#1/2013:Hvordan ligger jeg an?!?

2013 har fortsatt den trenden som jeg så smått begynte å oppdage for et par årlestijanuar siden og som slo ut i full blomst i fjor; månedene går jo bare fortere og fortere (nei, det har ingenting med at jeg blir eldre, tenk ;-)). Januar er inne i sine siste time, og februar står klar; litt lysere, litt blidere og kanskje litt mildere – det blir godt. Og siden det nå er slik at den første måneden straks er over, så er det på tide med årets første oppsummeringsinnlegg. Hvordan har det gått med målene mine –  var de egentlig så konkrete som jeg tenkte de var da jeg lagde dem? Følg med så får du se.

Denne måneden har jeg lest fem bøker og er godt i gang med den sjette. Det synes jeg er bra til å være meg, og i følge Goodreads så er jeg også på rett vei. Fortsetter jeg slik så vil jeg klare målet med å lese 60 bøker på et år. Av disse fem bøkene så har fire av dem bodd i hyllene mine siden før 31.12.12. To av bøkene befinner seg også på 1001 – lista; The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark og Kafka på stranden av Haruki Murakami (Murakami – mål nådd!). Siden jeg skal lese (minst) seks 1001 – bøker, så er jeg veldig godt i gang! Miss Jean Brodie er også en del av Silje Goes Classic- temaet mitt.  Det er alltid kjekt når man kan krysse av flere mål med samme bok. En dokufeber har jeg også fått tid til; Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Jeg likte alle disse tre bøkene svært godt, men det er ingen tvil om at Kafka på stranden var den som jeg likte aller aller best – jeg falt helt pladask for dette underlige universet, og skal definitivt lese mer. I tillegg fikk jeg lest to ungdomsbøker – den ene var dårlig (Glassdemonen av Helen Grant) og den andre var kjempegod (Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren). Svensk fantasy – realisme av ypperste kvalitet!

En annen målsetting jeg har dette året er å ikke ha noe form for bokkjøpbegrensninger – om dette målet har fungert eller ikke, avhenger nok av øynene som ser…. I utgangspunktet var planen at dette skulle føre til at jeg ikke kjøpte så mange bøker – et anfall av omvendt psykologi, om du vil – men det har ikke fungert helt på den måten. Jeg har med andre ord kjøpt bøker – ganske mange, men det som er bra er at jeg ikke har dårlig samvittighet for det, for jeg har jo egentlig gitt meg selv frie tøyler!

Litt statistikk (inspirert av Ingalill):

  • 5 av 60 bøker lest og omtaler er skrevet om alle.
  • 2 av 6 1001 – bøker
  • 1 av 12 klassikere
  • 1 av 6 dokufeber – bøker
  • 1 av1 Haruki Murakami
  • 1 av 3 serie – fortsettelser (Engelfors – triologien)
  • 0 av1 Salman Rushdie
  • 0 av 1 Charles Dickens
  • 0 av 1 Neil Gaiman
  • 0 av 1 Shirley Jackson
  • 0 av 6 grafiske romaner

Konklusjon: Høy måloppnåelse (det har tross alt bare gått fire uker) – jeg er fornøyd!

Januar har også vært måneden for sosialt samvær med medlesehester og medbloggere. Bokbloggtreffkomiteen (Gro, Lise, Rose – Marie, Elin, Line og jeg) har møttes over en deilig middag og startet drodlingen i forhold til høstens bokbloggtreff. Så langt kan vi si at det blir lørdag 14. septemberGyldendalhuset i Oslo. Vi gleder oss allerede, og vi gleder oss spesielt til å møte deg! I går var det nok en litterær anledning; Rose – Marie, Line og jeg koste oss på Schibsted og lanseringsfesten til Veronica Bøs nye roman Teresa Birnas bortgang. Praha og familiehemmeligheter var nok til å pirre min nysgjerrighet!

Jeg må innrømme at jeg har storkost meg denne måneden, både med bøkene jeg har lest og de andre tingene jeg har fått være med på. Jeg satser på at februar begynner der januar slutter – strålende!

Hvordan har lesemåneden vært for deg?

 

Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren (Engelsfors #2)

ild

Dette er en omtale av en oppfølger. Jeg har prøvd så godt jeg kan å ikke fortelle så mye om selve handlingen. Dersom du har lest den første boka i triologien så er det bare å lese videre, men dersom du ikke har lest den, da kan det være lurt å lese med et kvart øye.

For et år siden leste jeg den første boken i en ny, svensk fantasytriologi av Mats Sandberg og Sara B. Elfgren. Sirkelen tok meg med storm, og det jeg likte aller best var at den var så realistisk. Karakterene var flerdimensjonale, hovedpersonene fremsto som ekte jenter av kjøtt og blod og forfatterne tok tak i viktige temaer som rus, spiseforstyrrelser, familieproblemer, sex, mobbing og vennskap på en ordentlig og jordnær måte. De magiske fantasyelementene ble presentert litt etter litt og de var flettet godt inn i historien. Det overnaturlige som jaktet på dem var stort sett noe vi bare kunne ane, ikke se og jeg ble fort enig med meg selv om at Sandberg og Elfgren hadde skrevet noe så sjeldent som fantasyrealisme. Og det likte jeg svært godt!

Før jul fikk jeg en forespørsel fra Gyldendal om jeg ønsket å motta et leseeksemplar av bok to i serien om Minoo, Vanessa, Linnea, Anna – Karin og Ida. Jeg sa selvfølgelig ja, og nå, ett år etter at jeg begynte på historien om Engelsfors, så er jeg ferdig med Ild. Og ja, dette var en virkelig god oppfølger. Baksideteksten sier blant annet:

De utvalgte skal begynne i andre klasse på videregående. Hele sommerferien har de holdt pusten og ventet på demonens neste trekk. Men trusselen kommer fra et sted de ikke kunne ha forutsett.

Ild starter med andre ord ganske kjapt etter at Sirkelen sluttet, og selv om forfatterne fra starten fletter inn informasjon om det som hendte på slutten av forrige bok, så fant jeg ut at det var en fordel å flappe kjapt igjennom de siste sidene av Sirkelen for å komme godt inn i historien. Jeg ville la meg bli dratt inn i romanen uten å oppleve noen irritasjoner som så enkelt kunne bli unngått. Det fungerte godt.

Jeg opplever Engelsfors #1 og #2 som to ganske forskjellige bøker – like gode, men forskjellige. Der Sirkelen  – etter en heidundrende start – langsomt bygde opp spenningen og ikke introduserte for mye av det fantastiske for tidlig, og heller brukte tid på å skape et solid bånd mellom meg som leser og hovedpersonene, verdensbyggingen og mytologien, så har Ild den fordelen av at siden det solide arbeidet allerede var gjort så kan både intensiteten og spenningen bli skrudd kraftig opp allerede fra starten – og så holde den der. Jentene kjenner bedre sine evner, de er blitt noe tryggere på hverandre og de skjønner mer av viktigheten av å stå sammen – likheter og ulikheter til tross. Ild ga meg dermed en mer intens og altoppslukende leseopplevelse fra første side. Dette har ikke gått på bekostning av troverdighet og realisme. Både stedet, personene og livet de lever er gjenkjenbart og ekte, bare at nå er det en enda større dæsj hekser og magi inne i bildet – fremdeles svært nifst og subtilt, men allikevel mer tydelig. Som fantasyentusiast så er jeg godt fornøyd med det.

Ild veksler, på samme måte som Sirkelen, på å fortelle historien fra jentenes synspunkt. Det gjør at vi lesere får ta større del i følelsene og tankene til jentene, i tillegg til at vi får vite mer om hvordan hver enkelt opplever livet sitt både som en del av De utvalgte og individuelt. Jeg er spesielt glad for at vi får høre Ida sitt synspunkt i denne boken. I den forrige ble hun kun skildret  gjennom de andres øyne – og som sjefsmobber og skolens dronningbie så ble selvfølgelig skildringene veldig farget av dette. Nå får vi altså endelig vite mer om denne skremmende og ganske ubehagelige jenta, og ja, hun er fremdeles ubehagelig og slem. Det som allikevel er så flott er at hun er noe mer. Gjennom å ta oss med inn i tankene hennes og hjem til familien hennes, blir vi også kjent med en sårbar jente som trenger kontroll for å føle seg trygg. Sandberg og Elfgren er virkelig gode på å skape og videreutvikle karakterene sine; både som personer og som hekser. Alle jentene er så godt skildret at de bare krøp under huden på meg og ble der, jeg kjenner at jeg har blitt så glad i dem alle sammen at jeg tar inn over meg både gledene og sorgene de opplever, seirene og usikkerhetene deres – Minoo, Vanessa, Anna- Karin, Linnea og Ida er på hver sine måter helt fantastiske karakterer!

Selve handlingen skal jeg ikke si noe særlig om, jeg tror faktisk det holder å si at den er kjempespennende, uforutsigbar, hjerteskjærende og mystisk! Anbefales 🙂

Nina har også skrevet om boka, det samme har Ann Kristin.

Tusen takk til Gyldendal for leseeksamplar!

I dag…

… har jeg begynt på denne boka:

image

Ild av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren er fortsettelsen til den spennende Sirkelen – ekte fantasy – realisme på sitt beste!

Jeg merker at det har gått ett år siden jeg leste den første boka og jeg måtte flippe gjennom de siste kapitlene av Sirkelen for å friske opp hukommelsen. Nå gleder jeg meg til å synke inn i historien og møte Linnea, Minoo, Vanessa og de andre Utvalgte igjen.

Ønsker alle en deilig lørdagskveld! Jeg lover å komme sterkere tilbake på bloggefronten neste uke.

Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel – samsvarte virkelig det gufne omslaget med bokas innhold?

Sånn, da var det gjort. Romanen med årets desidert ekleste omslag er herved lest – eller rettere sagt slukt – på to dager! Forventningene var høye, med et slikt bilde på forsiden så måtte jo innholdet være herlig grusomt og ekkelt – eller? Les videre så får du svar.

Mike er gift med Ylva og far til Sanna. Sammen bor de i en villa utenfor Helsingborg, og etter at Ylva hadde en affære et år tilbake så jobber de nå for å få forholdet på bena igjen. Så skjer det utenkelige. Ylva forsvinner – uten et spor. Mike mistenker at hun har blitt med noen hjem, men da timene blir til et helt døgn kontakter han politiet. Politiet mistenker raskt Mike, og begynner å lete etter motiver for at han selv skal ha tatt livet av Ylva.

Det ingen av dem vet er at Ylva lever og at hun er nærmere enn noen tror…

Hans Koppel er et pseudonym for barnebokforfatteren Petter Lidbeck. Kommer aldri mer tilbake er hans debutroman for et voksent publikum, og jeg må si at dette er både en spennende og intens debut. Som jeg skrev ovenfor så leste jeg boka ut på to dager, så for meg ble dette en skikkelig sidevender. Språket er lett, det flyter godt og historien som blir formidlet er oversiktelig – det du leser er det du får. Du må ikke tenke, grunne og analysere det som skjer, og det synes jeg er helt greit. Slike romaner er gode å lese en gang i blandt.

Koppel har med Kommer aldri mer tilbake skapt en skremmende historie der hevn og hat står sentralt. Under lesingen så trodde jeg på det som skjedde, selv om historien (forhåpentligvis) ikke er særlig sannsynlig. Det som jeg derimot opplevde som svært troverdig var de menneskelige reaksjonene – både Mike og Sanna sine reaksjoner i forhold til å miste en kone/mor, og da spesielt Mikes opplevelse i starten da han tror at Ylva har funnet seg en annen, Ylva sin reaksjon på de grusomhetene hun opplever, samt naboenes mistanker. Relasjonene mellom karakterene trodde jeg også på og jeg synes de var godt skildret.

I første halvdel av romanen så er spenningen til å ta og føle på. Historien er intens og jeg ønsket bare å lese videre for å finne ut hvordan det kom til å gå. Hvem som var gjerningspersonene og hvorfor de handlet som de gjorde var de største spenningsmomentene for meg. Vi får hele tiden små drypp og hentydninger til motivet, men aldri nok til at jeg kunne knipse i luften og si «Aha, det må jo være sånn!». Dessverre velger forfatteren å ta en M. Night Shyamalan og avsløre hvem kidnapperne er halveis i boka. For meg ble dette en real nedtur! Jeg vil ikke vite slike ting for tidlig, og i dette tilfellet så var det faktisk altfor tidlig! Jeg ønsker å bli holdt på pinebenken så lenge som mulig, i allefall til jeg har lest over  75 % av boka. Det må være noe form for fiffighet, en tvist. Det holder ikke at jeg får en liten mistanke, for så å oppleve at den mistanken blir bekreftet siden etter. Jeg er faktisk ikke en så god krimgåte – løser – det er rett og slett historien som sprekker!  Nå skal det sies at forfatteren klarer å holde på  noe av spenningen etter den store avsløringen, men ikke i samme grad som i begynnelsen. Siden vi vet hvem gjerningspersonene er og hva som driver dem, så ligger spenningen nå i om noen vil finne ut hva som har skjedd, om Ylva vil komme seg unna og om de skyldige får sin straff. Og det er jo  interessant nok det også. Jeg skulle bare ønske…

Kort sagt; Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel er en stort sett spennende og medrivende thriller som sitter hardt i kroppen mens du leser. Om den blir sittende lenge i kropp og sjel i etterkant – ja, det er et annet spørsmål. Dette er en god roman, men ikke utrolig god – og omslaget er nok definitivt det nifseste.

Boka er plukket fra bokbordet under Bokbloggtreffet 15. september.

Karete har også lest og omtalt denne boka.

Eventyrskogen og ekkelt omslag.

Det er den aller siste dagen i september og jeg har en deilig og avslappende høstferieuke foran meg. Bøker og lesing skal definitivt stå i høysetet, men kafèbesøk og annet kos skal det også bli tid til. Jeg skal for eksempel møte Linn fra bloggen Den har jeg lest på tirsdag! Det gleder jeg meg til.

Trollstubbe

I går gikk jeg lang tur i skogen på hytta. Jeg er ikke den mest entusiastiske skoggåeren, men jeg har funnet en ny og veldig motiverende måte å bruke skogen på! Nå skal dere høre; jeg er jo veldig glad i eventyr, tusser, troll og alver – og i skogen der er det mange ting som kan se ut som både alveslott, småtroll, tusseladder og  – HJELP!!!  – en drage!! Turen opp til toppen for å se utsikten over Tinnsjøen i går gikk som en lek, for så mye spennende hadde jeg ikke lagt merke til før 😉 Jeg møtte til og med Morkel Mosetuss fra I Morgentåkedalen og et helt koppel av medmosetussere!!

I skrivende stund leser jeg Burned av Ellen Hopkins. Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det blir helt klart ikke det siste. Dette er bra og annerledes. Rått, usminket og poetisk.

Siden jeg regner med at jeg får skrevet en omtale av romanen i morgen, så velger jeg heller å gi en smakebit – for det er tross alt søndag og tid for Maris ukentlige smakebit –  fra den neste boka som ligger klar: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel. Dette er en thriller som jeg fikk med meg fra Bokbloggtreffet, og den handler om en kvinne som forsvinner sporløst. Mannen blir fort mistenkt, men det skal vise seg at Ylva lever og befinner seg mye nærmere enn det man tror. Jeg synes denne boken høres herlig guffen ut, og gleder meg til å lese den, men det som jeg synes er ekstra ekkelt er omslaget. Det er helt forferdelig ekkelt i all sin enkelthet. Det er jo bare to hender! Genialt!

Smakebiten er hentet fra et kapittel der vi deltar på en forelesning som omhandler offer og gjerningsmann. Foreleseren bruker Adolf Hitler og Astrid Lindgren som bilder på det onde og det gode, og han starter forelesningen med å bli litt filosofisk:

Adolf og Astrid, svart og hvitt, ondt og godt.

Denne naive forestillingen om rett og galt er forførerisk og lurer oss. Vi vil tilhøre de gode, gjøre det rette.

Etter flere år med intervjuer med ofre og gjerningsmenn – som også er ofre, noe vi gjerne glemmer – vet jeg at de fleste i dette rommet, ikke minst meg selv, uten særlig vanskelighet kan formes til å bli både det ene og det andre.

s 11.

Som om ikke omslaget er guffent nok, så får disse linjene her meg til å grøsse. Uten å ha lest noe mer i romanen, så får jeg en mistanke om at det hele kanskje er et sykt eksperiment for å bevise et poeng. Uansett så ser jeg frem til å lese mer.

Har du lyst til å lese flere smakebiter og kanskje delta selv? Stikk innom bloggen til Mari, der får du både lesetips og oppskrift på hvordan du kan henge deg på.

Smakebit på søndag: Den grønne sirkelen av Stefan Casta.

Det er søndag igjen, jeg sitter her og nyter denne langhelgas siste fridag – i morgen er det jobb igjen, og det blir også veldig fint 🙂 Håper dere alle har hatt noen deilige dager også!

Og siden det altså er søndag, så er Mari selvfølgelig klar for nok en runde med Smakebit på søndag – og jeg henger meg med som vanlig. I natt leste jeg ut Insurgent av Veronica Roth – omtale kommer i kveld – så jeg nøyer meg bare med i si ÅÅÅÅÅHHHHH!!! enn så lenge ;-), og velger meg en smakebit fra boka jeg skal begynne på nå.

Den grønne sirkelen er skrevet av Stefan Casta, som i følge baksideflappen er en av Sveriges fremste ungdomsforfattere. Han har fått flere priser for bøkene sine, og for denne her vant han Barnens Romanpris 2011.

Fra baksideteksten:

En tirsdag i begynnelsen av november forsvinner fire ungdommer sporløst fra kulturskolen Fågelbo. Ingen vet hvor de har tatt veien. Ikke en gang de selv! Dette er et forsøk på å rekonstruere hva som hendte med dem, og hva de opplevde. Det bygger på en dagbok og på filmklippene de etterlot seg.

Jeg vet ikke med dere, men jeg får litt Blair Witch – vibber, og det lover bra. Boka kom på norsk i år, og jeg skal lese den i forbindelse med Bokbloggturneen.

Over til smakebiten:

Plutselig ser jeg en ny, mye høyere skygge foran meg. Jeg fatter ikke hva det er. Skyggen glir raskt forbi oss. Jeg begriper virkelig ikke hva det er, for den var høy som et hus. Jeg kjenner at jeg begynner å bli dårlig. En ny, like høy skygge kommer mot oss. Nei, tenker jeg. Dette stemmer ikke. Er det vi som beveger oss? Jeg ser bort på Gabriel og David. De kjemper for å holde seg fast i benken, akkurat som Dinah og jeg.

s 65

Flere smakebiter finner du som vanlig på bloggen til Mari 🙂

Kinotur i romjula 2: Skyggesiden av Pernilla August – EN PERLE!

Leena er gift og har to døtre. Hun har også en fortid som familien hennes ikke kjenner til . Da hun får en telefon fra sykehuset i hjembyen om at moren ligger for døden, velger hun først å ignorere dette og fortsette som før, men mannen hennes bestemmer at de skal kjøre til Ystad for å besøke den «gjennoppståtte» moren. Telefonsamtalen, turen og møtet med moren utløser mange minner fra Leenas barndom – både gode og vonde – flest vonde. Kjærlige foreldre som lærer henne å svømme, dyrker nabolagets største solsikker på den ene siden,  men også skyggesiden med fyll, spy, mishandling, blod og dritt. Midt oppe i dette står Leena – hun  verner om lillebror , trøster mor og  tørker opp etter far.

Noomi Rapace som den voksne Leena gjør en kjempejobb, men den som rørte meg aller mest var Tehilla Blad som den unge Leena.  Dette er en film som traff meg midt i magen – den er så  realistisk at jeg følte at jeg var en del av den. Den er både  fantastisk og utrolig vond. Og ja – jeg gråt – masse.

Bilde lånt fra www.filmweb.no