#2/2014 La petite madame et Paris : bøker, bøker, bøker!

Det kommer vel ikke som en voldsom overraskelse at jeg – uansett hvor jeg befinner meg – elsker å bruke timevis i bokbutikker?
Her i Paris er det selvfølgelig Shakespeare & Company som er min store favoritt med sin atmosfære,  hyller fulle av nye bøker og klassikere,  kriker, kroker og et eget avslappende bibliotek -:der det ofte er både en katt og noen som spiller på piano OG sjarmerende utsikt til Notre Dame. Hele stedet er bare pur lykke for enhver bokelsker!

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et eget innlegg om Shakespeare & Company etterhvert, for jeg deltok nemlig på et arrangement tidligere i uka som satt i gang tankespinneriet. Men det blir ikke i dag, for i dag vil jeg heller fortelle om to – for meg – helt nye bruktbokbutikker. Takk til Didi!

Bli med til Odeon – området på Saint Germain des Pres der den originale Shakespeare & Company i sin tid lå!

Ta av fra Boulevard Saint – Germain etter kinoen og en verden av bokbutikker vil åpenbare seg – stort sett franske, selvfølgelig,  men også engelske San Francisco Book Company i rue Monsieur le Prince og The Berkeley Books of Paris i nabosmetten rue Casmir Delavigne.

Begge butikkene selger kun (?) brukte bøker og de har et enormt utvalg av sjangre. Prisene varierer fra 3 – 4 euro for pocketbøker og oppover til unevnelig antall euro for sjeldne førsteutgaver.  Jeg navigerte selvfølgelig mot områdene der bøkene lå stablet som tetrisbrikker og der jeg kunne skimte mange oransje bokrygger.

Jupp!

San Francisco Book Company og The Berkeley er mekka for alle som elsker de gamle Penguin – utgavene! Hylle på hylle, rad på rad med Penguin – og mye annet og – men PENGUIN! Gamle og kule omslag! Hurra!

Jeg brukte selvfølgelig hele dagen på disse to butikkene, og jeg er godt fornøyd med fangsten:
– To bøker av Anita Brookner. Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt noe særlig om denne forfatteren før, men hun vant Man Booker – prisen for romanen Hotel du Lac, og det var den ene grunnen til at jeg ble nysgjerrig.  Grunnen som overbeviste meg helt var første setningen i A start in life:

Dr Weiss, at forty, knew that her life had been ruined by literature. S 7

He, he 🙂

– Great House av Nicole Krauss – fordi jeg elsket Kjærlighetens historie og fordi den var signert!

– En nydelig 1970  Penguin – utgave av Evelyn Waugh sin Vile Bodies som matcher fjorårets Brideshead Revisited.

– To John Wyndham – bøker; The Chrysalids (1971 – utgave) og 1954 – utgaven av The Day of the Triffids. (Er den ikke nydelig!)

Er det noen som har lest disse bøkene?

Au revoir!

Søsken i bokhylla.

Jeg har fått YA- dilla i det siste, men ikke etter det fluffy og koselige slaget.  I stedet har jeg et intenst sug etter vrengeverdener,  mørke og eventyr.

Det startet med The Darkest Minds av Alexandra Bracken,  en ganske god dystopi (selv om jeg har noen innvendinger) og det fortsatte med Victoria Scott sin Fire & Flood som er beskrevet som en blanding av Hunger Games og Pokemon. Jeg er nok relativt uenig i den sammenlikningen,  men jeg blir underholdt.

Det var da jeg nettopp hadde kommet i gang med sistnevnte, at jeg la merke til omslagene. De ligner da, til tross for ulikhetene, vitterlig en del på hverandre? Og ikke nok med det, da jeg tok en ekstra kikk i bokhyllene mine dukket det opp nok et lignende omslag: Red Rising av Pierce Brown. Nok en ungdomsroman, nok en science fiction/dystopisk historie. De er litt som søsken, ulike og like på samme tid. Er det en trend, kanskje?

Jeg kommer til å kaste meg over den så fort jeg er ferdig med Fire & Flood, og så regner jeg med at det kommer et samleinnlegg etterhvert.

Har du lest noen av disse?

Silje goes Sci – fi: Steelheart av Brandon Sanderson

Steelheart av Brandon Sanderson var en av bøkene jeg fant frem da leselysten var lav, men stigende, i januar. Siden jeg har som mål å lese mer science – fiction i år, så tenkte jeg at det ville være lurt å starte med noe som virket veldig underholdende og som ikke var av den veldig krevende sorten. Jeg fikk det som jeg bestilte, og det er jeg glad for. At det derimot skulle bli en utfordring å faktisk skrive om romanen, det var jeg ikke helt forberedt på. Jeg har på en måte ikke så veldig mye mer å si enn at det er en  spennende, actionfylt  og underholdende historie, og slik er det jo noen ganger med bøker. De er pur leseglede der og da, men setter ikke det største avtrykket igjen etter seg. Men – siden jeg nå en gang har Silje goes Sci – fi – prosjektet gående, så synes jeg allikevel at jeg må skrive noe om hva jeg likte og eventuelt ikke likte ved Steelheart. 

Ten years ago, Calamity came. It was a burst in the sky that gave ordinary men and women extraordinary powers. The awed public started calling them Epics. But Epics are no friend of man. With incredible gifts came the desire to rule. And to rule Man you must crush his will.

Nobody fights the Epics… nobody but the Reckoners. A shadowy group of ordinary humans, they spend their lives studying Epics, finding their weaknesses, and then assassinating them.

And David wants in. He wants Steelheart – the Epic who is said to be invincible. The Epic who killed David’s father. For years, like the Reckoners, David’s been studying, and planning – and he has something they need Not an object, but an experience.

He’s seen Steelheart bleed. And he wants revenge.

Baksideteksten.

Det er to elementer som gjør at jeg liker denne historien såpass godt som jeg gjør: universet som Brandon Sanderson har skapt og hovedpersonen David. For å ta det siste først; David er en fortellertype som jeg faller lett for. Han er skravlete, nerdete og snål. Siden han mistet faren sin så tidlig, og fordi han har valgt å fokusere hele livet sitt på å planlegge den store hevnen over Steelheart, har han gått glipp av mye sosialt. Han er svært god på alt som har med Epics å gjøre, han er helt klart smart, men han har veldig lite kunnskap om hvordan man forholder seg til andre mennesker. Dette fører til både morsomme og underlige episoder, og særlig viser det seg i David sin interesse for å skape nye og «gode» metaforer:

The buzzing was like the eager purr of a muscle car that had just been started, but left in neutral. That was another of Cody’s metaphors for it; I’d said the sensation felt like an unbalanced washing machine filled with a hundred epileptic chimpanzees. Pretty proud of that one. s 189.

Jeg setter også pris på at det skjer en endring i David fra han møter de andre i gruppa og frem til slutten. Steelheart er i all hovedsak en handlingsdrevet roman, og det er lite utvikling hos de andre karakterene, men jeg synes det er fint at vi i alle fall kan se en utvikling hos hovedpersonen. Jeg håper dette er noe som Brandon Sanderson tar med seg videre i de to neste bøkene i serien, da det er flere karakterer som jeg synes det er verdt å bruke litt mer tid på; for eksempel Megan.

Det er ingen som kan beskylde Sanderson for å være en ordkunstner i denne romanen. Den har et enkelt – dog med en del tekniske termer og duppeditter – og lett språk som driver handlingen videre. Språket er rett og slett et redskap for å få fortalt historien om David og de andre på en mest mulig effektiv og underholdende måte, og i store deler av boka er det helt greit, det fungerer til formålet. Men – det er en liten detalj som gikk meg på nervene etterhvert; gjentakelsen av «He/She said softly«. Jeg klarer ikke med min beste vilje se at dette er et passende adjektiv å bruke i hytt og pine, i situasjoner som er nervepirrende, skumle, intense? Men det er påfallende hvor mange ganger de i løpet av romanen har tid til å snakke mykt til hverandre. Nå er jo dette bare en bagatell, og selv om jeg altså lot meg irritere, så likte jeg selve historien godt nok til å fortsette lesingen.

For selv om ikke Sanderson skriver og formulerer seg som en guddom (eventuelt som John Green, J.D. Salinger eller Laini Taylor), så glitrer han virkelig når det kommer til hvordan han har bygget opp universet sitt. Handlingen foregår på jorda, i byen som en gang var kjent som Chicago, men som nå er blitt gjenskapt i stål under navnet Newcago. Menneskene i byen er bosatt både under og over bakken, og på samme måte som i Wool av Hugh Howey, er de bosatt i forhold til hvor de er hen på rangstigen. De som har godt betalte jobber og som arbeider for Steelheart bor på bakkenivå, mens de andre bor i undergatene under bakken.

Jeg opplever at Sanderson skildrer byen og hvordan hierarkiet i den er bygget opp på en måte som jeg tror på. Jeg tror også på selve verdenen som han har skapt. Det som jeg synes er aller mest interessant er selve himmellegemet, Calamity, som henger over byen som en stjerne. Jeg er kjempenysgjerrig på hva den egentlig er for noe, hvorfor den plutselig dukket opp over jordkloden og hvorfor enkelte mennesker ut av det blå fikk superkrefter. Ja, så under jeg også over hvorfor alle de som fikk disse kreftene, bare bruker dem på å herske over menneskene – hvorfor ble de ikke superhelter i stedet for superskurker? Prøver kanskje Brandon Sanderson seg på å være filosofisk her? Vil han kanskje si noe om noe større med Steelheart? At alle mennesker i bunn og grunn higer etter makt, og dersom vi får mulighet til det så griper vi sjansen? Eller er The Epics et symbol på de som undertrykker mennesker, mens The Reckoners symboliserer kraften fra folket som mobiliseres for å styrte undertrykkerne? Ikke vet jeg, men dersom jeg må velge, så synes jeg nok den siste er den mest sympatiske. Kanskje det er en blanding?

Steelheart er en god start på en morsom sci – fi – serie, og selv om jeg ikke er hodestups forelsket, så kommer jeg nok til å lese de neste bøkene også.

Anbefales dersom du trenger å få sparket i gang leselysten og er ute etter noe lett og ikke altfor seriøst. NB; du bør nok like Sci – fi og andre alternative verdener.

Prosjekt leselyst #2: Sci – fi.

Januar ser ut til å bli den måneden der nesten alle lesemål blir satt til side til fordel for lystlesing. Det funket godt med krim, og jeg tror ikke at jeg kunne valgt en bedre kriminalroman enn Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk til å tenne lesegnisten igjen. Jeg valgte jo nettopp denne fordi jeg hadde stor tro på at den ville være riktig krim for meg, men jeg er faktisk overrasket over at den engasjerte meg så mye som den gjorde. Overraskelser er bra!! Mer om Bjørk sin roman kommer forhåpentligvis i løpet av neste uke.

Som sagt, så er lesegnisten tent, og målet nå er å gi den næring slik at den blusser opp og holder seg – eller, strengt tatt så er målet at den blir til en stor flamme som mulig – men jeg får ta det gradvis. Uansett,  neste sjanger ut er sci – fi! Jeg elsker gode sci-fi filmer og TV -serier, og i 2014 har jeg planlagt å få lest flere sci- fi bøker også. Siden jeg er en novise – og har en leselyst som trenger mye pleie og omsorg for tiden, har jeg valgt meg en roman som jeg tror lener seg godt mot den lettere siden innenfor sjangeren. Jeg klasker ikke til med Asimov, Lessing og Herbert sånn i første omgang; men begynner forsiktig med Brandon Sanderson sin nyeste roman:  Steelheart.

 

Sanderson er mest kjent som fantasyforfatter, og har blant annet skrevet Mistborn -triologien og de enkeltstående romanene Elantris og Warbreaker. Både Lise og Elisabeth har lest bøker av ham, og det kan se ut til at romanene hans er litt «hit and miss». Jeg er allikevel nysgjerrig nok til å gi ham en sjanse, og siden Steelheart handler om en verden der noen utvalgte få har fått superkrefter, så måtte det bli den. Jeg elsker superhelter og superskurker!

Her er beviset – jeg har en Marvel – genser! Dessverre hadde de ikke flere X – men (FAVORITT!) – gensere igjen i min størrelse.

Vil du vite mer om Sanderson sine bøker? Sjekk her:                                                                    Lise har skrevet om det meste: The Rithmatist, Warbreaker, The Way of Kings, Elantris, Mistborn 1, Mistborn 2 og Mistborn 3.                                                                                         Elisabeth har skrevet om: Elantris og Warbreaker.

#2 Siden sist…

… har jeg lest ferdig The Luminaries av Eleanor Catton. Jeg brukte tre uker på den, og jeg satser på å få skrevet en anmeldelse i løpet av uka. Kortversjonen: Jeg likte den godt.
… har jeg sett TV – seriene Defiance (sesong 1), Broen (sesong 2) og Bones (sesong 8). Den første er en sci-fi som minnet meg om Firefly, mens de andre er, som dere helt sikkert vet, krim. Gode serier, og jeg gleder meg til fortsettelsene. Er det flere enn meg som har lagt merke til at Saga og Bones har en del fellestrekk?
… har jeg startet så smått å se Buffy igjen ♥.
… har jeg begynt å forberede neste års lesemål og bøker som Foundation av Isaac Asimov, Shikasta og The marriages between zones three, four and five – begge av nylig avdøde Doris Lessing – er godt plassert i hylla. (Er det noen som gjetter hva slags lesemål disse går innunder? ).
… har jeg latt meg forføre av et interessant konsept og gått til innkjøp av S av J.J.Abrams og Doug Dorst.

… har jeg begynt på Leksikon om lengsel av Hilde Østby – forløpig har jeg både ledd høyt, fnist stille for meg selv og fått klump i halsen.

Hva har du gjort siden sist?

#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre opp status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & Key. Jeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

• 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
• 8 av 6 1001 – bøker.
• 6 av 12 klassikere.
• 9 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 8 av 6 grafiske romaner.
• 2 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

Shift (Wool #2/ Silo #2) av Hugh Howey.

Store deler av oktober har jeg tilbrakt i Hugh Howey sitt spennende Silo – univers, og det er jeg glad for!

Shift er, som tittelen på innlegget forteller, oppfølgeren til Wool, og dersom dere har lest anmeldelsen min av sistnevnte, så vet dere at dette er en bok jeg har ventet på. Wool etterlot seg en haug av spørsmål som jeg helst ville ha svar på med en gang, og da den endelig kom i posten så la jeg fra meg alt annet. Jeg bare måtte lese videre i denne serien.

Jeg ble absolutt ikke skuffet!

Shift tar for seg hendelsene som allerede har skjedd da Wool begynner, og det opplever jeg som et svært lurt trekk fra forfatterens side. Jeg regner nemlig ikke med at det bare er denne leseren som etter å ha lest ferdig den første boka undrer på hva som egentlig kan være bakgrunnen for at menneskene har havnet i en silo under jorda? Eller hva som har skjedd med verden? Og i stedet for å spre ut hint hist og her i en historie som fortsetter rett etter Wool i tid, så går Howey helt tilbake til starten – og vi får være med.

Dette gjør at Shift blir en helt annen type bok enn forløperen. Der Wool besto av 5 historier/bøker som hang sammen som deler av en bok, og foregikk i løpet av svært kort tid, består oppfølgeren av 3 bøker som spenner over hele 300 år. Hver bok tar for seg en sentral hendelse som til sammen leder opp mot den hverdagen vi møter i Wool. Bøkene/hendelsene bygger på hverandre, men siden de foregår i hvert sitt århundre, så opplever jeg dem allikevel som mer selvstendige enn de fem første bøkene. Særlig dette tidsperspektivet gjør at Shift har en helt annen intensitet enn forgjengeren. Den heseblesende driven som gjør at du som leser må bla videre er ikke til stede i like stor grad, det er heller ikke den følelsen av at hjertet hamrer hardt og fort fordi det er så spennende. Allikevel så synes jeg denne oppfølgeren er like god, og den forteller en like interessant og ubehagelig historie – den er bare annerledes.

I Wool kaster Hugh Howey oss rett inn i en verden vi ikke har noen kunnskaper om.  Vi vet ikke hvor denne siloen er, vi vet ikke hva som har skjedd eller hvorfor. Det eneste vi vet helt sikkert er at samfunnet i siloen blir holdt hardt i tømmene og at det er noen av beboerne som vet mer enn de andre og som gjør alt de kan for å verne om denne kunnskapen. Vi befinner oss med andre ord i et dystopisk univers.  Etterhvert får vi vite noe mer, men det er denne uvissheten og samtidig jakten på svar, kombinert med at vi får et nært forhold til karakterene og deres skjebner inni den lille siloverdenen, som gjør at i alle fall jeg nileste boka på få dager.

Shift gir et bredere og mer mangfoldig bilde av Silo – universet. Howey tar leseren med helt til begynnelsen når prosjektet er i planleggingsfase. Vi får vite en del om årsaken til dette prosjektet og sakte, men sikkert, får vi  informasjon om hva som er hensikten og målet bak – og det er en kunnskap som er så pass skremmende og sjokkerende at jeg bare vil kaste meg over den tredje boka; Dust, så fort som mulig, bare for å se om noen kan klare å forhindre at det blir gjennomført! Bakteppet for den første boka. First shift: Legacy,  opplever jeg i tillegg såpass nært at det gir meg noen ekstra ubehagelige stikk i magen, men det er også det som gjør den så fascinerende. Jeg vet, innerst inne, at det nok ikke kommer til å skje, men «Hva om?» – spørsmålet ligger og lurer bak i hodet allikevel. Et annet element ved Shift som jeg likte veldig godt var at hendelser som karakterene refererer til i Wool – da særlig «Det store opprøret» som skulle ha skjedd flere generasjoner tidligere – blir skildret og beskrevet i denne boka. Der Wool forteller mytene som er oppstått blant folket, gir Shift en forklaring sett fra en helt annen vinkel. Det er nesten som om Wool viser historiene sett fra maurene i en del av maurtua, mens Shift gir oss overblikket over en større del av tua og hvordan hendelser, mennesker og tilfeldigheter påvirkes av hverandre.

Etter å ha lest Shift så sitter jeg igjen med en følelse av at Howey, gjennom sin Silo – triologi, ønsker å gi leseren noe mer enn noen nervepirrende og intense lesestunder. Han har en historie, eller nærmere bestemt, flere historier, han vil formidle og etiske problemstillinger han vil belyse.  Han vil gå i dybden, drøfte intensjonen, utforske det – etter min mening –  velutviklede og solide universet han har skapt videre. Denne oppfølgeren står dermed trygt på egne bein som en like viktig del av helheten, og ikke som et pliktløp på vei mot den store finalen i siste bok. Og siden Hugh Howey er en skikkelig luring, så hvem vet – kanskje det ikke blir en tradisjonell finale i det hele tatt?

Anbefales!

Siden sist:

•  har jeg lest ferdig Shift av Hugh Howey, som er en oppfølger til Wool. I morgen kommer anmeldelsen. Anmeldelsen kommer før helga. Det som er litt morsomt er at jeg i utgangspunktet trodde at jeg ikke ville kunne skrive så mye om den siden den er en toer og jeg ikke ønsker å si for mye, men så viser det seg at jeg har masse å si – uten å avsløre noe som helst! Sånt gjør meg glad, og jeg gleder meg til bok nummer 3; Dust.

Jeg har funnet meg selv i Lego – versjon!

• har jeg ryddet i bokhyllene mine…. og innsett at jeg enten har for få hyller eller for mange bøker. Heh… Jeg velger å gå for det første. Jeg fikk plass til nesten alle bøkene med W – forfattere, mens XYZÆØÅ – forfatterne, samt novellesamlinger og reisebøker ble dyttet inn her og der.
• har jeg gjort et skikkelig innhugg i tegneseriemålet mitt, og har pløyd meg igjennom Joe Hill og Gabriel Rodriguez eminente horror – serie Locke & Key. Anbefales!
• har jeg blitt enda mer overbevist om at Joss Whedon er et geni! Selv om  Agents of S.H.I.E.L.D. forløpig mangler en del for å nå opp på nivå med Buffy og Firefly, så er serien kul og den har mange fine og sære karakterer, Den er et selvfølgelig valg dersom du er glad i Marvel og superhelter.
• har jeg sett 3. sesong av Pretty Little Liars og latt meg fange inn i A sine intriger enda en gang. Jeg har ennå ikke kommet over den grusomt slemme cliffhangeren på slutten, og er ganske oppgitt over at jeg ikke får sett 4. sesong på leeeeeenge enda.  Bokenerdebonus: elevene studerer Hedda Gabler i noen av episodene. Gøy!
• har jeg jublet innvendig for hver Joss Whedon – skuespiller som har dukket opp i 4. sesong av Warehouse 13!
• har jeg fått verdens beste julekalender av verdens beste mann! Dr Who – kalender! Tenk, at jeg fra 1. desember og helt frem til jul kan kose meg med små sjokolade – Daleker, Tardiser og Cybermen!

• har jeg meldt meg på debatten Avis, blogg eller bokessay på Litteraturhuset førstkommende fredag. Det tor jeg blir interessant. Ses vi?

Wool (Wool #1 – eller Silo #1) av Hugh Howey

NB til meg selv: Ikke start på en vanedannende første omnibus i en omnibus  – trilogi uten å ha de neste liggende lett tilgjengelig! Greit nok at det er for sent nå, men prøv å huske det neste gang. Eller? Du vil spare deg for noen frustrasjoner hvis du husker det.

I utgangspunktet var Wool ment å være en selvpublisert, enkelstående novelle, men da populariteten økte bestemte Hugh Howey seg for å skrive flere historier knyttet til det samme universet og med de samme karakterene. Som med den første, valgte han også å publisere disse via Amazon’s Kindle Direct Publishing, og seg hør og bør en suksessrik selvpubliseringshistorie, så ble bøkene plukket opp av Simon and Schuster i 2012. Det er disse som står for distribusjonen av de fysiske bøkene, mens Howey fremdeles har full kontroll over e – bok salget (kilde).  Som svoren papirbokelsker og svært glemsk Kindle – eier, så er jeg veldig glad for at dette skjedde, for ellers tror jeg ikke at jeg hadde fått med meg denne veldig gode og altoppslukende sci – fi – historien/dystopien!

Handlingen i Wool foregår i et univers der hele verden er ødelagt av giftige gasser, og der de gjenlevende har sperret seg inne i en kjempestor silo under jorda. Etter flere generasjoner har det utviklet seg et helt eget samfunn med ulike jobber, lover og mytologi. Siloen er på over 100 etasjer nedover og det er skapt et klasseskille mellom de som jobber – bokstavelig talt – på bunn, de i mellomsjiktet og de på toppen. Det er ikke lov å tenke og ytre «farlige» tanker, og for de som gir uttrykk for at de stiller spørsmål ved samfunnet og som er nysgjerrig på verden utenfor, er det blitt utviklet en grusom praksis.

De får ønsket sitt oppfylt.

Ikledd beskyttelsesdrakt blir de sendt opp og ut for å vaske siloens sensorer, og vis de er raske nok rekker de også å bevege seg mot åskanten før gassene i lufta etser drakta og etterhvert mennesket inni vekk.

Da siloens politimester blir sendt ut for å vaske, oppstår det,  naturlig nok, et behov for en ny politimester. Ordføreren og visepolitimesterens førstevalg er en kvinnelig mekaniker fra siloens nedre sjikt; Juliette, og dette valget får etterhvert voldsomme og dødelige konsekvenser. Er det et nytt opprør på gang?

Som dere sikkert har skjønt etter å ha lest innledningen, så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg synes at Hugh Howey har skapt et veldig gjenkjennelig dystopisk samfunn, der han også har tilført noe helt eget, noe unikt. Jeg opplever at han gjør det samme med denne sjangeren som George R.R. Martin har gjort med fantasy – sjangeren (for meg, vel og merke), ved å legge større vekt på det menneskelige aspektet, relasjonene og maktkampene, enn på de store episke hendelsene – selv om de også er der.  Howeys univers er mangfoldig – til tross for begrenset fysisk plass) – persongalleriet er ganske stort, og han har ingen skrupler med å «ofre» personer man som leser blir knyttet til.

Selve konseptet med å sende personer som stiller spørsmål ved samfunnet  ut for å vaske, er både utspekulert og grusomt – og, uten at jeg sier for mye, så ble jeg sittende og måpe etter at jeg hadde lest den første novella i omnibusen: Holston. En mer ondskapsfull metode for å bli kvitt motstandere tror jeg ikke jeg har lest om noen gang tidligere!

Wool er, som nevnt, en samling med de fem første novellene/historiene i Silo – serien. Jeg er usikker på hvor godt hver del står for seg selv, som et selvstendig stykke tekst, fordi hver del bygger så mye på den forrige. Man kan for eksempel ikke lese historie nummer tre uten å ha lest de to første først. Kanskje de kan regnes mer som deler i en føljetong? De er alle avsluttende, men har klassiske cliff – hangere som gjør at du bare må lese videre. Uansett, det fungerte helt ypperlig for meg å ha alle samlet i en bok, og jeg tenkte overhodet ikke på det som noe annet enn en hel roman mens jeg leste.

Hugh Howey har skrevet en svært handlingsdrevet fortelling der han konsentrerer seg om de sentrale hendelsene som driver historien videre mot avsløringen. Hovedhandlingen skjer over relativt kort tid, men det er også noen tilbakeblikk. Allikevel er de fleste karakterene godt utviklet, de er flerdimensjonale og faktisk skildret på en slik måte at jeg på ett eller annet vis skjønte hvorfor de tok de valgene de gjorde – være seg om det var gode/riktige valg eller ikke.  Det var vanskelig som leser å forholde seg likegyldig til noe av det som  hender og til noen av personene, og det opplever jeg som en stor styrke. Wool engasjerer og provoserer! Underkant av 550 sider ble lest i forrykende fart – for jeg måtte bare få svar på alt det jeg lurte på! Og det fikk jeg selvfølgelig ikke…. noen svar fikk jeg dog – i samme tempo som enkelte av personene i boka tilegnet seg dem, men Howey holder kortene tett til brystet – og har viet en hel bok (eller omnibus) på det jeg fortsatt grunner på; Hva var motivasjonen for alt dette? Hva er det som har skjedd førut for hendelsene i Wool? Hva var det som skjedde generasjoner tilbake? Det må jeg lese Shift for å finne ut av – og ja, boka er allerede bestilt. Jeg klarte ikke vente lenger…

Ønsker du å lese en drivende god, engasjerende, velskrevet og spennende dystopi/sci – fi? Da synes jeg du skal lese Wool av Hugh Howey!

#5: Hvordan ligger jeg an?!?

Da er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

• 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 5 av 6 1001 – bøker.
• 4 av 12 klassikere.
• 4 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?