Arven av Katherine Webb

I jakten på Mortonsk magi er det nå Arven av Katherine Webb som står for tur,arven og jeg må innrømme at jeg satte i gang med denne romanen med litt labre forventninger. Jakten har ført med seg, slik det ofte er med jakt, både oppturer – Natasha Solomons Fortellingen i fiolinen – og nedturer – Orkideens hemmelighet av Lucinda Riley.

Som alltid når jeg hopper inn i en roman av denne typen der fortid møter nåtid, med hemmeligheter  og gjerne en herregård spiller store roller, ja, da håper jeg at jeg blir feid av gårde, sugd inn i historien og møter en god, klassisk fortelling. Om Arven innfridde dette? Jupp, til gangs!

Erica og Beth har etter bestemorens død arvet Storton Manor, godset de tilbrakte alle somrene som barn. Beth har i lang tid slitt med en tung depresjon, og Erica er spent på om godset og alle minnene som er knyttet til stedet vil påvirke søsteren på en god måte. Mens hun rydder i eiendelene blir hun overstrømmet av minner fra barndommen og om fetteren Henry som forsvant sporløst som 11 – åring. Erica føler at det er noe hun ikke husker rundt forsvinningen og hun har en anelse om at dette også er noe som har påvirket Beth og vært en utløser for depresjonen.

Under ryddingen kommer hun over et bilde av oldemoren Caroline som ung, bærende på et barn som ingen vet hvem er. Hadde Caroline et barn utenfor ekteskap? Og hva er egentlig årsaken til Carolines og senere hennes datters bitterhet?

Jeg må innrømme det først som sist, jeg ble veldig overrasket over hvor god denne romanen faktisk er og hvor grepet jeg ble av historiene som skildres! Historien er i seg selv ikke veldig original; den følger oppbyggingen som er vanlig i denne typen bøker med en historie fra nåtiden og en fra fortiden, men utførelsen opplever jeg som svært god. Begge historiene er spennende og medrivende, og jeg ble dratt med på en følelsesmessig rundreise inn i teksten fra første setning. Jeg kunne kjenne både handlingen og karakterene krype inn under huden på meg og jeg hadde en stor klump i brystet mens jeg leste store deler av romanen. Jeg  rett og slett brydde meg om det som skjedde med dem alle sammen, også de mer usympatiske av dem. Dette mener jeg er fordi Katherine Webb er veldig dyktig til å skape troverdige karakterer som man på en eller annen måte forstår, være seg om de er likbare eller ikke. Det er faktisk i forhold til de mer usympatiske personene at forfatterens evne til å skildre mennesker kommer aller best frem. Oldemoren Caroline og bestemoren Meredith er beint ut noen skikkelige skrømt, men Webb gjør dem levende og forteller deres historie på en så vàr og nær måte at jeg som leser forstår handlingene deres. Jeg klarer å sette meg inn i deres situasjon og forstå hvorfor de er blitt som de er blitt og hvorfor de handler og reagerer slik de gjør. Og det gjør at jeg bryr meg om dem og knytter meg til dem på samme måte som jeg gjør med de mer sympatiske Erica og Beth. Det er så fint!

Arven er Katherine Webb sin debutroman, og den viser med stor tydelighet at hun kan skape en historie som fenger og gjøre den levende, samtidig som at hun skriver svært godt. Jeg synes at skildringene er sanselige, det er lett å sette seg inn i de ulike bakteppene; herregården, de sommerlige eventyrene, præriens varme, den kilende sanden, samtidig som dialogene mellom personene fremstår som naturlige og ekte, og med god flyt. Det er også deilig å se at romanen er helt fri for svulstig språk og klisjeer! Jippi!!

Anbefales!

Lise, Gro, Askeladden, Min bokhylle, Solgunn, ElidaLenaElin og Min bok – og maleblogg har også skrevet om boka.