Den tomme stolen av Vikram Kolmannskog

Det er ikke ofte jeg leser bøker om ulike terapiformer. Det er ikke det at jeg er uinteressert, det har bare ikke passet seg slik. Der er jo så mye der ute som jeg vil lese og prioriteringen er til tider beinhard. Men så skjedde det plutselig at jeg fikk en mail om en bok om gestaltterapi, og siden jeg er så heldig å jobbe sammen med ei som faktisk studererer dette og som liker å dele av sin kunnskap med meg og som har gjort meg nysgjerrig på dette feltet, takket jeg ja til et anmeldereksemplar av Vikram Kolmannskog sin bok Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien. Dette var jo en ypperlig anledning til å få vite enda litt mer!

I boka inviterer Kolmannskog leseren inn i terapirommet, og uavhengig av historiene som fortelles, så mestrer forfatteren å formidle det som skjer i dette rommet på en slik måte at vi lesere også blir en del av det som skjer. Det er ikke som om vi får det fortalt, men som om vi er der sammen med terapeuten og klientene. Det er både bra og sterkt.

Den tomme stolen er delt inn i ulike deler, blant annet en innledende fagdel der vi får en kort innføring i de grunnleggende prinsippene i gestaltterapien, litt historie, litt om utviklingen og noe om de mest sentrale begrepene. Dette er viktig for forståelsen av resten av boka, samtidig som den ikke er for teoretisk – jeg tenker heller at den som fagbok egentlig blir for lettfattelig? Eller at den egentlig passer best for oss ferskinger?

Selve historiene, som utgjør den største delen av boka, og som jeg tenker er kjernen, skildrer forskjellige møter med ulike klienter. Disse klientene har ulike utfordringer og på sine måter utfordrer de også Kolmannskog som terapeut på varierende vis. Det er en fin måte å vise at gestaltterapi er en form for dialog mellom to mennesker som sammen påvirker og utfordrer hverandre på veien, samt at dette er en terapiform som jeg oppfatter som både intuitiv og i stadig endring.

Historiene er som historier flest; opplevelsen av de enkelte vil være individuelt. For meg var det noen som fungerte godt, noen som ikke appelerte like bra og særlig en som traff så hardt at den var ubehagelig å lese ferdig. Og sånn vil det og skal det være. Ulike historier vil appelere til ulike lesere, uten at det har noe å si på historienes kvaliteter.

Etter hver historie følger det noen sider med notater knyttet til den foregående teksten. Dette er noe jeg syntes passet fint enkelte steder, de utvidet på en måte historien de tilhørte, mens det andre steder ikke fungerte like bra. Det har nok noe med at jeg opplevde at ikke alle notatene var relevante for å forstå historien og tankene bak terapeutens valg av metoder.  Noen av punktene som får hele avsnitt i notatdelen kunne like gjerne blitt nevnt i en bisetning. Andre punkter så jeg ikke relevansen i, i det hele tatt, med unntak av at forfatteren selv brenner for temaene. Jeg synes også denne strukturen, historie – notat, forstyrrer noe av flyten som preger resten av boka. Jeg kunne egentlig ønsket at noen av notatene hadde vært med i den generelle delen, mens andre kunne blitt implementert i historiene, slik at notatdelene kun fokuserte på teori knyttet til de konkrete historiene.

Alt i alt synes jeg Den tomme stolen. Fortellinger fra gestaltterapien av Vikram Kolmannskog er en interessant og lærerik bok som både ga meg svar på noen spørsmål og som reiste nye. Det er bra!

Takk til Flux forlag for leseeksemplar.
Tine har også skrevet om boka.

Bokbloggerprisen 2014: Kortlistene og noen tanker.

7. januar 2015 kl 00.00 gikk nomineringsfristen for Bokloggerprisen 2014 ut. Dagen etter, 8. januar, møttes komiteen; Line, Gro, Elin og jeg – noe trøtte etter å ha telt stemmer til langt over midnatt- for å sette opp prisens langliste og kortliste. Langlisten ble presentert mandagen etter, den 12., og nå – etter 18 dager med hemmelighold – er det på tide å offentliggjøre Bokbloggerprisen 2014 sine kortlister. Og det er en riktig god følelse å kunne presentere dem for dere i dag.

(Trommevirvel)

Tada!

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere skol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Ida Jackson: Morfar , Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

 

Jeg personlig er superglad for at listene både inneholder bøker som jeg har lest, elsket og selvfølgelig nominert, samtidig som de også inneholder bøker jeg er nysgjerrig på og som jeg faktisk ikke rakk å lese før fristen gikk ut – men som står i hyllene og er klare for å leses under samlesingene. Jeg synes også at listene er varierte med tanke på bøker som har fått en del oppmerksomhet i tradisjonelle medier og bøker som kanskje i stor grad har levd sine liv her i Bokblogglandia – men ikke har fått like mye blest ute i den virkelige verden. Kanskje det at vi er mange som skriver om en gitt bok i et gitt tidsrom vil løfte dem frem og gjøre at flere lesere får øynene opp for disse perlene som vi bokbloggere har lest, diskutert og skrevet så varmt om?

Jeg håper det!

Det er også gøy å se at det er helt andre typer bøker som har kommet på kortlisten til Åpen klasse i år. Der vi hadde en bildebok, en fantasyroman og en lyrikksamling som konkurrerte mot hverandre i fjor, har vi nå sakprosa, en realistisk ungdomsroman og en novellesamling. Jeg tror ikke det blir noe enklere å måle årets tre opp mot hverandre når vi skal begynne å stemme, men det er spennende med variasjon. Det viser at vi leser bredt og i ulike sjangre.

En siste ting som varmer mitt halvt vestlandske hjerte er at to av tre romaner på kortlisten til Årets roman er skrevet på nynorsk! Jeg synes det er så utrolig bra!

Hvilke tanker har du gjort deg om kortlistene til Bokbloggerprisen 2014?

Mer informasjon om listene og samlesingen finner du her.

Dokufeber: Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

Aller først må jeg bare få beklage at jeg har vært så treg med å skrive innlegg denne måneden. Jeg merker at det å ha hele leiligheten fylt med esker og rot i forbindelse med renoveringen av loftet, har gjort at jeg ikke har fått helt roen til å sette meg ned foran PC – en og skrive. Jeg har fått lest mye, da, og denne helga skal jeg prøve å få skrevet anmeldelser av de fire bøkene jeg har fått lest så langt i mars.

Den første boken ut, Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården, er også den aller første jeg leste, og  det var en veldig god start på lesemåneden mars og fungerte som en kick – start på Dokufeber 2014.

Vi nordmenn liker godt å fokusere på alt det gode vi får til – naturlig nok, det være seg for innbyggerne i landet vårt og i verdenssamfunnet. I år er det også Grunnlovsjubileum og vi benytter anledningen til å feire oss selv og landet vårt. Dette er selvfølgelig ikke noe som er typisk norsk, de aller fleste land og deres innbyggere liker å rette søkelyset på det som er bra og flott med landet de bor i. Og det må man jo få lov til. Samtidig så er det jo ikke slik at staten Norge har vært ufeilbarlige og at alle innbyggerne har til en hver tid opplevd å bli ivaretatt av  myndighetene, og det er viktig at disse delene av norsk historie – og nåtid –  også blir trukket frem og belyst. Og det er nettopp det Aas og Vestgården gjør i Skammens historie. 

De fleste historiene og hendelsene som blir skildret i boken er kjente for allmennheten; psykiatrien, behandlingen av minoriteter som romani, kvener og samer, barnehjemsbarn, tyskerjentene og overvåkingen av venstresiden. Det er allerede blitt skrevet bøker og avhandlinger om de ulike temaene, det er blitt laget dokumentarfilmer og journalister har gravd frem mye informasjon. Det som skiller Skammens historie fra disse er at den gir oss lesere en god, oversiktlig og grundig presentasjon og gjennomgang av den norske stats overgrep og unnlatelse til å ta ansvar for de svakeste i samfunnet i perioden fra vi fikk en norsk grunnlov til i dag – samlet i en bok. For meg så fungerer det veldig bra, og jeg synes det aller beste er at den gir meg en god oversikt over omfanget av disse systematiske overgrepene mot de som i aller største grad hadde hatt behov for statens hjelp og mot de som ikke klarte å tilpasse seg den «statlige normen». Det gjør noe med, iallefall denne, leseren å få alt presentert samlet, det blir så overveldende og massivt, og det gjør at det er mulig å trekke linjer, se det overordnede og, som nevnt, systematikken. Det er skremmende og provoserende å lese om, men – nettopp derfor – så utrolig viktig å være bevisst på den uretten som er blitt gjort og som fremdeles blir gjort mot grupper og enkeltmennesker i Norge.

Jeg er en person som lett lar meg rive med i enkeltpersoners historier, og i Skammens historie bruker forfatterne dette som et virkemiddel for å fortelle om overgrepene. Denne personifiseringen av overgrepene gjør at opplevelsene og hendelsene blir så mye mer nært. De kryper inn under huden og gjør lesingen mye sterkere enn dersom det bare hadde vært objektive fakta som hadde blitt presentert. Disse historiene gir stemmer til alle de andre som ikke har fått muligheten til å fortelle sin historie. Og det er bra! Jeg ble så utrolig sint og fortvilet mens jeg leste om hvordan romanifolket, samene og kvenene ble mishandlet og misbrukt  i lovens navn for at de ikke var som «vanlige norske», hvordan barn og ungdom med vanskelig bakgrunn ble plassert på barnehjem og institusjoner der de fikk det enda verre. Jeg ble så vanvittig provosert at jeg nesten kastet fra meg boka mens jeg leste om behandlingen av psykisk syke, og hvordan de fungerte som prøvekaniner for eksperimentlystne leger. For ikke å snakke om de som ble lobotomert og fikk elekrosjokk fordi de var «vanskelige»!!! Og alt dette ble gjort med tillatelse fra myndighetene!!!  På den andre siden så opplevde jeg at de to siste delene; Fredsnasjonens bakside og Da terroren rammet og staten sviktet, var de som nok engasjerte meg minst (selv om jeg ble engasjert). Det har nok noe med at enkeltmenneskenes stemmer som hadde vært så sterke i de foregående delene, var mindre til stede her. Det ble mer objektivt og teknisk, kanskje? Uansett så er det sentrale deler å ha med i en slik bok.

Et annet element som jeg likte veldig godt med Skammens historie er at forfatterne er gode på å sette overgrepene i et større, historisk og internasjonalt perspektiv. Mange av overgrepene var et resultat av politiske ideologier og strømninger som også var gjeldende i like stor grad i andre vestlige land; rasetenkningen og håndteringen av jødene forut for og under andre verdenskrig, for eksempel, uten at det skal unnskylde noe som helst. Overvåkningen av den politiske venstresiden og frykt for kommunismen er et annet eksempel; ikke noe som var særegent for Norge, men som i svært stor grad også skjedde her (og som faktisk førte til at flere i min familie fikk en mappe på seg). I Dagbladets anmeldelse av denne boka er anmelderen kritisk til at  dette blir fremstilt som «typisk norsk». Jeg har, som dere sikkert skjønner, en helt annen opplevelse av boka. Jeg fikk aldri følelsen av at forfatterne pekte på alle disse mørke kapitlene i vår nyere historie og sa at dette her er typisk for Norge. Jeg opplever heller at de ville vise at slike ting også skjedde i vårt land. Vi har ikke sittet på vår egen lille fjelltopp og raget suverent over alle andre land og nasjoner, vi har vært en del av ulike tankestrømninger og ideer som har ført til at folk som er «annerledes», som ikke tilpasser seg normen, har blitt gjort urett. Dette synes jeg Aas og Vestgården får svært godt frem.

Skammens historie er en lærerik og engasjerende bok. Den presenterer stoffet på en lettfattelig måte, samtidig som den er grundig. Det er viktig at statens mindre lyse og gode sider også blir belyst. Det synes jeg denne boken gjør til gangs, og jeg setter ekstra pris på at den gir en stemme til de som opplevde å ikke bli hørt når de trengte det som mest. Ja, jeg lot meg provosere, men det er så fryktelig godt å bli røsket opp fra sin egen navle en gang i blant og lære noe av det.

Anbefales!

Rose – Marie, Ellikken, Bok – Karete og Tine har også skrevet om boka. Elin har intervjuet forfatterne her.

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Tankespinnerier: Bokbloggerprisen 2013 – så langt.

«Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får …»

Nei da, det er ikke slik at jeg plutselig har hoppet fire måneder frem i tid og er klar for 17. mai, men da jeg skulle sette meg ned for å formulere et lite innlegg om dagens begivenheter, så dukket denne sangen opp. For i dag så er endelig dagen her – den dagen som mange bokbloggere med meg, har sett frem til med spenning – offentliggjøringen av Bokbloggerprisen 2013 sine longlister!

Helt siden torsdag kveld har vi i komiteen visst hvilke av de 145 nominerte bøkene som ville komme på longlistene, og som dermed fremdeles har mulighet til å vinne heder og ære og Bokbloggerpris i september. Det har vært vanskelig å holde tett – forventningene har vært til å ta og føle på  – så det var godt å kunne frigjøre listen kl 12.00 i dag og si «Her er listene! Disse tolv bøkene er de som norske bokbloggere har nominert frem som de beste norske bøkene fra 2013!»

Listene er som følgende:

1) Årets roman:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

Jeg personlig synes dette er to spennende langlister, og den inneholder både bøker som jeg allerede har lest – til og med noen jeg nominerte, bøker jeg har hatt lyst til å lese en stund og bøker som jeg plutselig ble mer nysgjerrig på. Noen har påpekt at det er synd at det kun er en kriminalroman som har havnet på lista, og at det er overraskende at det nettopp er Politi av Jo Nesbø som er den utvalgte. Det har man jo lov til å synes – når det gjelder denne romanen så kan jeg ikke uttale meg, siden jeg ikke har lest den. Men som en som liker krim selv, så hadde jeg selvfølgelig syntes at det hadde vært gøy om min krimfavoritt fra 2013 kom på lista (Smertehimmel av Asle Skredderberget, hvis noen lurte), samt noen flere av mine debutantfavoritter – men sånn er det i et demokrati. En ting som er sikkert; det er i alle fall ikke slik at kriminallitteratur ikke er blitt nominert til prisen! I følge Lise så var hele 34,4 % av alle bøkene som ble nominert i klassen for skjønnlitteratur kriminalromaner. Jeg synes da ikke det er et dårlig tall.

Det som jeg først og fremst tenker når jeg ser på både alt som er blitt nominert og de ferdige langlistene er at vi bokbloggere leser mye, vi leser variert og vi har nominert variert. På lista er det både debutanter, andre relativt ferske stemmer og veletablerte og folkekjære forfattere side om side. Lyrikk, bildebøker og sakprosa er representert, det samme er fantasy og krim. Ja, og begge målformer!

Jeg mener at longlistene for tidenes første norske bokboggerpris er gode, og så får det være opp til hver enkelt om de vil lese mer bredt eller smalt med tanke på neste års pris; mer lyrikk, flere barnebøker eller essaysamlinger. På Facebook skrev Mari det så bra:

Jeg syntes lista viser at det er helt ok å oppfordre bokbloggerne til å forsøke å finne godbiter som ikke står på bestselgerlistene, men at man selvsagt in the end må lese det man har lyst til. Det hadde jo vært strålende om vi fant fram til noen godbiter som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener noe annet sted.

Det skal være mitt mål når jeg leser nye norske bøker dette året; virkelig misjonere for – enda mer enn i fjor –  de som skriver seg inn i hodet og hjertet mitt – sånn helst før fristen til neste års nominasjonrunde går ut i januar 2015 ;-). (Merknad til meg selv: oppsamlingsinnlegg helt på tampen blir for dårlig!).

Hva er dine tanker rundt Bokbloggerprisen og langlistene?

Her kan du lese Line, Lise, Elin, Rose – Marie, Ragnhild, Karen, Anita, Isabella, Beathe, Mari, Elida, Linn og Rita sine innlegg.

Forberedelser til Bokbloggprisen 2013 – en liten oppdatering.

Siden vi nå er inne i årets siste måned og vi nærmer oss tiden for nominering av bøker til Bokbloggprisen 2013, tenkte jeg at det var greit å gjøre opp status så langt. Sist oppsummering lå jeg på stakkarslige fire norske 2013 romaner, så jeg trang virkelig å ta meg selv i nakken og øke fokuset på nye, norske bøker. Og de siste månedene har jeg lest fire bøker til, og jeg er oppe i 8 2013 bøker. Ikke helt å rope hurra for, men samtidig en formidabel økning. Bøkene jeg har lest er:

I kategorien skjønnlitteratur:

• Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang (debutant)
• & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland (debutanter)
• Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg

I kategorien  åpen klasse:

• Den onde arven av Thomas Enger (barne – og ungdomsroman)

Det er særlig en av disse som utpeker seg til en soleklar nominering, men hvilken det er vil jeg ikke avsløre.

Ellers så innser jeg nå at både biografilesesirkelen og Veronica Roth bør få ligge litt, slik at jeg får lest flere av de norske bøkene jeg har liggende. For jeg er helt sikker på at det blant dem er noen perler som fortjener nominasjon, og da er det så fryktelig kjipt hvis jeg ikke rekker å lese dem før nyttår.

Jeg har blant annet disse:

• Urd av Ruth Lillegraven (dikt)
• Skårgangar av Sivert N. Nesbø (roman)
• Det var stille, det snødde av Mariann Aaland (roman)
• Leksikon om lengsel av Hilde Østby (roman)
• En ung manns bekjennelser om kjærlighet av Frode Saugestad (roman)
• Smertens Aveny av Roar Sørensen (krim)
• Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland (ungdomsroman)
• Hulder av Tonje Tornes (ungdomsroman)
• Norske nazister på flukt av Anne Kristin Furuseth (sakprosa)
• Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (roman)
• Rydde ut av Helene Uri (roman)
• Furuset av Linn Strømsborg (roman)
• Og en liten drøss med bøker jeg har glemt å avbestille fra bokklubben: Lier Horst, Michelet, Saabye Christensen, Wassmo osv.

Jeg tror jeg kommer til å prioritere de med fet skrift, men målet er å få lest så mange som mulig.

Line, Silje. Elin, Artemisia, Tine, Beathe og Mari har også skrevet en oppsummering av det de har lest i forbindelse med prisen.

Hvordan ligger du an? Har du funnet noen favoritter som du vil nominere?