Hazel og Augustus.

For rundt et år siden stiftet jeg bekjentskap med John Green og hans fantastiske ungdomsroman Faen ta skjebnen. Jeg, som alltid har skydd bøker som omhandler kreft, falt helt pladask for historien om Hazel og Augustus som møter hverandre på en støttegruppe for kreftsyke ungdom. Til tross for at hovedpersonene har en alvorlig, og potensielt dødelig sykdom, så er denne historien så utrolig vakker, underfundig, morsom og var. Trist, selvfølgelig, i enkelte deler, men i all hovedsak så handler den om å leve, om å være.

Da jeg hørte at den skulle bli filmatisert, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skepsis. For hvordan overføre John Green sin skrivestil til lerretet? Hvordan skal man egentlig som regissør gå frem for å unngå at dette blir svulstig og bare trist og leit? Siden jeg følger Green på Instagram, så så jeg kjapt at  han har hatt en del med selve filmingen å gjøre – eller, han har iallefall vært tilstede på settet en god del. Det tar jeg som en kvalitetssikring, og at han som forfatter står inne for overgangen fra roman til film.

Nå er traileren sluppet, og selv om den bare gir et lite glimt av hva vi har i vente, så kjenner jeg at jeg nå gleder meg til å se filmen i løpet av sommeren/høsten. Under er en kort snik-kikk, for hele traileren – se her (og det anbefales).

Dette tror jeg blir veldig bra!

Looking for Alaska av John Green.

Etter at jeg hadde lest den vidunderlig gode Faen ta skjebnen/The fault in our stars kjøpte jeg ganske kjapt alle bøkene til John Green. Og nå har jeg også fått somlet meg til å lese en av dem også! Det er ikke dårlig!

Jeg begynte jo litt bakvendt med å lese den foreløpig siste romanen til Green først, men når jeg  nå skulle lese en annen bok av ham, så valgte jeg i stedet for å fortsette med den nest siste boka og så videre, å hoppe helt tilbake til 2005 og debutromanen hans Looking for Alaska. Her møter vi tenåringen Miles i det han skal flytte hjemmefra for å gå på en kostskole. Miles har ikke noe særlig venner hjemme, og lengter etter å oppleve noe nytt, «The big perhaps». Med seg har han en sær interesse for å huske kjente menneskers siste setning.

På kostskolen blir han kjent med romkameraten The Colonel som tar han under sine vinger, og gjennom den nye vennen møter han blant annet den pene, beleste,  men akk så trøblete, Alaska Young – og faller pladask.

Jeg må bare få sagt det først som sist  – John Green kan virkelig skrive bøker. Ja, han kan virkelig skrive gode ungdomsbøker som fenger oss som er litt eldre enn ungdommer også, og han skriver dem på en slik måte at man kjenner seg igjen i det han skildrer. Selv om man er en 35 år gammel kvinne og ikke en 15 år gammel gutt! Jeg kan gå så langt å si at John Green skriver bøker som passer for alle, som ikke kan plasseres under noen merkelapper, som bare, rett og slett, er gode. Så enkelt.

Det er flere ting som gjør at jeg liker bøkene til John Green så godt – de to jeg har lest, vel og merke. Det ene er hans evne til å skape troverdige og unike karakterer som både har feil og mangler; en blir både knyttet til dem og glad i dem, samtidig som en også blir irritert og frustrert når de gjør noe de ikke bør gjøre. De er ikke alltid like lette å forstå, og slik er det jo også i det virkelige liv. Karakterene fremstår som ekte personer, de er flerdimensjonale og ekte.  Og dette henger sammen med evnen hans til å skrive historier som er troverdige og sannsynlige. I Looking for Alaska skjer det noe som er dramatisk på det følelsesmessige plan, så vel som på det  ytre plan, men i stedet for å gjøre hele historien om til en tåreperse, så håndterer Green det med en ærlig og var penn.  Det er selvfølgelig følelser tilstede, men de er skildret på en så jordnær og realistisk måte at det føles virkelig. Han tar karakterene sine på alvor ved å skildre sorg og tap på en slik måte som sorg og tap føles, og  han skriver historier som kunne handlet om ordentlige personer og om ordentlige hendelser – og han gjør det med humor, med medfølelse og med snert. Noe er kleint fordi det er kleint; for eksempel skildringen av å gi en blow – job for første gang, andre ting er morsomme, triste eller pussige.

Looking for Alaska er, som nevnt, John Greens debutroman, og når jeg sammenlikner den med Faen ta skjebnen, så er det veldig spennende å se hvordan han har utviklet seg som forfatter. Der sistnevnte fremstår som en fullkommen historie, opplever jeg at debuten er noe mer uferdig – uten at det plager meg noe nevneverdig. Alle ideene og tankene er der, episodene er både morsomme, gjenkjennelige, triste og kleine, karakterene er flotte, men helheten synes jeg nok er litt mer hakkete. Han har allikevel valgt en oppbygging som jeg mener er helt genial ved å dele inn boka i en «Før» og en «Etter» – del, der hvert kapittel i første del forteller hvor nære vi er HENDELSEN og kapitlene i andre del forteller hvor langt vi er kommet etter HENDELSEN. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt som John Green har funnet på, men det er noe ved måten det er gjort i Looking for Alaska som gjorde at jeg leste romanen med en økende følelse av uro, som igjen gjorde at jeg både hadde lyst til å lese videre for å finne ut hva som kunne komme til å skje og drøye lesingen fordi jeg hadde en klump i halsen og var redd for å få vite.

Gjennom historien om Miles, Alaska og The Colonel forteller John Green noe om hvordan det er å være tenåring, og hvordan det er å oppleve forelskelse, vennskap og å miste noen som står deg nær. Og det er noe vi alle kan relatere til; enten vi er tenåringer eller har vært tenåringer.

Anbefales!

I oktober kommer forresten romanen på norsk, og denne gangen synes jeg forlaget har truffet veldig bra med tittelen: Hvem er du, Alaska?

Denne helga…

… skal jeg blant annet lese ut Looking for Alaska av John Green.

Helt siden Faen ta skjebnen bergtok meg i vinter har jeg vært nysgjerrig på resten av forfatterskapet til John Green, og det førte til at jeg kjøpte alle bøkene han har gitt ut – bare sånn for sikkerhets skyld. Og så ble de selvfølgelig liggende i bokhylla – ulest – sammen med en haug andre uleste bøker.

Selvfølgelig.

Det er vel ingen som LESER like mange bøker som de KJØPER, vel? Det er viktig å ha et godt utvalg av fremtidige leste bøker,  slik at man ikke en dag våkner opp og er tom for lesestoff. Det er i allefall min filosofi ;-).

Uansett, tidligere i sommer plukket mannen min opp Looking for Alaska,  og slukte den i løpet av noen dager! Og likte den godt! Veldig godt!

Vips! Så ble den flyttet helt fremst i lesebunken min også, og i løpet av helga så regner jeg med å være ferdig. Jeg håper virkelig at den vil falle i smak. Og det regner jeg for såvidt med, jeg mener,  det er John Green! Han er god.

Ellers så er snart min første uke i Norge på lang tid ferdig, og det har gått forbausende bra. Jeg reiste fra Paris på søndag – trist til sinns – og trippet fornøyd til jobb på mandag. Hverdag er også fint.

Hva skal du lese i helga?

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

Kreftbøker suger,

… sier hovedpersonen i John Green sin roman Faen ta skjebnen – og jeg kan ikke si meg mer enig! Det er ingenting som gjør meg så redd og uvel som kreft, og tanken på å måtte lese en hel bok om denne sykdommen er rett og slett nok på å gjøre meg småsyk. Takk og pris så er historien om Hazel og Augustus, som møtes i en støttegruppe for kreftsyke ungdommer så mye mye mer enn en kreftbok.

Hazel er 16 år og har levd med uhelbredelig kreft siden hun var 13. Et legemiddel har bremset kreftutviklingen, men hun vet at hun skal dø, og at det kommer til å skje før enn senere. Hun får tiden til å gå ved å se på Americas Next Top Model, gjenlese favorittromanen sin En Keiserlig Smerte av Peter Van Houten og ta fag ved det lokale universitetet, mens lungene sakte fylles med væske. Da moren blir redd for at Hazel lider av en deperesjon, og at hun har for lite kontakt med omverdenen blir hun sendt til en støttegruppe for ungdom med kreft. Der møter hun Augustus Waters og alt endrer seg.

Åååååååååååååhhhhhhhhhhhhhhhh, for en utrolig fantastisk roman Faen ta skjebnen er!!!!! Jeg merker at jeg nærmest mangler ord for å skildre hva denne boka gjorde med meg og hvorfor jeg opplevde den så god som jeg gjorde (jeg skriver nærmest, for er det noe jeg sjelden klarer er det å bruke få ord i en omtale…). Jeg skal i allefall begynne med å sitere forlaget:

… Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus.

Disse tre setningene summerer opp min opplevelse av boka. Spørsmål om liv og død? Jepp. Le høyt? Ja da. Gråte innsjøer? Mhm – og  det gjør jeg ikke ofte mens jeg leser. Jeg lar meg lett rive med og får fort klump i halsen, men gråte bøtter og spann – bare en gang i blant. Og når jeg først gråter av en bok, så er det sjelden at jeg gråter over de samme bøkene som «alle andre». Men det gjaldt ikke denne gangen.

John Green har med Faen ta skjebnen/The Fault in our Stars skrevet en nydelig og var historie om Gus og Hazel som møtes, blir venner og forelsket. Den handler om vennskap, den handler om bøker og om å reise og finne ut hva som skjer etter at en roman er ferdig, den handler om Hazel som etter å ha møtt Augustus kommer ut av skallet sitt, blir mer selvstendig og mer livsglad, den handler om det å vite at man skal dø – muligens snart – og om hvordan man velger å bruke den tiden man har. Den handler også om forholdet mellom barn og foreldre, den gjensidige avhengigheten man får av hverandre når man har levd med en livstruende sykdom lenge og den følelsen man får når man må prøve å løsrive seg, finne seg selv enten man er barn eller voksen. Det handler om ønsket om å etterlate seg et spor, et merke – det å ikke bli glemt når man ikke lenger er. Men mest av alt handler det om kjærligheten – kjærligheten til de rundt seg, til bøker, til livet. Det er vakkert og det er rørende – og det er skildret på en så utrolig god og nøktern måte.

Hovedpersonene Hazel og Augustus er beskrevet med en nærhet og en ærlighet som gjør at jeg opplever dem som veldig troverdige. Gjennom lesingen så ble jeg godt kjent med dem og jeg ble rett og slett veldig glad i dem. Denne nærheten gjorde sitt til at enkelte deler ble vondere å lese også, men jeg ville ikke vært det foruten. Jeg synes at John Green er veldig god til å skape og skildre karakterer som kryper ut av sidene og som blir levende personer for leseren. Det er både godt og vondt.

Selv om dette ikke er en bok om kreft og død, så er det ikke til å komme fra, siden begge hovedpersonene lider av denne sykdommen, at dette allikevel står sentralt i romanen. Både Hazel og Augustus vet at mulighetene for at de kommer til å dø unge er store. John Green klarer allikevel den kunsten  å gjøre det uforståelige og fæle til noe forståelig . Det er fælt, selvfølgelig, og usannsynlig trist – men døden og sykdommen blir aldri noe sentimentalt og klissete. Det hadde vært fort gjort å snu en slik historie til en stor og svulstig tragedie, og jeg er så veldig veldig glad for at det ikke skjedde. I stedet bruker han humor, sjarme, edrulighet og varme når han forteller historien om Augustus og Hazel. Det gjør meg så glad!  Faen ta skjebnen er en svært vakker, klok og viktig roman, og jeg synes John Green er en svært klok og viktig ungdomsboksforfatter! Ny favoritt!

Takk til Elin for at jeg fikk dette leseeksemplaret!

Silje, Beathe, Anja og Kasiopeiia og Ellikken har også skrevet om denne romanen.

Augustus, Hazel og Irene

For tiden leser jeg historien om Hazel og Augustus, eller Faen ta skjebnen, om du vil. Jeg regner med at omtalen kommer i morgen. Det er ikke mange sider igjen, og jeg skjønner at noe forferdelig trist er i ferd med å skje og at det er fare for snørr og tårer… Jeg merket tendensen allerede i går, og måtte legge fra meg boka og nå er det som jeg prøver å utsette det uungåelige. Men, romanen skal leses ferdig, aller helst i kveld.

Neste bok som jeg skal synke ned i er månedens 1001-bok; Irene Nemirovsky sin Storm i juni [Suite Francaise]. Nemirovsky skrev på denne romanen da hun ble deportert til Auschwitz. Manuskriptet gjemte hun i en koffert som døtrene hennes fikk med seg, og det ble ikke lest og utgitt før på midten av 2000-tallet. Jeg ser frem til å stifte bekjentskap med en av 1930 -årenes mest kjente franske forfattere, og håper at Storm i juni blir et godt første møte.

Hva skal du lese i helga?