23.desember: julas leseplaner

Det er juleferie og jeg skal benytte anledningen til å lese de siste bøkene jeg har planlagt i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015:

– Personar du kanskje kjenner av Synnøve Macody Lund.
– Du er menneske nå av Eirin Gundersen.
– Slutten på verden slik vi kjenner den av Erlend Loe.

Og hvis den nyeste til Linn Ullmann plutselig innfinner seg på riktig postkontor i løpet av romjula – ja, da skal selvfølgelig den også bli prioritert før nomineringen. Jenny av Sigrid Undset skal også fullføres.

Hvilke leseplaner har du?

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

Prosjekt Hustvedt.

En forfatter som jeg lenge har hatt lyst til å lese er Siri Hustvedt,  og nå føler jeg snart at tiden er moden. Derfor har jeg – litt etter litt – gått til innkjøp av bøkene hennes. Jeg må jo være sikker på at jeg har nok å ta av når jeg først setter i gang, ikke sant?

Så langt er det disse som har fått plass i hyllene:
– Debutromanen hennes fra 1992; Med bind for øynene som i følge baksideteksten på min utgave er en feminin og erotisk roman om identitet, makt og underkastelse.
– The Enchantment of Lily Dahl fra 1996 som handler om den 19 år gamle servitrisen/skuespilleren Lily som møter og blir tiltrukket av en kunstner fra NY.

Drawn into a world of erotic adventure,  she finds herself the target of mysterious acts of madness as she strains against the confines of small-town lite.  (Baksidetekst)

Denne romanen husker jeg faktisk at kom ut, og at det var mange skriverier i media fordi hun var en kritikerrost, nesten norsk forfatter. Jeg har også noen vage minner om at jeg lånte den på biblioteket – men at jeg leverte den tilbake ulest.  Hvorfor vet jeg ikke.
– Hennes kanskje mest kjente roman; What I Loved fra 2003.
– Når du ser meg fra 2008 som handler om ensomhet, traumer og kjærlighet.
– Sommeren uten menn fra 2011.
– Essaysamlingen Living, thinking, looking fra 2012.

Jeg er veldig spent på dette prosjektet,  jeg har hørt at Hustvedt er en glimrende og intellektuell forfatter,  og jeg håper (og tror) at bøkene hennes vil falle i smak. Nå er jeg i allefall motivert til å sette i gang. Planen er i utgangspunktet å lese dem i den rekkefølgen de kom ut, da kan jeg følge utviklingen hennes som forfatter. Eller er det noen som anbefaler meg å begynne på en annen? Jeg er åpen for forslag :-).

Har du lest noe av Siri Hustvedt?  I så fall; hva synes du om hennes forfatterskap,  og hvilken bok liker du best?

BOKBLOGGERPRISEN 2013: KORTLISTENE.

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:

• Februar: Lisa Aisato: Fugl – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier – ja, her).
• Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet – ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
• April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk – ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
• Mai: Ruth Lillegraven: Urd – ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
• Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
• Juli: Roy Jacobsen: De usynlige – ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur – og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Fortløpende informasjon vil bli lagt ut på den offisielle bloggen.

(Apropos; så glad ble Narnia da hun hørte at Fugl var på kortlisten! Hun drepte et sitteunderlag i pur lykke og lot mamman – meg – stå igjen med støvsugingen).

High – five!

Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

Her kommer innlegg nummer to om de norske 2013 utgivelsene jeg leste i desember. Disse var faktisk de to romanene som fikk lov til å bli med meg til Paris i jula, og de ble begge ganske raskt lest ut på diverse parisiske kafeer.

Agnes Ravatns Fugletribunalet var en roman som jeg lenge var usikker på om jeg skulle lese. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at den ikke var for meg, og det til tross for at jeg hadde lest begeistrede anmeldelser hos både Gro og Nora. Tenk, så feil kan man ta! For Fugletribunalet endte faktisk med å bli en av de tre aller beste norske romanene jeg leste i fjor! (Her og her finner du de to andre, sånn i tilfelle ;-)).

I romanen møter vi Allis, et kjent TV – fjes, som etter en skandale velger å stikke av fra alt og får seg jobb som gartner og husholderske hos en mann. Det viser seg at Bagge ikke er den eldre, trengende mannen som hun hadde forestilt seg, men en høy, mørk og staut kar i 40 – årene. Han jobber hjemmefra og trenger noen som kan stelle i hagen og lage måltider mens kona er på reise. Etterhvert som Allis og Bagge blir kjent med hverandre, danner det seg et bånd mellom dem som er både sterkt og skjørt på samme tid.

Fugletribunalet er en roman som satt seg i brystet mitt som en murstein, og jeg vekslet mellom å ha tro på at Allis og Bagge kanskje kunne få til å skape noe fint og å være urolig og redd for hvordan denne historien ville komme til å ende. Jeg fikk tidlig følelsen av at ting ikke var som de skulle være. Både Allis og Bagge skjuler en del ting både for hverandre og for leseren som sakte men sikkert blir avslørt. Spillet mellom de to hovedpersonene stresset meg slik at jeg nesten freaket ut, samtidig som det drev meg videre i romanen. Særlig Bagge fremstår som en svært foruroligende og uforutsigbar karakter, og den som forsterket denne urolige følelsen jeg fikk. Det var akkurat som om den underliggende følelsen av at relasjonen mellom dem var helt feil, at Allis bare burde se å komme seg vekk, hele tiden ble dyttet til side av fine ting. Det gjorde at jeg tok meg i å like Bagge i store deler av romanen, at jeg prøvde å forstå ham, at jeg prøvde å bortforklare enkelte hendelser med at han sikkert ikke mente det slik, selv om jeg innerst inne visste at det som skjedde ikke var noe bra.

Ravatn bygger opp historien på en slik måte at jeg liker ham og drømmer om at dette skal bli en roman med lykkelig utfall, før han plutselig, helt ute av det blå, sier og gjør noe som er helt skrudd og skremmende.

Du.

Han sukka igjen.

Du må vise meg.

Det var kaldt. Huden nuppa seg. Eg såg spørjande opp på han. Han nikka nesten umerkeleg. Eg tok hendene bakpå ryggen og løyste bh – en, slepte han nedpå muren. Augo hans smalna.

Du, kviskra han.

Eg skalv lett. Trekte pusten djupt. Han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sendte lyn nedover ryggsøyla.

Hore.

Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene. s 132.

I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Og så er den på nynorsk, og det passer så bra – den blir nesten ekstra vakker!

Anbefales selvfølgelig på det aller varmeste.

Flere som har skrevet om Fugletribunalet: Rose – Marie, Karen, Ingalill, Mette, Beathe, Bokmerker 1, Bokmerker 2, Skraatak, Anita, Lena, Kulturbloggen til Guffen og Leselykke.

Er det forresten flere enn meg som tror at denne kunne blitt en spennende kortfilm ala Naboer?

Den siste norske romanen jeg leste i 2013 var Marianne Aaland sin debutroman Det var stille, det snødde. Jeg må innrømme at dette også er en bok jeg sannsynligvis ikke hadde kjøpt – og lest (!) hvis det ikke hadde vært for en medbokblogger. Jeg var nemlig med Elin i bokhandelen i november fordi hun skulle kjøpe nettopp denne, og siden jeg lett lar meg overtale så fikk et eksemplar lov til å bli med meg hjem også. Og selv om leseopplevelsen ikke var like intens som med Fugletribunalet, så er jeg allikevel veldig glad for at jeg leste den.

Det aller første som slo meg etter at jeg hadde lest ferdig boka, var hvor utrolig godt tittelen passer til historien som fortelles. De er begge vare og stillferdige, samtidig som de kiler seg fast i underbevisstheten til leseren – min underbevissthet, i alle fall. Den er litt sånn stillferdig piggete.

Det var stille, det snødde forteller historien om jenta som finner faren sin død etter et selvmord og hvordan hun og omgivelsene takler tiden frem til begravelsen. Jeg opplever at den gir et godt bilde av hvordan det kan være å miste noen du er glad i, jeg setter også stor pris på at Aaland skildrer ulike sorgreaksjoner på en likeverdig måte, og ikke havner i stereotypi – sorg – fella. Jeg – personen sørger ikke på en slik måte som man forventer at man skal sørge når man er ung og finner faren sin død, men jeg opplever at både måten hun sørger på og hvordan hun håndterer følelsene sine er svært troverdige og ekte, samtidig som jeg også tror på de rundt henne som reagerer på en mer forventet måte. Jeg synes det er så fint at Aaland velger å vise ulike måter å håndtere en vanskelig situasjoner på, og at alle måtene blir behandlet med respekt – det er nemlig ikke «feil» å ikke klare og gråte, like lite som det ikke er «feil» å gråte masse. Vi mennesker reagerer ulikt i samme situasjon, og det er slik det er å være menneske. Det får forfatteren veldig godt frem.

Mariann Aaland har et veldig lett og ledig språk, og det gjør at romanen er svært lettlest. Hun tar for seg et vanskelig og alvorlig tema på en var og respektfull måte, samtidig som hun også skriver usentimentalt og nøkternt; kleine situasjoner får være kleine, og det er rom for små varme og morsomme hendelser midt oppe i alt det vonde. Jeg tror dette kan være en bra og forløsende roman å lese for andre i samme situasjon som hovedpersonen.

God debut, anbefales!

Tag: Høsten er her!!!

I det siste har jeg brukt en del tid på nettet generelt og YouTube spesielt, eller nærmere bestemt «BookTube».

«BookTube» er samlebegrepet for mennesker som vlogger om bøker på YouTube, og i det siste er det en tag som har gått igjen; Høst – taggen. Opphavskvinnen til denne taggen heter Dani, og dere bør sjekke ut kanalen hennes. Den er god og variert, en kanal til inspirasjon. Og selve taggen tenker jeg passer like godt på norske bokbloggere som i videoform, så da tok jeg like så greit og oversatte den.

Er dere klare?

1. Hva er det beste med høsten? Det aller beste med høsten er den klare, kjølige og skarpe lufta, at jeg kan gå tur ute i solskinn og allikevel få kalde roser i kinnene. Jeg liker å se at fargene endrer seg fra frodig grønt til et mylder av fine jordfarger, og jeg liker at høsten er tiden for Oslo bokfestival og det årlige bokbloggtreffet.
2. Hvilken bok/hvilke bøker i hylla di minner deg om skoledagene? Bøkene til Maria Gripe – Skygge – serien og Agnes Cecilia. En selsom historie – minner meg om da jeg gikk på barneskolen og var innom skolebiblioteket for å låne bøker. Jeg kan til og med fremdeles se for meg hvor de sto hen i hyllene.
3. Finn en bok (eller to) som har noe høstrelatert på omslaget. Timothée de Fombelle sin Tobie og treets hemmeligheter har et skikkelig høstomslag med røde, oransje og gule blader. Jeg har ikke lest boka ennå, så jeg kan ikke si noe om innholdet.
4. Hva er din favoritt grøsser – roman? Dette er faktisk et vanskelig spørsmål, for selv om jeg liker grøssere, så leser jeg det for sjeldent. Den første, og ekleste, jeg kommer på er Rosemarys Baby av Ira Levin. Anbefales!
5. Hva er din favoritt grøsser – film? Se det, det er mye enklere enn favoritt grøsser – roman, for jeg elsker å se skumle filmer! Så her har jeg mange! Felles for dem alle er at de er mer subtile, det er ikke mye blod og gørr og de preges mer av en foruroligende, ubehagelig og skremmende stemning, der vi ikke ser «for mye». Noen av favorittene er: Rosemarys Baby (igjen), Ringu, Ju – On, The Shining, The Conjuring og Paranormal Activity 1 (jeg har ikke turt å se de andre ennå….).
6. Hvilken bok ser du mest frem til i høst? Jeg har to romaner som jeg gleder meg voldsomt til å lese, og som jeg vet at jeg kommer til å kaste meg over med en gang de deiser ned i postkassa mi. Den ene er konklusjonen av Divergent – triologien til Veronica Roth; Allegiant, mens den andre er debutromanen til Mariell Øyre (Hjartesmil) og Jostein Avdem Fretland; & me skal bli omskapte.
7. Hvilken film ser du mest frem til i høst? Jeg har lyst til å se Frances Ha, men den er vel allerede ute og kommer nok til å bli sett på DVD etterhvert. Når det gjelder kinofilmer så har jeg ikke helt oversikt, men jeg ser frem til Hunger Games: Catching Fire. Av TV- serier gleder jeg meg til ny sesong av Warehouse 13 og Pretty Little Liars.
8. Nevn tre av bøkene du skal lese i høst. Foruten de jeg allerede har nevnt under spørsmål 6, så planlegger jeg å lese Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang, The Twistrose Key av Tone Almhjell og Life Among the Savages av Shirley Jackson.

Alle som vil kan henge seg på, for jeg er nysgjerrig på hva som er akkurat din favoritt skrekkfilm og hvilken bok du gleder deg aller mest til denne høsten :-).

 

Lest i Paris: Orkideer og demoner.

Aller først; GODT NYTT ÅR til dere alle sammen! Håper dere hadde en flott kveld helt etter deres egen smak! Mannen og jeg tilbrakte inngangen til det nye året på en heidundrendes og morsom jazz – elektronika- konsert i Les Halles, Paris, og det var knallbra!

Som de siste innleggene forteller så er det vel ingen tvil om hvor handlefokuset mitt lå under Parisoppholdet! Jeg endte opp med en liten diskre overvekt på vei hjem, men 1,5 kg over er jo ikke så mye, er det vel? Men denne posten skal ikke handle om hvilke bøker som ble kjøpt, i stedet skal jeg fokusere på de to romanene som jeg fikk lest i juleferien min. Bøkene er i to ulike sjangre; Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley er en roman i samme stil som Kate Morton sine romaner – mer om dette om et øyeblikk -, mens Glassdemonen av Helen Grant er en spenningsroman for ungdom. Den første boka har jeg en del å snakke om, mens den andre har jeg mindre å si noe om. 

Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley kjøpte jeg etter at jeg hadde slukt og likt Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomon i sommer, og jeg tenkte at dette ville være en roman som kanskje ville tilfredsstille det lille suget jeg fikk etter flere romantiske, spennende og rørende historier fra 2. verdenskrig og tiden etter, Kate Mortonske – historier som blander fortid og nåtid på en god måte, og som inneholder hemmeligheter og skjulte lidenskaper. Og både omslaget og baksideteksten virket lovende – jeg var ganske sikker på at jeg hadde funnet en Mortonsk og Solomonsk perle. Om det faktisk var tilfellet? Njei – ikke helt, dessverre.

Historiene som fortelles i Orkideens hemmelighet er fengende og spennende, og det var skjebner som rørte ved meg og som satt i meg en god stund etter lesingen. Jeg likte godt å bli kjent med Julia, den plagede konsertpianisten som etter et voldsomt tap flykter fra Frankrike til hjemmelige trakter i England. Jeg fikk også sansen for bestemoren hennes og Kit, arvingen til det erverdige godset Warthon Park. Historien til den eldre generasjonen; Olivia og Harry Crawford og tjenerne Bill og Elsie (besteforeldrene til Julia) var også interessant. Det var i det hele tatt mye med selve innholdet, selve premissene som jeg likte, og jeg opplevde at det var noe ekstra til stede i fortellingen som burde fått meg til å synke motstandsløst ned i romanen. Men så  var det den der gjennomføringen da, evnen til å få de gode – om enn ikke helt originale – ideene til å bli noe mer, evnen til å sette ideene og tankene ut i livet, til å skape et troverdig univers der leseren faktisk kan lukte orkideene, kjenne fuktigheten i Bankok på huden og kjenne karakterenes gleder, sorg og bitterhet – for tro meg, her er det flust av følelser å ta av. Dette synes jeg ikke forfatteren får helt til i denne romanen, og det synes jeg er så trist – potensialet er jo der!

Jeg nevner både Kate Morton og Natasha Solomon tidligere i denne posten, og en sammenlikning mellom disse tre forfatterne er uunngåelig. Dessverre kommer Lucinda Riley, for meg, til kort på alle områder. Der Morton ganske så subtilt og diskre tvinner sammen trådene fra fortid og nåtid, legger Riley ut hint like elegant og forsiktig som en elefant som danser ballett, og der Solomon får meg til å bli så betatt av en av sine karakterer at det kiler i magen når han blir beskrevet, og som tryller frem skildringer som gjør at jeg blir en del historien hun forteller, så skaper Riley en distanse mellom meg og det som skjer i romanen – språket er for svulstig for meg og jeg henger meg opp i små detaljer som irriterer; for eksempel at de tre sentrale mannlige karakterene støtt og stadig får øynene fylt med tårer – hallo!. Jeg føler at disse småtingene skaper en barriere mellom meg som leser og historiene, og denne barrieren ødelegger for den gode leseopplevelsen Orkideens hemmelighet kunne vært. Jeg kjenner at jeg blir litt sur her jeg sitter, og jeg føler meg faktisk litt snytt.

I forhold til terningkast så vippet jeg stort sett mellom en toer og en treer, men på grunn av noe – uforutsett!! – som skjer på de siste sidene, samt skildringene av Olivias festligheter i London så ble det en treer. Ja, sånn kan det gå. Ellikken, Askeladden, Knirk , Solgunn og Elida har også skrevet om boka.

Glassdemonen av Helen Grant er, som nevnt, en spenningsroman for ungdom. Vi møter den

Louvre

17 årige Lin som flytter fra England til den tyske landsbygda der faren skal forske på de myteomspunnede glassmaleriet Allerheiligenglasset. Mystiske ting skjer, mennesker blir funnet døde med glass rundt seg og Lin føler at noen er ute etter henne. Er det Bonschariant, demonen som i følge myten hjemsøker glasset, eller er det noen som ikke ønsker at glassmaleriet skal bli funnet?

Jeg har de siste årene lest en god del ungdomslitteratur. Mange av dem har jeg likt svært godt, og flere av dem er også blant favorittbøkene mine. Felles for de YA romanene jeg har likt aller best er at de er velskrevne, komplekse og at de kan passe for lesere i alle aldere. Jeg opplever ikke at Glassdemonen er blant disse. For meg blir dette alt for enkelt og rett frem, mysteriet er heller ikke spesielt godt utviklet; det hele virker for tilfeldig og vinglete – er det meningen at det skal være en paranormal grøsser eller en krim? I tillegg opplevde jeg løsningen som usannsynlig og lite gjennomtenkt. Den minner meg en del om «krimbøkene» fra Starletklubben/TL – klubben som jeg leste som liten, der det skjer mye merkelige ting gjennom hele historien, før det plutselig blir avsluttet med en brå slutt på mysteriet. Det som allikevel er mitt største ankepunkt med Glassdemonen er fortellerstemmen. Synsvinkelen er 1. person, og fortelleren er Lin – det er forsåvidt greit, men siden Lin ser tilbake og forteller sin opplevelse av det som skjer, så blir det veldig mange slike frempek:

Akkurat der tok jeg feil. Det kunne gjøre stor skade – jeg visste det bare ikke da. s 85

Det blir faktisk for mange, og i stedet for å skape spenning og et ønske om å lese videre – som nok er intensjonen – så blir det bare slitsomt. Terningkast to…. jupp…

Hva leste du i juleferien?

Mister Pip av Lloyd Jones

Mister Pip er en prisbelønt og Booker – nominert (2007) roman skrevet av den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones. Jeg ble først gjort oppmerksom på denne boka gjennom Clementine, og som vanlig når jeg leser en av hennes omtaler så fikk jeg umiddelbart lyst til å lese boka. Det faktum at Mister Pip filmatiseres med Hugh Laurie i hovedrollen var bare det lille ekstra dyttet jeg trengte for å faktisk kjøpe og lese den ganske raskt – jeg mener Clementine OG Hugh Laurie! Kan det bli bedre?

Handlingen i romanen foregår på begynnelsen/midten av 1990 – tallet på øya Bougainville i Papa Ny Guinea. Fram til 1997 lå øya i frigjøringskonflikt med papuanske staten (kilde), og disse urolighetene ligger som et bakteppe gjennom hele romanen. Vi møter den unge jenta Matilda som bor i en landsby sammen med moren sin. Faren har reist til Australia for å jobbe, og hun blir etterhvert vitne til at jo mer fremskreden faren for blokade blir, jo flere og flere av områdets hvite beboere er det som flykter. Da blokaden er et faktum er det bare igjen en hvit mann på øya, Mr Watts. En underlig mann som er sammen med en av øyas kvinner, og som lever et noe gåtefullt liv i landsbyens gamle misjonshus.

Mr Watts tar på seg oppgaven som lærer for barna i landsbyen, han har en eneste bok; Great Expectations av Charles Dickens og den leser han høyt i for elevene. Snart blir de alle sammen henført av historien om Pip, men det er ikke alle i landsbyen som er like glade for denne nye interessen .

Lloyd Jones har skrevet en fengslende og vakker bok der medmenneskelighet, identitet og  kjærlighet til litteraturen står sentralt. Historien om Matilda som knytter seg så intens til Pip og Mr Watts, og den nærheten som etterhvert utvikles mellom dem er vart og nydelig skildret. Fortelleren er Matilda, og stemmen hennes er barnlig og passer godt til en 13 – åring som har opplevd en del.  Jeg har dog et bittelite problem med nettopp denne fortellerstemmen – det er ikke slik at det er den 13 – årige Matilda som forteller, det er den voksne Matilda som ser tilbake. Jeg tror ikke at den voksne Matilda egentlig uttrykker seg på den måten? Allikevel, bruken av en barnlig fortellerstemme, påtatt eller ikke, er et grep som gjør at jeg under lesingen lettere klarer å identifisere meg med det som skjer og at jeg opplever historien som mer ekte.

Mr Watts – el. Mr Laurie.
Trykk på bildet for kilde.

Gjennom det som skjer i Mister Pip blir vi både kjent med Matilda selv og  Mr Watts sin historie, hele tiden mens farene for angrep av separatister og statlige styrker truer i det fjerne. Jeg opplevde at romanen har flere stemningsskifter, i starten er boka veldig sjarmerende. Jeg fryder meg over å lese om skoledagene som varierer mellom høytlesing av Great Expectations og besøk fra barnas mødre/bestemødre som deler sine kunnskaper om verden. Jeg smiler til Mr Watts sin bruk av vanskelige ord og begreper og hvordan han må reflektere seg frem til en ny definisjon sammen med barna – det er ikke bare bare å lære på et andrespråk! Etterhvert som krigens grusomheter kommer nærmere og forskjellen mellom Mr Watts syn på verden og øyas tradisjonelle verdenssyn blir tydeligere, får historien som skildres en mer mørk og alvorlig tone. Denne utviklingen synes jeg både er spennende og interessant. Den bidrar også til å gjøre hele historien mer troverdig – det er ikke noe søtt og sjarmerende ved krig og grusomheter.

Da jeg skulle sette meg ned for å skrive notater om Mister Pip, merket jeg meg at romanen på en måte kan deles inn i tre deler – nb; den er ikke delt inn i deler fysisk. Den første delen er når Mr Watts og elevene leser Great Expectations sammen og når de, på grunn av uforutsette ting, skal forsøke å gjenskape Dickens sin tekst. Den andre delen er Mr Watts sin egen historie som han forteller ved bålet, mens den tredje delen er Matildas historie videre. Mens jeg leste den andre delen så opplevde jeg at jeg forsto Mr Watts sin motivasjon i første del bedre – jeg forsto mer hvorfor han valgte å invitere alle disse mødrene inn i klasserommet for å fortelle om alt det de var eksperter på, tiltross for at dette førte til ugreie episoder. Mr Watts sin historie i Australia sammen med kjæresten/kona Grace og historien han skaper i klasserommet sammen med elevene og mødrene deres er en parallell, som jeg ser det. Mr Watts ønsker rett og slett å fullføre det store prosjektet han og Grace begynte på for sin ufødte datter – muligens – min tolkning?

Mister Pip av Lloyd Jones er en roman å bli glad i. Karakterene er på hver sin måte helt herlige – ja, til og med disse mødrene! De er troverdige og ekte, de kommer ut av sidene som mennesker av kjøtt og blod. Du blir glad i dem, du heier på dem og du blir både trist og lei på vegne av dem. Mister Pip er en alvorlig, søt, trist, skremmende, tankevekkende, sjarmerende, vond og vakker bok. Jeg likte den veldig god.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons er sommerens tredje bok i temaet anbefalinger fra andre bloggere, og den som overbeviste meg om at dette her er en roman verdt å lese var Gro og hennes fine omtale.

Fra forlaget:

Jødiske Elise Landau er 19 år når hun i 1938 må forlate familien sin og overklasselivet i Wien for å bli stuepike på godset Tyneford i Dorset i England.
Hun bærer morens perler under uniformen og skjuler farens manuskript i en fiolin. Elise møter kjærligheten på Tyneford, og fremtiden ser lys ut. Men så kommer krigen.

Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons var for meg den perfekte sommerlesingen, jeg nøt å ta del i alt som hendte i denne romanen og lot meg bli dratt med inn i historien. Dette var rett og slett helt herlig lesing!

Natasha Solomons har en måte å skrive på som gjorde at jeg følte at jeg virkelig var en del av det som utspillte seg mellom de to permene. Skildringene av godset og omgivelsene rundt var så gode at jeg kunne kjenne lukten av saltvann, den varme solen, blomsterduftene og den fuktige luften – jeg var der, på Tyneford Gods – og jeg hadde ikke lyst til å forlate det (men man må jo spise, sove og være litt sosial – så jeg rev meg løs en gang i blandt)! Det samme gjaldt for personene som vi møter i romanen, de var så levende beskrevet; jeg lot meg sjarmere av Kit og hans engasjement og entusiasme, Diana og Juno irriterte meg, Poppy kunne jeg tenkt meg som venninne og Mr Rivers… jeg opplevde en seriøs bokkarakterforelskelse i det øyeblikk han dukket opp i boken! Åhhhh! Og selvfølgelig romanens hovedperson og forteller; Elise. Jeg heiet på Elise hele veien og det var veldig interessant å følge hennes utvikling fra å være ei jente som på en side føler seg underlegen resten av sin kreative familie, men som samtidig er leken, utadvendt og litt umoden, til å bli en moden jente som står på for det hun tror på og for de hun er glad i – og som tiltross for motgang holder på lekenheten sin. Når jeg leser en bok så er det ikke uvanlig at jeg finner noen elementer ved for eksempel hovedpersonen som jeg identifiserer meg med, men med Elise så opplevde jeg at denne identifiseringen gjaldt i en mye større grad enn vanlig. Jeg følte at jeg virkelig forsto henne, og at måten hun reagerte på det som skjedde rundt henne også ville vært en måte som jeg kunne ha reagert på. Dette ble kanskje litt rotete forklart, men for å si det på en annen måte; Jeg kjente meg igjen i Elise, kort og greit, og jeg ble veldig glad i henne. Glad ble jeg forresten i alle de sentrale personene, og jeg er imponert over Solomons sin evne til å skape levende og ekte karakterer med sjel og personlighet. Når de hadde det vondt, så fikk jeg det vondt også, og når de opplevde gode ting, så gledet jeg meg med dem. Dette er bra!

Selve historien er medrivende, om enn noe forutsigbar enkelte steder – men det gjorde ingenting! Det var bare en god bok å synke ned i, og sidene vendte seg nesten av seg selv. For selv om jeg nok mer enn ante hva som kom til å skje i forhold til enkelte ting, så var det allikevel spennende å følge personene og deres skjebner. Jeg er ikke av dem som er veldig glad i historier som foregår under 2. verdenskrig, men jeg må innrømme at trusselen om krig og dens konsekvenser for jødene -i denne boka foreldrene til Elise – og deretter selve krigen og konsekvensene for Tyneford og menneskene som bor der gjorde Fortellingen i fiolinen til en enda sterkere opplevelse.

Fortellingen i fiolinen er Natasha Solomons sin første bok på norsk, og jeg håper at debutromanen hennes Mr. Rosenblum’s List: Or Friendly Guidance for the Aspiring Englishman også blir oversatt, for jeg virkelig nikoste meg i Solomons sitt univers, og vil gjerne ha mer 🙂 Anbefales på det aller varmeste.

Vil du lese flere omtaler?I tillegg til Gro, så har også Bokelskerinnen, Ellikken, Les Mye, Marianne og Berit skrevet om den.

Smakebit på søndag: Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons

Lørdag har blitt søndag, og det er på tide med en liten smakebit fra boka jeg leser nå.Fortellingen i fiolinen er skrevet av Natasha Solomons, og jeg fikk lyst til å lese den etter at jeg leste Gro sin fine omtale tidligere i vår. Og tenk; snille snille Gro ga den til meg! Er jeg heldig eller?

Jeg har ikke kommet veldig langt i historien, men jeg liker det jeg har lest så langt. Hovedpersonen Elise virker som et spennende og sjarmerende bekjentskap, og jeg gleder meg til å følge henne videre. Smakebiten er hentet fra påskemiddagen familien holder som en avskjedsfest for Elise fordi hun har fått arbeid som stuepike på et gods i England. Det er vanskelige tider i Østerrike, særlig for jøder, så resten av familien skal flytte til USA. Moren og søsteren er vakre og musikalske; og det er tydelig at Elise alltid har følt seg som den litt klumpete og ordinære i  familien:

I de fleste selskaper så jeg på at mennene svermet rundt Margot og Anna, men i kveld hadde jeg oppfattet at lille Jan Tibor sendte stjålende blikk på brystene mine, og jeg kjente meg like sofistikert som de andre. I den mørke hallen skjøv jeg brystet frem og blafret med øyevippene mens jeg forestilte meg at jeg var uimotståelig, som en mørkhåret Marlene Dietrich.

«Kjære deg, ikke gjør det,» sa Anna da hun dukket opp ved siden av meg. «Sømmene kunne sprekke.»

s 27

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari 🙂

Bildet har jeg lånt hos Cappelen Damm.