Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey av Jane Austen

Denne månedens lesesirkelroman hos Line er en jeg har vært veldig spent på og gledet meg til; Northanger Abbey av Jane Austen. Jeg har gledet meg fordi jeg har likt godt de andre romanene jeg har lest av Austen og da særlig fortellerstemmen hennes, og jeg har vært spent fordi det ville være første gang jeg leste en av bøkene hennes på originalspråket. Ville 1803 – versjonen av det engelske språket komme i veien for innholdet? Etter noen sider med litt intens jobbing så kan jeg si at å lese Austen på engelsk, ja, det gjør jeg gjerne igjen.

wpid-IMG_20130419_195347.jpgI Northanger Abbey følger vi den unge og drømmende 17 – åringen Catherine Morland. Hun vokser opp som en av mange barn i en hyggelig, om enn noe kjedelig familie. Da hun blir invitert med av mr og mrs Allen til Bath, gleder hun seg til å endelig få oppleve noe.

I Bath møter hun og blir raskt betatt av den sjarmerende og livsglade Mr Tilney. Hun sliter litt med å bli trygg på de sosiale kodene i selskapslivet, og da Mr Tilney ikke dukker opp på en stund blir hun lett dratt med av det unge søskenparet Isabella og John Thorpe og tilbringer dagene med dem. Når Mr Tilney igjen ankommer Bath har han med seg sin søster og far, og Catherines følelser for ham blusser opp igjen. Hun blir venn med hans søster, og blir overlykkelig over å bli invitert hjem til deres herskapshus. Lykken blir enda større da hun finner ut at Northanger Abbey er et gammelt kloster og hun ser for seg et mørkt og skummelt sted full av gotikk, skrekk og mysterier – akkurat som i bøkene – særlig Ann Radcliffes Udolpho –  hun leser!

Nå er det lenge siden jeg leste noe av Austen sist, men jeg tror virkelig at Northanger Abbey seiler opp som en av mine personlige favoritter! Jeg koste meg gjennom alle de 241 sidene, og det eneste jeg syntes var negativt med opplevelsen var at hendelser og begivenheter gikk litt for raskt på slutten – jeg ville hatt mer av både Catherines eventyr på Northanger Abbey og av det gryende kjærlighetsforholdet mellom henne og Mr Tilney (Mr Darcy – gå hjem og legg deg!). Jeg ville ha mer, mye mer!

Jane Austen har både gjennom Pride and Prejudice og Emma vist at hun har en ironisk og vittig fortellerstemme (så vidt jeg husker), men jeg tror nok at Northanger Abbey må være den aller morsomste. Jeg har fnist, humret og skrattledd meg gjennom skildringer av sosiale sammenkomster, merkelige samtaler der formålet helt klart kun er å få sagt noe – ikke lytte til hva de andre sier og Catherines fantasifulle tolkninger av det som skjer rundt henne og det hun opplever:

‘No,’ said Miss Tilney, sighing; ‘I was unfortunately from home. – Her ikkness  was sudden and short; and before I arrived it was all over.’

Catherine’s blood ran cold with the horrid suggestions which naturally sprang from these words. Could it be possible? – Could Henry’s father? – And yet how many were the examples to justify even the blackest suspicions!

s 176

Jeg opplever Austen som en god og vittig skildrer av sin samtid og det kompliserte livet i forhold til sosiale  koder og kjærlighet, og hun er helt fremragende på å skape dumme og egoistiske karakterer! Jeg synes også at fortellerstemmen er veldig tydelig, og jeg hadde hele tiden følelsen av at romanens forteller måtte være forfatteren selv – at dersom jeg hadde tatt meg en liten tidsreise for å snakke med Jane Austen, så ville hun ha snakket og formulert seg slik som i denne romanen.

Cathrine Morland er en karakter som jeg falt helt pladask for. Hun er utrolig naiv – så naiv at jeg merket at jeg faktisk ble litt irritert innimellom fordi hun lot seg utnytte, samt at jeg jublet HØYT da hun endelig satte noen grenser! Hun er en drømmende bokelsker som blir helt oppslukt i tanker på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje med heltinnen hun leser om, noe som fører til at hun ikke får med seg så mye av det som skjer rundt henne. Hun lar seg lett rive med og har en voldsom fantasi som får ordentlig utløp når hun ankommer Northanger Abbey. Jeg kjenner meg godt igjen i Catherine, og det er kanskje derfor jeg liker henne så godt. Der hun leter rundt på gods etter hemmelige rom og skjulte hustruer – inspirert av Ann Radcliffe, løp jeg rundt og skulle løse mysterier – inspirert av Nancy Drew og 5 – gjengen (OK, jeg var ikke 17). Det  å la seg oppsluke av noe en har lest og la tankene og fantasiene spille videre på «hva om…» er noe jeg fremdeles gjør, akkurat som Catherine. Jeg kan rett og slett identifisere meg ganske så mye med Catherine Morland.

Som seg hør og bør en Austen – roman så hører det med en kjærlighetshistorie, og det gjør det for såvidt også i Northanger Abbey. Det er bare det at den kommer litt i andre rekke, den er ikke noe særlig i fokus selv om den absolutt er til stede. I store deler av romanen så opplevde jeg det som helt greit, Catherines betatthet av Mr Tilney ble nevnt litt her og der og så skjedde det så mye annet – men på slutten så kunne jeg ha ønsket meg litt mer romantisk fokus. De siste kapitlene gikk, som nevnt over, for raskt.

Romanen har mange referanser til andre litterære verk, da i særdeleshet The Mysteries of Udolpho og The Monk av Matthew Lewis, og skal være en parodi på viktoriansk og gotisk litteratur. Jeg har dessverre ikke lest disse to ennå – selv om jeg har lest mye om dem, men jeg synes det er veldig morsomt med referanser og parodier generelt, og jeg opplevde ikke at leseopplevelsen ble mangelfull av å ikke ha førstehåndserfaring med denne typen litteratur.

Austen

Dette er min tredje lesesirkelbok i år, og jeg er strålende fornøyd! Northanger Abbey av Jane Austen er en morsomt og velskrevet klassiker som jeg anbefaler til alle som liker 1800 – tallet, humor, bøker og litt kjærleik!

Reklamer