter at Sirkelen sluttet, og selv om forfatterne fra starten fletter inn informasjon om det som hendte på slutten av forrige bok, så fant jeg ut at det var en fordel å flappe kjapt igjennom de siste sidene av Sirkelen for å komme godt inn i historien. Jeg ville la meg bli dratt inn i romanen uten å oppleve noen irritasjoner som så enkelt kunne bli unngått. Det fungerte godt.

Jeg opplever Engelsfors #1 og #2 som to ganske forskjellige bøker – like gode, men forskjellige. Der Sirkelen  – etter en heidundrende start – langsomt bygde opp spenningen og ikke introduserte for mye av det fantastiske for tidlig, og heller brukte tid på å skape et solid bånd mellom meg som leser og hovedpersonene, verdensbyggingen og mytologien, så har Ild den fordelen av at siden det solide arbeidet allerede var gjort så kan både intensiteten og spenningen bli skrudd kraftig opp allerede fra starten – og så holde den der. Jentene kjenner bedre sine evner, de er blitt noe tryggere på hverandre og de skjønner mer av viktigheten av å stå sammen – likheter og ulikheter til tross. Ild ga meg dermed en mer intens og altoppslukende leseopplevelse fra første side. Dette har ikke gått på bekostning av troverdighet og realisme. Både stedet, personene og livet de lever er gjenkjenbart og ekte, bare at nå er det en enda større dæsj hekser og magi inne i bildet – fremdeles svært nifst og subtilt, men allikevel mer tydelig. Som fantasyentusiast så er jeg godt fornøyd med det.

Ild veksler, på samme måte som Sirkelen, på å fortelle historien fra jentenes synspunkt. Det gjør at vi lesere får ta større del i følelsene og tankene til jentene, i tillegg til at vi får vite mer om hvordan hver enkelt opplever livet sitt både som en del av De utvalgte og individuelt. Jeg er spesielt glad for at vi får høre Ida sitt synspunkt i denne boken. I den forrige ble hun kun skildret  gjennom de andres øyne – og som sjefsmobber og skolens dronningbie så ble selvfølgelig skildringene veldig farget av dette. Nå får vi altså endelig vite mer om denne skremmende og ganske ubehagelige jenta, og ja, hun er fremdeles ubehagelig og slem. Det som allikevel er så flott er at hun er noe mer. Gjennom å ta oss med inn i tankene hennes og hjem til familien hennes, blir vi også kjent med en sårbar jente som trenger kontroll for å føle seg trygg. Sandberg og Elfgren er virkelig gode på å skape og videreutvikle karakterene sine; både som personer og som hekser. Alle jentene er så godt skildret at de bare krøp under huden på meg og ble der, jeg kjenner at jeg har blitt så glad i dem alle sammen at jeg tar inn over meg både gledene og sorgene de opplever, seirene og usikkerhetene deres – Minoo, Vanessa, Anna- Karin, Linnea og Ida er på hver sine måter helt fantastiske karakterer!

Selve handlingen skal jeg ikke si noe særlig om, jeg tror faktisk det holder å si at den er kjempespennende, uforutsigbar, hjerteskjærende og mystisk! Anbefales 🙂

Nina har også skrevet om boka, det samme har Ann Kristin.

Tusen takk til Gyldendal for leseeksamplar!

Kjære Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, eller omtale av Burned om du vil.

Har du noen gang opplevd å bli så altoppslukt av en roman at det er som om du har vært for lenge under vann? Har du kjent på følelsen av at lesingen har vært som å holde pusten i flere dager? Hvis du svarer ja på dette så har du kanskje lest en roman av Ellen Hopkins? Den følelsen jeg fikk da jeg lukket igjen Burned etter 544 sider var at jeg ikke fikk puste, at jeg rett og slett holdt på å drukne, at jeg ett eller annet sted mellom side en og siste side hadde glemt hvordan det var å trekke pusten. Jeg måtte rett og slett reise meg opp, strekke på ryggen og prøve å få kontroll over åndedrettsystemet – Silje, pust med magen… med MAGEN…. sånn ja… fortsett nå. Trekk pusten dyyyyypt… (osv). Nå som det har blitt litt lettere er jeg klar for å dele min opplevelse av Burned av Ellen Hopkins:

Pattyn er snart 17 år og eldst i søskenflokken. Faren er en god mormoner utenfor husets fire vegger, men er på hjemmebane en bitter mann som drukner sorgen over å ha mistet sønnene medJohnny WB, og som lar alle frustrasjoner gå ut over Pattyn sin mor. Moren finner seg i alle slagene, mens hun overlater det meste av husarbeidet til de eldste døtrene.

Pattyn selv sliter med å finne sin plass i det strengt religiøse og patriarkiske samfunnet hun vokser opp i. Hun ser hvilket hykleri som preger menigheten, og begynner å vakle i sin egen tro. Hun er kritisk til kvinnesynet hun blir opplært til, og stiller spørsmål om Gud, kvinnenes rolle, sex og kjærlighet. Vil hun være fornøyd med et liv som den underdanige konen som bare skal føde barn?

Da en av de «gale» guttene på skolen legger merke til henne, så leder det ene til det andre – Pattyn spinner ut av kontroll, i allefall i øynene på menigheten, og faren bestemmer seg for å sende henne bort til tanten i Nevadaørkenen. Det som i utgangspunktet skulle være en hard straff viser seg fort å bli et kjærkomment avbrekk for Pattyn, for på gården til tanten blir hun møtt med aksept og kjærlighet. Hun er lykkelig for første gang – men er dette en lykke som vil vare?

Jeg er klar over at dette egenskrevede sammendraget kan virke litt klissete og rosa – og det er noe som jeg bare må avfeie med en gang – det finnes ikke noe klissete og rosa over historien som utfolder seg i Burned av Ellen Hopkins. Ikke noe som helst! Dette er en rå, brutal og mørk ungdomsroman. Den har selvfølgelig sine lyse punkter, men for meg så var det nettopp disse lyspunktene som gjorde at historien som helhet ble så uendelig mye mer følelsesmessig brutal. Brutal, men utrolig god, altså.

Ellen Hopkins har med Burned skrevet en hel roman i verseform, og det er et grep som fungerer svært godt. Det er Pattyn som er fortelleren, og versene gjør at historien blir skjært ned til beinet. Det er ikke plass til mye utenomsnakk, det som blir fortalt, tenkt, opplevd og skildret er viktig for Pattyn og viktig for den videre handlingen. Forfatteren eksperimenterer en god del med den fysiske formen på teksten, plasseringen av ord og hvor på siden teksten er skrevet. Dette mener jeg tilfører handlingen enda en dimensjon – de skrevende ordene blir enda sterkere. Et eksempel er når Pattyn beskriver rommene de lukker seg inn i som bokser og teksten former fem helt kvadratiske bokser på siden. Jeg mener at denne utformingen er med på å forsterke det Ellen Hopkins ønsker å formidle på denne siden.

Verseformen i seg selv er mye mer tilgjengelig enn det jeg så for meg før jeg startet på lesingen. Det er ikke slik at du må sitte og grunne på hver eneste strofe og tolke hvert eneste bilde – Burned er en roman, ikke en diktsamling, men ved å ta i bruk denne formen så mener jeg at Ellen Hopkins får sagt så mye mer med så få ord. Enkelte steder er det for eksempel rim, og dette er et virkemiddel som gjør at det som blir fortalt nesten blir hamret inn i deg, det blir en annen rytme, en annen stemning enn den ellers så poetiske teksten. For meg så opplevde jeg disse delene som nesten frenetiske, og pulsen min steg i takt med strofene og det som ble skildret.

Men selvfølgelig, det var ikke romanens form som skapte den store reaksjonen når jeg var ferdig med å lese, det var så klart innholdet! Dog, veldig forsterket av formen – de henger tett sammen. For det er en hjerteskjærende historie som brettes ut og for meg så var alle følelser i sving i løpet av lesingen. Jeg var sint og glad, jeg lo høyt og gråt stille, jeg ble varm og kald inni meg, jeg ble redd, fortvilet og håpefull. Jeg ble skuffet og provosert – dette kan virkelig skje i vår verden, nei rettelse; dette skjer i vår verden. Og alle disse følelsene var også Pattyns følelser. Og jeg var sint og lei på hennes vegne, og jeg var sint og lei på de rundt henne – ja, og så noen øyeblikk så var jeg sint og lei på Ellen Hopkins! Du kan da ikke gjøre sånn!?! Hvilke prøvelser er det ikke du lar den jenta gå igjennom?! Hvordan skal hun, og jeg, overleve noe sånt?! Og det var vel cirka der at jeg gikk tom for luft, boka var ferdig og jeg satt igjen som en pesende, snufsende og litt klokere leser.

Ellen Hopkins, du gjør det ikke lett for karakterene dine, gjør du vel? Og ikke for leserene heller. Men bra er det, knallbra, faktisk, og vikig.

Jeg skal lese mer av denne forfatteren og jeg håper at du vil også – det er følelsesmessig hardt,  man blir mørebanket inni seg, men det er verdt det. Les Ellen Hopkins, nå.

Eventyrskogen og ekkelt omslag.

Det er den aller siste dagen i september og jeg har en deilig og avslappende høstferieuke foran meg. Bøker og lesing skal definitivt stå i høysetet, men kafèbesøk og annet kos skal det også bli tid til. Jeg skal for eksempel møte Linn fra bloggen Den har jeg lest på tirsdag! Det gleder jeg meg til.

Trollstubbe

I går gikk jeg lang tur i skogen på hytta. Jeg er ikke den mest entusiastiske skoggåeren, men jeg har funnet en ny og veldig motiverende måte å bruke skogen på! Nå skal dere høre; jeg er jo veldig glad i eventyr, tusser, troll og alver – og i skogen der er det mange ting som kan se ut som både alveslott, småtroll, tusseladder og  – HJELP!!!  – en drage!! Turen opp til toppen for å se utsikten over Tinnsjøen i går gikk som en lek, for så mye spennende hadde jeg ikke lagt merke til før 😉 Jeg møtte til og med Morkel Mosetuss fra I Morgentåkedalen og et helt koppel av medmosetussere!!

I skrivende stund leser jeg Burned av Ellen Hopkins. Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det blir helt klart ikke det siste. Dette er bra og annerledes. Rått, usminket og poetisk.

Siden jeg regner med at jeg får skrevet en omtale av romanen i morgen, så velger jeg heller å gi en smakebit – for det er tross alt søndag og tid for Maris ukentlige smakebit –  fra den neste boka som ligger klar: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel. Dette er en thriller som jeg fikk med meg fra Bokbloggtreffet, og den handler om en kvinne som forsvinner sporløst. Mannen blir fort mistenkt, men det skal vise seg at Ylva lever og befinner seg mye nærmere enn det man tror. Jeg synes denne boken høres herlig guffen ut, og gleder meg til å lese den, men det som jeg synes er ekstra ekkelt er omslaget. Det er helt forferdelig ekkelt i all sin enkelthet. Det er jo bare to hender! Genialt!

Smakebiten er hentet fra et kapittel der vi deltar på en forelesning som omhandler offer og gjerningsmann. Foreleseren bruker Adolf Hitler og Astrid Lindgren som bilder på det onde og det gode, og han starter forelesningen med å bli litt filosofisk:

Adolf og Astrid, svart og hvitt, ondt og godt.

Denne naive forestillingen om rett og galt er forførerisk og lurer oss. Vi vil tilhøre de gode, gjøre det rette.

Etter flere år med intervjuer med ofre og gjerningsmenn – som også er ofre, noe vi gjerne glemmer – vet jeg at de fleste i dette rommet, ikke minst meg selv, uten særlig vanskelighet kan formes til å bli både det ene og det andre.

s 11.

Som om ikke omslaget er guffent nok, så får disse linjene her meg til å grøsse. Uten å ha lest noe mer i romanen, så får jeg en mistanke om at det hele kanskje er et sykt eksperiment for å bevise et poeng. Uansett så ser jeg frem til å lese mer.

Har du lyst til å lese flere smakebiter og kanskje delta selv? Stikk innom bloggen til Mari, der får du både lesetips og oppskrift på hvordan du kan henge deg på.

Five Flavors of Dumb av Antony John.

Jeg fortsetter med bøker anbefalt av andre bloggere, og denne flotte godbiten ble jeg tipset om av Ann Kristin.

Livet til Piper suger; faren har mistet jobben og moren arbeider til alle døgnets tider for å få endene til å møtes, i tillegg har bestevenninnen Marissa flyttet fra Seattle til San Francisco fordi skolen de begge gikk på har lagt ned programmet for hørselshemmede. Hun føler seg alene og kan ikke vente med å bli ferdig på videregående og begynne på Gallaudet University, universitetet som har verdens beste studiemuligheter for de som er døve eller har nedsatt hørsel og det stedet der hun føler at hun vil passe inn. Planene faller dessverre i grus da hun finner ut at foreldrene har tømt sparepengene for å få finanisere hørsel –  implantatene til lillesøsteren Grace.

Fast bestemt på å få oppfylt drømmen om å begynne på Gallaudet, må Piper finne en måte å tjene penger på. Muligheten kommer fortere enn hun aner, og plutselig er hun manageren til skolens nye, store rockeband Dumb. Utfordringene står i kø; ikke nok med at hun faktisk ikke kan høre så mye av bandets musikk, hun må også kjempe mot indre stridigheter, selvgode vokalister som bruker bandet som sjekkearena og gitarister som sliter med å kontrollere sinnet sitt. Og hun har en måned på seg til å skaffe Dumb en betalt spillejobb, ellers så kan hun vinke farvel til managerjobben.

Five Flavors of Dumb av Antony John er en realistisk ungdomsroman der musikken har en stor rolle. Dette kan kanskje virke litt merkelig i begynnelsen siden hovedpersonen Piper faktisk er døv, og jeg tror nok det hele kunne ha endt ganske så plumpt og tåplig hvis historien hadde blitt fortalt av noen som ikke har samme finfølelse og evne til å skape solide og ekte karakterer som det Antony John har. For Five Flavors of Dumb er ikke en fluffy komedie der vi skal flire og le av alle situasjonene man kan komme bort i som døv manager, men en realistisk roman om ungdommer som på hver sin måte prøver å finne ut hvem de er og bryte ut av det bildet som omgivelsene har av dem – enten det er som den skoleflinke jenta med hørselsproblemer, den modellvakre It – jenta eller som den grønnhårede og illsinte gitaristen. Selvfølgelig er det episoder som er morsomme, men de er morsomme på en varm og god måte, og det liker jeg.

Piper er en hovedperson som det er lett å like og bli glad i, og det er en fryd å lese om hvordan hun kommer ut av skallet sitt og opplever at hun er like mye verdt som alle andre. Hun er vittig, smart og kreativ, samtidig som hun også er svært sårbar. Dette kommer tydligst frem i forhold til foreldrene og den opplevelsen Piper har av at hun ikke er god nok for dem – noe som blir forsterket av at lillesøsteren blir operert slik at hun skal slippe å vokse opp uten hørsel. Kapitlene som handlet om dette opplevde jeg som både triste og frustrerende å lese, samtidig som de skildret situasjoner og menneskelige reaksjoner som var veldig troverdige.

Det er ikke bare Piper som gjennomgår en enorm utvikling i romanen. Det samme gjelder for flere av de andre sentrale karakterene også, og det er både fint og interessant å oppleve at jeg som leser blir positivt overrasket over hvordan personene egentlig er innerst inne. Boka fikk meg til å tenke på at en ting er hvordan andre mennesker opplever oss og hvordan vi selv legger til rette for at folk skal oppfatte oss på en bestemt måte, en annen sak er hvordan vi egentlig er, bak den «offentlige» masken. Det er lett å dømme noen på grunn av det ytre og hvem de henger med, men dersom vi gir dem en sjanse og prøver å se bortenfor det vi legger merke til ved første øyekast, så vil vi nok i de fleste tilfeller bli positivt overrasket. Eller omvendt, selvfølgelig, det er ikke alle personene vi møter i Five Flavors of Dumb som er like sjarmerende når vi blir bedre kjent med dem, for å si det slik… Men, men , ugrass finnes over alt, ikke sant? Jeg heier uansett på Piper, Tash, Ed, Kallie og årets litterære lillebror Finn!! Bedre, mer interessant og sjarmerende persongalleri skal man lete lenge etter, spør du meg 🙂 I det hele tatt synes jeg at Antony John gjør en utrolig god jobb med å skape personer og situasjoner som er helt igjennom ekte og realistiske. Jeg tror på hver og en av personene i romanen, enten jeg liker dem eller ikke. Alt virker så ærlig og ekte.

En annen viktig del av Five Flavors of Dumb er musikken. Den foregår i Seattle, selve hovedstaden til grungen, og Nirvana og Kurt Cobain har en liten men viktig rolle i handlingen. Jeg hører til den generasjonen som hoppet rundt etter Smells like teen spirit på ungdomsskolen, så det ga en ekstra piff til lesingen å møte en karakter som var så oppslukt i Nirvana!

Antony John har med Five Flavors of Dumb skrevet en roman om å vokse opp og «finne seg sjæl» som både er morsom, varm, god og litt trist. Jeg likte den kjempegodt, og jeg håper at den får et stort publikum.

# 7: Hvordan ligger jeg an?!?

Det er august og sommerferien begynner å dra seg mot slutten – snart er det klart for planleggingsdager og gjensyn med verdens beste elever. Men før det så må jeg ta en liten oppsummering av sommerferielesingen min, og da med fokus på bøkene jeg leste i juli. Og hvordan ligger jeg egentlig an i forhold til alle de andre målsettingene mine for 2012? Les videre, så får du svar.

Temaet for juli var bøker anbefalt av andre bokbloggere, og dette temaet har vært både spennende, morsomt og det har ført til at jeg har lest ganske så variert. Jeg startet med en favorittsjanger; dystopi og leste Ally Condie sin Flukten først i måneden. Den likte jeg godt, om enn ikke like nesegrust som Cassias Valg. Det er ikke ofte jeg går tilbake for å endre på et terningkast, men det måtte jeg gjøre i dette tilfellet – og den endte tilslutt på en sterk firer. Jeg gleder meg til å lese konklusjonen på denne triologien!

Den neste romanen jeg leste var Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons som jeg var så heldig å få av snille snille Gro. Romanen blir sammenliknet med Kate Morton sine bøker, og jeg storkoste meg sammen med Elise og de andre personene i denne historien (og fikk i tillegg årets største karakterforelskelse – mr Rivers, sukk, sukk…). Det som er så bra er at nå har jeg lyst til å dykke ned i flere romaner av denne typen, så både Morton og Riley skal leses i løpet av høsten. En soleklar og sterk femmer til Fortellingen i fiolinen. Fra 2. verdenskrig og den engelske landsbygda gikk veien videre til New York og en iskald og beregnende morder. Jeg snakker selvfølgelig om Knokkelsamleren av Jeffery Deaver, og den var akkurat slik jeg håpet den skulle være; spennende, skummel, komplisert og smart. Terningkast fem og ja takk til mer Rhyme og Sachs!

Månedens aller aller vakreste roman var uten tvil Jellicoe Road av Melina Marchetta! Bare jeg tenker på den så får jeg klump i halsen og gåsehud, og jeg tror faktisk jeg vil lese den igjen i løpet av året. Melina Marchetta skriver så ubeskrivelig flott, og historiene hun forteller er så fine, så vonde, så sterke og så triste – les, les. Terningkastet? En helt klar sekser!

Juli var også den måneden der jeg for første gang på lange tider valgte å legge fra meg en bok, mest sannsynlig for godt… Den tvilsomme æren går til Den hemmelige historien av Donna Tartt. Etter 120 sider der jeg hadde gjenlest og gjenlest og gjenlest flere avsnitt for å sjekke om det var noe jeg hadde gått glipp av underveis og møtt kjedelige karakterer det var umulig å komme ordentlig inn under huden på, så valgte jeg rett og slett å gi opp. Så det… Det hjalp nok ikke særlig på motivasjonen at jeg hadde en annen roman liggende som jeg hadde mye mer lyst til å lese heller. Five Flavors of Dumb av Antony John ble påbegynt i juli og avsluttet i dag, og jeg er strålende fornøyd! Omtale kommer i morgen.

En kjapp opptelling viser at jeg i juli leste fire og en halv roman, og at jeg ligger i rute for å nå målet med 52 bøker i løpet av året. Jeg er fornøyd 😀

Ellers så kan jeg si at jeg har bommet stygt på alle de andre målsettingene mine; alt for mange bøker er kjøpt – men med tanke på den gleden jeg føler når bøkene dumper ned i postkassen min, så er det verdt det ;-), ingen Dickens, Rushdie eller Gaiman lest, alle bøkene er innkjøpt i løpet av de siste månedene (unntaket er Den hemmelige historien) og ikke har jeg fått lest noen tegneserier heller. Det jeg har fått til er å lese en oppfølger (Flukten) og så har jeg kjøpt hele fem grafiske romaner. Ikke dårlig, hva? Dessuten så er kvaliteten på bøkene viktigere enn å klare å følge lesemålene slavisk fra måned til måned, mener jeg da (eller forsøker jeg meg bare på en unnskyldning?? Ikke godt å vite…)

Augusttemaet vil være det samme som i juli, altså bøker anbefalt av andre bloggere, og jeg gleder meg til å fortsette med det. Jeg kommer ikke til å skrive en konkret liste over bøkene jeg skal lese, føler at det kanskje låser meg litt? Det skal nok bli både grafiske romaner, krim, gotikk og 2. verdenskrig – stor variasjon med andre ord.

En ny spalte jeg skal begynne med denne måneden er «Silje goes classic«. Det betyr, som tittelen sier, at jeg hver måned skal lese en klassiker og skrive om den. Jeg er ikke en uerfaren klassikerleser, og har lest både Brontë og Austen, i tillegg til de store norske – men jeg har lyst til å utvide horisonten og lese mer engelskspråklig og nyere klassikere fra 1900 – tallet og oppover- og litt nedover. Så det er planen. I august skal jeg lese The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald fra 1925.

Hvordan har deres lesemåned vært?

Er man en lesehest, så er man en lesehest – også på fjelltur.

 

Jellicoe Road av Melina Marchetta

Jellicoe Road av Melina Marchetta er en av Mari sine favorittbøker, og det er hennes entusiasme som gjorde at jeg valgte å lese denne nå i sommer. Nå er romanen ferdig lest, og det eneste jeg undrer over er: Hvorfor tok det meg så lang tid å begynne på denne her? Jeg burde jo ha lest den for lenge siden! Som med julis andre anbefalingsbøker, så ble jeg heller ikke denne gangen skuffet over bokvalget. Det er jo en grunn til at bøkene jeg har lest i løpet av måneden blir anbefalt av mine favorittbloggere, og Jellicoe Road er absolutt ikke noe unntak!  Dette er en utrolig god roman, og Melina Marchetta er en utrolig god forfatter!

I’m dreaming of the boy in the tree. I tell him stories. About the Jellicoe School and the Townies and the Cadets from a school in Sydney. I tell him about the war between us for territory. And I tell him about Hannah, who lives in the unfinished house by the river. Hannah, who is too young to be hiding away from the world. Hannah, who found me on the Jellicoe Road six years ago.

Taylor is the leader of the boarders at the Jellicoe School. She has to keep the upper hand in the territory wars and deal with Jonah Griggs – the enigmatic leader of the cadets, and someone she thought she would never see again.

And now Hannah, the person Taylor had come to rely on, has disappeared. Taylor’s only clue is a manuscript about five kids who lived in Jellicoe eighteen years ago. She needs to find out more, but this means confronting her own story, making sense of her strange, recurring dream, and finding her mother – who abandoned her on the Jellicoe Road. (Goodreads)

Begynnelsen på Jellicoe Road av Melina Marchetta er den vakreste, vondeste, mest hjerteskjærende og stemningsskapende starten jeg har lest i en roman noen gang:

My father took one hundred and thirty- two minutes to die.

I counted.

It happened on the Jellicoe Road. The prettiest road I’d ever seen, where trees made breezy canopies like a tunnel to Shangri – la.

Hvem jeg – personen er i denne prologen vet vi ikke når vi starter lesingen, men undringen over hvem det kan være og tragedien som skjuler seg bak disse ordene gjør at du som leser bare må lese videre. Historiene som følger er av det slaget som griper deg hardt og som holder deg i et jerngrep gjennom romanens 422 sider. Det er i allefall slik jeg opplevde lesingen av Jellicoe Road, og jeg håper og tror at dette er en bok som vil treffe mange.

Melina Marchetta har skrevet en roman som inneholder det meste. Hun tar opp tunge og alvorlige temaer som rusmisbruk og vanskjødsel av barn, samtidig som hun også skildrer vennskap og kjærlighet på en utrolig vakker måte. Det som jeg allikevel ser på som det mest sentrale temaet i Jellicoe Road er ønsket og behovet vi mennesker har for å finne ut hvem vi egentlig er og for å finne tilhørighet.

Hovedpersonen Taylor Markham er ei jente med mye bagasje og få voksne å stole på. Moren er rusmisbruker og forlot Taylor da hun var bare elleve år. Hun har ingen andre minner om en far enn et par med sterke skuldre. Taylor sin historie er først og fremst veldig sterk – den er fin og den er vond, og jeg lot meg engasjere hele veien. Jeg ble glad i henne og håpet på at alt på ett eller annet vis skulle ordne seg. Hun er absolutt ikke ufeilbar, men det bidrar bare til å gjøre henne troverdig. Raffaela, Ben, Jonah, Santangelo og Jessa er også godt utviklede karakterer som etterhvert får en mer sentral plass i handlingen, og på samme måte som med Taylor ble jeg raskt knyttet til disse ungdommene også. Melina Marchetta har en fantastisk evne til å skildre mennesker på en slik måte at det er som om de står der rett foran deg – helt levende – og det gjør jo også at deres gleder og sorger også treffer meg i svært stor grad. Det er realistisk og godt.

Den eneste voksne Taylor stoler på er Hannah, Hannah som bor i et hus på skolens område, Hannah som av en eller annen grunn visste at Taylor ville være på 7/11 den dagen moren forlot henne, Hannah som skriver på et manus og har mange fantastiske fortellinger om vennene Narnie, Webb, Tate, Fitz og Jude. I begynnelsen var jeg litt forvirret over hva som var hensikten med disse historiene, særlig siden de ble fortalt gjennom ulike synsvinkler og gikk mye frem og tilbake i tid. Samtidig så likte jeg historien til Narnie og de andre veldig godt, og jeg var svært nysgjerrig på hva som kom til å skje med dem. Det viser seg etterhvert som handlingene skrider frem at alt som skjer i denne romanen henger sammen på finurlige måter og at ingenting er tilfeldig – på hvilke måter? Les boka, så får du se ;-). Jeg vil bare si at det er fint, trist, morsomt og vondt – slik som livet er.

Jellicoe Road av Melina Marchetta er en sterk roman fylt med flotte karakterer som, når alt kommer til alt, bryr seg om og tar vare på hverandre. Den er vond og trist, men den har også et håp, et lys. Den er simpelthen en vakkerfæl bok som jeg håper når enda flere lesere.

 

Dette synes jeg om: Unlovable av Sherry Gammon

I den lille byen Port Fare i New York dukker det opp flere og flere tilfeller av heroinoverdoser, og det er mistanker om en heroinring som konsentrerer seg rundt den videregående skolen i byen. MET, en underdivisjon av DEA, sender ut agenter som går undercover som elever ved skolen. En av disse agentene er Seth, ung og kjekk  som han er, får han i oppdrag å infiltrere de mest populære elevene. Men det er en annnen elev Seth ønsker å bli nærmere kjent med og som han har vært betatt av siden oppdraget startet; Maggie.

Maggie er kroneksempelet på Heroine Chic. Mager, utstående knokler, hulkinnet og mørke ringer under øynene. Men er hun egentlig en rusmisbruker, eller har fremtoningen hennes andre årsaker? Hun prøver alt hun kan å stå i mot Seth sine forsøk på å bli kjent, hun bygger opp en mur for å beskytte seg mot å bli såret – igjen. Maggie har vokst opp med en mor som er alkoholmisbruker, en mor som har brukt hele livet sitt på å drikke og psykisk mishandle den personen som står henne nærmest og som har gjort alt hun kan for å lette tilværelsen hennes – Maggie. Dette har ført til at Maggie ikke tør å stole på noen, hun tror ikke på at noen kan like henne, elske henne – hun som gjennom hele oppveksten har hørt hvor uønsket, udugelig og uelskbar hun er. Seth forsøker å nå inn til henne, men vil han klare å overbevise henne om at hun er en person som er verdt noe, som noen kan bli glad i og til og med elske?

Unlovable av Sherry Gammon er en roman som jeg plukket opp ene og alene på grunn av coveret – det er nydelig! Og egentlig veldig beskrivende for den store følelsen som er hovedtemaet i romanen – følelsen av å stå alene og være uelsket. Når man velger en roman utfra omslaget, så kan det jo skje at man havner utenfor kompfortsonen sjangermessig, og jeg kan trygt si at det skjedde for meg. Det er en kjent sak at jeg er veldig glad i fantasy, paranormaliteter og alle deres undersjangere, og i Sherry Gammon sin roman er det fint lite av disse elementene. Dette er realisme, hard og brutal realisme – i allefall tilsynelatende.

Unlovable er en roman som jeg er veldig ambivalent til. Det var enkelte ting jeg likte godt ved den, men det var desto flere ting som jeg dessverre stusset over og som jeg til og med mislikte. Oppstarten likte jeg veldig godt, og jeg ble raskt sugd inn i historien, både Seth sin historie og i særdeleshet Maggie sin. Maggie er en slik karakter som du bare bli glad i. Hun bor, som nevnt, sammen med sin alkoholiserte mor i en campingvogn (trailer) og må daglig forholde seg til  morens drikking og utskjelling, samtidig som hun må holde maska utad – morens penger går til sprit, og Maggie sliter med sultfølelsen, og får dårlig samvittighet dersom hun velger å bruke penger til mat til seg selv. Samspillet mellom Maggie og moren er vondt og hjerteskjærende.  Morens harske ord satt seg i brystet mitt som en svær klump  mens jeg leste og jeg hadde flere ganger lyst til å hyle ut og hulke høyt. Dette er ting som barn og ungdom opplever i ulik grad hver dag, og jeg synes Gammon gjør en god jobb med å skildre Maggies tanker og følelser oppe i det hele. Det er troverdig, det er realistisk og det er fryktelig trist og vondt å lese.  Som leser ble jeg engasjert, jeg forsto Maggie sine reaksjoner og jeg ble aldri likegyldig til det som skjedde med henne. Det er en god ting, og er det jeg likte best ved denne romanen.

Forholdet mellom Maggie og Seth syntes jeg startet bra, men ett eller annet sted på veien så følte jeg at det tok litt av. Det er ingen «insta – love», Seth må jobbe hardt for å nå inn til Maggie, men når han har klart å få hull i den følelsesmessige muren hun beskytter seg med, så er kjærlighetserklæringene ganske så intense på ganske så kort tid.  Jeg forstår Seth sin trang til å beskytte henne og vise at hun er elsket – Maggie har tross alt opplevd mange traumatiske ting – men det blir bare veldig mye pjuskepjasking og det blir litt kjedelig å lese om… for meg, i allefall.

Seth, eller kanskje ikke den egentlige personen Seth, men undercover  – skoleelev Seth, er fryktelig urealistisk. Når jeg leste om han så kunne jeg ikke la være og tenke på en TV – serie som jeg elsket på 90 – tallet (Nei, ikke Buffy denne gangen, for den serien elsker jeg fremdeles). En serie som handlet om 16 åringer, men der de fleste skuespillere var godt opp i 20 – årene. Jeg snakker selvfølgelig om Beverly Hills 90210 og i hovedsak karakterene Brandon og Dylan. Jeg syntes de var superkjekke og kule og alt det der, men de fremstilte ikke akkurat den vanlige 16 – årige gutten (både med tanke på modenhet og rynker ;-)). Og sånn har jeg det med Seth også, han er egentlig 21, men må late som han er 18 – og det synes jeg han gjør til stryk. Jeg opplever at han oppfører seg for moden, for voksent, og det blir lite troverdig – så kanskje han bare er en elendig undercover – agent?? I tillegg så fremstilles han for perfekt, det er ingenting han ikke kan – han er selvfølgelig supergod til å lage mat og kan diske opp de mest fantastiske retter av ingenting, han er flink i sport, han er veldig smart og ble uteksaminert fra universitetet som 19 – åring for deretter å bli DEA – agent (Han ble forøvrig trent av faren sin fra han var bitteliten)…. Egentlig så er han et unikum av en 21 – åring! Men jeg opplever ham som en veldig lite troverdig karakter, dessverre – hadde han bare hatt noen svakheter….

Når jeg først er i gang med ting som er lite troverdige i Unlovable, så kommer jeg ikke unna hele undercover – operasjonen. Er det for eksempel lurt å dra til et lokalt åsted, der det er presse, som politi, samtidig som du skal være elev ved den lokale videregående skolen??? Er det egentlig i det hele tatt lurt å være undercover som elev i den lille byen du selv har vokst opp i, vil ikke noen kjenne deg igjen???  Og det er jo ikke fryktelig smart å vise at du er bestekompis med operasjonslederen for aksjonen, eller?? (Der var det faktisk en forklaring som man kunne tro på da, nesten).

Kort sagt; jeg ble ikke fan av Unlovable av Sherry Gammon. Deler av romanen var sterk lesing, men de ble tilslutt overskygget av alt det som kunne vært bedre.  Og for en realistisk samtidsroman for ungdom så ble den for lite realistisk og troverdig, og det er synd fordi det er absolutt ting som er bra i teksten.