Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

image

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

image

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

image

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

image

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

image

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

image

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

HYdeparl

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

samlesing

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

image

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

image

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokbloggerprisen 2014: Intervju med Ida Hegazi Høyer.

Intervju er en lite brukt sjanger her på bloggen. Sist var faktisk for et år siden, i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 og samlesingen av Lisa Aisato sin bildebok Fugl. Og det måtte faktisk en ny samlesing til for at det skulle dukke opp et nytt forfatterintervju!

Denne måneden har jeg hatt ansvaret for samlesingen av Unnskyld, og siden det ikke er noe hemmelighet at nettopp denne romanen ble min store, norske favoritt i fjor, er det ekstra stas å kunne ha et intervju med Ida Hegazi Høyer, forfatteren bak romanen, på Skribleriene.

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Foto: Susanne Horn/Tiden Norsk Forlag

Først, gratulerer så mye med plass på Bokbloggerprisen 2014 sin kortliste! Hvordan føles det?

Tusen takk! Det er kjempestas å være nominert til Bokbloggerprisen! Jeg setter utrolig stor pris på alt engasjementet dere bokbloggere har vist opp igjennom høsten, og synes det er veldig hyggelig at dere liker boka mi så godt.

Vil du fortelle litt om deg selv og dine tanker rundt det å skrive/være forfatter?

Jeg begynte å skrive tidlig, i 2. eller 3. klasse på barneskolen, og siden da er det rett og slett bare noe jeg har gjort, nærmest som en daglig rutine. Jeg tror det kommer av en slags fremmedfølelse, en konstant undring til omgivelsene rundt meg, og behovet for å rydde i egne tanker og følelser knytta til disse. For meg er verden ganske surrealistisk, og jeg har en uttømmelig nysgjerrighet på mennesker og alt det rare vi holder på med. Til syvende og sist er det vel dette som er selve drivkraften i skrivingen – et ønske om å forstå, eller å nærme seg en sannhet.

Du har gitt ut tre romaner på like mange år. Hvordan foregår skriveprosessen når du skriver på en roman? Er det noe som varierer med tanke på hva slags historie du ønsker å formidle?

Nei, egentlig ikke. Jeg bare tar sats og hopper i det. Jeg starter alltid med blanke ark, og lar historien komme til underveis. Det er klart jeg har en grunnidé å gå ut fra, og denne ideen har gjerne surra rundt i hodet i lang tid, kanskje flere år, før den plutselig tar form og er klar for å bli skrevet. Og da er det bare å kjøre på. Underveis har jeg ulike delmål jeg vil nå, spesifikke scener jeg vet jeg skal nå frem til – men veien dit blir til underveis. Etter hvert som historien utspiller seg og karakterene blir mer og mer levende (i alle fall i hodet mitt), er det jo heller ikke alltid de går med på å gjøre som jeg vil. Slutten kan gjerne bli helt annerledes enn jeg har sett for meg. Det er jo dette som er så gøy med skriving, det er en lek hvor alt er lov og alt er fritt (i hvert fall inntil redigeringen begynner).

Hvor henter du inspirasjon fra?

Jeg tror jeg henter inspirasjon fra nesten alt jeg opplever, hva som helst, hvor som helst, hvem som helst. Jeg har en medfødt undring til tilværelsen og omgivelsene, og da er det ofte ikke så mye som skal til for å få en idé. Men inspirasjon er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Jeg våkner ikke opp om morgenen og kjenner etter om jeg er inspirert eller ikke, jeg setter meg ned og skriver, går på jobben som alle andre. Butter det imot finnes det to ting som hjelper – en lang tur i skogen eller en skikkelig fuktig kveld ute.

wpid-img_20150214_210916.jpg

Unnskyld er en roman som berørte meg svært sterkt, og jeg måtte lese den i mindre bolker. Hvilke ideer/planer hadde du for historien da du begynte på den?

Jeg ville skrive om tap. Tap er noe vi alle opplever i løpet av livet, flere ganger og på ulikt vis, men som uansett preger, former og definerer oss. Noe av det skumleste og mest fascinerende med oss mennesker, synes jeg, er vår ukuelige tåleevne, alt vi kan makte å tape, og at vi til tross for refleksjonsnivået vårt, er i stand til å komme oss igjennom ekstreme mengder lidelse og motgang. Vi er i stand til å reise oss, selv i situasjoner der man ikke skulle tro at det var mulig. Vi tilpasser oss, og vi omformer oss – til det bedre eller verre, vi gjør det vi må for å overleve, og vi har våre uransakelige metoder. Dette var utgangspunktet mitt, det jeg ønsket å belyse.

Jeg opplever at «livsløgn» er et sentralt begrep i romanen, og at det er når Sebastians livsløgn blir utfordret at forholdet mellom ham og jeg-personen går fra vondt til verre. Var dette vendepunktet noe som du hadde bestemt på forhånd, eller noe som tvang seg frem mens du skrev?

Begge deler, tror jeg. Både romanen som komposisjon, og leserens krav til en viss realisme, krever nok det vendepunktet. Det ga seg selv naturlig, akkurat slik det gjør i livet for øvrig. Man kan, både for seg selv og sine nærmeste, bortforklare og kamuflere og forsvare og rettferdiggjøre og dekke over i det lengste – men til slutt må kortene på bordet.

Unnskyld har fått mange gode omtaler, og har særlig blitt tatt godt i mot i Bokbloggerverdenen. Hva tror du det er med romanen som treffer så mange?

Hm… Kanskje er det mange som kjenner seg igjen i denne første store kjærligheten som går i stykker. De fleste har vel opplevd det, tror jeg. Og at en man tror man kjenner godt viser seg å være en annen, er det nok også en del som har opplevd, det sviket der, og alle spørsmålene som følger. Påfallende mange mennesker fremstår jo som helt andre mennesker enn de egentlig er – det kan jo by på mange vonde overraskelser, enten i form av skjult bagasje eller hemmelige dobbeltliv. Men så er det jo sikkert også noe med brutaliteten i boka. Har fått mange tilbakemeldinger på at dette er vond lesning, med scener som treffer hardt. Romanen går jo inn bak hjemmets fire vegger, til alt det vonde og grusomme som kan foregå der, men som man vanligvis aldri får vite noe om.

Hvilke forfattere inspirerer deg? Både generelt og i arbeidet med Unnskyld.

Det finnes så utallige mange dyktige forfattere, det blir vanskelig å trekke frem kun noen få. Men de forfatterne som har hatt mest betydning for meg, sånn alt i alt, må være Astrid Lindgren og Lars Saabye Christensen. Ellers er jeg nok ikke en type som får sånne ”litterære forelskelser”, hvor man leser og sluker alt av en forfatter. Jeg faller heller for enkelte bøker, bøker som kan leses flere ganger, for eksempel (og typisk nok) Disgrace av Coetzee og Heart of darkness av Conrad. I arbeidet med Unnskyld leste jeg i grunnen ikke noe spesielt. Jeg skriver veldig intenst, så det blir dessverre liten tid til å lese, særlig ikke romaner. For det meste går det i lyrikk. Gjerne Hans Børli. Dikt om fugler som faller til bakken uten at noen får det med seg. Sånne ting.

Tusen takk til Ida Hegazi Høyer for interessante og utdypende svar!

unnskyld3

Samlesingen av Unnskyld foregår fremdeles og her kan du finne flere anmeldelser av romanen. Ta gjerne turen innom prisens Facebookside også.

#bokbloggerprisen2014